Instrumentering (musikk)

Med instrumentering (også instrumentasjon) forstår man fordelingen av stemmer på de enkelte instrumentene i en musikalsk komposisjon. For orkesterverk kan man også snakke om orkestrering. Teorien om instrumentering kalles instrumentasjonslære.

Komponisten eller en arrangør avgjør hvilke instrument som skal spille de enkelte stemmene under hensyntagen til instrumentenes muligheter og begrensninger, deres toneomfang, klangfarge, volum og annet. Ved å endre instrumenter og gi dem ulike oppgaver kan hele ensemblets klangfarge endres, eller klangfargen til harmoniene eller melodiene kan varieres.

Før rundt 1600-tallet var det uvanlig at komponistene spesifiserte instrumenter.

Litteratur

• Hector Berlioz, Richard Strauss: Instrumentationslehre. Peters, Frankfurt, ISBN 3-87626-030-2.
• Nikolai Rimsky-Korssakow: Principles of Orchestration. Dover Publications, London 1964, ISBN 0-486-21266-1.
• Hermann Erpf: Lehrbuch der Instrumentation und Instrumentenkunde. Schott, Mainz, ISBN 3-7957-2211-X.
• Ertugrul Sevsay: Handbuch der Instrumentationspraxis. Bärenreiter, Kassel, ISBN 3-7618-1726-6.
• Samuel Adler: The Study of Orchestration. W.W. Norton, New York 1982, 1989, 2001, ISBN 0-393-97572-X.

Eksterne lenker

(en) 1911_Encyclopædia_Britannica/Instrumentation – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden

• Principles of Orchestration Arkivert 24. desember 2007 hos Wayback Machine., en interaktiv online-lærebok i orkestrering
• Hector Berlioz: Treatise On Instrumentation
• Nikolai Rimsky-Korsakov: Principles of Orchestration

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.