Åpne hovedmenyen

En fuge er en type musikkstykke som ble utviklet i barokken, og som følger visse regler. En fuge er alltid polyfon, men antall stemmer kan variere.

Fugen baserer seg hovedsakelig på et hovedtema og et sidetema, som gjentas i de forskjellige stemmene, og som overlapper hverandre.

OppdelingRediger

En fuge består vanligvis hovedsakelig av tre deler.

EksposisjonRediger

Først spilles hovedtemaet i en stemme – denne første presentasjonen av temaet kalles dux (leder). Så tar en annen stemme over og spiller hovedtemaet i dominanttonearten – denne andre temapresentasjonen kalles comes (ledsager) – mens den første stemmen fortsetter med sidetemaet, som fungerer som et kontrapunkt, en motstemme, til hovedtemaet. Etter at hoved- og sidetemaet er presentert i alle stemmene minst én gang, følger et interlude, et mellomspill, hvor det moduleres til en ny toneart.

GjennomføringRediger

I gjennomføringen, som regel går i parallelltonearten, blir også temaene presentert i de forskjellige stemmene etter tur, men her blir det tematiske materialet gjerne behandlet mye friere. Her forekommer gjerne stretto, eller trangføring, som vil si at nye temainnsatser kommer før den forrige stemmen er ferdig med temaet. Etter gjennomføringen kommer et nytt interlud som modulerer til en ny toneart. En fuge kan ha flere gjennomføringsdeler, skilt fra hverandre ved mellomspill, divertimentos eller episoder, i fri form.

AvslutningRediger

Avslutningen (siste gjennomføring) er alltid i hovedtonearten. Stretto kan også forekomme her. Avsluttes ofte med en koda.

Johann Sebastian Bach regnes som fugens mester. Das Wohltemperierte Klavier inneholder 48 preludier og fuger i alle dur- og molltonearter, dvs. to av hver i hver toneart.

Spesielle formerRediger

PermutasjonsfugeRediger

I permutasjonsfuger legges det kontinuerlig flere uforandrede kontrapunktiske temaer til hovedtemaet. Komponisten bytter for hver etterfølgende temafase bare stemmene mot hverandre. Dette er vanlig i vokale fuger, et eksempel er inngangskoret i J.S. Bachs kantate Himmelskönig, sei willkommen

DobbeltfugeRediger

En dobbelfuge har to temaer. Mulige forløp:

  • Fuge med tema 1 – Fuge med tema 2 – Fuge over begge temaene. Eksempel: Bach, Das Wohltemperierte Klavier del II, giss-moll-fugen
  • Fuge med tema 1 – Fuge over teema 1 og tema 2. Eksempel: Bach, Wohltemperierte Klavier, del II, Fugerne i Ass-dur og H-dur

TrippelfugeRediger

En trippelfuge har tre temaer. Disse presenteres i atskilte eksposisjoner og kombineres deretter med hverandre. Et eksempel er J. S. Bach, Wohltemperiertes Klavier, del II, Fuge fiss-moll og Kunst der Fuge, Contrapunctus 8 og 11.

KvadrupelfugeRediger

En kvadrupelfuge har fire temaer. Et eksempel er den ufullendte sluttfugen i Bachs syklus Die Kunst der Fuge som er avbrutt etter at det tredje temaet er innført og kombinert med de to foregående temaene. Da verkets grunntema passer inn i skjemaet er det sannsynlig at dette er en planlagt kvadrupelfuge.

SpeilfugeRediger

I en speilfuge opptrer temaet enten som kontratema eller bearbeides som et andre tema i en dobbeltfuge. Slike fuger er ytterst sjeldne, men Bach har to eksempler i Kunst der Fuge der temaet gjentas tonalt, dvs ikke eksakt speilet.

FughettaRediger

Fughetta er en fuge av mindre omfang uten en omfattende gjennomføringsdel og med et lettere og mer grasiøst tema.

FugatoRediger

Fugato eller en fugert sats er fugelignende avsnitt i en sonate, symfoni, konsert eller lignende. Det behøver ikke innebære at temaet gjenfinnes i alle stemmene, det er nok at en fugelignende effekt oppnås. Ofte er fugati bare få takter lang. Fra Bachs verker finner en eksempler i de fleste sluttsatsene av cembalosuitene og partitas, i Brandenburgkonsertene nr 2 og 5, og i noen hurtige midtpartier av orkestersuitene. Også Beethovens 9. symfoni og Bruckners 5. symfoni inneholder kjente fugati.

Vanlig kanon er en type fugert musikk.

LitteraturRediger

  • Carl Dahlhaus: «Zur Geschichte der Permutationsfuge» i Bach-Jahrbuch 46, 1959, s. 95–110.
  • Zsolt Gárdonyi: Kontrapunkt – dargestellt an der Fugentechnik J. s. Bachs, Wolfenbüttel 1991
  • Markus Grassl: «Fuge» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
  • Siegmar Keil: Untersuchungen zur Fugentechnik in Robert Schumanns Instrumentalschaffen, Hamburg 1973.

Eksterne lenkerRediger