Wikipedia

Blåsau

art av klovdyr i kvegfamilien

Blåsau (Pseudois nayaur) er én av to arter i slekten Pseudois, som videre inngår i tribuset sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Dette er drøvtyggende (Ruminantia) klovdyr (Artiodactyla) som lever i fjellrområder i Himalaya, spesielt i tilknytning til Tibetplatået og typisk i høyder rundt 3 000–5 500 moh. Utbredelsen kan imidlertid være større enn tidligere antatt.

Blåsau
Velvoksen bukk, himalayablåsau
Nomenklatur
Pseudois nayaur
Hodgson, 1833
Populærnavn
blåsau,
bharal
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegfamilien
SlektBlåsauer
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig[1]

Økologi
Habitat: montane regioner, 3 000–5 500 moh.
Utbredelse: Himalaya
Inndelt i

Taksonomi rediger

 
Velvoksen bukk og ungdyr, kinablåsau
 
Søye med halvstor unge
(P. n. nayaur)

Moderne forskning antyder, at artene i slekten Pseudois trolig er blant de nærmeste nålevende slektningene til moskusfe (Ovibos moschatus).[2][3] Blåsau overlever i kraft av to underarter (se inndeling), selv om noen mener de er tre.[4][1] Den tredje, som er den minste av dem, er imidlertid skilt ut som en selvstendig art, jevnfør Castelló (2016).[3]

Biologi rediger

Blåsau består av én vestlig (himalayablåsau, P. n. nayaur) og én østlig underart (kinablåsau, P. n. szechuanensis) og er utbredt østover fra Kashmir i det nordøstlige Pakistan, nordvestlige India, Nepal og Bhutan (muligvis også såvidt i Tadsjikistan),[4] til, om enn kun i små spredte populasjoner, Tibet og vestlige deler av Kina,[4] samt kanskje såvidt i det nordlige Myanmar.[3] Det er uklart akkurat hvor grensen går mellom de to underartene. En studie fra 2017 antyder at det kan finnes en hittil ukjent populasjon av blåsau i Altajfjellene, noe som i så fall betyr at utbredelsen må revideres.[4]

Blåsau utviser betydelig kjønnsdimorfisme, i det bukkene blir betydelig større enn søyene. Bukkene har dessuten en betydelig hornprakt, selv om begge kjønn bærer horn. Kroppslengden måler normal 104–165 cm og skulderhøyden ligger rundt 68–91 cm, avhengig av kjønn og underart.[3] Den korte halen er bred og flat og cirka 13–20 cm lang.[3] Bukkene veier typisk 52–75 kg og søyene 32–55 kg, avhengig av underart.[3] Bukkenes hornprakt måler typisk 38–80 cm og søyenes kun 10–20 cm, for bukkene avhengig av underart.[3]

Hornprakten skiller også betydelig i utforming mellom de to underartene.[3] Hos himalayablåsau vokser bukkenes horn oppover før de skrur ut og buer rundt nedover i en perfekt bue. Hos kinablåsau vokser bukkenes horn horisontalt utover uten nedoverbuing, for så å tverre bakover og svakt oppover. Søyenes horn vokser oppover i ei utovervendt bue og det er lite som skiller underartene. Kinablåsau er fysisk noe mindre enn himalayablåsau for begge kjønn.[3]

Himalayablåsau har tett og ullen og blågrå i fargen, mens sommerpelsen er kort og finere og mer brungrå i fargen. Det er innslag av sort i brystet, nederst langs flankene og nedover framsiden av ekstremitetene.[3] Kinablåsau har en litt mer brunlig pelsfarge, som er mørkere om vinteren enn på sommeren. Innslaget av sort er noe mindre dominerende. Begge underartene har hvitt akterspeil og buk.[3]

Blåsau lever enten solitært eller i små grupper opp mot 20 dyr, der alle voksne individer har samme kjønn.[3] Dyra er dagaktive og veksler mellom å beite, på gress, urter og mose, og hvile, som regel på små gresskledde flater mellom fjellknausene. Terrenget er som regel svært bratt og preget av steinmasser og bratte fjellskrenter.[3] Pelsfargene glir godt inn og gir dyra god kamuflasje. Blåsau er fluktdyr med eksepsjonelle klatreegenskaper, men instinktet deres er å fryse til og stå helt stille for ikke å bli oppdaget. Om de allikevel blir oppdaget av rovdyr er strategien en hurtig flukt opp bratte fjellskrenter.[3]

Paringstiden er i perioden oktober–januar og lammingen skjer i mai–juni.[3] Søyene går drektige i cirka 160 dager og føder typisk kun ett lam, bare sjelden to.[3] Avkommet avvennes omkring seks måneder gamle og når kjønnsmoden alder omkring 18 måneder gamle, men dyra når ikke sitt fulle potensial for de blir omkring sju år gamle.[3] Dominante bukker som er mer enn fem år gamle står for det meste av reproduksjonen.[3] Frittlevende blåsau er forventet å leve til de blir omkring 15 år gamle.[3]

Inndeling rediger

Inndelingen under følger Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives av Castelló (2016).[3]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b Harris, R.B. 2014. Pseudois nayaur. The IUCN Red List of Threatened Species 2014: e.T61513537A64313015. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2014-3.RLTS.T61513537A64313015.en. Downloaded on 28 September 2020. Downloaded on 28 September 2020.
  2. ^ Groves, P. and G. Shields. 1997. Cytochrome B sequences suggest convergent evolution of the Asian Takin and Arctic Muskox. Molecular Phylogenetics and Evolution 8(3):363-374
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 312–317. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  4. ^ a b c d Tan, S., Wang, Z., Jiang, L., Peng, R., Zhang, T., Peng, Q., & Zou, F. (2017). Molecular phylogeny and phylogeography of genus Pseudois (Bovidae, Cetartiodactyla): new insights into the contrasting phylogeographic structure. Ecology and evolution, 7(17), 7047-7057. DOI: https://doi.org/10.1002/ece3.3269

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Blåsau&oldid=23489785»