Kolera

Bakteriebåren infeksjonssykdom

Kolera er en infeksjonssykdom forårsaket av bakterien Vibrio cholerae. Bakterien ble oppdaget av Filippo Pacini i 1854 og gjenoppdaget av Robert Koch i 1883, året etter at han hadde oppdaget bakterien som forårsaker tuberkulose. Kolera rammer mage- og tarmsystemet, fører til diaré og uttørring. I løpet av et døgn kan den voldsomme diareen tappe kroppen for 10-15 liter væske. Uten behandling har sykdommen høy dødelighet. Det er likevel mulig å være smittebærer uten selv å bli syk. Slike smittebærere har kunnet spre kolera over lange avstander. Medisinsk behandling av kolera består først og fremst i rehydrering (væskebehandling) for å kompensere for væsketapet. Pasientens salt- og sukkertap må også erstattes.

Kolera
ICD-10-kodeA00
ICD-9-kode001.9
DiseasesDB2546
eMedicinemed/351 
Verdenskart som viser utbredelsen av kolera.

Den første kjente koleraepidemien kom til Europa i 1817 og herjet frem til 1823. Den kom imidlertid aldri til Norge. Siden har det vært fem flerårige koleraepidemier i Europa. Tre-fire av disse kom også til det sørlige Norge.[1]

Historisk brukte man karantene mot skip der det var brutt ut epidemier, i første rekke kolera. En felles karantenestasjon for Danmark, Norge og Holstein ble anlagt på Odderøya ved Kristiansand i 1804. Denne karantenestasjonen var i drift frem til 1914.

Vannpumpen i Broad Street i London som forårsaket kolera-utbruddet i 1854.

Den britiske legen John Snow lanserte i 1849 teorien om at smitten ble overført gjennom drikkevannet.[2] Han kjempet en lang kamp mot det medisinske establishment, myndighetene og flere vannverk, som forfektet den rådende oppfatningen at kolera ble spredd med «miasma i atmosfæren», altså forpestet luft (nattluft). Da sykdommen dukket opp igjen i Soho i 1855, satte han seg fore å finne kilden. Etter å ha utført et stort antall intervjuer med smittede, kunne han fastslå at smitten stammet fra én bestemt vannpumpe i Broad Street.[3]

Post i koleraens tidRediger

I forbindelse med koleraepidemiene kunngjorde Finansdepartementet i Norge i brev av 16. juni 1831 at brev som kom fra smittede eller mistenkte steder, før videreforsendelse skulle gjennomstikkes på ulike steder med syl, fuktes med eddik og deretter stilles på kant i en sil, som i seks minutter skulle holdes over et fat for å gjennomrøykes. Røyken ble fremkalt av en blanding av vitriolsyre, manganpulver og kjøkkensalt på fatet.[4]

KoleraepidemierRediger

 
Kolorert stikk av Bergen, begynnelsen av 1800-tallet.

Epidemien i Bergen 1848/1849Rediger

Koleraen kom til Bergen 28. november 1848, da et skip fra Vlaardingen la til kai i Vågen. Et mannskapsmedlem var død av sykdommen og ble båret i land. Bergen hadde da rundt 23.000 innbyggere. Rundt tusen av disse ble smittet, og 619 døde.[9]

Epidemien startet søndag 10. desember 1848, da fattiglegen Johan Randulf Bull ble kalt til Skivebakken på sykebesøk hos den 30 år gamle Anne Marie Kinde. Hun hadde våknet i firetiden med voldsom oppkast og diaré, ulidelig tørste og kramper i beina. Da Bull kom utpå ettermiddagen, fant han pasienten med innsunkne øyne. Hun var klissen av svette, men huden var kald. En time senere var hun død. Bull hadde aldri sett en kolerapasient selv, men gjenkjente symptomene som forenlige med sykdommen. Likevel slo han ikke alarm, heller ikke da Kindes halvannet år gamle sønn døde dagen etter.[10] Ifølge én versjon ble hun smittet da hun vasket klær etter en avdød sjømann, men hennes mann, vekteren Elling Kinde, var ikke i tvil om at hun hadde hatt en levende sjømann til overnatting – for det var slik trafikk hun drev med da hun ti år tidligere «fanget ham i sitt garn». Bull sendte innberetning til departementet om sykdomsforløpet og pasientens mangeårige alkoholisme.[11]

Europa var hjemsøkt av kolera i 1848, og erfaringene fra epidemien på Østlandet i 1830-årene hadde skjerpet regelverket for rask innrapportering ved mistanke om nye utbrudd. Stadsfysikus Ole Bornemann Heiberg unnlot likevel å sende rapport. Overlege Daniel Cornelius Danielssen, som var en kjent vitenskapsmann og lepralege, begrunnet senere dette med at det ikke ble meldt om nye tilfeller den første uken etter at Anne Marie Kinde ble syk. En by som var erklært kolerasmittet, ble rammet av strenge restriksjoner, og stadsfysikus Heiberg har nok ment han måtte ta hensyn til byens næringsliv og forsyningssituasjonen. Derfor ble Anne Marie Kinde aldri registrert som noe koleratilfelle – heller ikke hennes sønn, som døde dagen etter. Først da den seks år gamle datteren hennes døde en uke senere, slo Heiberg alarm. Men da hadde smitten allerede spredt seg i fattigstrøket rundt Bergen domkirke. Smittekilden var trolig Anne Marie Kindes pleiemor, som hadde sett til henne og sønnen på dagtid, men gikk hjem til Asylet (den gamle latinskolen) om nettene. Både pleiemoren og vekter Kinde ble smittet, men overlevde.[12]

19. desember 1848 ble oppslaget om «den ondartede kolera» trykt i Bergenske Blade. Avisen tilføyde at «epidemier aldri pleier å trives her», og «med Guds bistand» ville følgene forhåpentligvis ikke bli «altfor fryktelige». Stadsfysikus Heiberg rekvirerte Christi Krybbe skole til lasarett, og det ble straks fylt av syke og døende, de smittede fra Asylet og Sjøfarendes fattighus.[13]

Tolv av byens fremste menn ble utnevnt til å danne en sunnhetskommisjon med ansvar for å utstyre lasarettet og bekjempe epidemien. Som koleralasarett-lege utnevnte man Timandus Løberg (1819-82), som i likhet med Danielssen hadde solid erfaring med lepra. I en artikkel i Norsk Magazin for Lægevidenskaben 1. mars 1849 beskrev Løberg hverdagen på lasarettet (her i nyere norsk språkdrakt): «Oppkast-riene foregår ofte med slik letthet at de fortsetter av seg selv, og med slik kraft at utstrømmingen når flere fot bortetter gulvet, som fra en fontene.» «Diaré inntrer vanligvis samtidig...rødt i alle nyanser, fra et svakt anstrøk av rødt til ren blodfarge, oftest har de da utseende som vingrums eller sjokolade. De har alltid en ytterst stinkende, nesten råtten lukt, og er ofte fulgt av smerter i underlivet, og blir lett ufrivillige.» I artikkelen kritiserte Løberg også de legene som fremdeles mente at kolera ikke var smittsomt, og skrev at han og samtlige av hans kolleger i Bergen konkluderte med at «kolera i det minste i Bergen har vist seg som smittsom». Om smittestoffet var «et flygtigt eller fixt Contagium» kunne han derimot ikke si. Timandus Løberg døde året før Robert Koch fant bakterien som hadde gjort pasientene hans så syke. Noen av de første legene ved Christi Krybbe ble selv smittet, og den ene, Andreas Baade, døde alt 14. januar 1849.[14]

Christi Krybbe hadde 60 sengeplasser, tilsett av ni sykepleiere. Løberg fikk etter hvert 13 nyansatte leger til hjelp. De døde ble raskt gravlagt på Assistentkirkegården ved Stadsporten. Gravplassen var anlagt i 1837 og ble nå utvidet med en avdeling for koleradøde. Hardest rammet var fattigstrøkene Nøstet, Nordnes og Marken. Skolene ble stengt, og på hus etter hus kom det opp plakat med advarsel: «Her er kolera». De døde ble fraktet vekk i en grønnmalt, lukket bærestol, båret av to menn. Flere ganger i uken ankom «strilebåter» fra omlandet med kolerasyke og døde. Båtene la til ved Triangelen,[15] midt på det folkerike Fisketorget i Bergen.[16]

Etter utbruddet 10. desember 1848 steg antall smittede fra uke til uke. I uke 2 var dødeligheten hele 88 % – nesten ni av ti smittede døde, fordi sykdommen da rammet de eldre og underernærte beboerne på fattighusene. Fra domkirke-kvartalet spredte den seg til et annet fattigkvarter, Nøstet, trolig med ansatte ved Christi Krybbe-lasarettet og Asylet. På Nøstet lå buler og bordeller tett, særlig i Potthullet. Det ble derfor opprettet enda en lasarett i «Sukkerhuset» på Engen, der dagens Folkets Hus ligger. «Sukkerhuset» med 40 senger hadde tidligere fungert som epidemi-lasarett, blant annet i 1773. Det var ble nå eid av madam Berle, som leide det til sunnhetskommisjonen fra 2. januar til 10. februar 1849. 121 pasienter ble innskrevet, 84 registrert døde (siste dødsfall 7. februar), 37 utskrevet som friske. Fra 27. januar til 23. mars stilte Den gode Hensigt på Engen sine klubblokaler til gratis disposisjon som lasarett med 100 senger. Klubblokalene hadde blitt kjøpt av frimurerne i 1817 og fortsatte å bære navnet «Logen»; det dreide seg om et toetasjes trehus som i 1881 ble erstattet av et nybygg, den nåværende «Logen».[17] Her var det 226 kolera-pasienter, hvorav 136 ble meldt døde (siste dødsfall 15. mars), og 90 ble utskrevet som friske.[18]

I uke 7 nådde antall smittede en topp med 198 nye tilfeller, men en dødelighet på bare 47 %, trolig fordi sykdommen da hadde nådd frem til boligstrøk hvor folk hadde større motstandskraft, samtidig som en del ble innlagt på en mistanke som viste seg å være feil. I løpet av vinteren hadde også legene funnet frem til behandlinger som hjalp. Overlege Danielssen, som obduserte kolera-døde, rapporterte at de avdøde hadde et belegg i magen. Dette førte til at dr Løberg ga sine pasienter brekkmidler i form av en sterk saltoppløsning, og på disse pasientene ble belegget i magen oppløst. Som diettmat fikk de søt byggsuppe. Dette har tilført pasientene salt og sukker, og vært en god hjelp til å gjenopprette både væskebalansen[19] og balansen i elektrolyttene.

De to siste kolera-dødsfallene i Bergen skjedde den 5. april 1849. Én døde hjemme, den andre ved Christi Krybbe, som var det kolera-lasarettet som ble holdt lengst i drift – trolig fordi bygningen var offentlig eid, slik at den ikke påførte sunnhetskommisjonen utgifter til husleie. Den 21. april 1849 ble Christi Krybbe stengt som lasarett, da den siste pasienten var på bedringens vei og ble overført til Bergen sivile sykehus.[20]

Smitten sprer segRediger

Fra Bergen spredte koleraen seg til den andre store befolkningskonsentrasjonen i Hordaland, nemlig fiskeværet Espevær i Bømlo. Her kunne tusenvis av fiskere samle seg under sildefisket. De bodde trangt og hadde dårlige hygieniske forhold. Fiskeværet hadde ikke egen kirkegård, og likene ble ifølge samtidens aviser plassert i ei klove ytterst mot havet og ble etterhvert tatt av sjøen. Kloven heter fremdeles «Likkloven». Fiskerne tok med seg hjem smitten til sine hjembygder. En far og sønn reiste hjem til Kvinnherad og smittet sine ektefeller. Kvinnene døde, mens smittebærerne overlevde.[21]

Kulturminner fra koleraens tidRediger

En spesiell type kulturminner fra koleraens tid er «kolerakirkegårdene» som ble opprettet ulike steder i Hordaland som inngjerdede særskilte kirkegårder. Noen av disse er gjort til offisielle kulturminner med informasjon på kart, tavler og brosjyrer, og holdes ved like av kommunene. Andre sover en tornerosesøvn under krattet og er bare kjent av de nærmeste naboene.[22]

I Leirvågen i Sveio er den mest kjente av disse kolerakirkegårdene. Den er kjent som «Kirkegården ved havet» i Fartein Valens musikkstykke.[23] En annen ligger i Austrheim kommune i Nordhordland. Det er svært få bevarte kolerakirkegårder utenom Hordaland.[24] De kolera-døde i Bergen ble gravlagt ved Fredens bolig, men etter hvert ble det behov for mer plass, og opparbeidet en egen kolerakirkegård nedenfor Assistentkirkegården ved Stadsporten. Denne gravplassen er imidlertid for lengst slettet og innlemmet i togstasjonsområdet på stedet.[25]

I Fredrikstad ble Gamle Glemmen hjelpekirkegård opprettet ved Rolvsøyveien i 1834, da 10 % av Fredrikstads innbyggere omkom i koleraepidemien. Også i byen og på Onsøy ble det anlagt ekstra kirkegårder. Gamle Glemmen hjelpekirkegård var i bruk frem til 1925, men gravminnene er stort sett borte.[26] Assistenskirkegården i København dekket under koleraepidemien i 1853 et mye større areal enn i dag,[27] ettersom det området som nå er utskilt som Hans Tavsens park, måtte tas i bruk som gravplass. Kolera-ofrene ble i 1853 gravlagt ved det nåværende springvannet. Siden ble det debattert om det var helsemessig forsvarlig å bygge Kapelvejens skole like ved en kolerakirkegård.[28]

Medisinske tiltakRediger

Da smitten spredte seg videre til Rogaland, var myndighetene bedre forberedte. De smittede ble raskt isolert.[29]

I 1850 argumenterte Daniel C. Danielssen og Timandus J. Løberg lynende skarpt mot at kolera kunne «oppstå av seg selv».[30]

ReferanserRediger

  1. ^ Bjørn Davidsen: «Da koleraen herjet i Bergen» (s. 55), Bergensposten nr 2/1999
  2. ^ «In retrospect: On the Mode of Communication of Cholera» (PDF). Nature (tidsskrift) – via nature.com. 
  3. ^ Utbruddet fra vannpumpen i Broad Street
  4. ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.77), Fahlcrantz' boktryckeri, Stockholm 1945
  5. ^ Francis Sejersted: «Den vanskelige frihet», Norges historie bind 10 (s. 337), ISBN 82-574-0445-4
  6. ^ Torstveit, Leiv; Vesterhus, Per (15. desember 2005). «Kolera og karantene i Kristiansand». Tidsskrift for Den norske legeforening. ISSN 0029-2001. Besøkt 20. mai 2022. 
  7. ^ Danmarks Natur- og Lægevidenskabelige Bibliotek
  8. ^ Ditte Wonsyld. «Koleraen i København i 1853 – og hvordan man forsøgte at komme den til livs» (PDF). Dansk Medicinsk-Historisk Selskab. Besøkt 20. mai 2022. 
  9. ^ Jo Gjerstad: «Da Bergen ble rammet av kolera», Bergens Tidende 26. mars 2020
  10. ^ Morten Hammerborg: «Vekterkonen og den verste vinteren», Bergensavisen 15. januar 2022
  11. ^ Bjørn Davidsen: «Da koleraen herjet i Bergen» (s. 56)
  12. ^ Bjørn Davidsen: «Da koleraen herjet i Bergen» (s. 57)
  13. ^ Morten Hammerborg: «Vekterkonen og den verste vinteren», Bergensavisen 15. januar 2022
  14. ^ Bjørn Davidsen: «Da koleraen herjet i Bergen» (s. 59-60)
  15. ^ Triangelen, der kolerasyke og døde ble hentet i land
  16. ^ Jo Gjerstad: «Da Bergen ble rammet av kolera», Bergens Tidende 26. mars 2020
  17. ^ Logen til høyre i bildet
  18. ^ Bjørn Davidsen: «Da koleraen herjet i Bergen», s. 65
  19. ^ Bjørn Davidsen: «Da koleraen herjet i Bergen», s. 62-63
  20. ^ Bjørn Davidsen: «Da koleraen herjet i Bergen», (s. 64)
  21. ^ Tore Lande Moe: «Pest eller kolera». Kronikk i Bergens Tidende 24. juli 1996
  22. ^ Tore Lande Moe: «Pest eller kolera». Kronikk i Bergens Tidende 24. juli 1996
  23. ^ Valens kirkegård ved havet
  24. ^ Kulturminnesøk gravsted Årås
  25. ^ Bjørn Davidsen: «Da koleraen herjet i Bergen», (s. 61)
  26. ^ Gry Catinka Wold: «Kolerakirkegårdene vi glemte», Dagsavisen 4. juni 2021
  27. ^ Kirkegårdens areal
  28. ^ [1] Kolerakirkegården på Nørrebro
  29. ^ Tore Lande Moe: «Pest eller kolera». Kronikk i Bergens Tidende 24. juli 1996.
  30. ^ Abrahamsen, O.A. (1997): Farsund bys historie. Bind. 1. «En by blir til: fra stedets oppkomst til 1850». Farsund: Farsund kommune, s. 388–389

Eksterne lenkerRediger