Spanskesyken

influensapandemi
Politi i Seattle i USA med munnbind under «spanskesyken»
Influensapasienter pleies på Walter Reed-sykehuset i Washington, D.C. under spanskesyken.
Forskjellen i aldersstruktur for dødeligheten under epidemien i 1918 og vanlige epidemier i USA. Døde per 100 000 personer i hver aldersgruppe.

Spanskesyken var en usedvanlig dødelig influensapandemi. Den kom i tre hovedbølger mellom januar 1918 og desember 1920, og smittet anslagsvis 500 millioner mennesker – rundt en fjerdedel av verdens befolkning den gangen.[1] Antallet døde er anslått til mellom 17 og 50 millioner, og kanskje så høyt som 100 millioner, noe som gjør den til en av de dødeligste pandemier i historien.[2][3][4][5] Det antas at i Norge omkom 13 000–15 000 mennesker, de fleste av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner.[6][7]

SammenfatningRediger

Pandemien brøt ut i sluttfasen av første verdenskrig. Smitten spredte seg til alle verdensdeler. De historiske og epidemiologiske dataene var lenge så ufullstendige, at det lenge ikke var mulig å fastslå hvor og eksakt når sykdommen først oppsto.[1]

De fleste influensautbrudd er uforholdsmessig mer dødeligere blant de aller yngste og de aller eldste, men spanskesyken hadde en uvanlig høy dødelighet blant unge voksne.[8] Forskere har kommet med flere mulige forklaringer på hvorfor spanskesyken var så dødelig. Noen analyser har vist at influensaviruset utløser en såkalt cytokinstorm, som bryter ned det ellers sterke immunforsvaret hos unge voksne.[9] Andre har vist at virusinfeksjonen ikke var mer aggressiv enn tidligere influensautbrudd. På slutten av verdenskrigen kan derimot feilernæring, overfylte feltlasaretter og sykehus samt dårlig hygiene ha forårsaket en bakteriell superinfeksjon. Superinfeksjonen drepte de fleste ofrene for pandemien, typisk etter et noe lengre dødsleie.[10][11][12][13]

Spanskesyken var den første av de to pandemiene forårsaket av H1N1-influensaviruset. Den andre var svineinfluensaen i 2009. Viruset kan også ha vært en fugleinfluensa uten svin som mellomvert.[14][15]

Navnet spanskesykenRediger

Pandemien ble for alvor lagt merke til i Europa i sluttfasen av den første verdenskrig, men slett ikke av folk flest på en god stund. For ikke å svekke kampmoralen, valgte avisene i Tyskland, Storbritannia, Frankrike og USA ikke å omtale den dødelige sykdommen som noen fare som angikk dem. Det gjaldt ikke journalistene i det nøytrale Spania, som fritt kunne rapportere om de kraftige sykdomsutbruddene i landet. I mai 1918 ble det meldt om rundt åtte millioner smittede i Spania. I et forsøk på å distansere seg fra sykdommen, kom de stridende parter til å omtale sykdommen som «den spanske syke». Det fikk også stor oppmerksomhet at kong Alfonso XIII ble syk:

Nyhetsbyrået Reuters meldte den 27. mai 1918 at den spanske kongen var blitt syk.[16] Det var Agencia Fabra som hadde telegrafert til Reuters i London:

A Strange Form Of Disease Of Epidemic Character Has Appeared In Madrid. The Epidemic Is Of A Mild Nature, No Deaths Having Been Reported (Sitert fra Pete Davies: Catching Cold – The Hunt for a Killer Virus. s. 59 - en merkverdig sykdom med epidemisk karakter er dukket opp i Madrid. Denne epidemi forløper harmløst, ingen dødsfall er så langt blitt meldt.)

Inntrykket at dette var noe ganske spansk fikk støtte da den spanske helsedirektøren Martín Salazar den 29. juni 1918 erklærte at han ikke hadde fått noen rapporter om en sammenlignbar sykdom i det øvrige Europa. Den internasjonale presse benyttet fra sent i juni 1918 i økende grad betegnelsen «spansk influensa». Dette passet de krigførende makter godt, de ville mørklegge utbredelsen i egen leir.[17] Pressedekningen skapte således et falskt inntrykk av at Spania var først, og etter hvert særlig hardt rammet.[18][19][20]

I Spania skyldte man smitten på franske tilreisende, og kalte etterhvert sykdommen for «franskesyken».[21]

De (tre) fire bølgeneRediger

Andre inndelinger opererer med tre bølger.[trenger referanse] Da er den fjerde medtatt i den tredje, eller den fjerde ikke med i det hele tatt.

Første bølge (vår og sommer 1918)Rediger

UtbruddRediger

 
Dobbeltside fra en pasientbok fra «South Beach»-sykehuset, 1918

Influensabølgen begynte etter all sannsynlighet i Haskell County i delstaten Kansas i USA.[22] Der behandlet legen Loring Miner tidlig i 1918 mange pasienter med influensasymptomer av en tidligere ukjent heftighet. Sykdomsforløpet skildret han som rasende raskt og av og til dødelig. I lokalbladet Santa Fe Monitor var det allerede i midten av februar tale om utbredte lungebetennelser, og få dager etter om at «nesten alle» hadde fått influensa eller lungebetennelse.[trenger referanse] Miner var så uroet at han meldte fra til United States Public Health Service (PHS), men de reagerte ikke på hans bønn om assistanse. Meldingen om en influensa med uvanlig heftig forløp ble likevel medtatt 5. april 1918 i Public Health Reports fra PHS: «Den 30. mars ble det rapportert fra Haskell i Kansas om forekomsten av 18 tilfeller av influensa av alvorlig type, som førte til tre dødsfall»[23]. Denne rapporten gav medisinens historie mulighet til å konstruere et mulig smitteforløp. Det er belagt at minst tre menn ble innkalt fra Haskell County sent i februar til US Armys utdannelsesleir Camp Funston, også i Kansas. Den 4. mars ble kjøkkensersjanten (mess sergeant)[24] Albert Gitchell[25] influensasyk; han hadde feber, og hals- og hodesmerter.[26] Ytterligere hundre soldater oppviste de samme symptomer og fylte opp kriselasarettet i løpet av få timer. Gitchell var ikke den første pasient med spanskesyke, men den første som ble registrert.[27] Han regnes derfor som pasient null[28], selv om sykdommen da alt var nådd New York City.[29]

Tre uker etter var det i militærleiren, som hadde et belegg på i snitt 56 000 rekrutter, 1 100 svært syke og 38 dødsfall.[30] Soldatene kalte den three-day fever eller knock-me-down fever. Fra denne leiren, som var understilt Fort Riley, spredte sykdommen seg svært raskt. Den 18. mars ble det meldt om influensatilfeller i delstaten Georgia.

SpredningRediger

 
Militært akuttsykehus under spanskesyken i Kansas, 1918 eller 1919

I de tette kvarter i treningsleirene ble opptil 90 % av troppestyrkene syke. Sykdommen spredte seg til sivilbefolkningen. I Ford-fabrikkene i Detroit falt den våren tidvis inntil 1000 arbeidere ut grunnet influensaen. Av 1 900 fanger i California-fengselet San Quentin ble hver fjerde syk; tre fanger døde. I alt hadde 30 av USAs 50 største byer, hvorav de fleste lå nær militære treningsleirer, i april 1918 høyere dødsfall enn vanlig. Dette var imidlertid ikke signifikant nok til at offentligheten eller helsemyndighetene lot seg merke av det. Det var først da epidemiloger senere så det statistiske avviket for hva det innebar.

Fra den tid da sykdommen brøt ut i Kansas og til august 1918 kom det mer enn én million amerikanske soldater til Europa. En så stor folkeforflytning fra Den nye til Den gamle verden var ikke skjedd før i historien. Det var også slike troppetransporter fra britiske besittelser og til Europa. Første verdenskrig påskyndet slik den verdensvide smittespredning. I Europa bremset krigen mobiliteten av folk, og det gjaldt i særdeleshet mellom Frankrike og Tyskland. Men det gikk likevel raskt fra vest til øst. Mulige forklaringer er passasje gjennom de nøytrale land, særlig det etterhvert hardt rammede Sveits, og med krigsfanger og plyndringen av falne fienders klær og utstyr, eller med vindbåren smitte mellom skyttergravene over det smale ingenmannsland; noen steder var det bare noen få meter som skilte.[31]

Med amerikanske troppeskip kom smitten til Frankrike. Fra tidlig i april 1918 var det belagt tilfeller av influensaen i den franske havneby Brest, og den spredte seg blant soldater og sivile. I de franske lasarettene ble de første influensarammede soldatene innlagt den 10. april. Sent i april hadde sykdomsbølgen nådd Paris. De to første uker i mai 1918 meldte Royal Navy om over 10.000 syke, og så seg ikke i stand il å løpe ut av havn.[32]

I tyskspråklig område ble det rapportert om den nye sykdom senest i mai 1918. I juni ble det registrert mange tilfeller i Britisk India, Kina, New Zealand og Filippinene.[33] Også i keiserriket Tyskland var den første bølgens høydepunkt i juni. I Manilas havn ble to tredeler av havnearbeiderne syke, slik at skipene ikke kunne losses.[34] Den internasjonale utbredelse ble aksellerert av migrasjon, troppebevegelser, handelen og kolonialismen.[35]

Danmark og Norge ble særlig rammet i juli; Nederland og i Sverige i august. I Australia ble 30 prosent av Sydneys befolkning influensasyke i september.

Den 13. juli 1918 bragte den britiske medisinjournalen The Lancet en artikkel der tre leger spekulerte på om den pågående epidemien kanskje ikke var influensa, fordi forløpet var så raskt og det hyppig var med store komplikasjoner. I slutten av mai 1918 døde i en liten fransk militærleir nesten fem prosent av soldatene av influensaen eller etterpå av følgesykdommer. Og i Louisville i Kentucky avtegnet det seg det mønster som i ettertid er blitt ett av de mest markante kjennetegn på spanskesyken: Over 40 prosent av dødsofrene var i aldersgruppen 20 til 35 år.

Sykdomsbølgen var riktig nok ikke avgjørende for krigens utfall, men at de tyske styrkene ble sykdomssvekket på toppen av andre problemer, kan ha påskyndet nederlaget. Den tyske våroffensiven i 1918 var mindre slagkraftig enn planlagt, og motangrepene kostet tyskerne meget. Den tyske general Erich Ludendorff skrev i sine krigserindringer om situasjonen den 13. juni 1918 at – ved siden av den vanskelige forsyningssituasjon – sykdomssvekkelsene reduserte troppestyrkene, og var et alvorlig problem. Den 3. oktober 1918, da de allierte var blitt tydelig sterkere og nederlaget avtegnet seg stadig klarere, meddelte han rikskansler Max von Baden (som kort etter også ble rammet av spanskesyken) at influensasykdomsbølgen svekket hans styrker både ved forsyningsvanskelighetene og ved fallende kampmoral. Selv om Ludendorff ville avlede fra resultatene av sine egne uheldige militære valg med å aksentuere disse faktorer[35], viser andre rapporter at selv om de tyske styrker var mindre sykdomsrammet enn for eksempel de amerikanske, så innvirket likevel spanskesyken sterkere på den tyske hærens stridsevne. Mellom 500.000 og 708.000 tyske soldater var blitt influensarammet.[36] Historikere anmerker at blokkaden av den tyske kyst faktisk dempet sykdommens forløp på tysk side av Vestfronten.[35]

I den allierte presse var det de som spekulerte om infeksjonen var blitt spredt fra tyske ubåter eller hadde tyske krigsfanger som kilde, eller kanskje var utløst av Tyskland som del av deres krigsplaner. Dette trodde man var støttet av sykdomsutbrudd i tyske ubåter som lå internert i spanske havner, som blant annet i Cartagena der SM U 39 lå.[37] New York Times krevde at man skulle kalle pandemien den tyske syke.[35] Ettersom Tyskland i 1915 hadde begynt med gasskrig ved fronten, så man det som svært tenkelig at tyskerne fortsatte i samme lei med en biologisk krig ved hjelp av «mikrober».[38]

Andre bølge («Høstbølgen» 1918)Rediger

UtbruddRediger

 
En trikkekonduktør avviser folk uten ansiktsmaske (Seattle, 1918)
 
Provisorisk sykehus for influensasyke i Oakland, 1918
 
Telt på plenen på Emery Hill i Lawrence (Massachusetts) for behandling av syke, 29. mai 1919

Begynnelsen av «høstbølgen» tidfestes til annen halvdel av august 1918.[39] Viruset hadde siden våren vært gjennom en liten men skjebnesvanger endring: Det var ikke lenger så godt adaptert til fugler, men tydelig bedre til mennesker.[40] Det er mulig at det første utbruddet av høstbølgen var på det norske passasjerskipet Bergensfjord, som den 12. august 1918 la til kai i Brooklyn med 200 syke blant dem ombord; under overfarten var allerede fire dødd og blitt bisatt til sjøs.[41]

Mer eller mindre samtidig traff bølgen fire andre havnebyer: Boston i USA, Brest (22. august) på den franske atlanterhavskyst, Dakar i Senegal og Freetown, hovedstaden i den britiske kolonien Sierra Leone i Vest-Afrika. Utbruddet i Freetown sammenfaller med anløpet av en britisk hjelpekrysser, det ombygde passasjerskipet HMS Mantua den 15. august. I Dakar passer utbruddet med anløpet av HMS Ebro den 19. august. På begge skipene var det før ankomst utbrutt influensa. Før utgangen av september var to tredeler av innbyggerne av Freetown blitt influensasyke. Det er beregnet at det per 100 syke endte med tre dødsfall.[42]

I Boston ble spanskesykens nå aggressivere forløp første gang erkjent/mistenkt den 27. august.[trenger referanse] Der hadde man fått marinesoldater til behandling. Den første sivilist ble innbrakt den 3. september til Boston City Hospital. Godt dokumentert er sykdommens forløp på militærbasen Camp Devens, som lå bare tretti kilometer vest for Boston. Basen var beregnet for 35.000 soldater, men her befant det seg da 45.000 soldater - 5.000 soldaten lå i en teltleir på området. Den 8. september ble den første soldaten så heftig syk at man først mente det måtte dreie seg om hjernehinnebetennelse. Allerede dagen etter var et dusin soldater også blitt rammet av det samme. Den 23. september var antallet syke på hele 12.604 soldater. Den dagen døde det 63 soldater. Forholdene som disse soldatene ble pleiet under, må kunne anses som typiske for utallige andre lasaretter og sykehus verden rundt på den tid spanskesyken herjet. Selv om USA var mindre rammet av følgene av verdenskrigen enn de europeiske stater var, led man veldig under mangelen på pleiepersonal. Man utnyttet ethvert tilgjengelig rom til sykesenger. Friskt sengetøy var mangelvare; mange syke lå i skitne og blodige laken. De døde ble stablet opp i korridorene i likhusene, og det var et strev å få tatt unna og gjennomført begravelser.

I et forsøk på å demme opp om sykdommen, forsøkte ledende militærleger å bevirke at bare de mest nødvendige skipsbevegelser fant sted. Før de forlot havnene skulle skipene ligge i karantene slik at de ikke hadde syke om bord på ferden. Men militærlegene klarte ikke å få dette drevet igjennom. De fikk ingen som helst form for støtte fra Surgeon General of the United States Rupert Blue, som ledet U.S. Public Health Service.[trenger referanse] Heller ikke fikk de støtte innad i egen organisasjon. Den amerikanske krigsmakt motsatte seg tiltaket, ettersom styrkene i Europa sårt trengte forsterkning. Denne beslutningen innebar en høy risiko for soldatene. Av 100 soldater om bord på troppetransporter på vei til Europa døde det nå i gjennomsnitt seks.[trenger referanse] Og av de øvrige var mange blitt svært sykdomssvekket. Dermed var letaliteten dobbelt så høy som den var blant dem som var på land.[trenger referanse]

Trass i de innledede karantenetiltak utbredte sykdommen seg svært raskt. Antalle døde i USA som tilregnes denne andre bølgen, steg fra 2.800 i august til minst 12.000 døde i i september.[trenger referanse] Legene i det rammede østlige Nord-Amerika sendte advarsler til sine kolleger vest i landet:

Dere må oppdrive enhver tilgjengelig snekker, og sette dem til å lage likkister. Så får dere gatearbeidere til å grave graver. Bare slik har dere noen sjanse til å hindre at antallet lik ikke vokser raskere enn man kan få dem lagt i grav. (Pete Davies: Catching Cold – The Hunt for a Killer Virus. s. 114)

Etter mindre enn fire uker hadde sykdommen spredt seg til New Orleans, Seattle og San Francisco. Fra en militærbase i Georgia var det den ene dagen meldt om to som var blitt syke, og dagen etter var det hele 716.[trenger referanse] En av de hardest rammede byene var Philadelphia, der på en eneste dag i oktober 1918 var 711 mennesker som ble sykdommens ofre.[trenger referanse] Ettersom byens likhus bare hadde beregnet plass til maksimalt 36 døde, måtte man legge likene i firdoble rekker i korridorene og i alle ledige rom.[trenger referanse] Høsten 1918 fant det sted en stor militærparade i Philadelphia, som lokket til seg mange borgere og folk fra omegnen til gater og plasser langs ruten. Innen en uke døde det nesten 5.000 mennesker i Philadelphia, etter seks uker var det 12.000, med dette mer enn åtte ganger så mange i det restriktive St. Louis.[35] I St. Louis hadde myndighetene under helsekommisjonæren Max C. Starkloff innført strenge reguleringer, forbudt sammenkomster med mer enn tyve personer, forordnet det som senere er blitt kalt sosial distansering, og forordnet karantener. Skoler, kinoer, biblioteker og kirker var stengte. St. Louis' strategi er i ettertiden blitt kopiert med hell svært mange steder.[35]

I det kanadiske Montreal, der det den 21. oktober var 201 mennesker som ble offer for influensaen, administrerte katolske prester den siste olje på åpen gate.[trenger referanse]

Uken fra 17. til 23. oktober 1918 toppet dødeligheten seg i USA; 21.000 mennesker døde den uken av spanskesyken.[43]

I Tyskland ble det foretatt vesentlige innskrenkelser høsten 1918, som berørte postvesen, telegraf og nærttrafikk. «Grippeferien» (influensaferier) var utbredte på tyske skoler.[35] Bergverk, fabrikker og landbruk ble innskrenket, men ansvaret for tiltak ble overlatt til lokalforvaltningene, ettersom det var stor fortskjell på hvor sterkt de forskjellige regionene var rammet.[35] I Det tyske rike ble ikke forsamlinger, vertsusdrift eller gudstjenester forbudt.[35]

SpredningRediger

Som i Nord-Amerika spredte sykdommen seg i hele verden. Virkningene i Europa ble ikke i så stort monn et tema, for der var den offentlige oppmerksomhet som før rettet mot verdenskrigen. Det forhold at de fleste som hadde kommet seg etter den første bølgen var blitt immune, viste at det var den samme influensaen som den siste.

Dette kan særlig dramatisk illustreres med eksempelet København, som kom fra det med en kombinert mortalitetsrate på bare 0,29% (0,02% i første bølge og 0,27% i den andre) på grunn av å ha blitt eksponert for den mindre dødelige første bølgen.[44]

For den befolkning som ikke hadde hatt noe bøte med den første bølgen var den andre bølgen langt mer dødelig; de mest sårbare var slik som soldatene i skyttergravene - voksne som var unge og sunne.[45]

I Tyskland var det absolutt slik at andre sorger overskygget sykdommen. Krigen gikk ikke bra, styrkeforholdene på Vestfronten hadde utviklet seg massivt i landets disfavør. Spanskesyken ble som en annenrangs bekymring å regne, og konkurrerte i sinnene mot den dårlige forsyningssituasjon og den politiske usikkerhet.[trenger referanse] Tyske medisinere fastslo raskt at det var påfallende mange 20- til 40-årige som døde, selv om de var i relativt god skikk. Ut av dette oppstod det en hypotese at det slo inn en slags overreaksjon av immunforsvaret i denne i og for selv motstandssterke persongruppe, det som man i nyere tider kaller en «cytokinstorm». Denne overreaksjonen utløste ofte en rask kvelningsdød.[35]

Også sterkt rammet var Søramerika, Asia, Afrika og stillehavsøyene.[trenger referanse]

Mer enn halvparten av sine ofre høstet spanskesyken i Asia.[35] I India var letaliteten særlig høy, med anslagsvis fem døde per hundre syke. Antall døde i India anslås av noen som så høyt som 20 millioner mennesker.[35] En forsterkende faktor var at India da også var rammet av hungersnød. Mange fra landet trakk inn til de større byer, men i de trange forhold der var smittefaren ekstra stor. I Kina kan man ha hatt mer ni millioner ofre.[35]

Den første verdenskrigs ledsagende kolonikriger svekket områder i det som senere ble til landene Tanzania, Zambia og Mosambik, og her herjet sykdommen særlig heftig.[46]

New Zealand ble hjemsøkt sterkest under Black November 1918, da de første troppestyrkene kom hjem fra krigen.[47] I New Zealand døde det 8600 av spanskesyken, mer enn det dobbelte av antallet falne soldater. På ett tidspunkt var hlne det offentlige liv lammet. Særlig hardt rammet var māoriene. Sykdommen traff mange av deres bosetninger ofte helt uten forvarsel. Ofte var så mange rammet at ingen lenger kunne trå til for å pleie de syke eller begrave de døde. Det var omtrent like dramatisk på Samoa, der en femtedel av befolkningen, 7500 mennesker, døde. Samoaøyene ble interessante for ettertidens forskning, idet Vest-Samoa på få uker mistet 22 % av befolkningen, mens amerikansk Samoa 70 kilometer unna var så godt som sykdomsfri, vel takket være de rigide karantenetiltak der.[48]

 
Begravelser av influensaofre i kanadiske Labrador i 1918

Også Amerikas urbefolkninger var hardt rammet. Her var det åpenbart befolkninger som bar immunologisk enda dårligere bevæpnet enn de innvandrede fra Europa og deres etterkommere.[trenger referanse] I Mexico skak ha mistet nesten 440.000 menneskeliv, i Britisk Guyana var det i første rekke indianerne som ble syke - og av dem døde 25 prosent.[trenger referanse] I Nord-Amerika rammet spanskesyken særlig inuittene i Alaska og Nordcanada, og en fjerdedel av indianerne der ble syke, 25 prosent av dem døde.[trenger referanse] Mange inuittlandsbyer mistet sin voksne befolkning; man fant barn i armene til deres døde mødre. En enkelt person brakte med seg smitten til småstedet Wales, og en uke etter var 178 av dets 396 innbyggere døde. I mange landsbyer var 85 prosent av befolkningen døde, de overlevende var for det meste barn.[49] I inuittbosetningen Cartwright i kanadiske Labrador led i slutten av oktober 1918 av de der levende 100 personer 96 av spanskesyken, og av dem døde 26. I mange familier var alle syke slik at ingen mer var i stand til å lage mat eller passe ilden. I bosetningen Okak hadde bare 59 av de en gang 266 innbyggere overlevd. Misjonærer fant en åtte år gammel pike som skulle ha overlevd i fem uker ved siden av fire lik. Temperaturen var da −30 grad celsius; hun hadde smeltet snø med julelys for å få drikkevann.[50]

 
Amerikansk plakat som advarer mot blant annet spytting

Tredje bølge, 1919Rediger

En tredje bølge av spanskesyken begynte i januar 1919 og varte til juni 1919.[51][52] Den rammet særlig Spania, Serbia, Mexico og Storbritannia, og førte til hundretusener av dødsfall.[53] Den var mindre heftig enn den andre bølgen, men klart med dødelig enn den første.

Fjerde bølge, 1920Rediger

Våren 1920 kom det en nokså beskjeden fjerde bølge i USA[54] i noen isolerte områder, skjønt ett av dem var New York City[55], og i Storbritannia, Østerrike, Skandinavia og noen søramerikanske øyer[56]. Mortalitetsratene var svært lave. Ettersom det særlig var yngre mennesker som døde, tilregnes denne bølgen spanskesyken.

Senere influensabølger – som i Tyskland vinteren 1932/33 – var mindre i omfang og preget av en annen alderssammensetning. Dermed betraktes de ikke som utløpere av spanskesyken.[57]

Spanskesyken i NorgeRediger

Det har blitt anslått at i overkant av 1 million nordmenn ble smittet. Det antas at mellom 13 000 og 15 000 mistet livet av spanskesyken, de fleste av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner.[35] Dødeligheten var høyest blant samer, trolig på grunn av manglende opparbeidelse av immunitet fra tidligere pandemier.[58] Spanskesyken opptrådte i tre bølger; sommeren 1918, høsten 1918 og vinteren 1918/1919.[35]

Det er noe uenighet om hvordan spanskesyken kom til Norge, og om hvilken del av landet som først ble rammet. Både Kristiania og Bergen har vært utpekt som utgangspunkt. Sannsynligvis var det Kristiania som var utgangspunktet for spredningen av spanskesyken i Norge. De første sykdomstilfellene oppstod i Kristiania 15. juni 1918, trolig etter smitteimport fra Skottland, mens det i Bergen og Arendal[59] ikke ble rapportert om tilfeller før i slutten av juni. Dette ble starten på «sommerepidemien», et relativt mildt angrep. Den andre sykdomsbølgen, «høstepidemien», startet i september-oktober og kulminerte i november-desember. Dette var det mest alvorlige angrepet med høyest dødelighet. En ny bølge; «vinterepidemien» avløste høstepidemien i desember og varte utover våren 1919.[35]

Spanskesyken ble spredt utover hele landet med kommunikasjonsmidler som jernbane og båttrafikk. I Sør-Norge var jernbanen sentral for smittespredning, mens Hurtigruten var en viktig spredningsagent i Nord-Norge. I hovedsak var det slik at byer og større tettsteder fikk sykdommen først, fordi kommunikasjonsmidler gjorde disse mest eksponert for smitte. Epidemien ble derifra spredt til mindre steder.[60]

Spanskesyken i SverigeRediger

I Sverige, hvis befolkning den gang var på knappe seks millioner, døde 37 573 personer av influensa i årene 1918–1920 ifølge offisiell statistikk. Men det kan sikkert tillegges et tusentall der denne influensaen også var den riktige dødsårsak.[61] Da den svenske epidemien kulminerte i oktober og november 1918, hadde det månedsvise dødstallet (omregnet til årsbasis) steget fra det normale på om lag 15 per 1.000 innbyggere til 35 per 1.000.[62] Spanskesyken drepte om lag 2 % av de diagnostierte tilfeller i Sverige. Hardest rammet var Norrland, fremst innlandet, der for eksempel Jämtlands län var det län som hadde høyest andel døde og Arjeplogs kommun hadde den største andelen døde i Sverige med ca 3 prosent av kommunens innbyggere.[63]

Statistiske anomalierRediger

 
Aldersfordeling av influensadødeligheten i USA for årene 1911–1917 (stiplet linje) unog pandemiåret 1918 (heltrukket linje)

Betrakter man letaliteten av influensasyke som frekvensfordeling for deres levealder, får man vanligvis en «U-formet» formeling, hvis maxima hos de ganske unge og de svært gamle.[trenger referanse] Men spanskesykens letalitet har en «W-formet» fordeling. Dette er en særegenhet man også kunne se i 1889/90-pandemien (den russiske snue, muligen grunnet A/H3N8).[trenger referanse] Det ekstra og utypiske maksimum ligger i området for de 20- til 40-årige. I slt utgjør de døde i denne aldersgruppen halvparten av alle de pandemidøde. Egenartig for spanskesyken er at letaliteten blant folk under 65 år var klart høyere enn hos de eldre; ca 99 % av de døde var i førstnevnte gruppe, mot 36 % og 48 % i pandemiene i 1957 (asiasyken fra H2N2) og 1968 (hongkongsyken av A/H3N2).[64]

Svaret på hvorfor har man særlig prøvd å finne i personers forutgående utsettelse for influensaer, og hvilke aldersgrupper dette tilsvarte i 1918-19. En mulig forklaring på anomalie rt ryt virus som kurserte før 1889 og som potensielt har etterlatt seg en delvis immunitet og infeksjonsforsterkende antilegemer. Men problemet er da at et virus som syntes å ha forsvunnet ca 1889 skulle ha dukket opp igjen nesten 30 år etter.[65] Et annet forklaringsforsøk støtter seg til en forskningshypotese at i immunsystemet kunne særlig effektivt svare overfor den første bølges virusvariant, men dermed slik at dn var mindre tilpasset andre virusstammer. Dersom influensapandemien av 1889, som bølget til 1895, faktisk hadde vært fra virussubtype H3N8, og at mennesker som i 1918 var i aldersgruppen 20 til 40, da kom i berøring med den for første gang, da hadde de ikke noe adekvat immuintetsforsvar. Men de eldre hadde da kanskje en relativ beskyttelse, fordi de tidlig i livet var blitt utsatt av en eldre slektning av spanskesykens smittestoffer. Men der mangler det kunnskap som tillater entydige svar.[66]

Ifølge et al. i Spektrum der Wissenschaft av januar 2006 var det for den uvanlige aldersprofilen også det å tenke på den cytokinaktiviteten som viruset utløste med slik atypisk styrke. Immunsystemets overreaksjon i form av en cytokinstorm gjør at de avvergende celler går til angrep på lungevevet. Ettersom nettopp aldersgruppen 20- til 40-årige har et særlig sterkt immunsystem, blir også den feilrettede cytokinstormen særlig sterk.[67] Her har vi et fenomen som kan sammenlignes med Covid-19[68], som er like smittsom men (pr februar 2020) fortsatt et trinn lenger nede i klinisk vanskelighetsgrad enn spanskesyken er blitt beregnet å ha hatt. Senere har man kommet til at den kliniske vqanskelighetsgrad har gått mot noe likeverdigere spanskesyken.[69][70] Men Covid-19 oppviser så langt, i motsetning til spanskesyken, ingen senket letalitet i de høyeste alderssegmenter; hvert i mot en tydeligere høyere dødsrisiko.[71]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Taubenberger, Jeffery K. og Morens, David M. (2006). «1918 Influenza: the mother of all pandemics». Emerging Infectious Diseases (engelsk). 12 (1): 15–22. PMID 16494711. doi:10.3201/eid1201.050979. 
  2. ^ Jilani, T.N., Jamil, R.T. og Siddiqui, A.H. (14. desember 2019). «H1N1 Influenza (Swine Flu)» (engelsk). PMID 30020613 Sjekk |pmid=-verdien (hjelp). Besøkt 1. april 2020. 
  3. ^ Spreeuwenberg, Peter, Kroneman, Madelon og Paget, John (2018). «Reassessing the Global Mortality Burden of the 1918 Influenza Pandemic». American Journal of Epidemiology (engelsk). 187 (12): 2561–2567. doi:10.1093/aje/kwy191. 
  4. ^ «Ten things you need to know about pandemic influenza (update of 14 October 2005)» (PDF). Weekly Epidemiological Record (Relevé Épidémiologique Hebdomadaire) (engelsk). 80 (49–50): 428–431. 9. desember 2005. PMID 16372665. 
  5. ^ Johnson, Niall; Müller, Jürgen (2002). «Updating the accounts: global mortality of the 1918–1920 "Spanish" influenza pandemic» (PDF). Bulletin of the History of Medicine. 1. 76: 105–115. ISSN 0007-5140. PMID 11875246. doi:10.1353/bhm.2002.0022. Besøkt 18. mars 2020. 
  6. ^ Mamelund, Svenn-Erik og Iversen, Bjørn G. (2000). «Sykelighet og dødelighet ved pandemisk influensa i Norge». Tidsskrift for Den norske lægeforening. 130 (3): 360–363. ISSN 0029-2001. 
  7. ^ Borza, Tom (2001). «Spanskesyken i Norge 1918–19». Tidsskrift for Den norske lægeforening. 121 (30): 3551–3554. ISSN 0029-2001. 
  8. ^ Gagnon, Alain m.fl. (2013). «Age-specific mortality during the 1918 influenza pandemic: Unravelling the mystery of high young adult mortality». PLOS One (engelsk). 8 (8). PMID 3734171. doi:10.1371/journal.pone.0069586. 
  9. ^ Barry, John M. (2004). «The site of origin of the 1918 influenza pandemic and its public health implications». Journal of Translational Medicine (engelsk). 2 (1): 3. PMID 14733617. doi:10.1186/1479-5876-2-3. 
  10. ^ Brundage, John F. og Shanks, G. Dennis (2007). «What really happened during the 1918 influenza pandemic? The importance of bacterial secondary infections». The Journal of Infectious Diseases (engelsk). 196 (11): 1717–1719. PMID 18008258. doi:10.1086/522355. 
  11. ^ Morens, David M. og Fauci, Anthony S. (2007). «The 1918 influenza pandemic: Insights for the 21st century». The Journal of Infectious Diseases (engelsk). 195 (7): 1018–1028. PMID 17330793. doi:10.1086/511989. 
  12. ^ Helland, Åslaug (2006). «Hvilken rolle spilte immunforsvaret i spanskesyken?». Tidsskrift for Den norske lægeforening. 126 (23): 3079. ISSN 0029-2001. 
  13. ^ Christophersen, Olav Albert (2012). «Det medfødte immunapparat: anatomisk mer omfattende og fylogenetisk eldre enn vi har vært klar over?». Naturen. 136 (6): 281–294. ISSN 0028-0887. 
  14. ^ Haaheim, Lars R. (2006). «Influensa – høyt og lavt». Naturen. 130 (3): 104–113. ISSN 0028-0887. 
  15. ^ Spilde, Ingrid (6. oktober 2005). «Om spanskesyke og fugleinfluensa». forskning.no. Arkivert fra originalen 25. mai 2006. Besøkt 16. april 2020. 
  16. ^ Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 31.
    Wilfried Witte: Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe. Klaus Wagenbach Verlag, Berlin 2009, ISBN 978-3-8031-3628-2, s. 8.
    Beatriz Echeverri: Spanish influenza seen from Spain. I: Howard Phillips, David Killingray (Hrsg.): The Spanish Influenza Pandemic 1918-19. New Perspectives, London/New York 2003. S. 173–190.
  17. ^ Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, S. 31.
    Wilfried Witte: Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe. Klaus Wagenbach Verlag, Berlin 2009, ISBN 978-3-8031-3628-2, S. 8.
    Laura Spinney: 1918 – Die Welt im Fieber. Wie die Spanische Grippe die Gesellschaft veränderte. Hanser, München 2018, ISBN 978-3-446-25848-8, S. 77 f.
  18. ^ Barry, John M. (2004). The Great Influenza: The Epic Story of the Greatest Plague in History (engelsk). Viking Penguin. s. 171. ISBN 978-0-670-89473-4. 
  19. ^ Porras-Gallo, María-Isabel og Davis, Ryan A. (red.) (2014). The Spanish Influenza Pandemic of 1918–1919: Perspectives from the Iberian Peninsula and the Americas. Rochester Studies in Medical History (engelsk). 30. Rochester: University of Rochester Press. ISBN 978-1-58046-496-3. 
  20. ^ Rasmussen, Anne (2014). «The Spanish Flu». I Winther, Jay. The Cambridge History of The First World War (engelsk). III. Cambridge: Cambridge University Press. s. 339–344. ISBN 978-0-521-76684-5. 
  21. ^ Shafer, Ronald G. (23. mars 2020). «Spain hated being linked to the deadly 1918 flu pandemic. Trump’s ‘Chinese virus’ label echoes that.». Washington Post. Besøkt 24. mars 2020. «By then, nations were pointing fingers at one another. Spain also called the virus the “French flu,” claiming French visitors to Madrid had brought it. “Germans called it the Russian Pest,” wrote Kenneth C. Davis in his book, “More Deadly Than War.” In a precursor to today’s crisis, “The Russians called it the Chinese Flu.”» 
  22. ^ Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, S. 25 ff.
    Wilfried Witte: Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe. Klaus Wagenbach Verlag, Berlin 2009, ISBN 978-3-8031-3628-2, s. 7.
  23. ^ Influenza: Haskell, Kansas. I: Public Health Reports, utgave 33, nr. 14, 5. april 1918, s. 502, sitert på tysk hos Harald Salfellner: Die Spanische Grippe. Eine Geschichte der Pandemie von 1918. Vitalis, Praha 2020, ISBN 978-3-89919-794-5, s. 47.
  24. ^ Paul McCusker, Walt Larimore: The Influenza Bomb. ISBN 1-4165-6975-8 s. 1
  25. ^ Marc Tribelhorn: Vor 100 Jahren wütete die Spanische Grippe. Bis heute bleibt sie ein Rätsel I: Neue Zürcher Zeitung av 16. mars 2018.
  26. ^ https://www.deutschlandfunk.de/vor-100-jahren-erste-faelle-der-spanischen-grippe-gemeldet.871.de.html?dram:article_id=412706. 
  27. ^ http://www.tagesspiegel.de/wissen/grippe-pandemie-1918-das-virus-das-die-welt-veraenderte/21023200.html. 
  28. ^ https://www.focus.de/wissen/spanische-grippe-aus-mehr-tote-als-in-den-beiden-weltkriegen-spanische-grippe-aus-mehr-tote-als-in-den-beiden-weltkriegen_id_8382607.html. 
  29. ^ Laura Spinney: 1918 – Die Welt im Fieber. Wie die Spanische Grippe die Gesellschaft veränderte. Hanser, München 2018, ISBN 978-3-446-25848-8, s. 194.
  30. ^ https://www.spiegel.de/geschichte/grippe-katastrophe-von-1918-19-a-948269.html. 
  31. ^ Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 30, 48, 130 ff.
  32. ^ Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 30.
    Wilfried Witte: Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe. Klaus Wagenbach Verlag, Berlin 2009, ISBN 978-3-8031-3628-2, s. 7.
  33. ^ Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 59 ff.
  34. ^ Wilfried Witte: Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe. Klaus Wagenbach Verlag, Berlin 2009, ISBN 978-3-8031-3628-2, S. 10.
  35. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p https://www.freitag.de/autoren/der-freitag/welt-im-fieber. 
  36. ^ John Keegan: Der Erste Weltkrieg. Eine europäische Tragödie. Rowohlt Verlag, Reinbeck 2001, ISBN 3-499-61194-5, s. 566.
    David Stevenson: 1914–1918. Der Erste Weltkrieg. Aus dem Englischen von Harald Ehrhardt und Ursula Vones-Leibenstein. Patmos Verlag, Düsseldorf 2010, ISBN 978-3-491-96274-3, s. 588.
    Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 46, 58 f., 98.
    Alfred Stenger: Schicksalswende. Von Marne bis zur Vesle 1918. (Schlachten des Weltkrieges. In Einzeldarstellungen bearbeitet und herausgegeben im Auftrage des Reichsarchivs. Band 35), Gerhard Stalling Verlag, Oldenburg i.O./Berlin 1930, s. 223.
    Gerhard Hirschfeld, Gerd Krumeich, Irina Renz in Verbindung mit Markus Pöhlmann (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. Ferdinand Schöningh, Paderborn 2014, ISBN 978-3-8252-8551-7, s. 460.
    Jörn Leonhard: Die Büchse der Pandora. Geschichte des Ersten Weltkrieges. Verlag C.H. Beck, München 2014, ISBN 978-3-406-66191-4, s. 845.
  37. ^ Harald Salfellner: Die Spanische Grippe. Eine Geschichte der Pandemie von 1918. Vitalis, Prag 2020, ISBN 978-3-89919-794-5, S. 55.
  38. ^ Blame U-Boats for Epidemic. I: Evening Public Ledger, 30. mai 1918.
  39. ^ Monica Schoch-Spana: Implications of Pandemic Influenza for Bioterrorism Response. I: Clinical Infectious Diseases. Bind 31, Nr. 6, 2000, s. 1409–1413, doi:10.1086/317493, Volltext.
    James F. Armstrong: Philadelphia, Nurses, and the Spanish Influenza Pandemic of 1918. I: Navy Medicine. Bind 92, Nr. 2, 2001, s. 16–20, Volltext
  40. ^ Laura Spinney: 1918 – Die Welt im Fieber. Wie die Spanische Grippe die Gesellschaft veränderte. Hanser, München 2018, ISBN 978-3-446-25848-8, s. 228 f.
  41. ^ Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 62.
  42. ^ Wilfried Witte: Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe. Klaus Wagenbach Verlag, Berlin 2009, ISBN 978-3-8031-3628-2, s. 11.
    Howard Phillips, David Killingray: Introduction. In: Howard Phillips, David Killingray (Hrsg.): The Spanish Influenza Pandemic 1918-19. New Perspectives, London/New York 2003. s. 6 f.
    Louis Martin: L´épidémie de grippe de Brest. I: La Presse Médicale av 24. oktober 1918, s. 698. Sammenfatning i: Bulletin Mensuel/Office International d´Hygiène Publique 11, 1919, s. 77.
  43. ^ Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 62 ff.
  44. ^ Fogarty International Center. «Summer Flu Outbreak of 1918 May Have Provided Partial Protection Against Lethal Fall Pandemic». Fic.nih.gov. Besøkt 19. mai 2012. 
  45. ^ Gladwell 1997, s. 56
  46. ^ Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 84, 108 ff.
    Wilfried Witte: Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe. Klaus Wagenbach Verlag, Berlin 2009, ISBN 978-3-8031-3628-2, s. 18 ff.
  47. ^ Geoffrey Rice: Black November. The 1918 Influenza Epidemic in New Zealand. Allen & Unwin, Wellington 1988.
  48. ^ Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 104 ff.
    Wilfried Witte: Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe. Klaus Wagenbach Verlag, Berlin 2009, ISBN 978-3-8031-3628-2, s. 19 f.
  49. ^ Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, s. 114 f., 117 ff.
    Wilfried Witte: Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe. Klaus Wagenbach Verlag, Berlin 2009, ISBN 978-3-8031-3628-2, s. 16 f.
  50. ^ Pete Davies: Catching Cold – The Hunt for a Killer Virus. Penguin Books, London 1999, ISBN 0-14-027627-0
  51. ^ Radusin, Milorad (2012). «The Spanish Flu – Part II: the second and third wave». Vojnosanitetski pregled. Besøkt 23. april 2020. 
  52. ^ «1918 Pandemic Influenza: Three Waves». Centers for Disease Control and Prevention. 11. mai 2018. Besøkt 23. april 2020. 
  53. ^ Najera, Rene F. (2. januar 2019). «Influenza in 1919 and 100 Years Later». College of Physicians of Philadelphia. Besøkt 23. april 2020. 
  54. ^ Erkoreka, Anton (30. november 2009). «Origins of the Spanish Influenza pandemic (1918–1920) and its relation to the First World War». Journal of Molecular and Genetic Medicine : An International Journal of Biomedical Research. National Institutes of Health. 3 (2): 190–94. PMC 2805838 . PMID 20076789. doi:10.4172/1747-0862.1000033. 
  55. ^ «The 1918 influenza pandemic in New York City: age-specific timing, mortality, and transmission dynamics». Influenza and Other Respiratory Viruses. National Institutes of Health. 8 (2): 177–88. Mars 2014. PMC 4082668 . PMID 24299150. doi:10.1111/irv.12217. 
  56. ^ «How the 1918 flu pandemic rolled on for years: a snapshot from 1920». The Guardian. Besøkt 30. april 2020. 
  57. ^ Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus Verlag, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3, S. 136.
    Wilfried Witte: Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe. Klaus Wagenbach Verlag, Berlin 2009, ISBN 978-3-8031-3628-2, s. 22.
  58. ^ Mamelund, Svenn-Erik (2001). The Spanish influenza among Norwegian ethnic minorities 1918–1919. Memorandum fra Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. 29/2001. Universitetet i Oslo. ISSN 0801-1117. 
  59. ^ Den spanske syke i Arendal, Avtrykk.no, 29.10.2018
  60. ^ Mamelund, Svenn-Erik (1998). «Diffusjon av influensa i Norge under spanskesyken 1918–19». Norsk Epidemiologi. 8 (1): 45–58. ISSN 0803-2491. 
  61. ^ Åman, Margareta (1990). Spanska sjukan: Den svenska epidemin 1918–1920 och dess internationella bakgrund (doktorsavhandling) (svensk). Uppsala universitet. s. 66–67. 
  62. ^ Åman, Margareta (1990). Spanska sjukan: Den svenska epidemin 1918–1920 och dess internationella bakgrund (doktorsavhandling) (svensk). Uppsala universitet. s. 71. 
  63. ^ Åman, Margareta (1990). Spanska sjukan: Den svenska epidemin 1918–1920 och dess internationella bakgrund (doktorsavhandling) (svensk). Uppsala universitet. 
  64. ^ Jefferey K. Taubenberger, David M. Morens: 1918 Influenza, the Mother of All Pandemics. I: Emerging Infectious Diseases. Band 12, Nr. 1, 2006, S. 15–22, ISSN 1080-6040 (PDF).
  65. ^ Jefferey K. Taubenberger, David M. Morens: 1918 Influenza, the Mother of All Pandemics. I: Emerging Infectious Diseases. Band 12, Nr. 1, 2006, s. 15–22, ISSN 1080-6040 (PDF).
  66. ^ Laura Spinney: 1918 – Die Welt im Fieber. Wie die Spanische Grippe die Gesellschaft veränderte. Hanser, München 2018, ISBN 978-3-446-25848-8, d. 231.
  67. ^ Influenza: Sind wir gegen eine Pandemie gewappnet? I: Spektrum der Wissenschaft, Januar 2006, s. 72 ff.
  68. ^ P. Mehta, D. F. McAuley o. a.: COVID-19: consider cytokine storm syndromes and immunosuppression. (PDF). I: The Lancet, utgave 395, 28. mars 2020.
  69. ^ Famulare, Mike (19. februar 2020). 2019-nCoV: preliminary estimates of the confirmed-case-fatality-ratio and infection-fatality-ratio, and initial pandemic risk assessment. Institute for Disease Modeling. Besøkt 3. mai 2020. 
  70. ^ Om andre parallellet og forskjeller Covid-19/Spanskesyken: Harald Salfellner: Die Spanische Grippe. Eine Geschichte der Pandemie von 1918. Vitalis, Prag 2020, ISBN 978-3-89919-794-5, s. 170 ff.
  71. ^ Jfr. f. eks. Fei Zhou et al. : Clinical course and risk factors for mortality of adult inpatients with COVID-19 in Wuhan, China: a retrospective cohort study. I: The Lancet, 11. mars 2020, doi:10.1016/S0140-6736(20)30566-3

LitteraturRediger

  • Niall Johnson: Britain and the 1918-19 Influenza Pandemic: A Dark Epilogue. Routledge, London and New York 2006. ISBN 0-415-36560-0
  • Jan Erik Hallström (2000): Spanska sjukan - influensans väg 1918. Socialmedicinsk Tidskrift, vol.77, nr.3, sid:259-72
  • Svenn-Erik Mamelund (2004) Spanish influenza and beyond: the case of Norway (Doktorgradsavhandling, dr.polit.)
  • Margareta Åman (1990): Spanska sjukan: Den svenska epidemin 1918–1920 och dess internationella bakgrund. Stockholm: Almqvist & Wiksell.