Urial

art i gruppen sauer

Urial (Ovis vignei) kalles også steppesau og er en monotypisk art i slekten sauer (Ovis), som videre inngår i gruppen sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae).

Urial
Urial, voksen vær
Urial, voksen vær
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ovis vignei
(Blyth, 1841)
O. aries vignei,
O. orientalis vignei,
O. aries orientalis
Norsk(e) navn: urial,
steppesau m.m.
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Klovdyr
Familie: Kvegdyr
Slekt: Sauer
IUCNs rødliste:
sårbar
Habitat: terrestrisk, bratt steingrunn med gress
Utbredelse: deler av India og Pakistan

TaksonomiRediger

Det har hersket uenighet i om urial er en selvstendig art eller en underart av muflon (O. gmelini) eller villsau (O. aries).[1] En studie publisert i 2010 viser imidlertid at urial er en selvstendig art.[2] Det forklarer også hvorfor urialen har flere kromosomer (2n=58) enn arten Ovis aries, som man tidligere antok at den tilhørte (2n=54).

BiologiRediger

Væren har en kroppslengde på cirka 135–160 cm og en skulderhøyde på cirka 80–92 cm, mens vekten typisk utgjør cirka 62–90 kg. Halen utgjør cirka 11–13 cm og horna måler cirka 50–99 cm.[2] Søya har en kroppslengde på cirka 120–134 cm og en skulderhøyde på cirka 68 cm, mens vekten typisk utgjør cirka 36–42 kg. Halen utgjør cirka 11–13 cm og horna måler inntil 13 cm.[2]

Urialen er langlemmet og slank og har godt utviklede horn. Pelsen er rødlig blekbrun med lys gråhvit underside og bakparti.[1] Væren har langragget mørk pels på brystet og lysere sal over ryggen.[1] Søyer er med sandfarget. Ekstremitetene blir lysere nedover mot klovene.[1] Utbredelsen er begrenset til Ladakh-regionen langs elvene Shyok, Nubra og Indus og deres sideelver i India, samt den vestre banken av elven Kunar, fra Chitral og sørover til Drosh og områdene nær byene Skardo og Gigit i Pakistan.[1]

Arten trives i bratt, gresskledd terreng med fjellgrunn, typisk i høyder rundt 3 000–4 250 moh.[1]

InndelingRediger

Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013) og er i rekkefølge,[3] men med enkelte endringer i henhold til nyere forskning, som Mori, Nerva & Lovari (2019).[4][5]

Treliste

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 390–391. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  2. ^ a b c Rezaei, Hamid Reza; Naderi, Saeid; Chintauan-Marquier, Ioana Cristina; Taberlet, Pierre; Virk, Amjad Tahir; Naghash, Hamid Reza; Rioux, Delphine; Kaboli, Mohammad; Pompanona, François (2010): «Evolution and taxonomy of the wild species of the genus Ovis (Mammalia, Artiodactyla, Bovidae)». Molecular Phylogenetics and Evolution, 54(2), 2010, s. 315–326. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.ympev.2009.10.037
  3. ^ Faysal Bibi. 2013. A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2148-13-166
  4. ^ Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262.
  5. ^ Michel, S. & Ghoddousi, A. 2020. Ovis gmelini. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T54940218A22147055. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T54940218A22147055.en. Downloaded on 10 October 2020.

Eksterne lenkerRediger