Wikipedia

Otto Klemperer

tysk dirigent

Otto Klemperer (født 14. mai 1885 i Breslau, død 6. juli 1973 i Zürich) var en tysk dirigent. Med hjelp fra Gustav Mahler fikk han i 1907 ansettelse på et teater i Praha, og etablerte seg i 1920-årene som en av de førende dirigenter i Tyskland. I 1933 dro han til USA, men kom tilbake til Europa etter krigen. Klemperer ble i 1967 tildelt den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.

Otto Klemperer
Født14. mai 1885[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Wrocław[5]
Død6. juli 1973[3][6][7][8]Rediger på Wikidata (88 år)
Zürich[9]
BeskjeftigelseDirigent, komponist Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad[10]
Utdannet vedUniversität der Künste Berlin
Dr. Hoch’s Konservatorium
Klindworth-Scharwenka-Konservatorium
Stern Conservatory
EktefelleJohanna Geisler (1919–1956)
BarnWerner Klemperer
Lotte Klemperer
NasjonalitetTyskland
Israel
GravlagtIsraelite Cemetery Upper Frisian Mountain[11]
UtmerkelserPour le Mérite for vitenskap og kunst
Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Goethe-medaljen for kunst og vitenskap (1933)
Pour le Mérite
Otto Klemperer på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn, tidlig karriere rediger

 
Ernst Ludwig Kirchner, Der Komponist Otto Klemperer (1916)
 
Soshana: Otto Klemperer, Dirigent, 1945

Klemperer ble født i Breslau. Han begynte sine studier på Dr. Hoch’s Konservatorium i Frankfurt am Main og fortsatte det i Berlin ved Stern’sches Konservatorium under James Kwast (klaver) og Hans Pfitzner (komposiajon og orkesterledelseg). Da han i 1905 fikk dirigere fjernorkesteret for Gustav Mahlers 2. symfoni under Oskar Fried, traff han komponisten personlig. De to ble venner, og Klemperer fikk i 1907 på Mahlers anbefaling stillin som korleder og senere kapellmester ved Deutsches Landestheater i Praha. I 1910 assisterte han Mahler ved uroppførelsen av hans 8. symfoni.

Teaterkarriere i Det tyske rike rediger

Han kom deretter til Stadt-Theater Hamburg (1910–1912) og Stadttheater Barmen (1912–1913). Fra 1914 til 1917 var han Pfitzners stedfortreder ved Stadttheater i Straßburg og sjefsdirigent for Straßburger Philharmoniker. Deretter fulgte en tid som kapellmester, så som generalmusikkdirektør ved Operaen i Köln (1917–1924).

Ved den katolske geistlige Franz Xaver Münch, som han ble venn med, fant han i 1918 kontakt til Abtei Maria Laach og konverterte i 1919 til katolisismen. I Köln giftet han seg i 1919 med sangerinnen Johanna Geisler.

Fra 1924 til 1927 virket Klemperer som Generalmusikdirektor i Wiesbaden. Dette var etter eget utsang hans beste år. Deretter ledet han til 1931 Krolloper i Berlin. Klemperer ble berømt for sine oppsetninger av samtidsverker som for eksempel Arnold Schönbergs Die glückliche Hand, Leoš Janáčeks opera Aus einem Totenhaus, Igor Stravinskys Oedipus Rex og Paul Hindemiths Cardillac.

Klemperer opparbeidet seg ved sine oppsiktsvekkende oppføringer i tidssrommet mellom første verdenskrig og Hitlers Machtergreifung i 1933 ry på seg som en av Tysklands helt ledende dirigenter.[12]

Emigrasjon 1933 rediger

I 1933 ble Klemperer brennemerket som «Kulturbolschewist» og ilagt yrkesforbud som dirigent. Samme år emigrerte han til USA, der han ble dirigent for Los Angeles Philharmonic Orchestra. I sin tid i Amerika konsentrerte han seg om verkene til tyske klassikere og romantikere som Ludwig van Beethoven, Johannes Brahms og Gustav Mahler.[13]

Retur til Europa 1947 rediger

 
Otto Klemperer (til venstre) i 1954 i WDR-studio.

Ryyrt annen verdenskrig vendte han tilbake til Europa og ble musikalsk leder ved Statsoperaen i Budapest (1947–1950). Etter at han i tre år så var ved blant annet Montreal Symphony Orchestra, slo han seg ned i Sveits i 1954 og arbeidet for det meste med Philharmonia Orchestra i London, der han i 1959 fikk posten som sjefsdirigent på livstid.

Komponisten Klemperer rediger

Selv om Klemperer ikke er så kjent som komponist, skrev han faktisk en rekke egne verker, blant annet seks symfonier, en messe, ni strykekvartetter, om lag hundre lieder og en opera ved navn Das Ziel.

 
Klemperers grav i Zürich

Siste leveår rediger

Mot slutten led Klemperer av en delvis lammelse som antagelig hadde bakgrunn i en hodeoperasjon i 1939. Dessuten fikk han en bipolar lidelse (manisk-depressiv sykdom) som han tidvis trengte klinisk behandling for. Ikke desto mindre var han yrkesaktiv til 1971. Mot slutten av livet gikk han tilbake til sin opprinnelige jødiske tro.

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Otto-Klemperer, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000405, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 80038[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0035768[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm1195139, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Where Zurich Comes to Rest - The Cemeteries of the City of Zurich[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Peter Heyworth nannte ihn deshalb in seiner späteren Biographie „Dirigent der Republik“.
  13. ^ Ernst Klee: Das Kulturlexikon zum Dritten Reich – Wer war was vor und nach 1945, S. Fischer Verlag, Frankfurt, ISBN 978-3-10-039326-5

Litteratur rediger

  • Peter Heyworth (utg.): Gespräche mit Klemperer. S. Fischer Verlag, Frankfurt am Main 1974, ISBN 3-10-033501-5.
  • Peter Heyworth: Otto Klemperer. Dirigent der Republik 1885–1933. Siedler, Berlin 1988, ISBN 3-88680-166-7.
  • Peter Heyworth: Otto Klemperer. His Life and Times: 1933–1973. Cambridge University Press, Cambridge 1996, ISBN 0-521-24488-9.
  • Charles Osborne: Otto Klemperer – Sagen Sie doch einfach Otto. Piper, München 1981, ISBN 3-492-02430-0.
  • Gesine Schröder: «Bruckners Achte – Klemperer – Leichtentritt. Zum Verhältnis von Dirigieren und Analyse». i: Musiktheorie. Heft 1 2003, S. 65–72, München 2003, ISSN 0177-4182.
  • Eva Weissweiler: Otto Klemperer: ein deutsch-jüdisches Künstlerleben. Kiepenheuer & Witsch, Köln 2010, ISBN 978-3-462-04179-8.
  • (de) Anton Würz: «Klemperer, Otto.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 12, Duncker & Humblot, Berlin 1980, ISBN 3-428-00193-1, s. 37 f. (digitalisering).

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Otto_Klemperer&oldid=20870499»