Tornerose

Tornerose er et eventyr som ble nedskrevet på katalansk i Frayre de Joy e Sor de Placer på 1300-tallet,[1] og som Troylus og Zellandine[2] på fransk på 1500-tallet. En versjon av Charles Perrault, La Belle au Bois Dormant, ble trykt i 1697. Enda en versjon ble nedskrevet av de tyske brødrene Grimm i Kassel i 1812.

Maleriet «Tornerose» (Sleeping Beauty) av Edward Frederick Brewtnall (1846-1902) viser eventyrprinsessen sovende i et slott overvokst av roser, og prinsen som nærmer seg.

HistorieRediger

Fortellingen er kjent som folkeeventyr i store deler av Europa, og handler om den vakre prinsessen Tornerose som stikker seg på en forgiftet tein og faller i en hundre år lang søvn, inntil en prins - som prinsen i Snøhvit - vekker henne med et kyss. Han bryter dermed fortryllelsen som hviler over slottet, der prinsessen og hele hoffet og tjenestefolket har ligget i dyp søvn, mens slottet grodde til av en tornefull rosenhekk.

I Norge kjennes kun en eneste variant av denne eventyrtypen: Jenta som sov so lengje (ATU 410), skrevet ned av Rikard Berge etter Hæge Berge i Fyresdal. Den onde stemoren påfører sin stedatter en magisk søvn. Hun loves til den som kan vekke henne igjen, og det skjer da prinsen kommer og kutter henne i lillefingeren.

Tornerose er blitt tolket som et minne om en hedensk gudinne; eller som et symbolnaturen som sover seg gjennom vinteren og vekkes av vårsolens kyss; eller et minne om overgangsritualer til markering av overgangen fra barn til voksen.[3]

Tornerose (på russisk Спящая красавица, Spjasjtjaja krasavitsa) er en ballett i en prolog og tre akter med musikk av Pjotr Tsjajkovskij. Balletten ble satt opp første gang i 1890. Historien om Tornerose er også blitt til tegnefilm av Walt Disney med tittelen Sleeping Beauty i 1950,[4] og som spillefilm i 2015 med Cate Blanchett i hovedrollen.[5]

HandlingRediger

Et barnløst kongepar ønsker seg et barn, og en dag røper en frosk at dronningen skal få en datter. Det skjer, og kongen inviterer hele riket til dåpsfest, inkludert tolv feer. Riktignok er det tretten feer i riket, men kongsgården har bare tolv gulltallerkener.

Dåpsfesten blir storslått, og hver fe gir den nyfødte sin spesielle gave: dyd, skjønnhet, ynde, rikdom, visdom og så videre. Da den ellevte feen har gitt sin gave, ankommer plutselig den trettende feen. Hun vil hevne seg for at hun ikke ble bedt, og hennes gave er en forbannelse: I sitt femtende år skal prinsessen stikke seg på en spinnetein og dø. Alle blir fortvilt, men den tolvte feen har ikke gitt sin gave ennå, som hun gjør til en endring av forbannelsen; prinsessen skal ikke dø, men sove i hundre år.

Kongeparet gjør sitt beste for å beskytte datteren, og beordrer at alle spinneteiner i kongeriket samles inn og brennes. Prinsessen vokser opp, og den dagen hun fyller femten, vandrer hun alene rundt i slottet. I et avsidesliggende tårn møter hun en gammel kone som spinner på en rokk. Prinsessen stikker seg ved et uhell på teinen, og faller i søvn på en seng ved rokken. I det samme faller alle på slottet i søvn.

Årene går, og tornebusker vokser opp over murene og skjuler hele slottet, mens folk i riket forteller sagn om den vakre, sovende kongsdatteren som kalles Tornerose. Nå og da kommer prinser og prøver å kjempe seg gjennom tornekrattet for å befri henne. Ingen klarer det, men omkommer i forsøket.

Mange år senere kommer det på ny en kongesønn til landet, og han får høre en gammel mann fortelle om slottet midt i tornebuskene, og om hvor mange som har møtt sin død der. Til tross for advarsler vil kongesønnen prøve lykken. Ved slottet åpner tornehekken seg for ham, og han leter gjennom slottet der alle sover. Til slutt finner han tårnet der Tornerose sover. Betatt av hennes skjønnhet kysser han henne, og hun slår opp øynene. De går sammen ned i slottssalen, der resten av hoffet også er i ferd med å våkne. Tornerose gifter seg med prinsen.

Ingen kan unnfly sin skjebneRediger

Temaet at ingen kan flykte fra skjebnen, er velkjent i Østens litteratur. På tross av alle kongens forholdsregler og forbud, stikker prinsessen seg likevel på en tein, som oppbevares av en gammel kone i et bortgjemt tårnrom på slottet. Alle slottets beboere faller i dyp søvn. Perraults gode fe sørger for at prinsessen vender tilbake til en uendret verden, i kontrast til munken Felix[6] i et annet eventyr. Han fulgte etter en fugl i 300 år. Motsatt Tornerose kom han tilbake til en verden som var helt fremmed for ham.[7]

Perraults avslutningRediger

Perraults versjon skiller seg fra brødrene Grimms, idet Tornerose føder datteren Gry og sønnen Dag. Prinsen er også redd for å bringe sin brud hjem, ettersom moren hans er et troll. Først da faren hans dør, og han selv blir konge, tør han å ta med seg kone og barn hjem. Men så kalles han ut i krigen, og hans mor prøver straks å få slaktet og servert de to barnebarna sine og Tornerose. Kokken lykkes i å hindre dette, slik at den gamle dronningen i stedet ramler i et kar fullt av slanger og padder. Denne slutten er utelatt hos brødrene Grimm.[8]

ReferanserRediger

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger

 Denne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.