Argalisau

art i gruppen sauer
Argalisau
Argalisau
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ovis ammon
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: argalisau,
argali
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Klovdyr
Familie: Kvegdyr
Slekt: Sauer
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet
Reading, Michel & Amgalanbaatar (2020)[1]

Habitat: terrestrisk, fjellstrøk
Utbredelse: Sentral-Asia
Utbredelseskart for argalisau

Argalisau (Ovis ammon) er en art i slekten sauer (Ovis), som videre inngår i gruppen sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Arten er nær truet.[1] CMS følger IUCN SSC Caprinae Specialist Group og regner med ni underarter,[1] men noen autoriteter mener at mange av disse bør ha status som selvstendige arter.[2]

TaksonomiRediger

 
Horna til marcopolosauen (O. a. polii) kan bli opp mot 190 cm lange
 
Tibetargali, fra boka «Wild oxen, sheep & goats of all lands, living and extinct»

I tillegg til de ni underartene akseptert av IUCN er det beskrevet en rekke lokale former av argalisau. Dette gjelder blant annet adametzi, altaica, ammon, asiaticus, daurica, mongolica, przewalskii, og typica.[2] Prioritet er gitt til ammon, som er synonym med nominatformen.[2]

En nyere studie viser at tidligere beskrevne underartene har samme antall kromosomer (2n=56). En annen studie hevder at det er ni underarter, men slår samtidig fast at den til nå antatt trua variantene tibetansk argali og gansuargali, som noen har regnet til hver sin underart, tilhører samme underart (O. a. hodgsoni).[3] Underartens status er imidlertid svært tvilsom.[2]

BiologiRediger

Argalisau er i snitt den fysisk største av alle villsauene, og altajargali (nominatformen) er den største av de ni underartene.[2] Marcopolosau har imidlertid de lengste hornene.[2] Det er ikke uvanlig at de største værene (altajargali) blir opp mot 200 cm lange og 120 cm i skulderhøyde, og nominatformen kan veie opp til 175 kg og mer.[2] Det hevdes at ekstreme individer kan veie mer enn 200 kg, men påstandene mangler dokumentasjon. Værens horn er enorme og kan bli opp mot 190 cm (marcopolosau) lange og veie mer enn 25 kg alene.[2] De voldsomme horna vokser opp fra skallen og skrur bakover og til sidene i en spiral.[2]

Argalisau okkuperer fjellformasjoner, steppedaler og steinete utkanter; de forekommer også i åpne ørkenhabitater i den sørøstlige delen av utbredelsen, og foretrekker for det meste slake skråninger fremfor brattere områder. Arten er følsomme for dyp snø, spesielt hvis tilgangen på mat er begrenset. De vandrer ofte ned fra høyfjellet om vinteren, men de er til stede året rundt i lave høyder i Gobiørkenen.[1]

De fleste argalisauer lever på alpine gressletter mellom 3 000–5 500 moh, men trekker ofte lavere om vinteren (spesielt hvis snøen akkumuleres til mer enn noen få cm). I noen områder, for eksempel i Gobiørkenen i Sør-Mongolia, Karaganda-området i Kasakhstan, holder sauene til i halvtørre områder og lavere høyder. De unngår vanligvis skogkledde områder, unntatt i Kasakhstan, der de antas å okkupere skog på grunn av fortrengning fra sine foretrukne habitater.[1]

Argalisau foretrekker åpne områder med slake skråninger; søyer okkuperer imidlertid ofte brattere terreng og klipper etter lamming. Argalisau spiser gress, noen urter og lav, og de drikker jevnlig fra åpne kilder og elver.[1]

Der argalisau lever sammen med blåsau, er det mer sannsynlig at de forekommer i gressdominerte miljøer, sammenlignet med de mer urtedominerte miljøene blåsauen okkuperrer. Argalisau er flokkorienterte og lever i grupper som normalt teller omkring 2–150 individer, men flokker på 1 000 og flere individer har blitt rapportert fra Tadsjikistan.[1]

Ulv (Canis lupus) og snøleopard (Panthera uncia) er sauenes primære naturlige predatorer, selv om mindre rovdyr også kan ta lam.[1]

Søyer går drektige i omtrent 160 dager og føder normalt kun ett avkom (tvillinger rapporteres tidvis i litteraturen, men det er dårlig dokumentert). Vordende mødre skiller seg fra flokken for å lamme, og de forblir alene med avkommet i flere dager. Søyer blir kjønnsmodne etter cirka 2 år, mens værene kanskje ikke blir kjønnsmodne før de blir omkring 5 år gamle; forventet maksimal levetid er 10–13 år.[1]

InndelingRediger

Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013),[4] med enkelte justeringer i henhold til nyere forskning, som Mori, Nerva & Lovari (2019).[5][6]

Treliste

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k Reading, R., Michel, S. & Amgalanbaatar, S. 2020. Ovis ammon. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T15733A22146397. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T15733A22146397.en. Downloaded on 24 October 2020.
  2. ^ a b c d e f g h i Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 370–371. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ Lichun Jiang, Gaochao Wang, Shuai Tan, Shu Gong, Min Yang, Quekun Peng, Rui Peng and Fangdong Zou. 2013. The complete mitochondrial genome sequence analysis of Tibetan argali (Ovis ammon hodgsoni): Implications of Tibetan argali and Gansu argali as the same subspecies. Gene. Volume 521, Issue 1, 25 May 2013, Pages 24–31. DOI: 10.1016/j.gene.2013.03.049. Besøkt 2014-09-21
  4. ^ Faysal Bibi. 2013. A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2148-13-166
  5. ^ Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262.
  6. ^ Michel, S. & Ghoddousi, A. 2020. Ovis gmelini. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T54940218A22147055. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T54940218A22147055.en. Downloaded on 10 October 2020.

Eksterne lenkerRediger