Wikipedia

Georg Friedrich Händel

tysk-britisk komponist
(Omdirigert fra «Georg Friedrich Handel»)

Georg Friedrich Händel (ifølge kirkeboken Georg Friederich Händel, anglisert George Frideric Handel), født 23. februarjul./ 5. mars 1685greg. i Halle an der Saale, hertugdømmet Magdeburg, død 14. april 1759 i London, England, var en tysk-britisk komponist berømt for sine operaer, oratorier og concerti grossi. Han representerer ved siden av Johann Sebastian Bach senbarokkens kulminasjon.

Georg Friedrich Händel
Georg Friedrich Händel
FødtGeorg Friedrich Händel
23. feb. 1685[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Halle (Saale) (Markgrevskapet Brandenburg, Det tysk-romerske rike)[5][6][3][7]
Død14. apr. 1759[8][9][1][2]Rediger på Wikidata (74 år)
London (Kongeriket Storbritannia)[3][7]
Westminster (Middlesex, Kongeriket Storbritannia)
BeskjeftigelseKomponist, cembalist, organist, fiolinist, operakomponist (–1741), komponist (oratorium), impresario (–1741), universitetslærer Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedMartin-Luther-Universität Halle-Wittenberg (1702–1703)
FarGeorg Händel[10]
MorDorothea Händel[11]
NasjonalitetBrandenburg-Preussen
Kongeriket Storbritannia (1726–) (årsak: naturalisering, Handel's Naturalisation Act 1727)[12]
Det tysk-romerske rike
GravlagtWestminster Abbey[10]
Poets' Corner
Periodesenbarokk
Sjangre/
former		Opera, oratorium, concerto grosso, orgelkonsert
InstrumentOpera, oratorium, concerto grosso, orgelkonsert
IMDBIMDb
Signatur
Georg Friedrich Händels signatur
Georg Friedrich Händel på Commons
Händels fødested i Halle, 2005
Händelstatue i Halle, 1961
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Händel var en sann kosmopolitt som etter oppveksten i Halle tilbrakte formative vandre- og læreår i Hamburg, Italia og Hannover. Han bodde mesteparten av sitt liv i England og fikk britisk statsborgerskap 22. januar 1727.[13]

Händel skapte en mesterlig musikalsk syntese av tysk, italiensk og engelsk tradisjon, og han skrev musikk i alle tidens sjangre. Musikken til de fleste av hans samtidige komponister ble hurtig glemt etterhvert som musikksmaken endret seg, men Händels verker har stått uavbrutt på repertoaret i mer enn 250 år, lengre enn musikken til noen annen komponist.

Hans mest spilte verk er oratoriet «Messias». Øvrige kjente verk er orkesterstykkene Water Music og Music for the Royal Fireworks. Händel var sterkt påvirket av teknikkene til de store komponistene i den italienske barokken, såvel som Englands egen Henry Purcell. Händels musikk ble flittig studert av komponister etter ham, for eksempel Haydn, Mozart og Beethoven.

Biografi rediger

Opphav og ungdom i Halle rediger

Den eneste kilden til informasjon om Händels ungdom er teologen John Mainwarings biografi Memoirs of the life of the Late George Frederic Handel.[14] Mainwaring forteller at han har opplysningene om komponistens tidlige liv direkte fra Händel. Nyere biografer har vist at kronologien i Mainwarings framstilling ikke kan være korrekt, og siden Händel selv fortalte lite om sin ungdom, er kunnskapen om denne tiden sparsom.

Händels far Georg (1622–1697) var barbér og sårlege i hertugdømmet Magdeburgs residensby Halle, senere ble han også livlege for den wettinske hertugen Johann Adolf I. av Sachsen-Weißenfels. Etter at Georgs første kone døde i 1682 giftet han seg snart på nytt med den 32-årige prestedatteren Dorothea Taust (1651–1730). Deres første barn døde under fødselen. Året etter ble Georg Friederich født og etter ham fikk paret to døtre, Johanna Christina (1690–1709) og Dorothea Sophia (1697–1718). Händel holdt kontakt med sine søstre og deres barn hele livet.

Ifølge biografen Mainwaring ønsket Händels far at sønnen skulle slå inn på en juridisk karrierevei og motsatte seg hans musikalske interesser. Dette endret seg først etter at faren og den åtteårige Händel avla et besøk hos hertugen i saksiske Weißenfels. Guttens orgelspill overbeviste hertugen om at han sto overfor et stort talent, og han overtalte faren som selv ikke hadde interesse for musikk, om å la sønnen få bli musiker.

 
Dagens Marktkirche Unser Lieben Frauen («Marienkirche») sett fra markedplassen. I denne kirken ble Händel døpt, og her lærte han å spille orgel.[15]

I Halle ble Händel elev av Friedrich Wilhelm Zachow (1663–1712), komponist og organist i Marienkirche. Zachows komposisjonsstil utmerket seg på den ene siden med stor romlighet og på den andre (særlig i kantatekorene) med en frapperende tett kontrapunktisk tekstur. Händel tok senere tematisk materiale fra Zachow og bearbeidet det på kunstferdig vis, det samme gjorde J.S. Bach, som også søkte Zachows stilling etter dennes død. Hos Zachow fikk Händel grunnleggende komposisjons- og instrumentalutdanning. Mainwaring hevder at Händel begynte å komponere kantater allerede i sitt niende år. I læretiden skrev Händel også en harpestemme til Zachows kantate Herr, wenn ich nur dich habe.

I 1697 ble Händel ifølge Mainwaring sendt til det brandenburgske hoffet i Berlin. Magdeburgs hertug, kurfyrsten Friedrich III var Händels lensherre, og han ble så imponert av det 12-årige vidunderbarnet at han tilbød å finansiere musikkutdanning i Italia, og dersom utdanningen gikk som forventet skulle han senere få en stilling ved hoffet i Berlin. Händels far avviste tilbudet – fortsatt ifølge Mainwaring. Kong Fredrik Vilhelm I av Preussen, som gikk inn i historien som «Soldatkongen», ble senere en stor beundrer av Händels komposisjoner. Händel selv sto åpenbart i kontakt med prøysserkongen hele livet. Helt til han ble engelsk statsborger var jo Händels nasjonalitet borger av Magdebug og deretter av Preussen. I 1741 berettet pressen at Händel kort tid etter Fredrik II av Preussens kroning var reist til Berlin for å gjøre ham sin oppvartning. Kongen, som selv var komponist og dessuten en utmerket fløytist, forsøkte forgjeves å skaffe seg en autograf av Händel etter hans død.

Da Georg Philipp Telemann i 1701 reiste fra Magdeburg til Leipzig stoppet han i Halle for å bli kjent med «den allerede da viktige Georg Fr. Händel».[16][17] Som Telemann beretter var dette bekjentskapet begynnelsen på et konstruktivt og produktivt samarbeid mellom komponistene: «[…] i melodiske satser […] og undersøkelsen av disse hadde Händel og jeg, gjennom hyppige besøk på begge sider, såvel som skriftlig, en stadig beskjeftigelse».[18] Far Georg døde i 1697 og dette stoppet for en tid Händels framgang. For å etterkomme farens ønsker immatrikulerte Händel seg i 1702 ved det nyopprettede universitetet i Halle. Hensikten var å studere rettsvitenskap hos Christian Thomasius[19], men Händels juskarriere varte imidlertid ikke lenge: 13. mars 1702 avbrøt han studiene til fordel for organistposten ved Hallesche Dom.

Hamburg rediger

Sommeren 1703 reiste Händel til Hamburg hvor Tysklands første operahus, Oper am Gänsemarkt, som åpnet i 1678, blomstret under ledelse av komponisten Reinhard Keiser. Händel spilte i operaorkesteret, først fiolin og senere cembalo.[20] Her traff han Christoph Graupner og ble venn med komponisten, dirigenten og sangeren Johann Mattheson som senere skrev innflytelsesrike musikkteoretiske skrifter.[21] Da det ble kjent at posten som organist ved Mariakirche i Lübeck var i ferd med å bli ledig fordi den berømte komponisten og organisten Dietrich Buxtehude begynte å dra på årene og ville pensjonere seg, reiste Händel og Mattheson i august 1703 til Lübeck. Det endte med at ingen av dem søkte på jobben på grunn av den tradisjonelle skikken med at den nye organisten måtte gifte seg med forgjengerens datter.

De to sterke personlighetene hadde et tidvis anstrengt forhold, og midt under en framføring av Matthesons opera Cleopatra kom det til en støyende konfrontasjon om den musikalske ledelsen av oppføringen. Konflikten førte til en kårdeduell ved Gänsemarkt-operaen. Ingen av dem ble skadet, men etter denne hendelsen var forholdet spent og reservert. Senere unnlot Händel tross forespørsler fra Mattheson å levere biografiske data til Matthesons Grundlage einer Ehrenpforte. Til gjengjeld flettet Mattheson hatefulle og nedsettende kommentarer inn i sin tyske oversettelse av John Mainwarings Händelbiografi.

Den 8. januar 1705 ble Händels første opera, Almira, med stor suksess uroppført i Hamburg. Få uker senere, 25. februar, fulgte uroppføringen av Nero. Mens Nero regnes som tapt, gir Almira med sin blanding av både tysk og italiensk operaform og språk et interessant eksempel på en tidstypisk operaform ved Gänsemarkt-operaen. Händel omarbeidet flere av temaene fra Almira i senere verk, for eksempel bygde han ved hjelp av åpningstemaet i tredje akt «Lebet beglückt, höchst seeliges Paar» noe senere det grandiose sluttkoret «Gloria Patri» i Dixit Dominus.

Händel komponerte ytterlige en opera i Hamburg, men den hadde et slikt omfang at den ble splittet i to verk, Daphne og Florindo. Også disse operaene regnes som tapt. Etter å ha avvist flere tilbud om en italiareise fra adelige meséner,[22] reiste Händel sommeren eller høsten 1706 til Italia på egen bekostning. Tilbake i Hamburg lå to kister med komposisjoner, begge er tapt.

Italia rediger

 
Domenico Scarlatti, Domingo Antonio Velasco (1738)

Händels studiereise gjennom Italia varte i fire år. Han stoppet blant annet i Firenze, Roma, Napoli og Venezia. De eksakte omstendighetene rundt oppholdene i disse byene er ikke kjent, men det er overlevert flere anekdoter fra møter med andre musikere, som Arcangelo Corelli, Antonio Lotti, og Alessandro og Domenico Scarlatti. Händel ble berømt under navnet Il Sassone («Sakseren»), og da cembalovirtuosen og komponisten Domenico Scarlatti hørte et forrykende cembalospill under en maskerade i Venezia skal han ha ropt ut: «Enten er dette den berømte sakseren, eller så er det djevelen».[23] Mainwaring beretter at det kom til meningsutvekslinger mellom Corelli og Händel over framføringen av de dobbelte punkteringene i de langsomme yttersatsene av den opprinnelige overtyren til Il Trionfo del Tempo i del Disinganno. Händel, som hadde et hissig gemytt, skal ha revet fiolinen ut av Corellis hånd for å demonstrere hvordan han ønsket at punkteringene skulle utføres. Corelli på sin side var en elskverdig mann, og han kommenterte: «Min kjære sakser, denne musikken din er i fransk stil, og den forstår jeg ikke».[24] Corelli gjorde Händel den tjenesten å komponere en ny overtyre i italiensk stil.

Händel produserte to operaer i Italia, Rodrigo (sommeren 1707) i Firenze og Agrippina (årsskiftet 1709-10) i Venezia, den siste med en libretto av kardinal og visekonge av Napoli, Vincenzo Grimani (1652–1710). Overtyren til Agrippina med det intense tremolo-baserte fugetemaet over en liten heksakord regnes som en av Händels ypperste operaovertyrer. I det hele tatt var Agrippina et enestående modent verk, og det ble en stor publikumsuksess med hele 27 forestillinger. Händel fant sin operastil og etablerte sitt ry som operakomponist med dette verket.

I Roma hadde det vært jordskjelv og det rådet krigstilstander, så pave Klemens XI la ned forbud mot operaoppføringer i byen. Händel skrev derfor to oratorier, den geistlige La Resurrezione (våren 1708) og den allegoriske Il Trionfo del Tempo e del Disinganno (våren 1707) med tekst av kardinal Benedetto Pamphili (1652–1730). Il trionfo ble sannsynligvis oppført hjemme hos kardinal Pietro Ottoboni(1667–1740), som i likhet med Pamphili var en viktig velgjører og mesén for Händel. Materialet i Il Trionfo bearbeidet Händel to ganger i London: 1737 og tilslutt i 1757 som The Triumph of Time and Truth. Videre komponerte Händel den berømte Dixit Dominus (over salme 110 i Salmenes bok ), serenataen Aci, Galatea e Polifemo (Napoli 1708), såvel som tallrike kor- og solokantater i Italia.

Händel hadde nå lagt grunnsteinen til sitt ry, og i 1709, mens han fremdeles var i Venezia, tilbød kurfyrst Georg Ludwig av Hannover ham posten som kapellmester ved hoffet i Hannover. Händel aksepterte tilbudet, men sikret seg først aksept for å kunne reise vekk for lengre tidsrom nå og da. Denne muligheten benyttet han seg av allerede etter få måneder; han tiltrådte offisielt 16. juni 1710, men reiste til London ved slutten av året.

Allerede 24. februar 1711 høstet han sin første suksess i England med uroppføringen av operaen Rinaldo ved Haymarket-Theatre. Operaen inneholder den berømte sarabande-arien «Lascia ch’io pianga» som sammen med Cleopatras «V’doro, pupille, seatte d’Amore» fra Giulio Cesare og «largoen» (egentlig en larghetto) fra Xerxes har hørt til standardrepertoaret på opera- og konsertscenene i århundrer.[25] I begynnelsen av juni 1712, dvs mot slutten av operasesongen, vendte Händel tilbake til Hannover hvor han blant annet skrev en rekke vokalduetter, formodentlig for kurprinsessen, den senere dronning Caroline av Ansbach.

De første årene i London rediger

 
Queen’s Theatre (fra 1714 King’s Theatre) ved Haymarket i London. Her ble de fleste av Händels operaer oppført.

I oktober 1712 reiste Händel tilbake til London, denne gangen slo han seg ned for godt. Først bodde han et år hos en rik musikkelsker i Barn Elms[26], Surrey, de neste tre årene hos Richard Boyle, jarlen av Burlington, i nærheten av London. Hovedverkene i denne perioden var to italienske operaer og Utrechter Te Deum. Verkene var skrevet på oppdrag av dronning Anne av Storbritannia, og etter oppføringene ga hun ham en livslang årlig pensjon på 200 pund.

Selv om Händels fravær fra hoffet i Hannover ble langt finnes det ikke belegg for at kurfyrst Georg minte ham på forpliktelsene han hadde i Hannover. Kurfyrsten ble kronet til Georg I av Storbritannia og Irland i Westminster Abbey oktober 1714. Händel skrev Water Music for kongen, og verket som består av tre suiter ble oppført under en fest på Themsen 17. juli 1717. Kongen skal ha vært så begeistret for musikken at han beordret musikerne til å spille den tre ganger[27] og fordoblet Händels årspensjon. Senere ble Händel musikklærer for kongens døtre. I 1716 ledsaget han kongen på en kort reise på tysk grunn og komponerte der pasjonen «Der für die Sünde der Welt gemarterte und sterbende JESUS» etter en dengang omtykt tekst av Barthold Heinrich Brockes.

Etter at Händel vendte tilbake til Storbritannia ble han huskomponist hos jarlen av Carnavon, den senere hertugen av Chandos. Her var det samlet en framtidsrettet krets av litterater, blant annet John Gay og Alexander Pope. Verkene som Händel komponerte for hertugresidensen Canons i Edgware omfatter de tolv Chandos Anthems såvel som den første versjonen av operaen Esther og den nye engelske versjonen av Acis and Galatea med tekst av John Gay. Tersetten med Galateas, Acis og Polyphemus, The flocks shall leave the mountains, minner fra takt 5 av om åpningskoret i Bachs kantate Ich hatte viel Bekümmernis. I Canons fullførte Händel sannsynligvis også Suites de Pièces pour le Clavecin (publisert 1720), som blant annet inneholder de kjente variasjonene som senere fikk tilnavnet «The Harmonious Blacksmith».

Stedets navn «Canons» var samtidig programmatisk: Jarlen av Chandos og hans krets uttrykte på denne måten at det dreide seg om å etablere musikalske målestokker (latin canon/gresk kanón; kanon = målestokk, rettesnor, regel, anvisning).

Operaforetaket ved «kongens teater» i Canons rediger

 
Karikatur fra en oppføring av operaen Flavio. Vi ser divaen Francesca Cuzzoni i midten og kastratsangerne Senesino til venstre og Gaetano Berenstadt til høyre

Händels opphold i Canons endte våren 1719, og han startet forberedelsene til et nytt operaforetak ved King’s Theatre under navnet «Royal Academy of Music» med Händel som musikalsk leder. For å skaffe sangere reiste Händel til Dresden hvor han fikk engasjert flere sangere, deriblant stjernekastraten Senesino.

Händels første operaoppsetning for det nye Operaakademiet, Radamisto med uroppføring 27. april 1720, ble særdeles vellykket. Ved siden av Händel benyttet akademiet seg tidvis av komponistene Giovanni Bononcini og Attilio Ariosti, og publikummet delte seg i partier som enten støttet Händel eller Bononcini. I begynnelsen var Bononcini mest framgangsrik – Händels dominans ble først merkbar etter den tredje sesongen. De påfølgende årene skrev han noen av sine mest betydelige operaer, Giulio Cesare, Tamerlano og Rodelinda. Disse hører også til de mest populære i vår tid.

Etter hva man vet i dag var operaakademiet underfinansiert allerede fra starten og bare lønnsom i sine beste perioder. Ledelsen forsøkte å øke publikummstilstrømmingen ved å kjøpe inn flere stjernesangere. I januar 1723 ble Francesca Cuzzoni engasjert, og i mai 1726 Faustina Bordoni.[28] Primadonnaene var fiendtlig innstilt overfor hverandre og 6. juni 1727 fornærmet og slo de hverandre for åpen scene, kraftig oppfyrt av et høylytt publikum som støttet sine respektive favoritter. De høye gasjene deres var til sterk finansiell belastning for operaforetaket. I tillegg kom at publikums smak var i endring mot lettere politisk-satirisk engelskspråklig underholdning, og symptomatisk for denne tendensen var den dundrende suksessen til John Gays The Beggar’s Opera i 1728. Høydepunktet i denne operaen skal ha vært en parodi på Händels opera Rinaldo sunget av «tiggere», «tyver» og «kjeltringer». (The Beggar’s Opera var modell for Bertolt Brechts Tolvskillingsoperaen). Etter sesongen 1727/28 ble operaakademiet oppløst uten at det førte til noen problemer for Händel.

Nedgangstid ved «det andre operaakademiet» rediger

Etter at operaakademiet var oppløst startet Händel et nytt foretak i kompaniskap med den sveitsiske impresarioen Johann Jacob Heidegger. I litteraturen betegnes dette som «det andre operaakademiet». De overtok det som var igjen av det første akademiet og leide King’s Theatre for fem år. Høsten 1728 reiste Händel til Italia for å rekruttere nye sangere. Det nye ensembet var gjennomgående beskjedent anlagt med Antonio Bernacchi som ny stjernesanger. På hjemturen sommeren 1729 besøkte Händel sin mor i Halle og stoppet i Hannover og Hamburg.

Det nye operaforetaket åpnet 2. desember 1729 med Lotario, men på grunn av lunken mottakelse ble kastraten Senesino engasjert som trekkplaster for neste sesong. Händels interesse ble i 1732 ganske tilfeldig styrt mot oratoriet da begge hans engelskspråklige maskespill fra Canons-tiden, Esther og Acis and Galatea, ble oppført uatorisert. Händel reagerte hurtig ved å omarbeide dem til oratorier, og oppførte dem med stor suksess.

 
Georg Friedrich Händel

Den neste sesongen, 1732/33, konkurrerte han for en stor del med oppføringer av oratorier, deriblant oratoriet Deborah som hovedsakelig besto av gammelt materiale. Om sommeren reiste Händel og ensemblet til Oxford hvor de med stor suksess oppførte oratoriet Athalia i universitetets festhall, «Sheldonian Theatre». Andre akt avsluttes av en «Halleluja» i d-moll som er en dobbeltfuge over de seks solmisasjonsstavelsene: UT-FA RE-SOL MI-La (i dag utvidet og omarbeidet til do-re-mi-fa-so-la-ti-(do)). Dette var Händels måte å hedre Guido av Arezzos (~992–1050) heksakordsystem. Som mottema til Arezzos seks stavelser valgte Händel en lett utbrodert utgave av et fugesubjekt fra sin åttende klaversuite i f-moll. Ifølge en beretning i pressen skal Universitetet ha tilbudt ham et æresdoktorat, men av ukjente grunner skal han ha avvist dette. Til tross for suksessen med oratoriene fortsatte Händel å oppføre operaer selv om den italienske operaformen ble stadig mindre populær i London.

I desember 1733 åpnet det rivaliserende operaelskapet Opera of the Nobility (ofte kalt «Adelsoperaen») i Lincoln’s Inn Fields Theater med Nicola Porpora som komponist. Tidligere hadde dette selskapet tatt over nesten hele det gamle sangerensemblet til Händel, inklusive Senesino. Det var ikke marked for to konkurrerende operahus i London, og det kom til en ruinerende tvekamp mellom dem. Situasjonen skjerpet seg da Händels leiekontrakt utløp mot slutten av sesongen og Heidegger leide ut King’s Theatre til Adelsoperaen. I tillegg lyktes det Adelsoperaen å engasjere den berømte italienske kastratsangeren Farinelli.

De to operaselskapene delte ikke bare Londons operapublikum i to leire, men også den kongelige familie. Prinsen av Wales, Fredrik Ludvig av Hannover støttet adelsoperaen, mens Händels mesterelev prinsesse Anne (1707–1759) var en lidenskapelig Händel-tilhenger. Mange år senere, året 1770 i Bologna, fortalte Farinelli den engelske musikkhistorikeren Charles Burney om første gang han skulle synge for kong Georg II: Prinsessen, som akkompagnerte ved klaveret, la fram to Händel-arier som var notert i en uvanlig nøkkel og skrivemåte, og forlangte at Farinelli sang dem fra bladet. Friedrich Wilhelm Marpurg fortalte i Kritischen Briefen über die Tonkunst (1763) at prinsessen var en usedvanlig dyktig generalbass-utøver, og Händel selv betrodde en gang organisten Jacob Wilhelm Lustig at for ham var prinsesse Anne «alle prinsessers blomst».[29]

Händel flyttet nå til det nybygde Covent Garden Theatre og ledet operaselskapet i egen regi. Til tross for at foretaket gikk dårlig komponerte han i denne tiden verk som Ariodante og Alcina. Sammen med Orlando regnes disse til hans mest betydningfulle operaer etter sammenbruddet av det første akademiet. Händel gikk konkurs i 1737 og fikk samtidig et slaganfall som lammet venstre arm for en tid.[20] Han klaget dessuten over vanskeligheter med å fokusere synet. Et kuropphold i Burtscheid ved Aachen hjalp ham fort tilbake til hektene, og etter en tid spilte han orgel for det lokale publikum. Snart komponerte han like lett som før.[30] Konkurransen mellom operahusene hadde vært så ødeleggende at også Adelsoperaen gikk over ende og ble oppløst.

Oratorienes tidsalder rediger

 
Händels bosted i 25 Brook Street, London. I dag Handel House Museum
Foto: Andreas Praefcke

Til tross for at Händel helt fram til sin siste opera, Deidamia (1741) gjorde tallrike forsøk på å fortsette operaen, trådte oratoriet mer og mer i forgrunnen (med oratoriene Saul og Israel i Egypt, begge fra 1739). Han tok også opp igjen tidligere verk, blant annet Alexander’s Feast som var skrevet i 1736. Teksten var John Drydens ode til den hellige Cecilia av Romas ære, en av mesterverkene i engelsk litteratur. Året etter, i 1740, skrev Händel oratoriet L’Allegro, il Penseroso ed il Moderato basert på en tekst av John Milton som Charles Jennens omarbeidet for å øke spenningen mellom karakterene i diktet. Jennens skrev også tekstene til Händels oratorier Saul, Messiah og Belshazzar.

I 1742 reiste Händel til Dublin for å oppføre oratoriet Messiah som et ledd i en serie veldedighetskonserter. Tilbake i London overlot han inntektene fra sine Messiah-oppføringer til veldedige formål. Bak utkastet til temaet for Amen-fugen noterte Händel en irsk dansemelodi som han kalte «Fattige irske ungdommers» «Ballet». En gang i året oppførte han Messiah til fordel for Londons Foundling-Hospital, et barnehjem for «[the] education and maintenance of exposed and deserted young children». Som takk for sin innsats ble han utnevnt til vise-æresdirektør ved siden av den sosialkritiske maler, grafiker og forfatter William Hogarth. Kort før tilbakereisen fra Dublin til London ble Händel kjent med forfatteren av Gullivers Reiser, Jonathan Swift.

Etter denne tiden komponerte ikke Händel flere operaer. I stedet produserte han fra 1743 til 1752 en kontinuerlig serie av én til to nye oratorier per sesong, de fleste med temaer fra Det gamle testamentet. I tillegg skrev han de verdslige musikkdramaene Hercules og Semele. Begge regnes med blant de mest betydelige engelske operaer selv om Händel ikke oppførte dem scenisk.

En tid forsøkte adelskretser å felle Händel, som på sin side nå stort sett syslet med oratorier. «Hele operaselskapet er rasende på Händel» skrev en samtidig kilde. Til forskjell fra tiden med Adelsoperaen hadde han som oratoriekomponist knapt noen konkurranse, men for å skade ham forsøkte motstanderne å arrangere ball og banketter på samme tid som Händels oppføringer. Händel nådde snart fram til brede befolkningslag med sine «Seiersoratorier» etter det jakobittiske opprøret i 1745. Av disse var Judas Maccabaeus hans aller mest poulære oratorium ved siden av Messiah. Til Judas Maccabaeus' arie «With honour let desert be crown’d» i tredje akt komponerte Händel en uvanlig solo for naturtrompet. Ved å ta i bruk naturtrompetens syvende overtone, som dengang ble regnet som «unaturlig», fikk han fram «trompetklangens dobbeltnatur». Händel dannet ved hjelp av den syvende overtonen en mollters som gjorde at trompetklangen hele tiden vekslet mellom en elegisk a-moll og en krigersk (dels også festlig) D-dur.

I 1745 fikk Händel æresmedlemskap i den musikkvitenskapelige foreningen Correspondierende Societät der musicalischen Wissenschaften. Andre medlemmer var blant annet G.P. Telemann og J.S. Bach. Det siste medlemmet som ble tatt opp var for øvrig Leopold Mozart. Dette skjedde rundt 1755, men selskapet ble oppløst kort tid etter.

Händel begynte å komponere på oratoriet Jephtha rundt 1751, og mens han skrev på dette begynte de første symptomene på en begynnende blindhet å vise seg. Med flere avbrudd og med store anstrengelser klarte han likevel å fullføre verket. Andre akt i Jephta sluttet med et kor med tekst av Alexander Popes maksime fra Essay on Man: «Whatever is, is right». Senere overtok Georg Wilhelm Friedrich Hegel Poes maksime med ordene «Alles was ist, ist vernünftig», dette omtolket Hegels elev Heinrich Heine til «Alles, was vernünftig ist, muss sein».

I 1754 kunne Händel endelig takke den botanikkinteresserte Telemann med en kiste kostbare blomsterløker. Gaven var forsinket fordi Händel hadde fått feilaktige opplysninger om at kollegaen i Hamburg var død. Gaven var Händels takk for at Telemann hadde sendt den forhåndsbestilte intervall-læren «Neues musikalisches System» (1752) som kom i Mizlers «Musikalischer Bibliothek». I denne delte Telemann hver tone, hvert intervall i fire: Minimum, Minor, Major og Maximum. Neues musikalisches System ble skarpt avvist av Telemanns samtidige fordi det nye hammerklaveret favoriserer temperert stemming. Denne firedelingen hadde Händel forøvrig allerede delvis brukt i sine Cantaten con strumenti (1706–1709) – 72 italienske kantater for sangstemme og basso continuo – såvel som i Il Trionfo (arien «Io sperai»).

Händel underla seg flere mislykkede øyeoperasjoner, hvorav en av den omstridte okulisten John Taylor som også opererte Bachs øyne. I Taylors History of the Travels and Adventures (London 1761) er det et avsnitt om de medisinske møtene med Bach og Händel hvor Taylor opplyser om at komponistene «opprinnelig var blitt oppdratt sammen».[31] Dette utsagnet har Bach- og Händel-biografene tilbakevist i århundrer.

Det finnes bevis for at Händel tidvis kunne se igjen i sine siste år, men etter mai 1752 fikk han ikke synet tilbake. Til tross for dette fortsatte han å medvirke ved oppføringene av sine oratorier, og mellom aktene spilte han sine delvis improviserte orgelkonserter. Han komponerte også nye arier eller omarbeidet gamle. For Judas Maccabaeus skrev han duett- og korsatsen Sion now her head shall raise. Så kort tid som en uke før sin død satt Händel ved orgelet under en Messiah-oppføring.

Påskeaften morgen den 14. april 1759, 74 år gammel, døde Händel i sin bolig i 57 Brook Street (nå nr. 25). Han ble bisatt i Westminster Abbey 20. april.

Musikk rediger

Operaer rediger

 
Autograf av operaen Tolomeo, 1728

Händels 46 operaer er av typen dramma per musica, en musikkform som består av en serie secco-resitativ og da capo-arier. I tidens løp videreutviklet han operaen uten dermed å bryte med den etablerte formen. For å framstille spesielt intense følelser hos en scenefigur brukte Händel gjerne accompagnato-resitativ (dvs med orkesterakkompagnement). Eksempler er Bajazets store dødsscene i Tamerlano og den berømte vanvidds-scenen i Orlando.

Ved siden av arier skrev Händel duetter, sjeldnere tersetter eller kvartetter. Kor skrev han til å begynne med bare for finalene hvor de ble sunget av hovedpersonene. Først fra 1735 kan det se ut som han har hatt tilgang til et eget operakor. Samme år skrev han ballettnumre til operaene Alcina og Ariodante som ble oppført i Covent Garden der han kunne bruke prima ballerinaen og koreografen Marie Sallé og hennes ballettkompani. Händel komponerte prologen Terpsichore i andre versjon av Il Pastor fido spesielt for henne. Marie Sallé, som revolusjonerte scenedansen allerede før Jean-Georges Noverre, ble for øvrig utpepet for åpen scene under oppføringen av Händels Alcina fordi hun opptrådte som Cupido i mannsklær.

Händels opera-overtyrer fulgte den franske Lully-pregede formen: langsom-hurtig (en fuge)-langsom. Librettiene var ofte avledet av venetianske mønstre; til tross for Metastasios store popularitet brukte Händel tekster av ham bare tre ganger.

Oratorier rediger

Allerede i sin tid som komponist av italienske operaer utviklet Händel en ny kunstform: det engelske oratorium. Fram til denne tid var oratoriet ukjent i England. På kontinentet ble de skrevet etter opera seriaens stivnede skjema med sin forslitte rekke av resitativer som drev handlingen framover og da-capo-arier hvor følelsene ble utspilt; ensembler og kor forekom nesten ikke. Händel skapte en ny musikkform i stort format ved å ta elementer fra de engelske plays, masques og anthems, fra de klassiske franske dramaer, fra de tyske kirkekantatene, og fra de karakteristiske musikkformene i den italienske operaen: resitativet, arien, ouverturen og inndelingen i tre akter. Dermed hadde et musikalsk drama uavhengig av scenen oppstått. Teateret danner fremdeles den ytre rammen, men den sceniske handlingen, kostymene, maskene og lignende er utelatt. Dette gir mulighet for brå skifter i scene og følelser. Handlingsforløpet skjer nå utelukkende i tilhørernes fantasi, dermed intensiveres det ideelle og følelsesmessige innholdet i verket. Koret er ikke bare integrert, men blir i vesentlig grad et element i og en bærer av handlingen. Oratoriet får dermed en episk-lyrisk karakter uten å miste det dramatiske aspektet.

Librettist og komponist tildeler koret to roller: På den ene siden deltar koret i handlingen, og på den andre fungerer det som betrakter og kommentator etter antikke forbilder. De handlende personenes skjebne og handlinger utspiller seg på bakgrunn av folkelivet. Hele folkeslag personifiseres, i Belshazzar blir sågar tre befolkningsgrupper satt opp mot hverandre. Heltekastraten forsvinner (så godt som) fullstendig, og opera seriaens overveiende skurkaktige figur, tenoren, tildeles nå helterollen. Händel tar selv regien i sine oratorier og åpner portene for et nytt publikum, det borgerlige.

Kirkemusikk rediger

Händels kirkemusikk kan deles i noen salmemelodier på latinske språk som han skrev i Italia, og de engelskspråklige stykkene. Til de latinske verkene hører vespersalmene Dixit Dominus, Laudate pueri og Nisi Dominus. Chandos Anthems fra den tidlige tiden i London er av nokså intim karakter på grunn av det lille ensemblet han dengang hadde til rådighet. De andre kirkemusikalske verkene fra tiden i London ble stort sett skrevet for Chapel Royal i anledning spesielle, ofte statspolitiske anledninger. Te Deum og Jubilate til feiringen av freden i Utrecht er preget av Purcells innflytelse. Zadok the Priest, som er av de fire Coronation Anthems («kroningshymner») komponert til kroningen av Georg II. og dronning Caroline i Westminster Abbey 1727, er siden blitt spilt ved hver eneste britiske kroningsseremoni. Stykket er også kjenningsmelodi for Mesterligaen i fotball. Funeral Anthem – The ways of Zion do mourn komponerte Händel for dronning Carolines statsbegravelse i 1737, og Dettinger Te Deum med Dettingen Anthem 1743 til feiringen av seieren i Dettingen.

Orkestermusikk rediger

 
Corelli var retningsgivende for utviklingen av concerto grossoen , J.F. Douven

En viktig del av Händels orkestermusikk ble skrevet som overtyrer, mellomakt-, pantomime- og ballettmusikk i operaene og oratoriene. Til de uavhengige konsertene hører de seks såkalt «obokonsertene» op. 3 som ble publisert i 1734, men skrevet vesentlig mye tidligere for ulike anledninger, såvel som de tolv Concerti grossi op. 6 fra 1739. Händels Concerti grossi op. 6 er orkesterverk med vekselspill mellom et fullt strykeorkester (ripieno) og en gruppe strykersolister (concertino). I sine konserter knytter Händel den italienske tradisjonen med de nye symfoniske utviklingene på 1700-tallet. Händel føyde i ettertid obopartier til noen av konsertene .

Händels orgelkonserter er hans egen oppfinnelse og ved siden av Bachs cembalokonserter representerer de starten på utviklingen av musikkformen konsert for klaviaturinstrument og orkester. Vanligvis spilte Händel selv sine orgelkonserter på et orgelpositiv i pausene i de store oratorie-oppføringene. Den trykte utgaven fra 1738 oppga også cembalo og harpe (op. 4, nr. 6) som mulige soloinstrumenter. I motsetning til de seks konsertene op. 4 (1738) utmerket de to fra «Second Series» (1740, den første under tilnavnet «The Cuckoo and the Nightingale») og de seks posthumt publiserte konsertene op. 7 ved at de på mange steder og over hele satser var markert med «ad libitum», det vil si at Händel improviserte partiene under oppføringene. For konsert op. 7 nr. 1, med en mektig ostinato-sats, foreskrev Händel et orgel med pedaler og to manualer («Organo a. 2 Clav. e Pedale»).

 
Händel og kong Georg I av Storbritannia i båt på Themsen, romantisk maleri av Edouard Jean Conrad Hamman (1819–1888)

Årene 1747 og 1748 skrev Händel tre Concerti a due cori hvor han i praksis delte orkesteret i tre: To blåser«kor» (hver med 2 oboer, 1 fagott, 2 horn) og et strykerkor med continuo. Disse konsertene er for en stor del ikke frittstående komposisjoner, men arrangementer av kor fra oratoriene Esther, Belshazzar, Semele og Messiah beregnet på å oppføres under åpen himmel.

Friluftsmusikk var også den tredelte Water Music-suiten skrevet for oppføring i båt på Themsen, såvel som Music for the Royal Fireworks fra 1749. Den siste ble skrevet på oppdrag av Georg II i anledning freden i Aachen som ble sluttet 7. oktober 1748. Uroppførelsen skjedde 27. april 1749 i Londons Green Park. På forhånd kom det til motsetninger mellom kongen og Händel om orkestreringen av stykket. Kongen ville utelukkende vite av «militærinstrumenter» som oboer, fagotter, horn, trompeter og pauker. Händel ville derimot ha med strykeinstrumenter også. Hvem som tilslutt fikk viljen sin vet man ikke sikkert, for Händel utstyrte opprinnelig partituret med «militærinstrumenter», men noterte senere at strykere skulle doble obo- og fagottstemmene. Den offentlige prøven med 100 musikere foran 12 000 tilhørere ble en stor suksess, men den offisielle feiringen 27. april i Green Park endte i en katastrofe. På grunn av teknisk svikt i fyrverkeriet tok bygg og dekorasjoner som var reist i anledningen fyr og brant ned. Tre personer døde, blant annet en trompetist.[32] Bare Händels musikk skal ha reddet dagen.

Kammermusikk rediger

 
Johann Sebastian Bach maleri, E.G. Haußmann, 1748

De seks triosonatene op. 2, for to fioliner og basso continuo ble først publisert av Roger i Amsterdam rundt 1722. Gjennomgående følger de den firesatsige italienske kirkesonateformen. De syv triosonatene op. 5, for to fioliner og basso continuo som ble publisert i London 1739 består av fra fem til syv satser, blant annet dansesatser som passacaille, sarabande, gavotte etc., slik at de nærmest er som suiter å regne. Ytterligere tre triosonater er overlevert i håndskrift. Også de 15 solosonaten op. 1, også utgitt første gang rundt 1722 av Roger, følger kirkesonateformen. De deler seg i tre sonater for traversa og basso continuo, fire sonater for flauto og basso continuo, to sonater for obo og basso continuo og seks sonater for fiolin og basso continuo. I den Hallensiske Händelutgaven er det også seks triosonater for to oboer og basso continuo, men det er usikkert om det er Händel som har skrevet disse sonatene.

Händels verk for cembalo ble stort sett skapt som lære- eller leilighetsverk. De åtte Suites de Pièces pour le Clavecin (HWV 426–433, 1720) regnes som de viktigste ved siden av en annen suitesamling (HWV 434–438, 1730) og seks fuger (HWV 605–610, 1735). Den andre suitesamlingen inneholder to bemerkelsesverdige chaconner (HWV 435 og HWV 442), variasjonsverk over et åttetakters ostinat-generalbasstema. Denne basso ostinatoen, som består av åtte fundamentale noter, anvendte også Bach til sine «Goldbergvariasjoner» såvel som for Canon triplex a. 6 Voc. som han holder i hånden på det kjente portrettet av Elias Gottlieb Haußmann.

 
Alessandro Scarlatti

I skriftet Der vollkommene Kapellmeister som Johann Mattheson ga ut i 1739 trykte han knapt 1 1/4 takter (takt 3–4) fra den fjerde satsen – sluttfugen – av Händels klaversuite nr. 2 i F-dur (fra Suites de Pièces fra 1720). Ved siden av notesitatet rettet Mattheson, som sikkert hadde dypere innsikt i Händels komposisjonsmåte, følgende spørsmål til sine lesere: «Hvem kunne vel tenke seg at i disse få notene gjemmer det seg – som om det var en kort, tykk gulltråd – en tråd som kan trekkes ut så den blir hundre ganger så lang»[33] Med gulltråd mente Mattheson Händels fugetema med sitt mottema.

På Händels tid ble også vokal- og instrumentalstykker regnet som kammermusikk. Han skrev tallrike verdslige kantater: 72 kantater for solostemme og generalbass som består av en rekke arier og resitativer etter modell av Alessandro Scarlatti. I tillegg kommer «Cantaten con strumenti», også med selvstendige instrumentalstemmer. Til disse hører den lille spanske kantaten Cantata Spagnuola a voce sola e Chitarra som Händel noterte i gammel stil. De fleste av de verdslige kantatene stammer fra tiden i Roma da Händel møttes sammen med Scarlatti, Corelli og Pasquini i Accademia degli Arcadi.

Duetti e Terzetti for sangstemme og basso continuo skrev Händel i Italia eller Hannover, og mellom 1741 og 1745 i London. Händel utvidet også sine oratorier for firstemmige kor med diverse duetter og tersetter.

Ettermæle rediger

 
Minnefeiring for Händel i Westminster Abbey, 1784

I England ble Händel en klassiker allerede i sin levetid: det ble reist en statue i full størrelse over ham i fornøyelsesparken Vauxhall Gardens i 1738[34], og 15. juli 1762 ble Händels gravmonument avduket.[35] Mainwarings Memoirs of the Life of the Late George Frederic Handel regnes som den første biografi over en musiker som kom ut i bokform. I motsetning til mange av tidens komponister, eksempelvis Johann Sebastian Bach og Georg Philipp Telemann i Tyskland, gikk ikke Händel i glemmeboken i England etter sin død, overveiende på grunn av oratoriene.

Ved siden av regelmessige oppføringer av utdrag fra oratoriene ble mye av Händels musikk satt sammen og spilt som pastisjer. På det man trodde var Händels hundreårsdag i 1784[36] ble det arrangert en tredagers minnefest i Westminster Abbey og i Pantheon. Over 500 musikere deltok i oppføringer av Messiah, av stykker fra oratoriene og av orkestermusikken hans. Oppføringen av Messiah ble en stor suksess og ble gjentatt to ganger. Dette skapte en tradisjon som varte til 1791.

Messiah-begeistringen nådde snart også Tyskland, og i 1772 ble oratoriet oppført i Hamburg med Michael Arne som dirigent, tre år senere av Carl Philipp Emanuel Bach, J. S. Bachs nest eldste sønn. Senere ble teksten oversatt og sunget på tysk.

Wolfgang Amadeus Mozart utvidet og forandret orkestreringen av flere av Händels oratorier for å tilpasse dem tidens smak. Dessuten brukte Mozart temaer og kontrapunktikk fra Händels Funeral Anthem og oratoriet Joseph and his Brethren i sitt ufullendte Rekviem fra 1791.

Haydn ble dypt berørt da han hørte Händels oratorier under sine opphold i London: «[Det var] som om han var blitt satt tilbake til begynnelsen av studietiden og ikke hadde lært noe fram til da».[37][38] Med seg fra London hadde han en libretto til oratoriet the Creation som opprinnelig kan ha vært forfattet for Händel og fikk baron van Swieten til oversette den til tysk. Haydns musikk til Die Schöpfung («Skapelsen») viser en tydelig påvirkning fra Händel både i struktur og i korfugene.

Også Beethoven lot seg inspirere av Händel, og skrev Variationen für Cello und Klavier (1796) over «See the conqu’ring hero comes» fra Judas Maccabaeus, samt overtyren Die Weihe des Hauses hvor den store sentrale fugen bevisst er holdt i Händels stil. For Beethoven var Händel «den største blant oss alle... den største komponisten som noen gang har levd. Jeg ville blottet mitt hode og knele ved hans grav.» Beethoven la framfor alt vekt på enkelheten og publikumsappellen i Händels musikk da ha sa «Gå til ham og lær hvordan store virkninger kan oppnås med enkle virkemidler.»

I 1770-årene kom Messiah til USA hvor man i samsvar med den engelske tradisjonen overveiende oppførte stykket på arrangementer til inntekt for veldedige formål. Tradisjonen med å oppføre oratoriet i adventstiden oppsto på begynnelsen av 1800-tallet.

 
Frimerke til Händels 200. dødsdag

Fra og med 1842 utga den engelske musikkforleggeren Vincent Novello ut et lite utvalg oratorier i en rimelig klaverutgave og gjorde dermed musikken tilgjengelig for lokale korforeninger utenfor byene.

I årene fra 1859 til 1926 ble det hvert tredje år arrangert store Händelfestspill i Crystal Palace i London. På sitt største medvirket det ca. 4 000 korsangere og rundt 500 orkestermusikere og ble en demonstrasjon av britenes nasjonalfølelse.

Felix Mendelssohn Bartholdy trakk Johann Sebastian Bach frem fra glemselen med gjenoppføringen av «Matteuspasjonen» i 1829. Mendelssohn sørget også for at Händels oratorier ble oppført i Tyskland, og han tilpasset egenhendig noen av Händels oratorier til praktisk bruk. Georg Gottfried Gervinus oversatt samtlige av oratoriertekstene til tysk og gjorde at det ble mulig å innlemme dem i tyske korforeningers standardrepertoar. Johannes Brahms skrev for den første komplette tyske Händel-utgaven klaverstemmer til Duetti e Terzetti, for de mange som ikke lengre behersket generalbassnotasjon og -spill.

Idag blir Händels musikk spilt ved de tyske festspillene i Göttingen, Halle og Karlsruhe.

Utgivelser rediger

Händel foretok så mange endringer, utvidelser og arrangementer at det er flere versjoner å velge mellom av nesten hvert eneste verk han skrev. Den hallensiske Händel-utgaven har satt som mål å rekonstruere alle versjonene. For kammermusikken er problemet at Händel autoriserte flere utgivelser og at forleggerne iblant tok med forfalskninger.

Det første forsøket på en komplett Händel-utgave sto Samuel Arnold i London for mellom 1787 og 1797. Han fikk etterhvert problemer med finansieringen og måtte avbryte prosjektet slik at nesten alle operaene og en stor del av den vokale kammermusikken mangler.

Friedrich Chrysanders samlede Händel-verk i 94 bind regnes som en pionerbedrift idet Chrysander baserte seg på Händels dirigentpartiturer og dels på autografer.

Verkliste rediger

Operaer rediger

HWV Tittel Uroppføring Sted Bemerkning
1 Almira 8. januar 1705 Operaen ved Gänsemarkt, Hamburg
2 Nero 25. februar 1705 Operaen ved Gänsemarkt, Hamburg Musikken er tapt
3 Florindo 1708 Operaen ved Gänsemarkt, Hamburg Musikken er tapt
4 Daphne 1708 Operaen ved Gänsemarkt, Hamburg Musikken er tapt
5 Rodrigo 1707 Firenze
6 Agrippina Årsskiftet 1709 - 1710 Teatro San Giovanni Grisostomo, Venezia
7a/b Rinaldo 24. februar 1711 Queen’s Theatre, London
8a/b/c Il pastor fido 22. november 1712 Queen’s Theatre, London
9 Teseo 10. januar 1713 Queen’s Theatre, London
10 Lucio Cornelio Silla Juni 1713? Cannons ved London
11 Amadigi 25. mai 1715 King’s Theatre, London
12a/b Radamisto 27. april 1720 King’s Theatre, London
13 Muzio Scevola 15. april 1721 King’s Theatre, London Bare tredje akt er av Händel
14 Floridante 9. desember 1721 King’s Theatre, London
15 Ottone 12. januar 1723 King’s Theatre, London
16 Flavio, Re de’ Langobardi 14. mai 1723 King’s Theatre, London
17 Giulio Cesare 20. februar 1724 King’s Theatre, London
18 Tamerlano 31. oktober 1724 King’s Theatre, London
19 Rodelinda 13. februar 1725 King’s Theatre, London
20 Scipione 12. mars 1726 King’s Theatre, London
21 Alessandro 5. mai 1726 King’s Theatre, London
22 Admeto 31. januar 1727 King’s Theatre, London
23 Riccardo Primo 11. november 1727 King’s Theatre, London
24 Siroe 17. februar 1728 King’s Theatre, London
25 Tolomeo 30. april 1728 King’s Theatre, London
26 Lotario 2. desember 1729 King’s Theatre, London
27 Partenope 24. februar 1730 King’s Theatre, London
28 Poro 2. februar 1731 King’s Theatre, London
29 Ezio 15. januar 1732 King’s Theatre, London
30 Sosarme 15. februar 1732 King’s Theatre, London
31 Orlando 27. januar 1733 King’s Theatre, London
32 Arianna 26. januar 1734 King’s Theatre, London
A11 Oreste (pasticcio) 18. desember 1734 Covent Garden Theatre, London
33 Ariodante 8. januar 1735 Covent Garden Theatre, London
34 Alcina 16. april 1735 Covent Garden Theatre, London
35 Atalanta 12. mai 1736 Covent Garden Theatre, London
36 Arminio 12. januar 1737 Covent Garden Theatre, London
37 Giustino 16. februar 1737 Covent Garden Theatre, London
38 Berenice 18. mai 1737 Covent Garden Theatre, London
39 Faramondo 3. januar 1738 King’s Theatre, London
40 Serse 15. april 1738 King’s Theatre, London
A 14 Giove in Argo (pasticcio) 1. mai 1739 King’s Theatre, London
41 Imeneo 22. november 1740 Teater i Lincoln’s Inn Fields, London]
42 Deidamia 10. januar 1741 Theater in Lincoln’s Inn Fields, London

Oratorier rediger

HWV Tittel Uroppføring Sted
46a/b Il trionfo del Tempo e del Disinganno/
Il trionfo del Tempo e della Verità 		juni 1707 Roma
47 La Resurrezione 8. april 1708 Roma
48 Brockes Passion 1709? Hamburg
50a/b Esther formodentlig 1718 Cannons' residens i London
51 Deborah 21. februar 1733 King’s Theatre, London
52 Athalia 10. juli 1733 Sheldonian Theatre, Oxford
53 Saul 16. januar 1739 King’s Theatre, London
54 Israel in Egypt 4. april 1739 King’s Theatre, London
55 L’Allegro, il Penseroso ed il Moderato 27. februar 1740 Teater i Lincoln’s Inn Fields, London
56 Messiah 13. april 1742 New Music Hall, Dublin
57 Samson 18. februar 1743 Covent Garden Theatre, London
58 Semele 10. februar 1744 Covent Garden Theatre, London
59 Joseph and his Brethren 2. mars 1744 Covent Garden Theatre, London
60 Hercules 5. januar 1745 King’s Theatre, London
61 Belshazzar 27. mars 1745 King’s Theatre, London
62 Occasional Oratorio 14. februar 1746 Covent Garden Theatre, London
63 Judas Maccabaeus 1. april 1747 Covent Garden Theatre, London
64 Joshua 9. mars 1748 Covent Garden Theatre, London
65 Alexander Balus 23. mars 1748 Covent Garden Theatre, London
66 Susanna 10. februar 1749 Covent Garden Theatre, London
67 Solomon 17. mars 1749 Covent Garden Theatre, London
68 Theodora 16. mars 1750 Covent Garden Theatre, London
69 The Choice of Hercules 1. mars 1751 Covent Garden Theatre, London
70 Jephtha 26. februar 1752 Covent Garden Theatre, London
71 The Triumph of Time and Truth 11. mars 1757 Covent Garden Theatre, London

Odes og masques (utvalg) rediger

HWV Tittel Uroppføring sted
49a/b Acis and Galatea formodentlig 1718 Cannons residens i London
74 Ode for the Birthday of Queen Anne 6. februar 1713 Kongens hoff i London
75 Alexander’s Feast 19. februar 1736 King’s Theatre, London
76 Ode for St. Cecilia’s Day 22. november 1739 Teater i Lincoln’s Inn Fields, London

Te Deum rediger

HWV Tittel Uroppføring Sted
278 Utrechter Te Deum 7. juli 1713 St. Paul’s Cathedral i London
280 Caroline Te Deum formodentlig 26. september 1714 Chapel Royal, St. James's Palace, London
281 Chandos Te Deum 1717/1718 St. Lawrence’s Church, Canons
282 Te Deum in A-Dur formodentlig 16. januar 1726 Chapel Royal, St. James's Palace, London
283 Dettinger Te Deum 27. november 1743 Chapel Royal, St. James's Palace, London

Instrumentalmusikk rediger

  • 6 Orgelkonserter Nr. 1–6 op. 4 (HWV 289–294)
  • 6 Orgelkonserter Nr. 7–12 op. 7 (HWV 306–311)
  • 4 Orgelkonserter Nr. 13–16 (HWV 295, 296a, 304, 305a)
  • 6 Concerti grossi op. 3 (HWV 312–317)
  • 12 Concerti grossi op. 6 (HWV 319–330)
  • 3 Concerti a due cori (HWV 332–334)
  • Water Music (HWV 348–350)
  • Music for the Royal Fireworks (HWV 351)
  • Seks enkelståenede instrumentalverk (HWV 336, 338, 404, 337, 318 Alexanderfest-Konzert og HWV 424)

Se også rediger

Litteratur rediger

  • John Mainwaring: Memoirs of the Life of the Late George Frederic Handel, London 1760/på tysk: Johann Mattheson, Hamburg 1760.
    • George Frideric Handel, Hedwig Mueller von Asow, John Mainwaring: Biographie, Briefe und Schriften: Biographie, Briefe und Schriften, publisert av Georg Olms Verlag, 1977, ISBN 9783487063317 (også Google Books).
  • Friedrich Chrysander: G. Fr. Händel, Leipzig 1885–67, nyutgivelse 1966.
  • Romain Rolland: Haendel, ved F. Alcan, Paris 1910.
  • Johanna Rudolph: Händelrenaissance – Eine Studie, 2 bind, Aufbau-Verlag Berlin, 1960.
  • Alfred Mann: Georg Friedrich Händel – Composition lessons/Aufzeichnungen zur Kompositionslehre, Hallische Händel-Ausgabe, Supplement Band 1, Bärenreiter-Verlag, Kassel 1878.
  • Konrad Sasse: Händel-Bibliographie, Dt. Verl. für Musik, Leipzig 1963.
  • Walther Siegmund-Schultze: Georg Friedrich Händel, Dt. Verl. für Musik, Leipzig 1980.
  • Walter Eisen (Hrsg.): Händel-Handbuch, Bärenreiter-Verlag, Kassel,
    • 1. – Lebens- und Schaffensdaten, 1983, ISBN 3-7618-0610-8.
    • 2. – Thematisch-systematisches Verzeichnis. Oratorische Werke, vokale Kammermusik, Kirchenmusik, 1984, ISBN 3-7618-0715-5.
    • 3. – Thematisch-systematisches Verzeichnis. Instrumentalmusik, Pasticci und Fragmente, 1986, ISBN 3-7618-0716-3.
    • 4. – Dokumente zu Leben und Schaffen, 1985, ISBN 3-7618-0717-1.
  • Christopher Hogwood: Georg Friedrich Händel. Eine Biographie, Insel Verlag, Frankfurt/M. 2000, ISBN 3-458-34355-5.
  • Hans Joachim Marx: Händels Oratorien, Oden und Serenaden, Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1998, ISBN 3-525-27815-2.
  • Paul H. Lang: George Frideric Handel, Dover Publications, Mineola, N. Y. 1996, ISBN 0-486-29227-4.
  • Dean Winton, John Merrill Knapp: Handel’s Operas, 1704–1726, Clarendon, Oxford 1987, ISBN 0-19-315219-3.
  • Dean Winton: Handel’s dramatic oratorios and masques. Clarendon, Oxford 1990, ISBN 0-19-816184-0.
  • Werner Pieck: Leben Händels. Biographie, EVA, Hamburg 2001, ISBN 978-3-434-50455-9.
  • Michael Heinemann: Georg Friedrich Händel. Reinbek 2004, ISBN 3-499-50648-3.
  • Stefan Zweig: Georg Friedrich Händels Auferstehung. In: Sternstunden der Menschheit. Vierzehn historische Miniaturen. Fischer Taschenbuch Verlag, ISBN 3-596-20595-6.
  • Hans Joachim Marx: Das Händel-Handbuch in 6 Bänden, Laaber-Verlag, Laaber, 2008, ISBN 978-3-89007-684-3.
  • Peter Overbeck: Georg Friedrich Händel, Suhrkamp-Verlag, Frankfurt/M. 2009 (BasisBiographien 37), ISBN 978-3-518-18237-6.
  • Michael Wersin: Händel & Co. Die Musik der Barockzeit, Reclam, Stuttgart, 2009, ISBN 978-3-15-020181-7.

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 36865, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2137, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2137[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Гендель Георг Фридрих, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som George Frideric Handel, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/George-Frideric-Handel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 12192[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Notable Names Database, NNDB 946/000091673[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ British Citizen by Act of Parliament: George Frideric Handel Arkivert 11. april 2009 hos Wayback Machine.
  14. ^ Georg Friedrich Händel, Hedwig Müller von Asow, John Mainwaring: Biographie, Briefe und Schriften (Google Books)
  15. ^ Tårnparene er skjeve i forhold til hverandre på grunn av en forkastning under markedsplassen
  16. ^ „damahls schon wichtigen Hrn. Georg Fr. Händel“
  17. ^ Georg Philipp Telemann: Autobiographie, utgitt av Johann Mattheson, s. 358 (Wikisource).
  18. ^ „[…] in melodischen Sätzen […] und deren Untersuchung, hatten Händel und ich, bey öfftern Besuchen auf beiden Seiten, wie auch schrifftlich, eine stete Beschäfftigung.“
  19. ^ Thomasius var den første universitetslærer som foreleste på tysk, og han bidro også til å få slutt på hekseprosessene
  20. ^ a b Donald Burrows. Handel. Oxford University Press, 1994.
  21. ^ for eksempel Das Neu-Eröffnete Orchestre og Grundlage einer Ehrenpforte
  22. ^ blant annet sannsynligvis fra storhertugen av Toscana, Gian Gastone de' Medici
  23. ^ Siden det var en maskerade spilte Händel med en maske over ansiktet.
  24. ^ «Ma, caro Sassone, questa Musica è nel Stylo Francese, di ch’io non m’intendo»
  25. ^ Largo på Youtube
  26. ^ Se [«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. september 2010. Besøkt 26. april 2009.  barnelms.com.
  27. ^ Hogwood, Christopher (2005). Handel: Water Music and Music for the Royal Fireworks. Cambridge: Cambridge University Press. s. 27. ISBN 9780521836364. 
  28. ^ den senere ektefellen til hoffkomponisten i Dresden, Johann Adolf Hasse
  29. ^ „die Blüte aller Prinzessinnen“
  30. ^ Se Ilias Chrissochoidis: "Handel Recovering: Fresh Light on his Affairs in 1737," Eighteenth-Century Music 5/2 (2008): 237-44 for ny innsikt i denne episoden
  31. ^ „anfangs zusammen erzogen wurden“
  32. ^ Donald Burrows. Handel. Oxford University Press, 1994.
  33. ^ „Wer sollte wol dencken, daß in diesen wenig Noten, als einem dicken kurtzen Golddrat, ein Faden verborgen wäre, der sich hundertmahl so lang ziehen läßt?“
  34. ^ Kfr. vam.ac.uk.
  35. ^ Vgl. westminster-abbey.org Arkivert 2017-02-13, hos Wayback Machine..
  36. ^ Problemer rundt overgangen fra juliansk til gregoriansk kalender førte til at man bommet med et år.
  37. ^ Ihm war, „als sei er an den Beginn seiner Studien zurückversetzt worden und habe bis dahin nichts gewusst.“
  38. ^ Etter Giuseppe Carpani.

Eksterne lenker rediger

Media rediger

Primærkilder, biografier etc rediger

Online partiturer rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Georg_Friedrich_Händel&oldid=23835965»