«Pastorale» opus 11 (1929–1930) av Fartein Valen er et verk i én sats for orkester. Verket er inspirert av rosehagen utenfor familiehjemmet i Valevåg.

«Pastorale»
Op. 11
Symfonisk dikt av Fartein Valen
PeriodeModernismen
Komponert1929–1930
Premieredato9. mars 1931
Typisk lengde3 ½ minutt
Satser/akter1
Rosen Jules Margottin var en av rosene i Fartein Valens rosehage. Dette var også en av de få rosene som overlevde den svært kalde vinteren i 1941/1942[a]

Besetning rediger

 
Fartein Valen med venner i Paris, vinteren 1927–1928. Fra venstre: Fartein Valen, Agnes Hiorth, Else Christie Kielland og David Monrad Johansen. «Pastorale» op. 11 ble tilegnet Monrad Johansen.

Verket er skrevet for et orkester bestående av 2 fløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 1 valthorn, pauker og strykere.

En typisk framføring varer 3 ½ minutt. Verket er tilegnet David Monrad Johansen og er utgitt av Norsk Musikkforlag.

 Valens Pastorale er som et skudd inn i fremtiden 

David Monrad Johansen i 1931[1]

Bakgrunn rediger

«Pastorale» ble skrevet mellom november 1929 og juli 1930. Stykket var Valens første rene orkesterverk. Han hadde tidligere skrevet for kor og orkester («Salme 121» fra 1911) og noen stykker for sang og orkester, deriblant «Ave Maria», op. 5 (1915–1921), som ble møtt med knusende kritikk i dagspressen etter uroppførelsen i Oslo i 1923. Med «Pastorale» innledet Valen en periode i sin produksjon der han utforsket det énsatsige orkesterstykket (symfoniske diktet). I alt fullførte han ni slike stykker i løpet av 1930-tallet.

Inspirasjonen til «Pastorale» fikk Valen fra inntrykk fra rosehagen utenfor familiehjemmet i Valevåg. Verket var opprinnelig også tenkt å hete «Rosenhagen», men Valen valgte den mer nøytrale tittelen «Pastorale» av frykt for at verket skulle bli oppfattet en slags musikalsk beskrivelse av en rosehage.[2] Pastorale er en ofte brukt tittel eller betegnelse på musikk av «landlig» eller idyllisk karakter.

Valen var en lidenskapelig rosedyrker, og han bygget etter hvert opp en rosehage som var unik i sitt slag. En rekke av rosene hadde han selv importert fra Lyon i Frankrike,[3] og det fantes eksemplarer fra både Asia og Afrika. Valen holdt seg dessuten oppdatert med abonnementer på både italienske, engelske og franske rosetidsskrifter.[4] Men da de fleste rosene døde under den kalde vinteren 1941/1942 oppga han rosedyrkingen til fordel for kaktuser.[5]

Mottakelse rediger

 
Olav Kielland dirigerte uroppførelsen av «Pastorale» i 1931. Kielland innledet første orkesterprøve med å si til orkesteret at det nå var et mesterverk de skulle spille

«Pastorale» ble urframført i Universitetets Aula den 9. mars 1931 av Filharmonisk Selskaps orkester med kapellmester Olav Kielland som dirigent. Kielland likte «Pastorale» svært godt og skal ha sagt til musikerne da prøven startet at «det var et mesterverk de nå skulle spille».[2] Valen selv var også fornøyd med orkesterets innsats:

«Orkestret spilte aldeles vidunderlig i det rette tempo, før hadde det spilt litt slepende. Du kan tro det virket intenst, bare dette lille orkester med strykere, træblæsere og et eneste horn.»[2]

På kvelden etter konserten tok Henrik Sørensen initiativ til en fest for Valen hjemme hos David Monrad Johansen. Odd Nansen talte, og etter talen skal han ha løftet Valen opp på sine sterke skuldre og båret ham rundt i rommet til store ovasjoner fra de frammøtte.[2]

En del av kritikerne var derimot langt mindre entusiastiske. Reidar Mjøen i Aftenposten skrev i sin anmeldelse:

«Kun må vel verket helst ikke oppfattes som noen nyskapning i musikkens historie. Har man for eksempel studert et verk som helaftens-operaen [sic!] ‘Die Erwartung’ av Schönberg, vil man være temmelig godt inne i metoden og teknikken. ‘Die Erwartung’ kan for så vidt sies å være bygget op av en eneste lang rekke av ‘pastoraler’. Melodikken, eller rettere mangelen på den, er den samme her som der. Prinispielt er melodibilledet hos begge alltid ofret til fordel for klangbilledet.»[2][6]

I motsatt ende av skalaen sto komponistkollegaen og vennen David Monrad Johansen, som mente at «Pastorale» var nyskapende og nærmest forut for sin tid:

«Fartein Valens Pastorale er opsiktsvekkende, fordi den viser en veldig reaksjon mot den overlessede og svulstige stil og form, hele den dekorative utsmykking som ofte har bidratt til å skjule mangelen på innhold i musikken. [...] Valens Pastorale er som et skudd inn i fremtiden.»[1]

Verket rediger

«Pastorale» er basert på fire motiver som blir presentert i begynnelsen av stykket. Musikken starter med et motiv i solo klarinett:[7]

Motiv 1

 

Annet rediger

Valen skrev et annet verk med samme tittel noen år senere, «Pastorale» for orgel, op. 34 (1939).

Axel Revolds maleri «Rosedyrkeren» (1918) viser Fartein Valen i sin rosehage.

Innspillinger rediger

Filharmonisk Selskaps Orkester / Miltiades Caridis (dirigent) (innspilt 6-9/1971)

Philips 6754 001 (2 LP, 1972) (+ Valen opp. 4, 8, 17, 18, 20, 21, 32, 35)
Simax Classics PSC 3115 (CD, 1992) (+ Valen opp. 4, 8, 17, 18, 20, 21, 32, 35)
Rune Grammofon RCD 2013 (CD, 2000) (+ Valen opp. 20, 22 nr. 1 og nr 3, 30, 35, 37)

Stavanger Symfoniorkester / Christian Eggen (dirigent) (innspilt 2005-2006)

BIS Records BIS-CD-1522 (CD, 2008) (+ Valen opp. 17, 30, 37)

Noter og referanser rediger

Noter
  1. ^ I et brev til Agnes Hiorth skrev han i 1942: «Det var en svær vinter å komme igjennom. Sånn kulde ligger ikke for meg. Og du skulle bare vite hvor det ser ut i haven! Nesten alle rosene er gått ut - og vi skal ha poteter i de to største rosebedene. Men jeg er glad over at gamle trofaste Jules Margottin, som har vært i hagen i 40 år og er den første og den siste av rosene til å blomstre, allikevel ser ut til å komme sig.» Valen-Sendstad (2016) s. 216
Referanser

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger