Eng er et paraplybegrep som omfatter både naturlige forekomster med gress og urter og dyrket jordbruksareal med flerårige fôrvekster, som siden kan høstes og brukes som grovfôr (vinterfôr) eller utnyttes som beite for husdyr der det står. Eng deles gjerne inn i to hovedtyper; natureng og kultureng. I tillegg eksisterer en rekke begreper som kan forklare ulike typer eng, som fetteng, volleng og moseeng.

Jordbrukslandskap med enger i Frankrike

Natureng er eng på mark som ikke er dyrket, det vil si at en ikke har foretatt noen form for jordbearbeiding, såing eller gjødsling. Natureng var fram til 1900-tallet den vanligste formen for eng i Norge. Slike enger har et mye bredere spekter av flerårige gressarter og urteplanter enn kultureng, som er mark tilsådd med engvekster (gressarter og engbelgvekster) med tanke på å bli slått eller beitet på. Kultureng kan bestå som både monokulturer og flerkulturer som kan høstes i noen år før den må fornyes (ofte timotei eller rødkløver som høstes eller engrapp og hvitkløver som beites), mens natureng alltid består som en flerkultur. Fra gammelt av var all eng natureng.

Fettenger ligger gjerne lavere enn gården og/eller åkrene, og får derfor tilsig av gjødsel, så gresset vokser frodig. Vollenger oppstår som regel i skråninger som er bevokst av lauvskog, men hvor det også vokser rikelig med gress når underskogen tynnes godt. Moseenger er sjelden brukbare til noe som helst for bonden, men de er ofte svært viktige for dyrelivet. Dette er typisk naturenger som ligger i den våte dalbunnen, eller mellom berg og klipper.

Åker og eng er et fast uttrykk i beskrivelse i jordbruksarealer. Åkerarealer brukes til dyrking av korn og rotvekster (poteter), og må bearbeides hvert år, mens dyrket eng vanligvis bearbeides med noen års mellomrom. Tidligere var det vanlig å bruke arealene i rotasjon mellom åker og eng, noe man kaller vekselbruk.

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger