Muflon

art i slekten sauer

Muflon (Ovis gmelini) er en art i slekten sauer (Ovis), som viere inngår i gruppen sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Den stammer fra områdene sørøst for Svartehavet og sør for Kaspihavet,[1] men er også introdusert til Europa og Kypros. Habitatet består av mer eller mindre tørt fjellandskap i høyder over 1 000 moh. To underarter anerkjennes.[2]

Muflon
Muflon, fullvoksen vær (O. gmelini)
Muflon, fullvoksen vær (O. gmelini)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ovis gmelini
Blyth, 1841
O. orientalis,
O. musimon
Norsk(e) navn: muflon,
villsau,
armeniamuflon,
anatoliamuflon,
tyrkermuflon
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Klovdyr
Familie: Kvegdyr
Slekt: Sauer
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet
Michel & Ghoddousi (2020)[1]

Habitat: terrestrisk, fjell med gressganger
Utbredelse: deler av Tyrkia, Armenia, Aserbajdsjan til Iran

Nominatformen regnes som progenitor for den nå utdødde europeiske muflonen (O. musimon) og tamsauen (O. aries).[2] Arten kan pare seg med alle andre sauer, inkludert tamsau, og få levedyktig avkom.[2]

BiologiRediger

 
Søyene er ofte kollet, men kan også ha korte horn

Muflon består som to distinkte underarter, som helst skiller seg i størrelse, utfarging og utbredelse. Armeniamuflon (nominatformen) har størst utbredelse og er fysisk noe større enn den andre underarten. Underarten er også reintrodusert flere steder. Væren har en kroppslengde på cirka 128–140 cm og en skulderhøyde på cirka 83–91 cm. Halen utgjør cirka 11–13 cm. Han veier typisk 55–67 kg og har tykke horn som kan bli opptil 85 cm lange. Horna vokser opp og til sidene med de krøller bakover og etter hvert innover. Søya har en kroppslengde på cirka 124–128 cm og veier typisk 35–45 kg. Hun kan være kollet eller ha korte horn.[2] Pelsen er kort og rødlig brun. Væren har gråaktig sal. Mulen, buksiden og nedre del av ekstremitetene er gråhvite til hvite. Brystet, øvre del av ekstremitetene og nedre del av flankene har innslag av mørkebrunt, og mer så hos væren enn søya.[2]

Anatoliamuflon svært begrenset utbredelse og er i snitt noe mindre enn den nominatformen. Væren har en kroppslengde på cirka 105–140 cm og en skulderhøyde på cirka 83–91 cm. Halen utgjør cirka 11–13 cm. Han veier typisk 45–74 kg og har tykke horn som kan bli opptil 77 cm lange. Horna vokser opp og til sidene med de krøller bakover og etter hvert innover. Søya har en kroppslengde på cirka 124–128 cm og veier typisk 35–40 kg. Hun er som regel kollet.[2] Pelsen er kort og blekbrun, men mer rødbrun om vinteren. Væren har gråaktig sal. Mulen, buksiden og nedre del av ekstremitetene er gråhvite til hvite. Brystet, øvre del av ekstremitetene og nedre del av flankene har innslag av mørkebrunt, og mer så hos væren enn søya, men mindre enn hos nominatformen.[2]

Habitatet består av fjellgrunn og gressland med einer og mandelskrubbland, subalpine og alpine enger, typisk i høyder over 1 000 moh. Arten foretrekker åpne områder som alternerer med varierte bergformasjoner, der det finnes fluktmuligheter og gjemmesteder, men de unngår helst klipper.[2] Arten eter mest kort gress, men om tilgangen på gress blir sparsom eter de også blader og frukt.[2]

InndelingRediger

Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013)[3] og Castelló (2016),[2] men med enkelte justeringer i henhold til nyere forskning, som Mori, Nerva & Lovari (2019).[4]

Treliste

ReferanserRediger

  1. ^ a b Michel, S. & Ghoddousi, A. 2020. Ovis gmelini. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T54940218A22147055. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T54940218A22147055.en. Downloaded on 10 October 2020.
  2. ^ a b c d e f g h i j Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 396–399. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ Faysal Bibi. 2013. A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2148-13-166
  4. ^ Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262.

Eksterne lenkerRediger