Wikipedia

Kirkegården ved havet

komposisjon av Fartein Valen

«Kirkegården ved havet» (også kalt «Le Cimetière marin»[a]) opus 20 er et verk for orkester av Fartein Valen. Stykket ble skrevet i 1933–1934 og er inspirert av Paul Valérys dikt «Le cimetière marin» og en nedlagt kolerakirkegård i nærheten av Valens hjem i Valevåg i Sveio. Verket regnes som Valens mest kjente komposisjon og er et typisk eksempel på hans modne komposisjonsstil – dissonerende/atonal polyfoni.

«Kirkegården ved havet»
(«Le Cimetière marin»)
Op. 20
Symfonisk dikt av Fartein Valen
PeriodeModernismen
Komponert1933–34
Premieredato16. september 1934
Typisk lengde10 minutter
Satser/akter1
Kolerakirkegården ved Leirvågen utenfor Valevåg
Foto: AFNDG

Besetning rediger

 
Fartein Valen fotografert av Agnes Hiorth i hennes atelier i 1938
Foto: Agnes Hiorth. Eier: Nasjonalbiblioteket

Verket er skrevet for et orkester bestående av to fløyter, to oboer, to klarinetter, to fagotter, to valthorn, to trompeter, tre tromboner, pauker og strykere.

En typisk framføring varer i omtrent ti minutter. Verket er tilegnet Olav Kielland og utgitt på Harald Lyches Musikkforlag.

Bakgrunn rediger

Inspirasjonen til «Kirkegården ved havet» fikk Valen under sitt seks måneders lange opphold på Mallorca fra 1932 til 1933. Da han satt på en fortauskafé og leste i en lokal avis, kom han over en spansk oversettelse av den franske lyrikeren Paul Valérys dikt «Le Cimetière marin». Valéry beskriver i diktet kirkegården ved hjemstedet Sète sør for Montpellier, oppe på en åskant vendt mot havet. Valen fikk imidlertid assosiasjoner til en annen kirkegård ved havet, en nedlagt og bortgjemt kolerakirkegård ikke langt fra familiens hjem i Valevåg, et sted der han av og til brukte å sette seg ned for å filosofere og glede seg over fuglesangen.[1] Dette var et sted der han alltid «fyltes av en slik underlig stemning» som han senere fortalte til Olav Gurvin.[2]

Gravplassen ved Leirvågen i Valestrand ble anlagt under en koleraepidemi som brøt ut på Vestlandet i 1848.[b] Bror til Valens farfar, Erik Farteinsen Ulveraker, var skipper på en liten slupp og hadde brakt med seg sykdommen til hjembygden. Ulveraker ble sammen med fire andre koleraofre, som alle døde i løpet av februar og mars 1849, stedt til hvile på et sted langt unna folk. Dette fordi man trodde at de døde kunne smitte også etter at de var kommet i jorden.[1] Selve vigslingen av kirkegården ble først gjort senere, den 17. juli 1849, da det hastet med å få de døde i jorden.[3][c] Folk skydde pestkirkegården ute ved havet, og det var bare de som stod de døde aller nærmest som våget seg ut til den. På Valens tid var kirkegården gjengrodd og glemt, kun en smijernsport og en stenmur minnet om det som hadde vært.

Valen startet arbeidet den 9. november 1933, etter sin gjenkomst til Norge, og verket var ferdig året etter, den 5. juni 1934.[4]

Urframførelse og mottakelse rediger

 
Komponisten og dirigenten Olav Kielland, ca. 1930–1935, dirigerte urframførelsen av «Kirkegården ved havet» i 1934
Foto: Ukjent. Eier: Oslo Museum

«Kirkegården ved havet» ble dedikert til Filharmonisk Selskaps Orkesters sjefdirigent, Olav Kielland, som i 1931 hadde dirigert urframførelsen av «Pastorale» opus 11 med orkesteret, Valens første rene orkesterverk. Kielland likte «Pastorale» svært godt og gjorde en overbevisende framførelse. Ifølge Valen selv spilte orkesteret «aldeles vidunderlig».[5] Kielland kom også til å like «Kirkegården ved havet», og da han i 1934 mottok partituret, ble han så begeistret at han besluttet å sette det opp på programmet til Filharmonisk Selskaps Orkester allerede samme høst. Urframførelsen fant sted i Oslo den 16. november 1934 under ledelse av Kielland selv.[6][d] På programmet sto for øvrig urframførelsen av Harald Sæveruds «Canto ostinato» opus 9 i tillegg til Johan Svendsens «Norsk Rhapsodi nr. 2» som åpningsnummer og ouverturen til Den Flyvende Hollender av Richard Wagner til avslutning.

Verket fikk blandet mottagelse i pressen.[7] «Fyll programmet med slike moderniteter, og Filharmoniskes tilhørerskare vil skrumpe enda sterkere inn,» skrev Nationen, men verket fikk ifølge Morgenbladet «sterkt og vedholdende bifall» til tross for at komponisten selv ikke våget å stå fram.[8] For Aftenpostens anmelder (Torolf Voss) var verket «delvis […] en skuffelse» mens Morgenbladets Jens Arbo mente at Valen oppnådde «en eiendommelig sterk virkning med sin sensible linjeføring av de kontrapunkterende stemmer», og at verket var «blant det mest særpregede og originale komponisten har skapt». Hans Jørgen Hurum i Norges Handels- og Sjøfartstidende mente at det brede publikum nå burde få øynene opp for Valen som en av «vårt lands mest verdifulle kunstnere», og at Valen med «Le Cimetière Marin» synes «å ha skapt et av de skjønneste og nobleste verk som er frembragt i de siste år i noe land.»[9]

«Kirkegården ved havet» regnes i dag som Valens kanskje mest kjente komposisjon og hører blant hans hyppigst framførte verker.[10]

Verket rediger

«Kirkegården ved havet» er det syvende og lengste av totalt ni ensatsige orkesterverk av Fartein Valen. Med unntak av «Ode til ensomheten» opus 35 ble samtlige av disse fullført i begynnelsen av 1930-årene.

Symfonisk dikt rediger

Som et ensatsig verk for orkester med en assosierende tittel kan «Kirkegården ved havet» betegnes som et symfonisk dikt (tonedikt).[11] Det er imidlertid ikke snakk om et symfonisk dikt i den romantiske tradisjonen med et programmusikalsk innhold som man finner hos for eksempel Franz Liszt eller Richard Strauss. Det er heller en beskrivelse av en sinnsstemning.

Valen selv kalte ikke verket for et symfonisk dikt og var opptatt av at lytteren selv skulle stå fritt i sine assosiasjoner og opplevelser av verket.

«Le Cimetière marin» av Paul Valéry rediger

 
Paul Valéry (1871-1945), ca. 1925
Foto: Henri Manuel

Paul Valérys dikt fra 1920 gjorde sterkt inntrykk på Valen, og i programkommentarene til urfremføringen i Oslo kaller Valen det for «en av de største dikt som er skrevet, både i dag og til alle tider!»[12] Den første strofen lyder i Pelle Christensens oversettelse fra 1972:

Et stille tak, hvor hvite duer nipper.
Det sitrer mellom trær og gravstensklipper.
Rett ned fra senit tenner solens glo
Mitt hav, mitt hav … en alltid gjenfødt lengsel
Å for en hvile efter tankens stengsel
I dette lange blikk på guders ro.[13]

I Valérys dikt er havet, sjelen og solen viktige elementer. Det evige havet er et bilde på den menneskelige sjel. Over havet er solen, som også er evig. Mellom sol og hav er mennesket med sin bevegelse, liv og kunst. Kirkegården blir et bilde på en «evig fred og ro».[10]

Verkets oppbygning rediger

Musikalsk sett er «Kirkegården ved havet» et malerisk og assosiasjonsrikt musikkverk. Komposisjonen er basert på fem motiver som alle blir introdusert i begynnelsen av verket, og som blir bygget videre på og satt i ulike konstellasjoner gjennom det musikalske forløpet. Det første av motivene er et karakteristisk og mørkt motiv i celloer og kontrabasser som kretser rundt noen få toner, men som alltid vender tilbake til utgangspunktet (tonen G). Motivet kan derfor sies å ha en ostinato-karakter. Motivets bølgende og lange bevegelser gjør det nærliggende å sammenligne med bølgene på et hav:[14]

 

Følgende to motiver presenteres av klarinettene og har en mer avspent karakter. I motsetning til de øvrige motivene er motivene 2 og 3 bygget opp rundt mindre dissonerende intervaller (ters og kvint). Sentralt står tonerekken e’’ – a’ – c’ – fiss’ i andre takten på tvers av de to instrumentene – disse tonene kommer igjen i avslutningen av verket, da som en akkord. For Kortsen gir disse motivene assosiasjoner til den gjengrodde kolerakirkegården.[15]

 

Motiv fire og fem presenteres av lyse strykere. I motsetning til «havmotivet» streber disse motivene mot lyset og har samtidig en langt mer urolig karakter enn «kirkegårdmotivene». Dissonerende intervaller er med på å bygge opp spenningen. Motiv fire består av oppadstrebende intervaller, noe Kortsen assosierer med en fugl som letter fra tretoppene og flyr utover havet.[15] Motiv fem ligger i hovedsak på en høy A (a’’’) med synkoperte noteverdier.

 

De fem motivene bearbeides gjennom verket i et polyfont og mangesjiktlig samspill. Musikken bølger fram og tilbake mot stadig nye høyder. Men verket ebber til sist ut med en sluttakkord i messingblåsere basert på tonerekken e’’ – a’ – c’ – fiss’ fra motivene to og tre.

Frimerkeutgivelse rediger

I anledning Valens 100-årsdag i 1987 utga Postverket to frimerker, gravert av Knut Løkke-Sørensen. NK 1021 pålydende 2,30 viser kolerakirkegårdens inngangsport, mens NK 1022 pålydende 4,50 er et portrett av Valen.

Se også rediger

Liste over Fartein Valens verker

Diskografi rediger

 
Kirkegården ved havet i Sète i Sør-Frankrike inspirerte Paul Valéry til å skrive diktet «Le Cimetière marin»
Foto: Fagairolles 34. Eier: Eget verk

Den første allment tilgjengelige innspillingen av «Kirkegården ved havet» ble først gjort på begynnelsen av 1970-årene av Filharmonisk Selskaps Orkester under Miltiades Caridis. Innspillingen var en del av serien Contemporary Music from Norway og ble i 1973 tildelt Spellemannprisen for 1972 i kategorien «Årets seriøse plate». Det skulle ennå gå 30 år før verket ble innspilt på nytt.

Filharmonisk Selskaps Orkester/Øivin Fjeldstad (dirigent) (innspilt 1945)

Musica SK 15542 (white) (1 78-plate, 1945)
Mercury MG10149 (LP, 1954) (+ Valen opp. 17 nr. 1, 21 + musikk av Harald Sæverud)
Norwegian Office of Cultural Relations 62613 - 63200 (EP, 1950) (+ Musikk av Bræin, Sæverud, Svendsen, Grüner-Hegge og Eggen )

Filharmonisk Selskaps Orkester/Miltiades Caridis (dirigent) (innspilt 6-9/1971)

Philips 6754 001 (2 LP, 1972) (+ Valen opp. 4, 8, 11, 17, 18, 21, 32, 35)
Simax Classics PSC 3115 (CD, 1992) (+ Valen opp. 4, 8, 11, 17, 18, 21, 32, 35)
Rune Grammofon RCD 2013 (CD, 2000) (+ Valen opp. 11, 22, 30, 35, 37)

Island Symfoniorkester/Bjarte Engeset (dirigent) (innspilt 6/2002)

Naxos 8.557018 (CD, 2004) (+ musikk av Halvorsen, Sæverud og Tveitt)

Stavanger Symfoniorkester/Christian Eggen (dirigent) (innspilt 6-7/2007)

BIS Records BIS-1642 (CD, 2008) (+ Valen opp. 21, 35, 43 og 44)

Noter og referanser rediger

Noter
  1. ^ Den offisielle tittelen på verket i henhold til det trykte partituret er «Le Cimetière marin», men ved fremførelser i Norge har man oftest benyttet den norske varianten, «Kirkegården ved havet». For øvrig står tittelen på både fransk, norsk og engelsk på partituret.
  2. ^ Står 1843 hos Tjøme (2012) s. 409
  3. ^ Ifølge kirkeboken for Finnås prestegjeld 1836-1850: «Tirsdagen den 17. juli 1849 blev en for Choleraliig av Valestrands Sogn bestemte Gravplads i Tvedtes Udmark Inviiet og 5 Liig der jordpåkasted.»
  4. ^ Ifølge Gurvin (1962) s. 113 fant urframførelsen sted den 16. november 1943, hvilket ikke er korrekt. Samme årstall står også i Tjøme (2012) s. 410.
Referanser
  1. ^ a b Kortsen (1965b), s. 214
  2. ^ Gurvin (1962) s. 113
  3. ^ Kirkeboken for Finnås prestegjeld 1836-1850
  4. ^ Tjøme (2012), s. 408
  5. ^ Gurvin (1962) s. 86
  6. ^ Kortsen (1965a), s. 73
  7. ^ Digital museum: Fartein Valens minne
  8. ^ Jens Arabo anmeldelse i Morgenbladet, 20. november 1934, gjengitt i Kortsen (1963) s. 97
  9. ^ Hans Jørgen Hurum i Norges Handels- og Sjøfartstidende den 17. november 1934, gjengitt i Kortsen (1963) s. 97-98
  10. ^ a b Vollsnes (2000), s. 86
  11. ^ Tjøme (1988)
  12. ^ Gjengitt i Tjøme (2012) s. 409
  13. ^ Valery (1972)
  14. ^ Vollsnes (2000) s. 87
  15. ^ a b Kortsen (1965b) s. 215

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kirkegården_ved_havet&oldid=22317412»