Wikipedia

Fartein Valen

norsk komponist

Fartein Valen (født 25. august 1887 i Stavanger, død 14. desember 1952 i Haugesund) var en norsk komponist. I dag er han høyt respektert, og regnes som en banebryter for moderne musikk i Norge med sine atonale polyfone verk. Hans mest kjente komposisjon er orkesterstykket «Kirkegården ved havet». Den kanadiske pianisten Glenn Gould sa en gang om Valen at han for første gang på mange år hadde funnet en ruvende skikkelse i det 20. århundres musikk.[5][6]

Fartein Valen
Født25. aug. 1887[1]Rediger på Wikidata
Stavanger
Død14. des. 1952[2][1][3][4]Rediger på Wikidata (65 år)
Haugesund
BeskjeftigelseKomponist, musikkforsker, musikkteoretiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedMusikkonservatoriet i Oslo
Universitetet i Oslo
Stavanger katedralskole
FarArne Farteinsen Valen
MorDorthea Valen
NasjonalitetNorge
UtmerkelserStavanger Aftenblads kulturpris (1951)
Sjangre/
former		Symfoni
InstrumentOrgel
IMDBIMDb
Fartein Valen på Commons

Fartein Valen vokste opp i en misjonærfamilie, og kristen tro var hele tiden en viktig del av hans liv.

Biografi rediger

Oppvekst og utdanning rediger

 
Fartein Valen med hest.
Foto: Trygve Bauer-Nilsen. Eier: Nasjonalbiblioteket

Valen ble født i Stavanger som sønn av misjonærforeldrene Dortea Ulvevadet og Arne Valen som hadde giftet seg på Madagaskar i 1876. Sønnen ble født mens de var hjemom en tur. Fartein Valen var snaut to år da familien flyttet tilbake til Madagaskar, men husket bestandig inntrykket havet og brenningene gjorde på ham. På Madagaskar bodde de på en gammel offerplass, Masinandra (= den hellige haugen), omgitt av en vakker hage med store skyggefulle trær og rosenbusker, mange slags fugler og dyr. Men Valen pådro seg en øyensykdom, og lenge tålte han ikke dagslys. Han fikk også meslinger og slet i lang tid med ettersykdommer. Den verste knekken fikk han likevel av malaria. Fra å være stor for sin alder ble han tynn og småvokst, og han kom seg aldri helt.[7]

Det var ingen andre norske barn på stedet, og foreldrene syntes samvær med gassiske barn ville bli feil. Men Valen fikk en gassisk barnepike, Maria, og i treårsalderen snakket han ikke lenger norsk, bare gassisk. Andre temaet i første sats av hans trio skal være en gassisk folkemelodi. I 1895 flyttet familien tilbake til Stavanger, og seks år gammel begynte han på Kongsgård skole i Stavanger. Her våknet musikkinteressen hans, og han fikk tak i en liten fiolin og opplæring i å bruke den. Men han skrantet, og foreldrene bestemte at han var for svak til å ta musikkundervisning i tillegg til skolearbeidet.[8]

Som fjortenåring begynte han likevel med klaverundervisning hos Jeanette Mohr og ble venner med sønnene hennes, Otto Lous Mohr og Hugo Lous Mohr. Musikken var og ble Valens hovedinteresse, men han var også skoleflink, og hans klassekamerater fortalte at en av lærerne pleide å si, etter å ha stilt klassen et spørsmål: «Unntatt Fartein kan hvem som vil, svare.» Hvis da ingen andre kunne svare, fikk Valen lov, og som oftest visste han svaret.[9]

Han tok en svært bra artium i 1906 med Stf i både tysk og latin, og flyttet samme år til Kristiania, hvor han meldte seg på studier i filosofi, tysk og fransk. Lærerne ventet seg mye av ham som filolog, men da han leste harmonilære, kontrapunkt og komposisjon hos Catharinus Elling, støttet denne ham i at det var musiker han skulle bli. Elling likte å spille sin egen musikk for Valen som etter hvert avbrøt sine filologistudier for å vie seg til musikken. På samme tid fikk han undervisning i klaver- og orgelspill ved musikkonservatoriet, og avla organisteksamen der våren 1909 med Bachs store A-moll preludium og fuge.[10]

Han bodde i studenthjemmet i Underhaugsveien der han ble kjent med Olav Aukrust. Han hadde også mye kontakt med Otto Lous Mohr som studerte medisin og bekymret seg for Valens dårlige helse og ikke minst bekjentskapet med Aukrust «som ville bli dikter og også skrev, et forskrudd individ som kom til å få en fryktelig makt over Fartein...nesten en art hypnotisk innflytelse». Til sist ble lege tilkalt som konstaterte et alvorlig hjertekasus, og foreskrev absolutt hvile. Det tok flere måneder å komme seg, men da var Aukrust gått lei av skolen og flyttet hjem til Lom igjen.[11]

 
Tauentzienstraße, der den unge Valen fant seg vel til rette i en bakgårdsleilighet.

Studier i Tyskland rediger

Etter råd fra Elling fortsatte han utdannelsen sin i Berlin. Høsten 1909 tok han båten fra Stavanger til Hamburg og toget videre derfra. Reisen var en prøvelse for den lite reisevante Valen, men det var i Berlin han for alvor fikk problemer. Ellings kontaktperson trodde Valen var en nybegynner og hadde funnet en lærer som var uskikket. Mer kjente lærere skulle imidlertid ha 30-50 Mark i timen. Han skjønte da at han fikk søke seg inn ved Die Königliche Hochschule für Musik zu Berlin[12] (Den kongelige høyskole for musikk i Berlin). Bare en liten del av søkerne ble antatt. Valen så seg nødt til å komme i direkte kontakt med lederen for komposisjonsavdelingen, Max Bruch, og dro ut til hans bolig i bydelen Friedenau med sine egne komposisjoner under armen. Bruch var nokså avvisende, for Valen var for sent ute til opptaksprøven, men kikket på komposisjonene, valgte seg strykekvartetten og leste den. Han lovet så å se sakene igjennom og ville sende skriftlig melding om Valen ble opptatt. Etter en uke kom nok en invitasjon, der Bruch klappet Valen på skulderen og sa at han hadde talent. Som høyskolens elev fikk han undervisning i analyse av Bruch selv, og i komposisjon av Karl Wolf. Dette første året i Berlin var det deiligste i Valens liv, sa han selv. Orkesterprøvene på høyskolen sa han var verd hele berliner-oppholdet alene. Han holdt seg unna steder der han visste at nordmenn møttes, og stortrivdes i sin bakgårdsleilighet ved Tauentzienstraße, der han fikk konsentrert seg. Til konsertene fikk han fribilletter, ellers hadde ikke hatt råd til å gå.[13]

Men Valen var skuffet over høyskolens fokus på teknikk på bekostning av det kunstneriske: «Jeg trodde jeg var kommet til et kunstens tempel, men så var det et seminar for musikanter.» Professorene var hyggelige nok i timene, men virket mest opptatt av at elevene ikke lot seg påvirke av folk som Gustav Mahler og Richard Strauss.[14] Men han var også glad for den meget grundige tekniske utdannelsen de ga ham. I 1911 gikk han ut av høyskolen, men ble boende i Berlin. Han fikk tilbud om en stilling ved et college i New York, men Valen vurderte amerikanere som hyggelige, men skremmende «konvensjonelle» med «lite utviklet og ukomplisert sjeleliv».[15]

Høsten 1911 var han tilbake i Berlin etter ferie i Valevåg. Litt av farsarven var tilbake, og hans mor som var enke, kunne også hjelpe litt. Dortea hadde enkepensjon etter sin mann, pluss sin egen fra årene som bestyrerinne på Solbakken.[16] Spilleelevene hans likte ham, og i 1912 fikk han antatt sin klaversonate til utgivelse, med 300 Mark i honorar. Med Houens legat fikk han det mer romslig, og bodde på pensjonat i bydelen Friedenau med tre andre nordmenn han trivdes godt med. Christian Sinding - sammen med Edvard Grieg og Johan Svendsen en av «de tre store» - og hans kone Augusta bodde også i Berlin. Valen var ofte bedt hjem til dem, og sa at de hadde vært som mor og far for ham. I 1914 slo han følge med Sindings nordover til Åsgårdstrand. Men så skrev hans mor at hans søster Sigrid hadde hatt et nervøst sammenbrudd og måtte slutte i sitt arbeid som lærer. Han ble derfor værende i Valevåg til over nyttår 1915, da Sigrid var såpass bra at han kunne dra tilbake til Berlin.[17]

De første årene i Berlin trivdes ikke Valen noe særlig blant tyskere, men under første verdenskrig endret det seg. I 1915 var dagliglivet som før, med tilstrekkelig mat og arbeid. Valen var sikker på tysk seier - et syn han delte med Bjørn Bjørnson, Fredrik Paasche, Knut Hamsun, Georg Brandes og Otto Lous Mohr: «Jeg har aldrig beundret tyskerne så meget som nu - jeg tror ikke jeg har kjendt det tyske folk rigtig før nu, og derfor er jeg glad over at være her i denne tid.» Også i 1916 forsvarte han dem mot statsminister Gunnar Knudsen og journalist Ella Anker. Våren 1916 bodde han i et pensjonat i Barbarossastraße, der han trivdes og arbeidet godt.[18]

Tilbake til Norge rediger

 
Piazza di Monte Citorio der Valen leide seg inn under oppholdet i Roma.

Sommeren 1916 flyttet Valen sammen med sin mor og søster Sigrid til Valevåg i Sveio. Frem til 1924 dro han bare på kortere reiser til Oslo, men holdt en tysk avis og ergret seg sterkt over tyskfiendtligheten i norsk presse, særlig i Tidens Tegn («dette blad som jeg ikke vil tage i med en ildtang, dette blad som har til sin særlige opgave at kaste smuds på anderledes tænkende...snobbenes vademecum og evangeliebog»). Sommeren 1918 fikk han utbetalt kr 9 000 som blant andre Hugo Lous Mohr hadde samlet inn til ham. I 1920 fikk han spanskesyken og var svært medtatt. Men om Valen var spebygd og skrøpelig, gjorde han lykke hos damene. Da trakk han seg forskrekket tilbake. Gradvis mistet han mer og mer interessen for den ytre verden og fordypet seg i sitt indre og sitt kunstnerkall.[19] Det var da hans komponistgjerning for alvor tok til. Han gikk nøye til verks, og det sies at han skal ha gjennomført omtrent 25 000 kontrapunktiske klaverøvelser. Etter hvert fant han fram til sitt eget atonale tonespråk; av ham selv døpt «dissonerende kontrapunkt».

I mars 1922 dro han til Italia sammen med Hugo Lous Mohr som kyndig omviser i kunstsamlingene. Selv hadde Valen lest italiensk under berlinoppholdet og holdt kunnskapen vedlike. 12. april besøkte han Pantheon og ble betatt av lysvirkningen etter hvert som solen forflyttet seg. I Lied ohne Worte («Sang uten ord») er bassmotivet et uttrykk for rykket han observerte i skyggene ved solens forflytning. I Roma leide han et rom på Piazza di Monte Citorio, og ved avreisen tok han avskjed med vertsparet. Da datteren, som var en anerkjent fiolinist som også hadde spilt i Norge, så navnet hans, oppdaget hun at det var hans sonate hun hadde spilt på konsert i Roma.[20]

 
Fartein Valen med noen av sine rundt 300 kaktuser.[21]
Foto: ukjent. Eier: Nasjonalbiblioteket

Valen var forberedt på motgang. Han tvilte imidlertid aldri på at han var på rett vei. Denne perioden beskrives som produktiv. Samtidig var det en vanskelig tid for komponisten. Folk reagerte ofte negativt på musikken hans, noe som gikk dypt inn på ham. 9. april 1923 ble hans orkestersang «Ave Maria» uroppført, og Per Reidarson beskrev i sin anmeldelse «toner som luret og lumret op og ned lik maneter i grumset vand. Et soloparti hvis toner blev liggende på skjeve og ule, himmelen må vide på hvad.» Hans mor døde 1. august 1923 etter et langt sykeleie, og høsten 1924 flyttet Valen til Oslo, hvor han de neste fire årene bodde hos sin søster Magnhild Sendstad i St. Olavsgate 21b. Imidlertid fikk han ingen videre arbeidsro, for søsteren hadde seks barn som iblant ba om leksehjelp. Plystring var noe Valen avskydde, uten at barna alltid husket på det. En gang la de merke til at han hadde fått noen grå hår, og Valen svarte at «det kom av all plystringen». Siden tok de det på alvor. Valen fikk Statens stipendium i 1925 og ble i 1927 inspektør ved Norsk musikksamling ved Universitetsbiblioteket i Oslo som ga ham en liten fast inntekt. I tillegg ga han privatundervisning, noe som hjalp ytterligere på den økonomiske situasjonen. I 1928 flyttet han for seg selv på hotell Westminster i Karl Johans gate 45, der Edvard Grieg og Bjørnstjerne Bjørnson hadde bodd i perioder.[22]

Reiser rediger

Han hadde også et tre måneders opphold i Paris i 1928.

 
Katedralen i Palma de Mallorca.

6. oktober 1932 seilte Valen fra Bergen. 25. oktober la skipet til i Messina etter en seilas Valen hadde geldet seg stort over. Økonomien hans strakk ikke til for en overvintring på Sicilia, og kapteinen oppfordret ham til å dra til Balearene. Han ankom Palma de Mallorca 15. november og flyttet inn på pensjonatet San Alegre. Byens katedral «ligger så skjønt som den var båret dit av englene og satt på sin plass, og hver aften når solen går ned, gløder den gylden som husene i det nye Jerusalem.» Slik han snakket bra italiensk, mestret han også spansk godt nok til å bli venner med lokalbefolkningen. Regntiden viste seg å bestå av duskregn, og mildt var det som en maidag på Vestlandet. Bare var han fremdeles plaget med tidvise utbrudd av malariaen han fikk som barn, mn den danske forfatter Emil Rasmussen hevdet å ha kurert malaria-pasienter, og forsynte Valen med medisinen han brukte. Faktisk ble Valen frisk, og sykdommen kom aldri tilbake. 24. mai 1933 brøt han opp fra Palma og tilbrakte sommeren i Valevåg. Han hadde tenkt å reise via Berlin og hilse på gamle venner, men fant at tidene var for urolige i Tyskland, så han tok sjøveien i stedet.[23]

Først i september 1933 var han tilbake i Oslo igjen som musikklesesalens inspektør. Han bodde nå på Frøseths pensjonat i Skovveien 49, og trivdes både med rommet og de andre som holdt til på pensjonatet. Blant elevene hans var Sverre Bergh og Sparre Olsen. I 1934 ble det søkt om kunstnerlønn til Valen, men den gikk til Arne Eggen i stedet. I 1935 ble det søkt igjen i konkurranse med Per Reidarson, men denne gang ble Valen tilkjent kr 2 000 pr år. Høsten 1936 fikk Valen et fristende tilbud om å bli med en båt til Østen. Men det var urolige tider der også, og han slo opp i Bibelen på slump og leste linjene «han fant døden, thi han lod seg ikke advare». Da ble han hjemme i stedet. «Jeg er alvorlig redd Hitler og nazismen», sa Valen i 1938. I juni samme år flyttet han var Skovveien til Valevåg.[24]

Kunstnerlønn og anerkjennelse rediger

 
Valenheimen, Fartein Valens bolig i Sveio.

Komponistgasjen han ble tilkjent av Stortinget i 1935, følte han som en endelig anerkjennelse av seg som kunstner, og en stor oppmuntring etter all motviljen fra publikum og kritikere. Etter dette ble han tatt mer på alvor, og stadig flere musikere tok verkene hans med på repertoaret.

Valen fant seg aldri helt til rette i Oslo, men det hadde vært nødvendig for ham å bo der for å kunne studere og høre musikk. Komponistgasjen gjorde ham økonomisk uavhengig, og fremfor alt skaffet han seg et navn og en personlig stil. Men han trengte arbeidsro, og i Valevåg bodde han de siste 14 år av sitt liv, og komponerte sine største verker.

Søsteren Sigrid Valen stelte huset sammen med hushjelpen, hun stelte sin bror når han var syk, og sørget for at han fikk arbeidsro. Sigrid var selv en habil pianospiller, men Valen tålte ikke å høre en eneste tone mens han arbeidet, heller ikke om han var ute i hagen. I årene 1938 til sin brors død i 1952 måtte Sigrid derfor gi avkall på pianoet. Hun ble boende i huset etter hans død og holdt det ved like.[25]

Under andre verdenskrig holdt han seg hjemme. De første to-tre årene gikk han småturer i utmarken eller ned til sjøen, men en dag kom en mann forbi og snakket om tyskere og nazister som han hatet og avskydde, og «det gjør vel du også,» sa han til Valen, som svarte at «jeg kan ikke hate noe menneske, jeg». Dette ble på bygden til at Valen var tyskvennlig, og han ble helt isolert. Det hendte at folk truet med knyttneven mot huset når de gikk forbi. Men i mai 1945 fikk han besøk av sin elev Bjarne Larssen som gikk i uniform. I bygden ble det til at Valen hadde hatt besøk av en britisk offiser, og da ble han tatt til nåde igjen.[26]

Etter krigen fikk Valens musikk et internasjonalt gjennombrudd, og han hadde til tider et større navn i Europa enn hjemme i Norge.

I 1945 mistet han favorittkatten sin, Litle-Per. Valen var svært dyrekjær, og særlig katter trivdes han med. Han hadde støtt 2-3 i huset, og kattene Litle-Per og Fortryllende ble malt av Agnes Hiorth.[27] En marsj i den 5., ufullendte symfonien skulle oppkalles etter Litle-Per. Gårdshesten var en annen god venn som Valen besøkte i utmarken med en godbit.[28]

Valen var et språkmenneske av de sjeldne. Som midaldrende behersket han engelsk, tysk, fransk, italiensk og spansk både muntlig og skriftlig. Han leste latin, og da han nærmest seg 60-årene, lærte han seg gresk for å kunne lese Det nye testamente i original.[29]

Fartein Valen døde på sykehuset i Haugesund av hjertesvikt etter dobbeltsidig lungebetennelse, 65 år gammel. På tross av oksygenbehandling stod livet ikke til å redde.[30] Han fikk begravelse på statens bekostning og ble bisatt på kirkegården i Valevåg. Han er hedret med Fartein Valens vei i Sandnes og i Stavanger.

Musikken rediger

Fartein Valens største inspirasjonskilde var musikken til Johann Sebastian Bach. I et radiointervju i 1951 sa han: «Bachs musikk er absolutt perfekt, og ingenting kan forbedres. Men han kan inspirere til å skape musikk, og jeg ble inspirert til å skape min atonale musikk». Han var også opptatt av arbeidene til Arnold Schönberg, Johannes Brahms og Palestrina. Fartein Valen lot seg også inspirere av andre kunstarter, som poesi og bildende kunst.

Valens gravsted rediger

På en navnløs grav i Trondheim står fire linjer å lese på tysk:

Tretet leise zu meinem Grabe,
Trå stille til min grav,
wecke mich nicht wieder auf.
vekk meg ikke igjen opp.
Wisst was ich belitten habe
Vit hva jeg lidd har
in meinem Lebenslauf.
i mitt livsløp [i løpet av mitt liv].

Hugo Lous Mohr fant teksten i en gammel avis i Valens uthus og viste den til Valen som skapte en komposisjon rundt den. Etter hans død ble det fremmet forslag om han skulle hvile i Æreslunden i Vår Frelsers gravlund i Oslo, men noen i familien mente han heller burde hvile blant sine egne i Valevåg. Så kom noen i tanker om Tretet leise/«Trå stille»-komposisjonen hans, og alle ble da enige om at han skulle gravlegges i Valevåg.[31]

Fartein Valen-statuen rediger

I april 2016 ble en statue av Fartein Valen duket av stortingsrepresentant Hege Haukeland Liadal i Stortingets familie- og kulturkomité i Sveio sentrum. Statuen ble laget av kunstneren Odin Øistad.[32] I 2017 ble statuen utsatt for vandalisme som førte til at statuen måtte fjernes fra offentligheten etter å ha stått uten hode i ett år.[33][34]

Valens verker kan stilmessig deles inn i tre hovedgrupper[35]:

  • Dur/moll-tonalitet: verkene til og med opus 5
  • Dissonerende polyfoni: verkene fra og med opus 6 til og med opus 36
  • Fri tolvtoneteknikk: verkene fra og med opus 37

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 6. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Fartein Olav Valen, Norsk biografisk leksikon ID Fartein_Valen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Valen,_Fartein, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Project Fartein Valen on Haugesund Teater Arkivert 25. oktober 2009 hos Wayback Machine.
  6. ^ Sitatet er hentet fra: Gould, Glenn (1971). Selected letters og er bl.a. referert i Tjøme (2012), s. 649
  7. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 22), musikkforlaget Harald Lyche, 1962
  8. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 23-24)
  9. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 26-27)
  10. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 30-33)
  11. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 34-35)
  12. ^ Die Königliche Hochschule fÜr Musik zu Berlin
  13. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 38-41)
  14. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 44)
  15. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 45-47)
  16. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 30)
  17. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 54-56)
  18. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 56-57)
  19. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 63-69)
  20. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 71-73)
  21. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 85)
  22. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 78-83)
  23. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 97-104)
  24. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 105-11)
  25. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 128-29)
  26. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 126-27)
  27. ^ Agnes Hiorths malerier
  28. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 162)
  29. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 166)
  30. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 147)
  31. ^ Olav Gurvin: Fartein Valen (s. 137)
  32. ^ Fartein Valen avduket Haugesunds Avis, besøkt 16.april 2016
  33. ^ «Skulptøren vil la den halshogde statuen stå til spott og spe» NRK, besøkt 24.mai 2017
  34. ^ «Kunstneren fortviler etter vandalisert statue i Sveio» VG, besøkt 21.mars 2017
  35. ^ Denne inndelingen finnes bl.a. i Gurvin (1962), s. 169-190 og Skyllstad (1980)

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fartein_Valen&oldid=23955831»