Åpne hovedmenyen

Slaget ved Dettingen fant sted 27. juni 1743 ved Dettingen i Bayern under den østerrikske arvefølgekrigen.[1]. Det var siste gang at en britisk monark, Georg II, personlige førte troppene sine i kamp. De britiske styrkene, i allianse med styrkene fra Hannover og Hessen, slo den franske hæren under Adrien-Maurice de Noailles selv om Frankrike og England ennå ikke hadde erklært krig mot hverandre.

Adrien-Maurice de Noailles.

Innhold

OpptaktenRediger

Den allierte hæren ble kalt Den pragmatiske hæren ford den var en allianse av stater som støttet den pragmatiske sanksjonen i 1713, som anerkjente Maria Teresia av Østerrike som keiserinne av Det tysk-romerske riket.

De britiske styrkene talte 16 000 mann under John Dalrymple av Stair. De hadde gått i land i Oostende i De østerrikske Nederlanda den 10. juli 1742. Her dannet de den pragmatiske hæren som besto av 44 000 soldater i starten av felttoget, av disse var 16 000 hannovere, samt østerrikere, hessere og nederlendere.[2]

Hæren lå i ro her til januar 1743 da kong Georg II ga Dalrymple ordre om å marsjere inn i Tyskland, og etterlater de hessiske og noen østerrikske tropper for å verne Nederlanda. Den indre inndelingen i De forente Nederlanda forsinket hæren slik at 20 000 soldater kom for sent til å delta i felttoget.[3]

Den østerrikske kommandøren, hertugen av Arenberg, foreslo å følge elven Neckar og marsjere mot Bayern, men kong Georg fryktet et prøyssisk angrep på Hannover og valgte å marsjere langs nordsiden av elven Main, og holde alle fluktruter åpne. Den 17. juni slo hæren leir mellom Kleinostheim og Aschaffenburg. Kong Georg II, støttet av 25 britiske skvadroner og et hannoveransk kavaleri, kom dit den 19. juni og tok over all kommando.

27. juni hadde franskmennene avskåret forsyningslinjene til de allierte og den pragmatiske hæren måtte til slutt i redusert tilstand trekke seg tilbake til Hanau, akkurat som franskmennene ønsket. Dette skjedde som følge av dyktig manvørering og uro fra den franske hæren på 45 000 mann ledet av Noailles.  

SlagetRediger

27. juni marsjerte den pragmatiske hæren vestover fra byen Aschaffenburg, langs linjen på nordsiden av Main, og rett inn i den kjente «musefella» som Noailles hadde satt opp ved landsbyen Dettingen, og som avskar tilbaketrekkingsruten til Hanua for de allierte.[4] Bak Forbach, en sideelv til Main, hadde Noailles plassert Duc av Gramont med en blokkeringsstyrke på 23 000 mann i en linje som gikk fra Dettingen til Spessarthøydene bak en myrlendt elv, og langs sørsiden av Main sto et artilleri som kunne avfyre ild mot venstreflanken til den pragmatiske hæren, uten å riskiere direkte kontakt. Samtidig marsjerte om lag 12 000 franskmenn sørover til Aschaffenburg og krysset Main bak den allierte hæren. Åser med tett skog på høyresiden av Den pragmatiske hæren hindret de allierte fra å vende seg bort fra Gramont.

Seks timer gikk mens britene, østerrikerne og hannoveranerne prøvde å rykke fram i dette begrensete området. På et tidspunkt sprang hesten til Georg II bort med kongen på ryggen og ble stoppet av fenrik Cyrus Trapaud, som ble forfremmet på grunn av dette. James Wolfe skrev at den første linjen i den pragmatiske hæren besto av ni regimente av engelske soldater, fire eller fem østerrikske regimenter og noen hannoveranske regimenter.[5] Om lag ved middagstider gikk Gramont, uten å ha fått ordre om det til angrep på de allierte med Maison du Roi-kavaleriet.[6] I starten gikk det bra og de klarte å byrte gjennom den engelske frontlinjen.[7] Det franske infanteriet fulgte etter og de hadde også hell med seg i starten og presset tilbake flere engelske regimenter til fots. Dette førte derimot til at det franske artilleriet måtte stoppe ilden og med franskemennene ute av forsvarslinjene sine gikk de allierte til motangrep. En østerriksk brigade på tre regimenter rykket fram i et hull dannet av de tilbaketrekkende britene, og de gikk til angrep på det franske infanteriet på flanken, men da skjøt et stort hannoveranske artilleri mot den franske linjen.[5][8] kollapset den og de allierte drev styrkene til Gramont ut i elven, og åpnet veien til Hanau for de allierte.

De to partene hadde blitt enige på forhånd at de syke og skadede som falt i hendene til fienden skulle tas vare på og ikke regnes som krigsfanger. Da de allierte trakk seg tilbake ble de fleste av deres skadede soldater værende tilbake, og franskmennene respekterte avtalen, en forløper til Genevekonvensjonen.

EttervirkningRediger

Franskmennene tapte slaget ved Dettingen og med det miste Duc du Noailles den beste mulighet franskmennene hadde for avgjøre krigen til deres fordel på et tidlig tidspunkt. Hadde franskmennene holdt ut, kunne den pragmatiske hæren ha overgitt seg eller sultet, og kongen Georg II av England, hadde blitt Ludvig XV sin fange.[9]

Arven etter SlagetRediger

Til minne om seieren komponerte Handel sin Dettingen Te Deum og Dettingen-hymnen

Dettingen har siden 1947 vært navnet på et treningskompani ved Royal Military Academy Sandhurst.

KilderRediger

  • Chandler, David. The Art of Warfare in the Age of Marlborough. Spellmount Limited, (1990): ISBN 0-946771-42-1
  • Browning, Reed.The War of the Austrian Succession, St. Martin's Press, New York, (1993): ISBN 0-312-12561-5
  • Hamilton, Lieutenant-General F.W..Origin and History of the First utav Grenadier Guards, London, 1874, Vol. II.
  • Mackinnon, Daniel. Origin and services of the Coldstream Guards, London 1883, Vol.1.
  • Morris, Edward Ellis.The Early Hanoverians, London, 1886.
  • Wright, Robert, The Life of Major-General James Wolfe, London 1864.

ReferanserRediger

  1. ^ Mange britiske kilder skriver 16. juni istedenfor 27. juni
  2. ^ Edward E. Morris
  3. ^ DBNL.
  4. ^ Stephen Brumwell
  5. ^ a b Robert Wright
  6. ^ The Military Experience in the Age of Reason
  7. ^ The Early Hanoverians, London, 1886, s.126
  8. ^ Daniel Mackinnon
  9. ^ Paths of Glory