Wikipedia

Matteuspasjonen (Bach)

(Omdirigert fra «Matteuspasjonen»)

Matteuspasjonen BWV 244 (Passio Domini Nostri J.C. Secundum Evangelistam Matthaeum)[1] av Johann Sebastian Bach er en oratoriepasjon for sangsolister, to kor og to orkester.

Matteuspasjonen
Renskrevet kopi i Bachs håndskrift av den reviderte versjonen av Matteuspasjonen, BWV 244, vanligvis datert 1743-1746
Sjangerpasjon
SpråkTysk
Komponist(er)Johann Sebastian Bach
Matteuspasjonen på Commons

Temaet er hentet fra Jesus Kristi lidelse og død basert på deler av Matteusevangeliet etter en libretto av Picander. Matteuspasjonen ble sannsynligvis oppført første gang langfredag 11. april 1727[2] i Leipzigs Thomaskirche. Johannes- og Matteuspasjonen er de to eneste fullstendig bevarte pasjonsverkene fra Bachs hånd.

Med nesten tre timers spilletid er dette Bachs mest omfangsrike verk; det største i den protestantiske kirkemusikken i det hele og et av høydepunktene i Bachs skaperverk.

Besetning rediger

Bach skrev Matteuspasjonen for to «kor» som hver består av sangstemmer (sopran, alt, tenor, bass) og instrumenter (to tverrfløyter, to oboer, to fiolinstemmer, bratsjer, basso continuo). I dag blir vanligvis begge ensemblene satt opp ved siden av hverandre som dobbeltkor og -orkester, og solistene synger i begge ensemblene – for å holde kostnadene nede. Bach så nok for seg en romlig atskilt oppstilling slik at dialogstrukturen kom mer tydelig fram. Dagens oppførings- og oppstillingspraksis kan være svært forskjellig fra dirigent til dirigent. Iblant oppføres det forkortede versjoner, for eksempel fordi man ikke finner en tilgjengelig gambist og dirigenten ikke anerkjenner cello som erstatning, eller verket oppføres i Felix Mendelssohn Bartholdys versjon for «moderne» instrumenter.

I satsene 1 og 35 kreves i tillegg en «Soprano in ripieno» hvor det er tradisjon for å bruke guttestemmer, i motsetning til bruken av kvinnestemmer i de to korene, men dette har ingen sammenheng med Bachs opprinnelige intensjoner – i kirkesammenheng brukte han uansett ikke annet enn guttesopraner og mannlige falsettsangere, både sopran og alt. I en av Bachs andre versjoner av verket blir denne sopranstemmen overtatt av orgelet.

I tillegg til de fire solostemmene i resitativer og arier (sopran, alt, tenor, bass), krever en oppsetning av Matteuspasjonen følgende roller:

Det brukes ofte seks egentlige solister: de fire arie-solistene, evangelisten og Jesus; mens de resterende soli, dvs monologene, overtas av kormedlemmer. Iblant framfører evangelisten tenorariene. Ariene tilhører alltid et av de to ensemblene (chorus I eller II). Arnold Schering satte allerede i 1929 fram den antakelsen at Johann Sebastian Bach vanligvis måtte klare seg med tolv sangere, men det er først etter at tidligmusikkbevegelsen gjorde sitt inntog at denne besetningen er blitt anvendt. Senest etter Philippe Herreweghes første innspilling fra 1985 er denne korstørrelsen blitt regelen.[3]

Tekstkilder rediger

  • Matteusevangeliets 26. og 27. kapittel i Martin Luthers oversettelse
  • Tekster av Picander og Barthold Heinrich Brockes for arier og resitativer
  • Salomos høysang 6:1 for nr. 30
  • Koraler
    • O Lamm Gottes unschuldig, N. Decius (1541), vers 1 for nr. 1 cantus firmus
    • Herzliebster Jesu, Johann Heermann (1630), vers 1 for 3, 3 for nr. 19 coro II in tenor rec., 4 for nr. 46
    • O Welt, sieh hier dein Leben, Paul Gerhardt (1647), vers 5 for nr. 10, 3 for nr. 37
    • O Haupt voll Blut und Wunden, Paul Gerhardt (1656), melodi av Hans Leo Haßler («Mein G'müt ist mir verwirret», 1601), vers 5 for nr. 15, 6 for nr. 17, 1 og 2 for nr. 54, 9 for nr. 62
    • Was mein Gott will, das g'scheh allzeit, markgreve Albrecht von Brandenburg (1547), vers 1 for nr. 25
    • O Mensch, bewein dein Sünde groß, Sebald Heyden (1525), vers 1 for nr. 29 cantus firmus
    • In dich hab ich gehoffet, Herr, Adam Reusner (1533), vers 5 for nr. 32
    • Werde munter, mein Gemüte, Johann von Rist (1642), vers 6 for nr.
    • Befiehl du deine Wege, Paul Gerhardt 1656, vers 1 for nr. 44

Verket består av en noe kortere første del (Matteus kap 26) og en mer omfangsrik andre del (Matteus kap 26). På Bachs tid ble det mellom første og andre del holdt en preken på omtrent en times varighet.

Oppbygning og symbolikk rediger

På grunn av det doble koret og orkesteret oppnås en stereofonisk virkning, der korene flere ganger fører en dialog med hverandre. Et eksempel på dette er de overveldende korene som verket åpner og slutter med. Innimellom er det flere lange, kontemplative arier som inderliggjør Jesu lidelse. Innimellom resitativene, korene og ariene er det fjorten koraler som settes inn på handlingens dramatiske høydepunkter. Koralen O Haupt voll Blut und Wunden av Paul Gerhardt spiller en sentral rolle, fem ganger klinger den med forskjellige strofer og ulik harmonisering.

Bach anvender musikalske symboler flere steder i Matteuspasjonen. Jesu ord i resitativene akkompagneres med «tørre» akkorder som symboliserer det guddommelige, mens handlende mennesker gjennomgående understøttes av generalbass. Strykeinstrumentene forstummer først idet Jesus sier sine siste ord på korset.

Det finnes en mengde undersøkelser[trenger referanse] der det hevdes at Bach brukte tallsymbolikk i pasjonen, men i det minste en del av eksemplene ser ut til å bero på tilfeldigheter.

Ett eksempel er i kor nr. 15. I det tilhørende resitativet som kommer før sier Jesus til disiplene: «Wahrlich, ich sage euch: Einer unter euch wird mich verraten» («… en av dere vil forråde meg»). I det påfølgende opphissede koret spør de elleve ganger i munnen på hverandre: «Herr, bin ich's, bin ich's?» («… er det meg?»). At spørsmålet gjentas akkurat elleve ganger og ikke tolv som er antallet apostler, kan forstås slik at Judas, som var fullt klar over sin skyld, ikke våget å stille spørsmålet. En annen og mer plausibel forklaring gir seg av påfølgende resitativ da Judas eksplisitt spør «Herr, bin ichs?»

Opprinnelse og Matteuspasjonens historie rediger

Det er ikke helt avklart om Matteuspasjonen ble oppført første gang i 1727 eller 1729. Verket har en tilknytning til den tapte kantaten Klagt, Kinder, klagt es aller Welt, den såkalte Köthener Trauermusik (BWV 244a) komponert i anledning fyrst Leopold av Anhalt-Köthens bortgang og oppført 24. mars 1729). Det er uklart om Trauerkantate er modellen eller parodien til BWV 244. Det som er sikkert er at Matteuspasjonen ble oppført i Thomaskirken i Leipzig under Bachs ledelse den 15. april 1729 (langfredag).[4] Bach omarbeidet deler av verket to ganger i senere år, siste gang i 1736. Matteuspasjonen var ikke særlig påaktet i Bachs levetid. Pietistiske representanter for den evangeliske kirke og borgerskapet i Leipzig var direkte fiendtlig innstilt på grunn av verkets «operalignende» karakter.

I 1829 startet en Bach-renessanse da Felix Mendelssohn Bartholdy med Sing-Akademie zu Berlin oppførte en forkortet utgave av Matteuspasjonen. Dette var første gang etter Bachs død verket ble oppført, og få uker senere ble oppføringen gjentatt i Frankfurt am Main med Cäcilien-Verein.

På 1900-tallet kom det en rekke svært forskjellige innspillinger med berømte dirigenter og utøvere (for eksempel Wilhelm Furtwängler, Karl Richter, Otto Klemperer, Rudolf Mauersberger, Nikolaus Harnoncourt, Gustav Leonhardt, Ton Koopman, Peter Schreier, Helmuth Rilling, Georg Solti, John Eliot Gardiner, Philippe Herreweghe, Enoch zu Guttenberg) som viser det store spekteret fortolkningsmuligheter som verket åpner for.

Referanser og fotnoter rediger

  1. ^ Dvs «Vår Herre J.C.'s lidelseshistorie etter evangelisten Matteus», på tysk Matthäuspassion
  2. ^ Robin A. Leaver, "St Matthew Passion" Oxford Composer Companions: J. S. Bach, ed. Malcolm Boyd. Oxford: Oxford University Press (1999): 430. "Until 1975 it was thought that the St Matthew Passion was originally composed for Good Friday 1729, but modern research strongly suggests that it was performed two years earlier."
  3. ^ Reinhard Brembeck: Was schwebt denn da von der Empore herab. Die neue Matthäus-Passion: Nur langsam setzt sich die Erkenntnis durch, dass Johann Sebastian Bach keinen Chor im modernen Sinn kannte. I: Süddeutsche Zeitung, 1./2. april 2010.
  4. ^ Wolff: «Princely Patronage»

Litteratur rediger

  • Platen, Emil: Die Matthäus-Passion von Johann Sebastian Bach. dtv/Bärenreiter, München/Kassel 2. verb. und ergänzte Auflage 1997, ISBN 3-7618-1190-X.
  • Jena, Günter: „Das gehet meiner Seele nah.“ Die Matthäuspassion von Johann Sebastian Bach. Herder, Freiburg 1999, ISBN 3-451-04794-2.
  • Rifkin, Joshua. "The Chronology of Bach's Saint Matthew Passion". In Musical Quarterly, lxi (1975). 360–87
  • Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. 
  • Werker, W. Die Matthäus-Passion. Leipzig, 1923.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Matteuspasjonen_(Bach)&oldid=24378557»