En hushjelp eller tjenestepike er en kvinnelig tjener som utfører typisk husarbeid – matlaging, renhold, klesvask, barnepass og innkjøp av dagligvarer. En hushjelp som særlig arbeider med stuer og soverom, kalles også stuepike eller, hvis hun var eneste hushjelpen i husholdningen, enepike.

Hushjelp og arbeidsgiver – illustrasjon fra 1906.
Banksy: Sweep at Hoxton, 2008

Gradvis gikk man over til å si «hushjelp» i stedet for «tjenestepike» - til også hushjelpene forsvant fra arbeidsmarkedet.[1] Enslige menn søkte ofte etter en husholderske til å stelle huset,[2] til også denne gruppen forsvant.

I 1880 var over halvparten av yrkesaktive kvinner i København hushjelper. I 1920 var tallet under en femtedel. I 1880 utgjorde hushjelper rundt 11 % av danske kvinner. I 1920 utgjorde de så vidt 7 %.[3] Svært få tjente såpass at de skulle skatte av inntekten. Hushjelper flyttet mye på seg. De aller fleste stuepiker som festekontorene i København kom i kontakt med i årene 1896-1920, sluttet før arbeidsforholdet hadde vart i ett år.[4]

Hushjelpen i NorgeRediger

I 1875 var 46 % av Christianias yrkesaktive kvinner i «huspost». Hushjelpen var i nær kontakt med husmoren det meste av dagen. «Enhver Husmoder er derfor meget tilfreds, naar hun ser, at hun i sin nye Stuepige har faaet en net, beskeden og velopdragen Pige som fører et dannet Sprog, er ordentlig i sin Klædedragt, renslig med sin Person og i sit Arbeide.» På landet trengte gårdkonene også hjelp til arbeidsoppgavene. I 1890-årene tjente tjenestepikene 27-33 øre dagen, mens kvinnene i industrien tjente 1 krone og 20 øre og hadde lovregulert arbeidstid. I 1937 hadde mange hushjelper 12-15 timers arbeidsdag. Etter hvert ble det vanlig å gi hushjelpen fri onsdag ettermiddag og kveld, på folkemunne kalt «duesleppet», da pikene var å se på byen.[5] Utenom onsdagskveldene kartla SSB i 1938 at halvparten av hushjelpene fikk fri annenhver søndag etter å ha tatt middagsoppvasken. Bare 15 % hadde fast søndagsfri.[6]

Etter hvert fikk kvinnene flere muligheter til lønnet arbeid utenfor hjemmene. I 1908 var det flere steder mangel på tjenestepiker, mens bare Kristiansund rapporterte mangel på husholdersker.[7] Likevel var hushjelp det vanligste yrket for kvinner helt frem til 1946. I 1948 ble det vedtatt en lov om hushjelper for å regulere arbeidsforholdene, men da var yrket allerede på vei til å forsvinne.[8] Likevel fantes det så sent som i 1930 120 000 kvinnelige tjenere (inkludert hushjelper) i Norge, men i 1960 var der bare 15 000.[9]

I 2008 var en utenlandsk, voksen, ofte velutdannet kvinne den nye hushjelpen i Norge.[10] Ofte er det snakk om en au pair.

ReferanserRediger

  1. ^ [1] Gro Hagemann: Hushjelpene på vei ut
  2. ^ https://naob.no/ordbok/husholderske
  3. ^ Tinne Vammen: Rent og urent (s. 49), Gyldendals bogklub, 1986, ISBN 87-00-25082-1
  4. ^ Tinne Vammen: Rent og urent (s. 53)
  5. ^ Beate Muri: «Stuepigen - til lettelse for husmoderen», Dagsavisen 27. oktober 2014
  6. ^ Beret Bråten: «Ut og søke tjeneste»
  7. ^ Arbeidsmarkedet 1908 (s. 4)
  8. ^ Norgeshistorie.no, Gro Hagemann: «Hushjelpene på vei ut». Hentet 29. des. 2016.
  9. ^ Billedsamlingen, UB: Tjeneryrket var lenge det vanligste kvinneyrket
  10. ^ Forskning.no: Hushjelp i gjeld Arkivert 2013-11-06, hos Wayback Machine.

Eksterne lenkerRediger

 Denne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.