Georg Solti

Georg Solti, ([ʃolti]) (født 21. oktober 1912 i Budapest, Ungarn, død 5. september 1997[9]) var en verdensberømt ungarsk-britisk orkester- og operadirigent.[10]

Georg Solti
Sir George Solti 6 Allan Allan Warren.jpg
Georg Solti i 1975
Født21. okt. 1912[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Budapest[5][4][6]Rediger på Wikidata
Død5. sep. 1997[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (84 år)
Antibes[7][4][6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Dirigent, pianist, musiker, komponist, sjefdirigentRediger på Wikidata
Utdannet ved Franz Liszt-akademiet (–1930)Rediger på Wikidata
Ektefelle Valerie PittsRediger på Wikidata
Nasjonalitet Ungarn, Storbritannia (1972–), Østerrike-UngarnRediger på Wikidata
Gravlagt Farkasréti gravlundRediger på Wikidata
Utmerkelser
14 oppføringer
Kommandørridder av Order of the British Empire (1972), stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Grammy Lifetime Achievement Award (1996), Grammy Trustees Award (1967), Léonie Sonnings musikkpris (1992), Concours international d'exécution musicale de Genève (1942), Goetheplaketten fra Frankfurt am Main (1981), Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1986), Royal Philharmonic Societys gullmedalje (1989), Kennedy Center Honors (1993), Hans von Bülow-medaljen (1993), storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1996), kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (1995)[8], Frankfurter Musikpreis (1992)Rediger på Wikidata

BiografiRediger

Tidlig livRediger

Solti ble født György Stern i Budapest[11], hvor han lærte piano og studerte ved Franz Liszt-akademiet.[12] Hans far germaniserte unge Györgys navn til Georg og forandret hans familienavn til Solti, for å beskytte sin sønn mot antisemittisme.[13] I Budapest studerte han studerte med Béla Bartók, Leó Weiner og Ernő Dohnányi. På 1930-tallet var han repetitør ved den ungarske statsoperaen og arbeidet også ved Salzburg-festivalen for Arturo Toscanini. Karrieren hans ble avbrutt grunnet økt nazistisk innflytelse på ungarsk politikk, og fordi han hadde jødisk bakgrunn flyktet han fra de stadig strengere ungarske antisemittiske lovene i 1938. I 1935 hadde han allerede fått anerkjennelse som dirigent, og han gjorde sin debut ved operaen i Budapest i 1938 med Figaros Bryllup. Etter å ha dirigert en sesong med russisk ballett i London ved Royal Opera House søkte han tilflukt i Sveits, hvor han ble værende under andre verdenskrig.[14] Siden han fikk forbud mot å dirigere der, tjente han til livets opphold som pianist.

Musikalsk karriereRediger

 
Royal Opera House, Covent Garden.

Etter krigen ble Solti utnevnt til musikalsk leder for den bayerske statsoperaen i München i 1946.[15] I 1952 flyttet han til Oper Frankfurt, hvor han forble ansvarlig i ni år.[14] Han tok vesttysk statsborgerskap i 1953. I 1961 ble han musikalsk leder for Covent Garden Opera Company i London.[16] I løpet av sin ti år lange periode introduserte han endringer som hevet standardene til det høyeste internasjonale nivået. Under hans musikalske ledelse ble selskapets status anerkjent med tildelingen av tittelen "the Royal Opera". Han ble æresborger i kystferiebyen Castiglione della Pescaia, og britisk borger i 1972.

I 1969 ble Solti musikksjef for Chicago Symphony Orchestra[17], en stilling han hadde i 22 år. Han dirigerte flere innspillinger og foretok høyprofilerte internasjonale turneer med orkesteret. Solti sa opp stillingen i 1991 og ble orkesterets æresmusikkleder, en stilling han hadde til sin død. I løpet av sin tid som Chicago-orkestrets åttende musikksjef, fungerte han også som musikksjef for Orchestre de Paris fra 1972 til 1975[18] og hoveddirigent for London Philharmonic Orchestra fra 1979 til 1983.[18]

Solti var kjent i sine tidlige år for intensiteten til hans musikalske stil,[14] men han skal angivelig ha blitt mildere som dirigent i senere år. Han spilte inn mange verk to eller tre ganger på forskjellige stadier av karrieren, og var en produktiv platekunstner.

DødRediger

Solti døde plutselig i søvne den 5. september 1997 mens han var på ferie i Antibes i Sør-Frankrike.[9] Han ble 84. Etter en statsseremoni i Budapest ble asken hans gravlagt ved siden av Bartók i Farkasréti-kirkegården.

InnspillingerRediger

DeccaRediger

Solti spilte inn gjennom hele karrieren for Decca Record Company. Han gjorde mer enn 250 innspillinger, inkludert 45 komplette operasett.[19] I løpet av 1950- og 1960-årene hadde Decca en allianse med RCA Victor, og noen av Soltis innspillinger ble først utgitt på RCA-etiketten.[20]

Solti var en av de første dirigentene som vant internasjonal berømmelse som plateartist før han ble viden kjent i konsertsalen eller operahuset.[21]

Soltis første innspillinger var som pianoakkompagnatør, der han spilte på sesjoner i Zürich for fiolinisten Georg Kulenkampff i 1947.[20]

WagnerRediger

Den mest kjente av innspillingene hans er sannsynligvis Deccas komplette sett med Wagners operasyklus Der Ring des Nibelungen, laget mellom 1958 og 1965. Soltis Ring-syklus har to ganger blitt kåret til den største innspillingen som noen gang er laget, i meningsmålinger for Gramophone Magazine i 1999[22] og BBC Music Magazine i 2012.[23][24] Det er dette opptaket som høres i filmen Apocalypse Now under helikopterscenen.[25]

Solti ble gjentatte ganger hedret av plateindustrien med priser gjennom hele karrieren, inkludert rekordhøye 31 Grammy Awards som plateartist.[26]

Utmerkelser, priser og minnesmarkeringerRediger

 
Soltis grav i Budapest. Foto: Varga József.

Utmerkelser som ble tildelt Solti inkluderte den britiske CBE (Order of the British Empire) i 1968,[18] og et æresridderskap (KBE) i 1971,[27] da han tok britisk statsborgerskap i 1972 ble han kjent som Sir Georg Solti.[14] Han ble også tildelt æresborgerskap fra kystbyen Castiglione della Pescaia i Toscana, et feriemål spesielt besøkt av kjendiser hvor han eide et feriehus og pleide å tilbringe sommerferien med sin kone og døtre.[28] I Castiglione er Georg Solti Accademia og hovedpiazzaen i byens historiske landsby oppkalt etter Solti.[29] Videre mottok Solti en rekke utmerkelser fra Østerrike, Belgia, Danmark, Frankrike, Tyskland, Ungarn, Italia, Portugal og USA.[18][30] Han mottok æresstipend og grader fra Royal College of Music og DePaul, Furman, Harvard, Leeds, London, Oxford, Surrey og Yale universitetene.[18]

Under feiringen av hans 75-årsdag i 1987 ble en bronsebyste av Solti av Dame Elisabeth Frink innviet i Lincoln Park i Chicago, utenfor Lincoln Park Conservatory.[31] Den ble først vist midlertidig i Royal Opera House i London.[32] Skulpturen ble flyttet til Grant Park i 2006 i den nye Solti Garden, nær Orchestra Hall i Symphony Center.[33] I 1997, for å minne 85-årsjubileet for hans fødsel, omdøpte City of Chicago blokken East Adams Street ved siden av Symphony Center til "Sir Georg Solti Place" i hans minne.[34]

Plateindustriens priser til Solti inkluderte Grand Prix Mondial du Disque (14 ganger) og 31 Grammy Awards (foruten en spesiell "Trustees' Grammy Award", delt med John Culshaw, for innspillingen av Ring-syklusen (1967) og en Grammy Lifetime Achievement Award (1996).[18] Han vant flere Grammys enn noen annen plateartist, enten klassisk eller populær.[19] I september 2007, som en hyllest på 10-årsdagen for hans død, publiserte Decca et opptak av sin siste konsert.[20]

Etter Soltis død opprettet hans enke og døtre Solti Foundation for å hjelpe unge musikere.[35] Soltis memoarer, skrevet med bistand fra Harvey Sachs, ble publisert måneden etter hans død.[36] Soltis liv ble også dokumentert i en film fra 1997 av Peter Maniura, Sir Georg Solti: The Making of a Maestro.[37]

I 2012 ble det kunngjort en serie arrangementer for å markere hundreårsdagen for Soltis fødsel. Blant arrangementene var konserter i New York City og Chicago, og minneutstillinger i London, Chicago, Wien og New York.[38] Samme år ble Solti stemt inn i den første Gramophone "Hall of Fame".[39]

Sir Georg Solti International Conductors' Competition, som finner sted annethvert år i Frankfurt, har fått navnet i hans ære.[40]

LitteraturRediger

  • Culshaw, John (1967). Ring Resounding. London: Secker & Warburg. ISBN: 0-436-11800-9.
  • Culshaw, John (1982). Putting the Record Straight. London: Secker & Warburg. ISBN: 0-436-11802-5.
  • Lebrecht, Norman (2000). Covent Garden: The Untold Story: Dispatches from the English Culture War, 1945–2000. London: Simon and Schuster. ISBN: 0-684-85143-1.
  • Robinson, Paul (1979). Solti. London: Macdonald and Jane's. ISBN: 0-354-04288-2.
  • Solti, Georg; Harvey Sachs (1997). Solti on Solti. London: Chatto and Windus. ISBN: 0-7011-6630-4.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir Georg Solti, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Georg-Solti, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 30. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person ID 987, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.siv.archives-nationales.culture.gouv.fr, besøkt 30. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b «OBITUARY: Sir Georg Solti». The Independent (engelsk). 23. oktober 2011. Besøkt 27. oktober 2021. 
  10. ^ «Georg Solti — People — Royal Opera House». www.roh.org.uk. Besøkt 28. oktober 2021. 
  11. ^ «Classical: An honourable homecoming - at last». The Independent (engelsk). 23. oktober 2011. Besøkt 27. oktober 2021. 
  12. ^ [1]
  13. ^ Fox, Sue. "Georg Solti – A Childhood", The Times, 1 July 1995
  14. ^ a b c d «Solti, Sir Georg (1912–1997), conductor». Oxford Dictionary of National Biography (engelsk). Besøkt 27. oktober 2021. 
  15. ^ Robinson, Paul (1979). Solti. London: Macdonald and Jane's. s. 13. ISBN 0-354-04288-2. 
  16. ^ Haltrecht, Montague (1975). The Quiet Showman – Sir David Webster and the Royal Opera House. London: Collins. s. 264. ISBN 0-00-211163-2. 
  17. ^ «Bulletin Board». Music Educators Journal. 8. 55: 111–115. 1969. ISSN 0027-4321. doi:10.2307/3392541. Besøkt 28. oktober 2021. 
  18. ^ a b c d e f «Solti, Sir Georg, (21 Oct. 1912–5 Sept. 1997), Artistic Director, Salzburg Easter Festival, 1992 and 1993; Music Director, Chicago Symphony Orchestra, 1969–91, Music Director Laureate, since 1991; Principal Conductor and Artistic Director, London Philharmonic Orchestra, 1979–83, then Conductor Emeritus». WHO'S WHO & WHO WAS WHO (engelsk). Besøkt 28. oktober 2021. 
  19. ^ a b «Sir Georg Solti | Start». www.deccaclassics.com (tysk). Besøkt 28. oktober 2021. 
  20. ^ a b c Stuart, Philip. Decca Classical, 1929–2009, AHRC Research Centre for the History and Analysis of Recorded Music
  21. ^ «Sir Georg Solti and the Record Industry - ProQuest». www.proquest.com (engelsk). Besøkt 28. oktober 2021. 
  22. ^ "Gramophone Classics", Gramophone, December 1999, p. 40
  23. ^ «Wagner's Der Ring des Nibelung». Classical Music (engelsk). Besøkt 28. oktober 2021. 
  24. ^ «The 50 greatest recordings of all time». Classical Music (engelsk). Besøkt 28. oktober 2021. 
  25. ^ Murch, Walter (12. november 2015). «How I Tried to Transplant the Musical Heart of Apocalypse Now». Nautilus. Besøkt 28. oktober 2021. 
  26. ^ «Georg Solti». GRAMMY.com (engelsk). 23. november 2020. Besøkt 28. oktober 2021. 
  27. ^ Birthday Honours", The Times, 12 June 1971, p. 10
  28. ^ «La morte di Solti Roccamare, un registro per le firme di cordoglio - Il Tirreno». Archivio - Il Tirreno (italiensk). Besøkt 28. oktober 2021. 
  29. ^ «Vacanze a casa Solti - la Repubblica.it». Archivio - la Repubblica.it (italiensk). Besøkt 28. oktober 2021. 
  30. ^ «sonning :: Info in English:: Recipients of Leonie Sonning’s Music Prize, 1959-2010». web.archive.org. 6. februar 2012. Besøkt 28. oktober 2021. 
  31. ^ «Milestone for Maestro Solti - Chicago style. The city has just thrown Sir Georg a week-long birthday party culminating in a gala concert that brought out an elegant audience and lots of warm feelings for the revered conductor.». Christian Science Monitor. 15. oktober 1987. ISSN 0882-7729. Besøkt 28. oktober 2021. 
  32. ^ «"Grant Park: Sir Georg Solti Bust"» (PDF). web.archive.org. 29. juli 2013. Besøkt 28. oktober 2021. 
  33. ^ «Sir George Solti Bust (in Grant Park)». web.archive.org. 20. juni 2010. Besøkt 28. oktober 2021. 
  34. ^ «"Solti To Be Honored With Own Street Sign", Chicago Tribune, 22 October 1997». 
  35. ^ «The Solti Foundation- The Foundation». www.soltifoundation.com. Besøkt 28. oktober 2021. 
  36. ^ Solti, Georg; Harvey Sachs (1997). Solti on Solti. London: Chatto and Windus. ISBN 0-7011-6630-4.
  37. ^ Maniura, Peter (1997). Sir Georg Solti: The Making of a Maestro. Chatsworth, CA: R M Associates. OCLC 48093380.
  38. ^ "Anniversary of Sir Georg Solti's birth to be celebrated", Royal Opera House
  39. ^ «Sir Georg Solti (conductor)». Gramophone (engelsk). Besøkt 28. oktober 2021. 
  40. ^ «Winners of International Conductors' Competition Sir Georg Solti announced». Classical Music (engelsk). Besøkt 28. oktober 2021. 

Eksterne lenkerRediger