Konjunksjoner (fra latin, «forbindelse»)[1] eller sideordningsord er ord eller fraser som har til oppgave å knytte sammen grammatisk like ledd, setninger og avsnitt. Det er én av ti ordklassernorsk. Til denne ordklassen regnes nå bare de ordene som tidligere ble kalt sideordnende konjunksjoner. De underordnende konjunksjonene er flyttet til ordklassen subjunksjoner.

Konjunksjoner på norsk er og, både – og, eller, enten – eller, verken (i bokmål og riksmål også hverken, i nynorsk også korkje) – eller, men, for og .

I eldre språk fantes konjunksjonen ti, som svarer til tysk denn. («Ti gleder seg Jerusalem») Den innledet hovedsetninger som uttrykker en begrunnelse eller årsak. Subjunksjonen fordi tilsvarer tysk weil og innleder bisetninger.

Konjunksjoner brukes for å binde sammen flere like ord eller setninger.

«Jeg skjøt på blink med pil. Jeg skjøt på blink med bue.» ble med en konjunksjon til «Jeg skjøt på blink med pil og bue».

Tabellen under viser hvordan de fire konjunksjonene binder sammen ulike ordklasser.

Binder sammen Eksempel
Substantiver Jeg liker katter og hunder.
Adjektiver Er han dum eller rar?
Verb Ola pustet og peste.
Adverb Kari løp ikke sakte, men hurtig.
Pronomen Snakker du om ham eller meg?
Preposisjoner Satt du bak eller foran Knut?
Interjeksjoner Vel? Ja eller nei?
Determinativer Fotballen var ikke hans, men hennes.
Helsetninger Jeg hadde dårlig tid, jeg tok bussen, for jeg ville ikke komme for sent.
Leddsetninger Hvis det regner i morgen, eller hvis vi har veldig lyst, drar vi til svømmehallen.

Konjunksjonene for og kan bare binde sammen to helsetninger.

Referanser rediger

  1. ^ «Konjunksjon», Bokmålsordboka

Eksterne lenker rediger