Tamsau

husdyr
(Omdirigert fra Får)
Tamsau
Norsk kvit sau (NKS)
Norsk kvit sau (NKS)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ovis aries
Linnaeus, 1758
O. a. aries,
O. gmelini aries,
O. ammon aries
Norsk(e) navn: tamsau,
sau,
får
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Klovdyr
Familie: Kvegdyr
Slekt: Sauer
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Hele verden unntatt Antarktis, men oppsto i den fruktbare halvmåne
Raser:

Norske raser:

Andre raser:

Tamsau (Ovis aries) kalles også sau (av norrønt sauðr)[1] og får (av norrønt fær)[2] og er en art som tilhører den biologiske familien sauer, der fem arter inngår. Sauen er et av menneskets eldste husdyr.

Ny forskning slår fast at tamsau nedstammer fra armeniamuflon (O. gmelini gmelini), som er én av to nålevende underarter av muflon (O. gmelini).[3] Sauen er et betydelig produksjonsdyr som deles inn i raser og har stor variasjon i utseendet. Mer enn 1 400 raser er kjent.[4] I tillegg kommer såkalte rasevarianter. Hannen kalles bukk eller vær, hunnen kalles sau, søye eller tikke og avkommet lam. Uttrykket gimmer[5] (entall; utt. jimmer; av norr. gymbr) brukes om årsgamle søyer som ikke har fått avkom enda;[6] ordet finnes i lokale varianter: jømre, jømmer (Grong), gimber (Tinn).[7][8]

InndelingRediger

Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013) og er i rekkefølge,[9] men med enkelte endringer i henhold til nyere forskning, som Mori, Nerva & Lovari (2019).[10][3]

Treliste

TaksonomiRediger

Sau var blant pattedyra som først ble domestisert, og nyere forskning med genom slår fast at dette skjedde i Midtøsten for omkring 10 500 år siden.[11] I Iran er det funnet en statuett som indikerer at sau alt for mer enn 6 000 år siden ble selektert på grunn av ulla. Man mener imidlertid at tilgangen på kjøtt trolig var årsaken til at både sau og geit ble domestisert, inntil seleksjon for ull og melk begynte for omkring 4 000–5 000 år siden.[12]

Eksisterende kromosomatiske og arkeologiske bevis har pekt mot at tamsauen trolig er en etterkommer av muflon (O. gmelini),[3] men det har eksistert flere teorier om hvordan tamsauen oppsto. For eksempel har studier av sauens genom avslørt at dagens mange raser tilhører to store haplogrupper, noe som kan tyde på at muflon ikke er eneste stamfar.[13][14] Analyser antyder videre at nye raser har oppstått i flere bølger, der primitive typer gradvis har blitt byttet ut med nye og mer produktive typer.[13]

Blant de eldste bevisene man har for husdyr i Norge stammer funn fra Skipshelleren i Vaksdal kommune (Hordaland), som omfatter beinrester etter sau, geit og storfe i kulturlag som dateres til cirka 4 500 år før nåtid.[trenger referanse] Eldre norsk sauehold var blant annet basert på spælsau, som er små og relativt spedbygde utegangere med blandet pels og kort hale («spæl»).[15]

BestandsutviklingRediger

Verdens totalbestand av sau utgjorde over 1 milliard dyr i 2010.[16] Omkring 70 prosent av dyra befinner seg i enten Asia eller Afrika.[16] Cirka 19 prosent, eller omkring 208 millioner dyr, har tilhold i Europa, Kaukasus og Sentral-Asia.[16] Av disse befinner 31 millioner sau seg i Storbritannia alene.[16] I de to siste tiårene har totalbestanden hatt en negativ tendens.[16] Nedgangen har vært dramatisk i Europa og tilliggende østlige områder, med et lite unntak for Sørøst-Europa. Der var nedgangen mer moderat.[16]

På verdensbasis er det i snitt 22 sauer per 100 hektar dyrka mark.[16] Som region har Kaukasus og Tyrkia størst tetthet, med 69 sauer per 100 hektar dyrka mark.[16] Størst tetthet av alle har imidlertid Norge, med 229 sauer per 100 hektar dyrka mark.[16]

BeskrivelseRediger

Sauens utseende varierer mye mellom rasene. Kroppen er normalt ca. 120–180 cm lang, hodet inkludert. Vekten varierer fra 20–200 kg, selv om produksjonsdyr gjerne veier omkring 35–90 kg. Skulderhøyden varierer mellom 65 og 127 cm. Hunnen er gjerne ca. 3/4 eller 2/3 av hannens størrelse. Villsau har gjerne en hale på ca. 7–15 cm, mens tamsauen gjerne har en noe lenger hale, som også brukes som fettreserve. Snuten er relativt smal og har en vertikal kløft. Kroppen er dekket med tett ull som varierer i farge og fargekombinasjoner mellom rasene. Skallen på tamsau skiller seg fra villsau gjennom å ha mindre øyehuler og hjernevolum. Sau kan bli 8–12 år gammel, men slaktes oftest før den tid.

Hannen kalles vær eller bukk, hunnen sau[1] eller søye eller tikke, og avkommet lam. Tamsauer er vanligvis ikke horn og kalles kollet, mens villsauer vanligvis har to horn (det finnes raser med fire horn) beregnet til forsvar og paringskamper.

Sau og geit er tilstrekkelig like til at de pares og bli drektige, men det er ikke registrert levedyktig avkom.[17]

SaueraserRediger

Sauen er tilpasningsdyktig, og sauehold foregår i dag i så forskjellige klima som sør på Grønland og i Midtøsten. Tamsauen deles gjerne inn i raser, hvorav det finnes svært mange rundt om i verden. Flere enn 1 400 saueraser (>850 iflg. Rege og Gibson, 2003[18]) er beskrevet og blir anerkjent.[4] Sauerasene kan videre deles inn på ulike måter.

Internasjonalt deler man gjerne sau inn i to hovedgrupper; tykkhalesau og tynnhalesau. Tykkhalesauene utgjør cirka 25 prosent av sauene, mens tynnhalesauene utgjør cirka 75 prosent.[19] Tykkhalesau er typer med fettrik hale eller bakpart (tykkrumpesau). Denne sauetypen lagrer kroppsfettet i bakparten eller halen, omtrent som dromedaren lagrer fettet i en pukkel på ryggen. Kjøttet er derfor magert. Tykkhalesau er mest vanlig i Asia og Afrika.[19]

I Norge og den industrialiserte delen av verden forøvrig finnes normalt kun tynnhalesau. Den deles gjerne inn i såkalte korthaleraser (også kalt landrasetype) og langhaleraser (også kalt crossbredtype). Forskjellen handler først og fremt om forskjeller i ullkvaliteten, men korthaleraser hevdes også i varierende grad å ha beholdt flere av artens primitive egenskaper enn crossbredtypen. Dessuten er halen altså typisk kort hos raser av denne typen. Mellomtyper eksisterer også.

Andre måter er å dele inn sau på er i henhold til behorningen, behåringen eller ansiktsfargen.[19] Merino er i så måte en typisk ullsau. Motsatsen er hårsau, som altså mangler den karakteristiske ulla og heller har en mer tilliggende dekkhårspels. Hårsau, for eksempel rød masaisau, brukes ikke i produksjonen av ull. Det finnes raser der begge kjønn bærer horn, såkalt hornsau, og raser som ikke har horn, kalt kollet sau. Hos mange raser er dessuten bar væren bærer av horn. Blant sauerasene finnes det også typer som har kraftig pigmentert ansiktsmaske eller hode. Sau deles imidlertid også inn etter sine kjøtt- ull- og melkeproduserende egenskaper. Såkalt melkesau er mindre vanlig i Norge, men østfrisisk melkesau eksisterer her og er kanskje best kjent.

Den mest populære sauerasen i Norge per 2014 er norsk kvit sau (NKS), en relativt ny og syntetisk rase som er alet fram for sine overlegne kjøtt- og ullbærende egenskaper. Andre populære raser i Norge er texel, dalasau, sjeviotsau, rygjasau, steigarsau og spælsau, men det finnes flere.

AtferdRediger

Sau er utpreget flokkdyr. De beveger seg gjerne gruppevis, også innad i store flokker. En sau som kommer bort fra flokken vil reagere med breking og prøve å lokalisere flokken. Flokkene har gjerne ingen ledere, men opptrer for det meste samlet. Denne atferden har gjort sauen til et takknemlig dyr å gjete, men også et utsatt byttedyr for rovpattedyr. En enkelt gjeter kan kontrollere relativt store flokker av beitedyr, og ved hjelp av såkalt gjeterhund kan gjeterne kontrollere flokker av betydelig størrelse. Et unntak er gammelnorsk sau, som har en helt spesiell fluktatferd. Fluktatferd varierer mellom rasene av sau,[20] og atferden til gammelnorsk sau kan muligens gjøre denne sauen bedre egnet i rovdyrutsatte strøk.

Ved beiting i utmark vil sauene i flokken typisk gå ved siden av hverandre for å få best tilgang til gresset. Når flokken forflytter seg vil de derimot følge etter hverandre i en lang rekke. Slik skaper og opprettholder saueflokker mange av stiene i landskapet.

ReproduksjonRediger

Sau reproduserer avkom på sesongbasis, gjerne styrt av lyset (lengden på dagen). Værene er fertile året rundt. Søyene blir fruktbare utpå høstparten og forblir fertile til nærmere midtvinters. Hunnens brunst varer i ca. 14-20 dager (17 dager i snitt), men selve paringsvinduet varer kun i ca. 30 timer. Hun går drektig (gravid) i ca. 145-148 dager før hun føder (lammer), vanligvis 1-3 lam. (Finsk landrase er kjent for å få mange lam, voksne søyer kan få opptil 5-6 lam.) Lammene kan patte mora og stå i løpet av få minutter. Begge kjønn blir kjønnsmodne i løpet av første leveår. En vær kan parres med opptil 100 søyer i året, men når brunsten blant søyene i flokken er synkronisert bør en ikke satse på at væren betjener mer enn 40 søyer. En synkronisert brunst er gunstig for at lammeperioden på vårparten ikke skal trekke i langdrag.

Norsk produksjonssauRediger

Merking og registreringRediger

 
Norsk sau med grønne plastmerker i begge ører

I Norge er eier forpliktet til å føre journal over alle dyr og å oppbevare denne i minimum 10 år. Avlsvær som flyttes mellom dyrehold har i tillegg et identitetskort som følger væren. Journaloppføringer inkluderer fødselsdato, dato for slakting, slektskap, transport og om dyret har vært i kontakt med dyr fra andre dyrehold. Det siste er viktig for å håndtere utbrudd av smittsomme sykdommer mellom dyrehold. Til dette arbeidet er det selvfølgelig nødvendig å kunne se forskjell på sauene. Dette løses ved et plastmerke i hvert øre med påtrykt produsentnummer eller dyreholds-ID, som begge kommer fra Mattilsynet.

Alle sauer skal merkes før de er 30 dager gamle eller før de flyttes fra dyreholdet de ble født i.[21] Nabogårder har oftest forskjellige farger på merkene, slik at saueflokkene lett kan skilles fra hverandre på avstand, f.eks under sauesanking i utmark. Merkene er preget med informasjon på formen: MT-NO-12345678-7001. Her står MT-NO for Mattilsynet – Norge og blir fulgt av et åttesifret nummer som indikerer dyreholdet, det vil si gårdsbruket eller et 7-sifret nummer som indikerer dyreholds-ID-nummeret. Dette etterfølges av et femsifret individnummer, der første siffer indikerer året dyret er født i. Eldre dyr har firesifret individnummer.

Systemet administreres av merkeregisteret som ligger under Mattilsynet. Fra 2008 er det krav om elektronisk merking av sau. Dette innebærer en mikrobrikke med samme informasjon, støpt inn i plastmerket. Dette må ikke forveksles med radiomerking.

En «E» før «MT» indikerer at merket er erstatning for et tapt merke. Erstatningsmerker kan ha håndskrevne individnummer. Når sauer overføres til nye dyrehold merkes de straks med et hvitt øremerke. Vær som brukes som avlsdyr har oftest et ekstra lilla «kåringsmerke». Småfe som importeres fra utlandet merkes med lakserøde øremerker, ett for dyr fra EØS-land og to merker for dyr utenfra EØS.

FôringRediger

I Norge holdes gjerne sauen inne gjennom hele vinteren og vinterfôres. Ofte begrenses antallet sau av kapasiteten bonden har for vinterfôr. Sauen slippes ut når plantetilveksten på vår og forsommeren tillater det. Fordi norske bønder i hovedsak mangler nok innmark til å fôre dyra gjennom hele året, blir sauen typisk sendt på utmarksbeite (fellesbeite) i sommerhalvåret. Siden sauens klover er tilpasset berggrunn er ikke all utmark like godt egnet. De er små og spisse, så sauen bør heller ikke beite for lenge i et innmarksområde, siden spirene som da ikke blir spist etterhvert vil få rotsystemet skåret i stykker. Mange sender derfor sauen til fjells på fellesbeite om sommeren, der habitatet også er mer tilpasset sauen.

Sauen hentes ned fra fjellet før første snøfall og får da gjerne beite på tilveksten på bøene etter innhøstingen (slåttonn). Noen setter den også til å beite på steinete og ulendt innmark, som er uegnet for moderne slåttonn. Slik bidrar også sauen til å bekjempe gjengroing av kulturlandskapene. Sauehold uten tilgang på beite og bøer er vanskelig økonomisk i Norge. Bønder som har utilstrekkelig mengde gress til vinterfôringen, eller som ønsker å utvide antallet sauer, kan leie eller drive andre nærliggende bøer som tilleggsjord.

Slakt og klippingRediger

Klipping og slakt foregår parallelt med at sau som skal vinterfôres settes i hus for vinteren. Neste klipping foregår på vårparten. Drøyt 2 millioner sauer og lam er på utmarksbeite om sommeren i Norge. Det anslås at fôrmengdene som inntas av husdyr på utmarksbeitet har en verdi på 800 millioner kroner, to tredjedeler av dette inntas av sau.[22]

Tap av sauRediger

Når alle dødsårsaker inkluderes, tapes årlig rundt 4–6 prosent av all sau på utmarksbeite[23], men tapstallene varierer mye mellom de ulike regionene i landet. Tapstall i en region kan også svinge fra år til år, gjerne grunnet klimatiske forhold, som f.eks kan gi oppblomstring av romeplanten som gir sykdommen alveld, eller tap grunnet rovvilt i regionen.

Statistikken rundt tap av sau til rovvilt er svært usikker, da sauekadaveret normalt må kunne oppspores og identifiseres som drept av rovvilt før erstatning utbetales fra staten[23]. Statistikk[24] viser at det de siste årene har blitt søkt om rovvilt-erstatning for knapt 40% av tapene i utmark. Ca seks av ti søknader innvilges, det vil si at staten innrømmer rovvilt-tap for 25% av alle tap i utmark. Det påstås av noen at bøndene utnytter erstatningsordningen og får dekket for mange tap, mens andre påstår at det vanskelige dokumentasjonskravet gjør at mange rovvilt-tap ikke rapporteres. Det ble i 2006 utbetalt 68 millioner kroner i erstatning til sauebønder[25], og 66,5 millioner i 2008.[26]

Tapene skyldes oftest jerv og gaupe[27], men også brunbjørn, ulv, rødrev og ørn, og såkalte løshunder er et problem.

I tillegg til å fange eller skyte rovvilt som gjør spesielt stort innhogg i besetningene, finnes såkalte «konfliktdempende tiltak». Dette inkluderer å sende sauene sent på beite og hente de tidlig, gjerde inn større områder, flytte sauene til mindre utsatte utmarksbeiter, gjeting og vokterhund. Som erstatning for hund har også lama blitt utprøvd, da den har et sterkt instinkt for å forsvare flokken.

Sykdom og behandlingRediger

Sauen kan bli utsatt for en rekke sykdommer. Mens nyankomne smittsomme sykdommer, som skrapesyke, gjerne får mest oppmerksomhet i media, preges hverdagen for sauebønder av langt mer vanlige, men for utenforstående ukjente sykdommer og plager.

Sauens plager er ofte nært knyttet til miljøet den oppholder seg i. Når sauen slipper ut på innmarksbeite på vårparten møter den parasitter som kan ha ligget i dvale på beitet siden sist høst og bruker sauen som del av en komplisert livssyklus. Dette inkluderer leverikter der snegler eller maur kan være mellomverter og lungeorm som kan overvintre i meitemarker. En spesielt grusom sykdom er myiasis, der fluelarver graver seg inn under huden på lam på beite. På utmarksbeite risikerer sauen alveld, en forgiftning forårsaket av romeplanten i tillegg til at den går uten annet enn sporadisk tilsyn i flere måneder.

Til og med den tilsynelatende uskyldige gårdskatten kan utgjøre en fare, da den kan smitte sauene med toksoplasmose. De fleste tamkatter som er frittgående er infisert med den encellede parasitten Toxoplasma gondii, som forårsaker toksoplasmose hos mennesker og dyr. Katt er hovedvert for parasitten og derfor den som sprer eggene, men katten selv blir ikke syk. Det er på grunn av denne parasitten sterkt frarådet å la katt slippe inn i sauefjøs og grisehus, en svært vanlig årsak til kasting (abort) hos sau.[28]. Først og fremst blir foster og fosterhinne angrepet. Rundt 40 % av sauene i Norge er smittet med toksoplasmose.[29]

Senhøstes og vinterstid holdes sauen innendørs i fjøset. Et fuktig og skittent miljø kan være medvirkende årsak til mange sykdommer, som for eksempel koksidiose. Vinterstid fôres sauene med høy og silofôr, som er ensilert gress. Dette fører med seg et eget sett av utfordringer for dyrehelsen. Når gresset slås om sommeren kan jord og torv komme med i fôret, noe som gir fare for utbrudd av listeriose. Et slikt ensidig kosthold kan også gi mangelsykdommer som stivsyke hvis kosten ikke suppleres med kraftfôr.

Flere måneder med ensidig kosthold og et ugunstig innemiljø kan sette sauen på prøve, dette samtidig som søyen skal bære fram lam. Vansker i foropptaket gjør at søyen må tære på reservene og drektighetsforgiftning kan bli resultatet. Når lammet så er kommet til verden og skal ha melk, tar søyen kalsium fra sitt eget skjelett for å produsere dette. Denne påkjenningen kan lede til melkefeber og brå død. Jurbetennelse er også et vanlig problem for søyer med lam, faktisk er dette, sammen med børbetennelse og andre fødselsvansker de vanligst rapporterte sykdommene hos sau.[30]

Dårlig fôr eller mangel på det kan gi fordøyelsesproblemer som løypetympani hos lam. Lam har et uferdig fordøyelsessystem, noe som kan la ugunstige bakterier blomstre opp i tarmen. Dette er tilfelle ved den dødelige pulpanyresyke der en bakterie i tarmen produserer store mengder nervegift. Denne sykdommen angriper dessverre gjerne de største lammene som med stor appetitt hiver seg over gresset straks de kommer på beite.

Vibriose er en sjelden sykdom hos sau i våre dager.

Håndtering av sykdomRediger

For bonden betyr sykdom i besetningen utgifter til veterinær og medisiner. Ikke uventet er våren, med lammingen, høysesong for å tilkalle veterinær. Da driftsmarginene i saueholdet er små må bonden noen ganger vurdere om det er svarende å tilkalle veterinær for behandling eller avlive dyret selv. Alternativet er da nødslakt, men da må veterinær tilkalles. Noen sykdommer vil medføre at sauen ikke blir godkjent som menneskemat. Avl og bedre fôr har de siste ti år gjort at antall foster per søye har vokst. Det er ikke uvanlig med firlinger, femlinger og sekslinger. Derfor brukes ofte ultralydundersøkning av søyene for å telle antallet foster.[31]

Lam og sauer sendes på slakteriet på høsten og bonden får betalt etter vekt og kjøttkvalitet. Det er derfor viktig at lammene har god tilvekst fra våren av og utover sommeren. Selv godartet munnskurv og parasitter som sauen kan leve med kan gi lavere slaktevekt og dermed økonomisk tap.

Svake dyr holdes gjerne på innmarksbeite hele sommeren og lammene fôres opp med melk på flaske om nødvendig. Såkalte blålam er lam som er for små på høsten til at det lønner seg å sende de på slakteriet, og det kan heller ikke settes lam på disse. Disse lammene beholder man da gjerne noen måneder og sender dyrene til slakt i januar – februar.

Sykdomsbekjempelse må i første rekke konsentreres om forebygging. Den store bruken av medisin man hører om i industrielt landbruk er ofte ikke et alternativ for den norske småbrukeren, av økonomiske grunner, men bonden har oftest et utvalg medisiner til behandling av enklere sykdommer. Sulfa er et eksempel på et preparat man trolig vil finne hos de fleste sauebønder. Søyer som går med lam skilles gjerne ut i en egen innhegning i fjøset og får ekstra mineraler og kraftfôr.

Før sauene slippes på beite injiseres de også oralt med forebyggende middel mot innvollsorm og andre parasitter. Har man sett sauer på vårparten som er merket med tusj eller spray, er dette gjerne fra denne vaksineringen. Forklaringen er at bonden merker hver sau som har fått medisinen, for ikke å gi samme sau flere ganger. Dosen kan mangedobles uten å gi negative symptomer, men det er ulønnsomt å gi et dyr flere doser og merking gjør at man vet at alle har fått medisin. Medisin mot innvollsorm skal veksles mellom flere preparater, med to år på hvert preparat, for å ha full virkning uten å utvikle resistente typer av snyltere. Dette gjelder også andre husdyr.

Et rent og moderne sauefjøs er en god forebygging. For noen sykdommer er det også en fordel at sauen ikke går for lenge på innmarksbeite på høsten. Dette kolliderer dessverre med kravet om nedfôring flere steder i landet grunnet nedfall fra Tsjernobyl-ulykken. Mengden radioaktivt materiale er oftest lavere på innmark, enn i utmark, som gjør at beiting på innmark eller fôring på bås senker mengden radioaktivt materiale i sauen. Radioaktiviteten kan også motvirkes med inntak av berlinerblått, gitt som tabletter eller iblandet saltsteiner som er satt opp i utmarka.

AnnetRediger

Sauedrift gir inntekter gjennom kombinasjoner av kjøtt-, melk- og ullproduksjon. Skinnet kan dessuten garves med eller uten pels. Saueskinnsplagg med ull syes gjerne med pelssiden inn. Lammeskinn brukes i hansker og andre fine skinnplagg. Ull blir til garn, som strikkes eller veves til plagg med god isolasjonsevne.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b «sau», Bokmålsordboka
  2. ^ «får», Bokmålsordboka
  3. ^ a b c Michel, S. & Ghoddousi, A. 2020. Ovis gmelini. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T54940218A22147055. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T54940218A22147055.en. Downloaded on 10 October 2020.
  4. ^ a b Jennifer R. S. Meadows, Ibrahim Cemal, Orhan Karaca, Elisha Gootwine and James W. Kijas. 2006-12-28. Five Ovine Mitochondrial Lineages Identified From Sheep Breeds of the Near East. Genetics March 2007 vol. 175 no. 3 1371-1379. doi: 10.1534/genetics.106.068353. Besøkt 2014-09-19
  5. ^ Hårdnes, Toril (1992). Småfe. [Oslo]: Landbruksforlaget. ISBN 8252915167. 
  6. ^ Ølmheim, Per Arvid (1983). «... sa sogningen til fjordingen»: målføre i Sogn og Fjordane. [S.l.]: Sogn mållag. Firda mållag. ISBN 8299100518. 
  7. ^ Klonteig, Olav (2000). Fjellbygder i attersyn: frå det gamle Tinn i Telemark. Porsgrunn: Forl. Grenland. ISBN 8291986223. 
  8. ^ Kvam, Arne (1996). Dialektord fra Grong og Harran. [Grong]: Grong historielag. ISBN 8290874081. 
  9. ^ Faysal Bibi. 2013. A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2148-13-166
  10. ^ Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262.
  11. ^ Alberto, F.J., Boyer, F., Orozco-terWengel, P. et al. Convergent genomic signatures of domestication in sheep and goats. Nat Commun 9, 813 (2018). https://doi.org/10.1038/s41467-018-03206-y
  12. ^ Chessa, B.; Pereira, F.; Arnaud, F.; Amorim, A.; Goyache, F. et al. (2009): «Revealing the history of sheep domestication using retrovirus integrations», Science 324, s. 532–536.]
  13. ^ a b Meadows, J.R.; Li, K.; Kantanen, J.; Tapio, M.; Sipos, W.; Pardeshi, V., et al. (2005): «Mitochondrial sequence reveals high levels of gene flow between breeds of domestic sheep from Asia and Europe», J Hered 96, s. 494–501.
  14. ^ Tapio, M.; Marzanov, N.; Ozerov, M.; Cinkulov, M.; Gonzarenko, G. et al. (2006) «Sheep mitochondrial DNA variation in European, Caucasian, and Central Asian areas», Mol Biol Evol 23, s. 1776–1783.
  15. ^ Andersen, Rolf I. (1977). Yrkeslære for slaktere og pølsemakere. Oslo: Yrkesopplæringsrådet for håndverk og industri : Universitetsforl. ISBN 8200259587. 
  16. ^ a b c d e f g h i Statistics Division (FAOSTAT), P3.REU.FAO.ESS.SHEEP.SC, p. 111. Besøkt 2015-01-08
  17. ^ Gjedrem, Trygve (1928-) (1971). Sauavl: forelesningar ved NLH. Vollebekk: Landbruksbokhandelen. 
  18. ^ Rege JEO, Gibson JP (2003). Animal genetic resources and economic development: isues in relation to economic valuation. Ecol. Econ. 45: 319–30.
  19. ^ a b c El-Hentati H, Ben Hamouda M, Kenani A, Chriki A. A review of the species Ovis aries (Linaeus, 1758). Life Sci J 2014;1 (4):158-162. (ISN:1097-8135).] ISSN 1097-8135. Besøkt 2014-09-21
  20. ^ Kartlegging av antipredatroradferd hos ulike saueraser Hansen, Hansen, Christiansen, Planteforsk Tjøtta Fagsenter 1998. ISBN 82-479-0060-2
  21. ^ «Sau og geit» Mattilsynet
  22. ^ Verdi av fôr frå utmarksbeite og sysselsetting i beitebaserte næringar Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine., ISBN 82-7077-657-2
  23. ^ a b «Omfang og tap av sau på utmarksbeite 1984-2004», Regjeringen.no
  24. ^ «Utviklingen i antall sau/lam på utmarksbeite og antall tapt, 1984-2004» (PDF), og ytterligere statistikk, Regjeringen.no
  25. ^ NTB via NRK Trøndelag
  26. ^ Dagbladet.no - Rovdyrene tok 7000 færre sauer
  27. ^ Økning i rovviltskader på sau i 2005. Direktoratet for naturforvaltning. 09.11.2006 Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.
  28. ^ En stor del av lammene drepes av katteparasitten
  29. ^ Parasitt tukler med hjernen Arkivert 2013-04-13, hos Wayback Machine. - forskning.no
  30. ^ Sauekontrollen og animalia.no «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 27. november 2009. Besøkt 29. desember 2007. 
  31. ^ «I kappløp med naturen», Arbeidsliv i Norden 6. februar 2011

Eksterne lenkerRediger

Generelle lenker