Chaconne
Chaconne (fransk, spansk chacona, fra baskisk chocuna «lystig») er en spansk folkedans fra 1500-tallet, nært beslektet med passacaglia. Det italienske begrepet ciaccona blir ofte brukt, og andre skrivemåter som ciacona, chiaccona, ciaconia og lignende forekommer også.
Historie rediger
Chaconnen var opprinnelig en hurtig dans som oppsto i spansk folkekultur på slutten av 1500-tallet. Dansen ble utført med erotiske bevegelser og sunget med spottende tekster.[1] Ifølge Curt Sachs er chaconnen av latinamerikansk opprinnelse og med en sanselig, vill og tøylesløs karakter.
I kunstmusikken er chaconnen en ostinat musikkform med variasjoner over et gjentatt harmoniskjema på fire til åtte takter.
Chaconnen var stort sett bare i vanlig bruk i barokken, men ble delvis tatt fram igjen på 1800-tallet. En av de største romantiske symfoniske chaconnene er sluttsatsen i symfoni nr 4 i e-moll op. 98 av Brahms. Det vakre temaet er med små forandringer hentet fra Bach-kantaten Nach dir, Herr, verlanget mich BWV 150. Temaet presenteres av blåserne og utvikles i over 30 variasjoner med temaet tilstede i bassinstrumentene nesten hele tiden.
Chaconne og passacaglia rediger
På 1800-tallet og tidlig 1900-tall skilte en del teoretikere mellom passacaglia og chaconne. Enkelte definerte chaconne som variasjoner over et harmoniskjema, mens de definerte passacaglia som variasjoner over en bassmelodi.[2] Siden andre samtidige teoretikere snur definisjonene på hodet[3] må skillet regnes som tilfeldig. Heller ikke i praktisk bruk gjennom musikkhistorien er skillet klart[4] og noen ganger kombineres de to i en enkelt komposisjon, som i Cento partite sopra passacaglia av Girolamo Frescobaldi, i den første suiten i Les Nations (1726) og i Pièces de Violes (1728) av François Couperin.[5]
Eksempler på chaconner rediger
En av de mest kjente chaconner er sluttsatsen i Johann Sebastian Bachs partita nr 2 i d-moll fra Sonater og partitaer for solofiolin. Denne 265-takters chaconnen tar utgangspunkt i en melankolsk firetakters melodi og utvikles gjennom en fargerik musikalsk reise i både dur- og molltonearter.
1600-tallet rediger
- Dietrich Buxtehude: Orgelchaconne i e-moll (BuxWV 160)
- Dietrich Buxtehude: Preludium, fuge og chaconne i C-dur (BuxWV 137)
- Jean-Baptiste Lully: Chaconne fra Phaëton (1683)
- Marin Marais: Chaconne i G-dur for to gamber og continuo, no. 47 fra Première Livre de pièces de violes (1686–89)
- Marin Marais: Chaconne fra suite no. 1 i C-dur i Pièces en trio pour les flûtes, violon, et dessus de violes (1692)
- Marin Marais: Chaconne fra Suitte d'un goût Etranger, fra Quatrième Livre de Pièces à une et à trois violes (1717)
- Claudio Monteverdi: Zefiro Torna fra Scherzi musicali cioè arie et madrigali (Venice, 1632) et tidlig eksempel på vokalmusikk sunget til en akkompagnerende chaconne.
- Johann Pachelbel: Canon i D
- Henry Purcell: Chacony for strykere og continuo i G-moll Z.730 (1680)
1700-tallet rediger
- Johann Sebastian Bach: "Chaconne" fra Partita for solo fiolin nr. 2 i d-moll
- François Couperin: La Favorite, Chaconne a deux tems, Troisième ordre.
- Georg Friedrich Händel: Chaconne fra suite i g-moll for klaver
- Jean-Philippe Rameau: L'hymen—Chaconne, scene VI fra Les fêtes d'Hébé (1739)
- Tomaso Antonio Vitali: Chaconne i G-moll for solo fiolin (dubiøs>[6])
- Silvius Leopold Weiss: Ciacona i g-moll
1800-tallet rediger
- Johannes Brahms: Symfoni nr. 4 i e-moll, op. 98, finale
1900-tallet rediger
- John Adams: andre sats Chaconne: Body Through Which the Dream Flows i fiolinkonsert (1993)
- Benjamin Britten: Chacony, tredje sats av strykekvartett i nr. 2, i C-dur (1946)
- John Corigliano: Chaconne for Violin and Orchestra
- Philip Glass: Echorus for to fioliner og strykeorkester (1995)
- Philip Glass: Symfoni nr. 3, tredje, langsomme sats (1995)
- Gustav Holst: Chaconne fra First Suite in Eb for Military Band (ifølge en skribent teknisk sett en passacaglia, men ifølge andre teknisk sett en chaconne)[7]
- Carl Nielsen: Chaconne, op. 32, for piano (1916–17)
- Fartein Valen: Symfoni nr. 4, tredje sats (1949)
Litteratur rediger
- Thomas Schmitt: Passacaglio ist eigentlich eine Chaconne. Zur Unterscheidung zweier musikalischer Kompositionsprinzipien. I Frankfurter Zeitschrift für Musikwissenschaft.Årgang. 13, 2010, ISSN 1438-857X, s. 1–18, (PDF; 364 kB).
Referanser og noter rediger
- ^ Alexander Silbiger, "Chaconne", The New Grove Dictionary of Music and Musicians, ed. S. Sadie and J. Tyrrell (London: Macmillan, 2001)
- ^ Percy Goetschius, The Larger Forms of Musical Composition: An Exhaustive Explanation of the Variations, Rondos, and Sonata Designs, for the General Student of Musical Analysis, and for the Special Student of Structural Composition ([New York]: G. Schirmer, 1915), 29 og 40,
- ^ Lucas, Clarence Lucas, 1908. The Story of Musical Form (The Music Story Series, edited by Frederick J. Crowest. London: The Walter Scott Publishing Co., Ltd.; New York: Charles Scribner’s Sons, 1908), 203
- ^ "modern attempts to arrive at a clear distinction are arbitrary and historically unfounded." Manfred Bukofzer, Music in the Baroque Era (New York: Norton, 1947), 42
- ^ Alexander Silbiger, "Passacaglia and Ciaccona: Genre Pairing and Ambiguity from Frescobaldi to Couperin Arkivert 15. mai 2008 hos Wayback Machine.", Journal of Seventeenth-Century Music 2, no. 1 (1996).
- ^ Hermann Keller: Die Chaconne g-Moll von – Vitali? I Neue Zeitschrift für Musik. Årgang. 125, nr. 4, April 1964, ISSN 0170-8791, s. 147.
- ^ Budd Udell, "Standard Works for Band: Gustav Holst's First Suite in E♭ Major for Military Band." Music Educators Journal 69, no. 4 (1982):28 (JSTOR subscription access); Pam Hurry, Mark Phillips, and Mark Richards, Heinemann Advanced Music (Oxford: Heinemann Educational Publishers, 2001. ISBN 0435812580): 238; Clarence Lucas, The Story of Musical Form (The Music Story Series, edited by Frederick J. Crowest. London: The Walter Scott Publishing Co., Ltd.; New York: Charles Scribner’s Sons, 1908): 203.