Åpne hovedmenyen

Pulpanyresyke eller Enterotoxemia \ Enterotoxaemia er en akutt klostridieinfeksjon hos sau og andre husdyr. Den skyldes en Clostridium bakterie. Noen steder er pulpanyresyke også feilaktig betegnet som gresskrampe eller bråsott[1] men dette er separate sykdommer. Sykdommen kan ikke behandles, men forebygges.

ForekomstRediger

Hos sau i alle aldre, men spesielt hos lam som er 3-10 uker gamle og dyr som kommer hjem fra fjellbeite.

SymptomRediger

Akutt dødelig. Som regel finner man bare lammet dødt. Hvis ikke ligger det halvt bevisstløst med pustevansker, krampetak, padlende bevegelser med beina og fyldig buk. Litt etter at døden er inntruffet blir nyrene bløte, slik at f.eks det ytre laget flyter bort om nyren blir holdt under rennende vann. Derav navnet og den engelske betegnelsen pulpy kidney disease. Man ser også ofte væske i hjertesekken og punktformede blødninger i indre organ.[1] Uten obduksjon kan denne sykdommen forveksles med pasteurellose.

ÅrsakRediger

Bakterien Clostridium perfringens type D som finnes naturlig hos friske dyr, begynner å produsere en sterk nervegift som blir tatt opp gjennom mage-tarm slimhinnen. Når store lam tar til å spise gress ute, kan de få i seg store mengder gress på kort tid. Dette gresset gir god næring til nevnte bakterie. Under slike brå forskifter, særlig med fôr med mye karbohydrater eller proteiner vil bakterien oppformere seg og produsere giftstoffer.[1] Derfor dukker sykdommen gjerne opp når sauene har 'forspist' seg. Giftstoffene angriper blant annet hjerte, nyre og hjerne. Hos lam som dier slår den oftest til hos de som ikke er tvillinglam og som derfor får mye melk og er store når de kommer på beitet. Sykdommen angriper også lam på høsten når de kommer fra relativt skrinne fjellbeiter inn på kraftige hjemmebeiter.

ForebyggingRediger

Unngås ved rett gjennomført vaksinasjonsprogram for hele saueflokken, 2-3 uker før lammingen starter. Når lammene får i seg råmelk fra søyene vil antistoffene beskytte lammet i flere uker. Brå fôrskifter fra svakt til sterkt fôr bør også unngås.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Synnøve Vatn, Lisbeth Hektoen, Ola Nafstad "Helse og Velferd hos sau" 1. utgave, Tun Forlag (2008) ISBN 978-82-529-3180-8

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger