Infinitiv er en grammatisk utgangsform av verb. Infinitiv er en del av latinsk grammatikk og betyr ubestemt (infinitus). På norsk er infinitiv markert med å, det såkalte infinitivsmerket. Videre legges i de fleste tilfeller -e til ordets stamme -- unntaket er enstavelsesord som slutter på en vokal. Man tar ofte utgangspunkt i infinitivet når man skal omtale et verb eller ramse opp de øvrige grammatiske former av verbet.

Eksempler på dette:

  • å spise
  • å drikke

Se også presens, preteritum og perfektum

InfinitivsfeilRediger

Infinitivsfeil er også kjent som og/å-feil.

En ganske vanlig grammatisk feil i norsk er å bytte ut de identiske ordlydene «og» og «å». Dette fører til ukorrekte setninger som:

  • Jeg å Petter dro på fisketur.
  • Se til og dra hjem med deg!
  • Har du vært å sett på bilen til Trine?

De fleste infinitivsfeil hvor infinitivsmerket 'å' brukes ukorrekt i stedet for bindeordet 'og' kan oppdages ved at verbet som følger ikke er i infinitiv. Alle verb som ender på -e står i infinitiv, og skal ha 'å' foran seg. Det er imidlertid ikke alle verb som har infinitivsformer som ender på -e.

Det er heller ikke alltid slik at man må ha 'å' foran infinitiven, særlig ikke i utsagn med stå, , sitte eller ligge. Hvis man er i tvil, kan man ta hjelp av «fortidsprøven» for å velge det riktige alternativet.

  • Jeg skal gå og kjøpe klær. (Jeg gikk og kjøpte klær.)
  • Faren kan sitte og lese i timevis. (Faren satt og leste.)

En annen metode for å finne ut hvilket av de lydlike småordene som er riktig å bruke, er å oversette setningen til et annet språk, for eksempel engelsk der to og and er lettere å skille.

Se ogsåRediger