Begravelse på statens bekostning
Begravelse på statens bekostning er en æresbevisning i Norge. Den eksisterte fra 1881 til 2024 som en skjønnsmessig ordning som ble brukt til å hedre ulike prominente personer, og ble i 2024 endret til en mer sjelden æresbevisning som bare brukes til å hedre bestemte myndighetspersoner. Ordningen er inspirert av ulike ordninger for statsbegravelse i andre land, men har i Norge vært skilt fra statsbegravelse, som forstås som et statlig arrangement og som i Norge er forbeholdt kongehuset.
Ordningen oppstod da den siste eidsvollsmannen Thomas Konow ble hedret på denne måten. Den ble brukt til å hedre prominente politikere og andre offentlige personligheter, hvorav mange kulturpersonligheter. Ordningen hadde et ad hoc-preg uten faste regler. I senere år kom ordningen under økende kritikk fordi den ble oppfattet som vilkårlig og fordi debatter som oppstod om bestemte personer skulle få begravelse på statens bekostning ble oppfattet som uverdig. I 2024 ble ordningen slik den hadde eksistert siden 1800-tallet avviklet av Jonas Gahr Støres regjering[1] og erstattet av en langt mer begrenset ordning, der slik begravelse ble forbeholdt medlemmer av den nære kongefamilien (prinser og prinsesser) som aktivt har representert Kongehuset, sittende medlemmer av regjeringen, tidligere statsministre, og sittende eller tidligere høyesterettsjustitiarier.[2][3] I tillegg har Stortinget en egen ordning for begravelse på Stortingets bekostning som er forbeholdt tidligere stortingspresidenter og sittende stortingsrepresentanter.
Historie
rediger
|
| |
Den siste eidsvollsmannen Thomas Konow ble den første personen som mottok en offentlig æresbegravelse i Norge i 1881
|
Den 23 år gamle medisinstudenten Evald Pauss ble i 1890 den andre personen – og fortsatt den yngste – som mottok æresbevisningen
|
Ordningen med begravelse på offentlig bekostning er trolig inspirert av lignende ordninger i andre land. Slike begravelser spesielt i Frankrike omtales flere ganger i norske aviser på 1800-tallet. Det er bare noen få eksempler på norske begravelser på statens bekostning på 1800-tallet. Første gang ordningen omtales i Norge er ved begravelsen av den siste gjenlevende eidsvollsmannen Thomas Konow i 1881.[4] Andre gang er begravelsen av medisinstudenten Evald Pauss i 1890,[5][6] fulgt av begravelsen av statsminister Johan Sverdrup i 1892.[7] Det har ikke tradisjonelt vært et særskilt regelverk for hvordan ordningen skulle brukes, og ordningen har hatt et ad hoc-preg. Det har også variert hvilke organer som har besluttet å tildele æresbevisningen; ved Konows begravelse var det Stortinget som tok beslutningen, mens i nyere tid har det blitt praksis at regjeringen tar beslutningen. Ved begravelsen av Pauss i 1890 ble ordningen omtalt som en ordning normalt forbeholdt personer med en betydelig historisk rolle:
En ung, for den store Almenhed endnu ukjendt Mand, en medicinsk Student begraves paa offentlig Bekostning og hædres med Sang, med Taler og Æreskrandse fra Universitet, fra Kammerater og medstuderende! Er ikke det for megen Ære? Hva har da denne unge, ukjendte Mand udrettet, siden han nyder den samme Hæder, som ellers kun bliver dem tildel, der har indskrevet sit Navn i sit Folks Historie ved store og gode Handlinger som Borger eller Embedsmand eller ved Fortjenester af Videnskab eller Kunst?
«Falden paa sin Post: Evald Pauss»[5]
I Norge har ordningen vært omtalt som «begravelse på statens bekostning» eller «begravelse på offentlig bekostning», og forstås som separat fra ordningen med statsbegravelse, som er en begravelse i statlig regi. I Norge gis statsbegravelse bare til medlemmer av kongehuset, mens i andre land kan også statsbegravelse gis til de samme gruppene som i Norge kan få begravelse på statens bekostning, som f.eks. fremtredende politikere og andre særlig fortjente personer. I praksis eksisterer dermed ikke dette skillet mellom «begravelse på statens bekostning» og «statsbegravelse» i andre land.
I det 21. århundre skapte det gjentatte ganger debatt om bestemte personer skulle få ærebevisningen. Blant annet bestemte regjeringen at Thorvald Stoltenberg[8] og Ari Behn ikke skulle få den.[9]
Harald Stanghelle skrev at «de tørre ordene 'begravelse på statens bekostning' gir assosiasjoner til en økonomisk transaksjon, og ikke til hedring av mennesker som 'har indskrevet sit Navn i sit Folks Historie', slik det en gang ble beskrevet. Derfor bør det hete 'æresbegravelse', som det jo er».[10] Ordningen ble igjen diskutert fra 2023, etter at det ble kjent at først Ole Paus og deretter Lillebjørn Nilsen ikke fikk æresbevisningen.[11][12][13] Kulturredaktør Kjell Kvamme i Vårt Land skrev at «det virker vilkårlig hvem som får denne hedersbevisningen» og at «avskjeden med en populær kunstner kunne gjort regjeringen populær. Nå bommet de. At en som blir kalt nasjonalskald ikke fikk begravelse på statens bekostning er uforståelig».[11] Einar Lie mente ordningen bør gravlegges og at «det finnes ingen kriterier eller retningslinjer for ordningen, og praksis har skiftet over tid. Den er derfor like vanskelig å kritisere som den er å håndtere. Det er her problemet ligger, mer enn i de konkrete avgjørelsene, som i økende grad skaper uverdige diskusjoner midt i familie og venners sorg og planleggelse av bisettelser».[14] Aftenposten mente på lederplass at ordningen er en «uryddig ordning» som «gir uverdig debatt», og at «enklest vil det være å avskaffe hele ordningen. Folk kan hedres på annet vis, blant annet med krans og tilstedeværelse fra det offentlige Norge. En debatt om hvem som skal ta regningen, er bare trist».[15] Kort etter debatten om Ole Paus og Lillebjørn Nilsens begravelser ble ordningen avviklet i sin opprinnelige form.[1]
Fra unionstiden med Sverige
rediger- Thomas Konow (1881), den siste gjenlevende eidsvollsmann[4]
- Evald Pauss (1890), medisinstudent og legevikar som var en av de første ansatte ved det nyetablerte epidemilasarettet på Ullevål og som døde av difteri som han ble smittet av i tjenesten;[6][5] den yngste (23 år) som har mottatt en offentlig æresbegravelse i Norge[10]
- Johan Sverdrup (1892), tidl. statsminister[7][16]
- Baard Madsen Haugland (1896), tidl. statsråd[17]
1905–1940
rediger(Listen er muligens ikke komplett)
- Henrik Ibsen (1906), dramatiker, dikter[18]
- Johannes Steen (1906), tidl. statsminister[17]
- Jonas Lie (1908), forfatter[17]
- Torkel Halvorsen Aschehoug (1909), professor[17]
- Edvard Grieg (1909), komponist[17]
- Bjørnstjerne Bjørnson (1910), skjønnlitterær forfatter, lyriker, dramatiker, journalist, teatersjef[19]
- Johan Svendsen (1911), komponist og dirigent[20]
- Gerhard Henrik Armauer Hansen (1912), lege «- leprabasillens oppdager»[21]
- Emil Stang d.e. (1912), tidl. statsminister[17][22]
- Wilhelm Christophersen (1913), tidl. utenriksminister[17]
- Klaus Hanssen (1914), lege og politiker[17]
- Gina Krog (1916), politiker og kvinnesaksaktivist. «Første kvinde i vort land, som er blevet begravet paa statens bekostning».[23]
- Ernst Sars (1917), historiker og politiker[24][25]
- Carl Berner (1918), tidl. stortingspresident[26]
- Francis Hagerup (1921), tidl. statsminister[27]
- Thorvald Lammers (1922), komponist, operasanger (baryton) og kordirigent[28][29]
- Otto B. Halvorsen (1923), statsminister[30]
- Arne Garborg (1924), forfatter[31]
- Christian Michelsen (1925), statsminister[32]
- Fridtjof Nansen (1930), polfarer, forsker, politiker[33]
- Peder Kolstad (1932), statsminister[34]
- Erik Werenskiold (1936), maler og tegner[35]
- Oscar Wisting (1936), polfarer[36]
2. verdenskrig
rediger(Listen er muligens ikke komplett)
- Christian Sinding (1941), komponist[37]
- Ivar Borgersen (1942), kontorsjef[38]
- Kristian Kristiansen (1943), grønlandsfarer[39]
- Ofre etter bombing av Norsk Hydro, Skien (1943)[40]
- Ragnvald Hvoslef (1944), offiser og politiker (NS)[41]
Etter 2. verdenskrig
redigerBegravelser på statens bekostning har vært gitt til personer som i lang tid og på fremragende måte har gjort en særlig nasjonal tjeneste som stortingspresidenter, ministre og statsråder eller kulturarbeidere på forskjellige felt. Begravelse på Statens bekostning vedtas av Regjeringen.[42]
Av de 69 som ble gitt denne æren etter andre verdenskrig var syv kvinner og 62 menn. 25 personer var politikere, sju var forfattere, diktere og journalister, seks var forskere, seks var kunstnere og idealister, åtte var musikere og skuespillere og tre idrettsutøvere. I tillegg kommer 14 med andre yrkesbakgrunner.
Etter andre verdenskrig har to sittende utenriksministre og to sittende statsråder i Sosialdepartementet avgått ved døden. Samtlige har fått begravelser på statens bekostning.[43] Etter terrorangrepene i Norge 2011 besluttet regjeringen å dekke begravelsesutgiftene til ofrene, men siden æresbevisningen vurderes enkeltvis regnes ikke det som en begravelse på statens bekostning.[44]
Totalt har ni kvinner blitt gitt denne æren: Gina Krog, Sigrid Undset, Sonja Ludvigsen, Halldis Moren Vesaas, Wenche Foss, Grete Waitz, Kim Friele, Rosemarie Köhn og Shabana Rehman.
Følgende personer har fått begravelse på statens bekostning etter slutten av andre verdenskrig:
1945–1964
rediger- Sigrid Undset (1949), forfatter[45]
- Anders Sandvig (1950), museumsdirektør[45]
- Aldor Ingebrigtsen (1952), lagtingspresident[45]
- Johan Nygaardsvold (1952), tidl. statsminister[46]
- Fartein Valen (1952), komponist[45]
- Christian Fredrik Monsen (1954), tidl. stortingspresident[45]
- Helmer Hanssen (1956), polfarer[45]
- Just Knud Qvigstad (1957), tidl. statsråd[45]
- Oscar Torp (1958), stortingspresident og tidl. statsminister[45]
- Eivind Berggrav (1959), biskop[45]
- Olav Bjaaland (1961), polfarer[45]
- Olav Bruvik (1963), statsråd i Sosialdepartementet[45]
- Carl Joachim Hambro (1964), tidl. stortingspresident[45]
1965–1984
rediger- Johan Scharffenberg (1965), overlege[45]
- Hans Reidar Holtermann (1966), general[45]
- Otto Ruge (1966), general[45]
- Johan Falkberget (1967), forfatter[45]
- Nils Langhelle (1967), tidl. stortingspresident[45]
- Arnulf Øverland (1968), forfatter[45]
- Trygve Lie (1969), tidl. fylkesmann, statsråd og generalsekretær i FN[45]
- Halvard Lange (1970), tidl. utenriksminister[45]
- Tarjei Vesaas (1970), dikter[45]
- Gunnar Jahn (1971), tidl. direktør og statsråd[45]
- Terje Wold (1972), tidl. høyesterettsjustitiarius og statsråd[45]
- Sonja Ludvigsen (1974), statsråd i Sosialdepartementet[45]
- Toralv Øksnevad (1975), programdirektør i NRK[45]
- John Lyng (1978), tidl. statsminister[45]
- Trygve Bratteli (1984), tidl. statsminister[45]
1985–2004
rediger- Knut Frydenlund (1987), utenriksminister[45]
- Einar Gerhardsen (1987), tidl. statsminister[45]
- Harald Sæverud (1992), komponist[45]
- Johan Jørgen Holst (1994), utenriksminister[45]
- Erling Stordahl (1994), forkjemper for blinde og andre funksjonshemmede[45]
- Leif Juster (1995), skuespiller[45]
- Halldis Moren Vesaas (1995), forfatter[45]
- Jan P. Syse (1997), tidl. statsminister[45]
- Birger Ruud (1998), skihopper[45]
- Rolv Ryssdal (1998), tidl. høyesterettsjustitiarius[45]
- Per Aabel (1999), skuespiller[45]
- Helge Ingstad (2001), forsker, forfatter og tidl. sysselmann[45]
- Nils-Aslak Valkeapää (2001), samisk kunstner[45]
- Jakob Weidemann (2002), bildekunstner[45]
- Thor Heyerdahl (2002), eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer[45]
- Kjell Aukrust (2003), kunstner[45]
- Johs. Andenæs (2003), jussprofessor[45]
- Ludvig Walentin Karlsen, (2004), leder for Evangeliesenteret[45]
- Erik Bye (2004), visesanger, NRK-medarbeider og forfatter[45]
2005–2024
rediger- Per Borten (2005), tidl. statsminister[45]
- Kristian Ottosen (2006), motstandsmann og krigshistoriker[47]
- Lars Korvald (2006), tidl. statsminister[47]
- Jens Christian Hauge (2006), tidl. statsråd og Milorg-leder[47][48]
- Bjørn Egge (2007), FN-offiser og generalmajor[47]
- Julius Paltiel (2008), konsentrasjonsleirfange[47]
- Guttorm Hansen (2009), tidl. stortingspresident[49]
- Arne Næss (2009), filosof[50]
- Arne Nordheim (2010), komponist[51]
- Wenche Foss (2011), skuespiller[52]
- Grete Waitz (2011), idrettsutøver[53]
- Gunnar Sønsteby (2012), motstandsmann under andre verdenskrig[54]
- Hjalmar Andersen (2013), idrettsutøver[55]
- Jo Benkow (2013), tidl. stortingspresident[56]
- Rolv Wesenlund (2013), skuespiller[57]
- Samuel Steinmann (2015), siste norske jøde som overlevde Auschwitz[58]
- Wilhelm Mohr (2016), krigshelt[59]
- Odvar Nordli (2018), tidl. statsminister[60]
- Joachim Rønneberg (2018), Kompani Linge-mann, tungtvannssabotør[61]
- Ragnar Ulstein (2019), krigshistoriker, motstandsmann og medlem av Kompani Linge[62]
- Kim Friele (2021), forkjemper for homofiles rettigheter[63]
- Kåre Willoch (2021), tidl. statsminister[64]
- Rosemarie Köhn (2022), Norges og Nordens første kvinnelige biskop. [65]
- Toralv Maurstad (2022), skuespiller[66]
- Shabana Rehman (2022), samfunnsdebattant[67]
Familien takket nei
rediger- Paal Berg (1968), tidl. høyesterettsjustitiarius.[45]
- Erik Brofoss (1979), direktør i Norges Bank.[45]
- Ragnhild, fru Lorentzen (2012), prinsesse.[68][69]
Referanser
rediger- ^ a b «Regjeringen avvikler gravferd på statens regning». Besøkt 7. juli 2024.
- ^ [1]
- ^ «begravelse på statens bekostning». Store norske leksikon (på norsk). 1. november 2022. Besøkt 2. desember 2022.
- ^ a b Alf Næsheim (27. mars 1992). «Den siste eidsvollsmann». Aftenposten, morgen (på norsk) (Weekend utg.): 20.
- ^ a b c «Falden paa sin Post: Evald Pauss». Bergens Aftenblad. 14. mai 1890. s. 1.
- ^ a b «Evald Pauss». Fædrelandet. 5. mai 1890. s. 1.
- ^ a b Ole Kristian Grimnes, red. (1995). Spor i tid: Norge etter 1850 (på norsk). Oslo: Aschehoug. s. 45. ISBN 82-03-13726-1. [...besluttet Stortinget enstemmig at han skulle begraves på statens bekostning.]
- ^ Ntb | (14. juli 2018). «Thorvald Stoltenberg begraves ikke på statens regning». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 27. desember 2019.
- ^ Sørenes, Kjetil Magne. «Ari Behn bisettes fra Oslo domkirke fredag 3. januar». Aftenposten. Besøkt 27. desember 2019.
- ^ a b Harald Stanghelle (7. januar 2023). «Æresbegravelser speiler tidsånden». Aftenposten.
- ^ a b «Hvorfor ble ikke Ole Paus bisatt på statens bekostning?». Vårt Land. Besøkt 31. januar 2024.
- ^ «Mitt smålige land». Aftenposten. Besøkt 31. januar 2024.
- ^ «Lillebjørn Nilsen og Ole Paus hadde fortjent å bli begravet av Norge». ABC Nyheter. Besøkt 31. januar 2024. «De samlet nasjonen rundt musikken sin i et halvt århundre. De trøstet hele Norge etter 22. juli-terroren. Er de bare feil type kunstnere til å motta begravelse på statens bekostning?»
- ^ «Begravelse på statens bekostning: En ordning som kan gravlegges». Aftenposten. Besøkt 31. januar 2024.
- ^ «Uryddig ordning gir uverdig debatt». Aftenposten. Besøkt 8. februar 2024.
- ^ O. Malm (30. april 1916). «Offentlige begravelser og mindetaler.». Aftenposten, morgen: 2. «staten som saadan skulde ordne begravelsen» og har tjent som mønster for senere begravelser bekostet av staten
- ^ a b c d e f g h O. Malm (30. april 1916). «Offentlige begravelser og mindetaler.». Aftenposten, morgen: 1 og 2.
- ^ Michael Meyer (1995). Henrik Ibsen en biografi (på norsk). Oslo: Gyldendal. s. 817.
- ^ Aldo Keel (1999). Bjørnstjerne Bjørnson en biografi 1880-1910 (på norsk). Oslo: Gyldendal. s. 542. ISBN 82-05-25353-6.
- ^ David Monrad Johansen (28. september 1940). «Johan Svendsen 1840 - 30. sept. - 1940». Aftenposten, morgen: 8.
- ^ forfatter ikke angitt (28. juli 1941). «100 år siden Armauer Hansen - leprabasillens opdager blev født.». Aftenposten, morgen: 3.
- ^ forfatter ikke angitt (6. juli 1912). «Emil Stangs begravelse foregaar paa statens bekostning.». Aftenposten, morgen: 2.
- ^ ikke angitt (18. april 1916). «Gina Krogs bisættelse». Aftenposten, morgen: 3.
- ^ forfatter ikke angitt (30. januar 1917). «Professor Ernst Sars begravelse.». Aftenposten, morgen: 1.
- ^ Stortinget beslutter å dekke begravelsesomkostninger
- ^ Beslutning om at Stortinget bekoster hans begravelse
- ^ forfatter ikke angitt (10. februar 1921). «Minister Hagerups begravelse.». Aftenposten, morgen: 1.
- ^ forfatter ikke angitt (9. februar 1922). «Thorvald Lammers». Aftenposten, morgen: 2. Det står: «- sandsynligvis paa Statens bekostning»
- ^ forfatter ikke angitt (16. februar 1922). «Thorvald Lammers' bisættelse igaar». Aftenposten, morgen: 1 og 2.
- ^ forfatter ikke angitt (24. mai 1923). «Statsminister Halvorsens død». Aftenposten, morgen: 1.
- ^ forfatter ikke angitt (15. januar 1924). «Arne Garborg skal begraves paa Statens bekostning.». Aftenposten, morgen: 1.
- ^ Anna Rogstad (1926). Kjente menn og kvinner. Fra deres liv og virke (på norsk). II. Oslo: Jacob Dybwads. s. 20. [Kongen, Stortingets president og Statsminister var tilstede]
- ^ Lars Gunnar Lingås (2002). «Humanisme og andre verdslige livssyn» (PDF). elektronisk bok (på norsk): 92.
- ^ forfatter ikke angitt (7. mars 1932). «Minnehøitidelighet over statsministeren i Trefoldighetskirken torsdag». Aftenposten, morgen: 1.
- ^ ikke angitt (26. november 1938). «Wisting begraves på Statens bekostning». Aftenposten, morgen: 9.
- ^ ikke angitt (8. desember 1936). «Wisting begraves på Statens bekostning». Aftenposten, morgen: 2.
- ^ ikke angitt (5. desember 1941). «Christian Sinding». Aftenposten, morgen: 1.
- ^ Cato Guhnfeldt (1995). Bomb Gestapo-hovedkvarteret! (på norsk). II. Oslo: Wings. s. 129. ISBN 82-992194-3-4. [Han var på tilfeldig besøk i bygningen som ble bombet, og var ikke medlem av Nasjonal samling. Vidkun Quisling og ministrene Gulbrand Lunde og Ragnar Skancke møtte i begravelsen. Dette ble et sjokk for familien og en spesiell stor påkjenning for avdødes mor, som brøt sammen under begravelsen.]
- ^ ikke angitt (5. juli 1943). «Kristian Kristiansen skal begraves på Statens bekostning». Aftenposten, morgen: 2.
- ^ ikke angitt (27. juli 1943). «Ofrene begraves på Statens bekostning». Aftenposten, morgen: 1.
- ^ Lars Borgersrud (2012). Like gode nordmenn? Den norske militærfascismens historie (på norsk). II. Oslo: Spartacus forlag. s. 557. ISBN 978-82-304-0096-8.
- ^ Johan Nygaardsvold ble begravd på Statens bekostning etter vedtak i Stortinget den 13. mars 1952.
- ^ Alexander Fredriksen og Agnes Moxnes (11. juli 2008). «Få kvinner hedres av staten». Besøkt 29. mars 2011. NRKs liste er merket med kilde. Oppsummering er oppdatert for hele perioden
- ^ «Terrorofre får begravelsen dekket av staten». TV 2. Besøkt 16. oktober 2016.
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab ac ad ae af ag ah ai aj ak al am an ao ap aq ar as at Biblioteksvar (15.10.2005). «Begravelse på statens bekostning, Statsministerens kontor Pr. 31.01.2005». Besøkt 8. september 2012.[død lenke]
- ^ forfatter ikke angitt (13. mars 1952). «Begraves på Statens bekostning». Aftenposten, aften: 1. Besluttet av Stortinget. Står ikke på liste laget av Statsministerens kontor
- ^ a b c d e Alexander Fredriksen og Agnes Moxnes (11. juli 2008). «Få kvinner hedres av staten». Besøkt 29. mars 2011.
- ^ Odd Inge Skjævesland (30. april 1916). «Diskret til aller siste slutt.». Aftenposten, morgen (Nyheter utg.): 6.
- ^ Stortinget bekoster hans begravelse
- ^ Kaja Korsvold (15. januar 2009). «Bisettes tirsdag». Aftenposten, morgen, kultur: 6. Bisettes på statens bekostning
- ^ Ikke angitt (9. juni 2010). «Nordheim begraves på statens bekostning». Aftenposten, morgen, kultur: 6.
- ^ Kjersti Nipen (4. april 2011). «Hedres i Rådhuset». Aftenposten, morgen, kultur: 12. «Wenche Foss blir den fjerde kvinnen siden 1949 som begraves på statens bekostning
- ^ Får begravelse på statens bekostning
- ^ Sønsteby får begravelse på statens bekostning
- ^ «Hjallis» gravlegges på statens bekostning
- ^ Jo Benkow begravet, begravelsen ble betalt av Stortinget som en æresbevisning
- ^ Wesenlund gravlegges på statens bekostning
- ^ «Begraves på statens bekostning».
- ^ [2]
- ^ https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/BJ3r9E/odvar-nordli-hedres-med-gravferd-pa-statens-regning
- ^ «Begravelse på statens bekostning for Joachim Rønneberg». Regjeringen.no (på norsk). Statsministerens kontor. 22. oktober 2018. Besøkt 22. oktober 2018.
- ^ «Begravelse på statens bekostning for Ragnar Ulstein». Regjeringen.no (på norsk). Statsministerens kontor. 27. desember 2019. Besøkt 5. desember 2019.
- ^ «Kim Friele skal begraves på statens regning – VG Nå: Nyhetsdøgnet». VG Nå (på norsk). Besøkt 23. november 2021.
- ^ «Kåre Willoch hedres med begravelse på statens bekostning». Regjeringen.no (på norsk). Statsministerens kontor. 6. desember 2021. Besøkt 6. desember 2021.
- ^ «Rosemarie Köhn hedres med begravelse på statens bekostning». Regjeringen.no (på norsk). Statsministerens kontor. 30. oktober 2022. Besøkt 30. oktober 2022.
- ^ «Toralv Maurstad hedres med begravelse på statens bekostning». Regjeringen.no (på norsk). Statsministerens kontor. 6. november 2022. Besøkt 2. desember 2022.
- ^ [3]
- ^ Per Egil Hegge (17.09.2012). «Prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen». Aftenposten, morgen (på norsk): 5.
|seksjon=ignorert (hjelp) ...sa nei takk til Regjeringens tilbud om begravelse på statens bekostning. - ^ «Familien Lorentzen setter pris på tilbudet, men har takket nei», besøkt 16. september 2012.