Åpne hovedmenyen
Småbruk eller seter i Øvre Fjellstul, mellom Blefjell og Hardangervidda.

Småbruk er en betegnelse på selveiende gård, der tilgang på dyrefor (høy) og arealstørrelse og beskaffenhet gjorde at driftsformen tillot fra ingen til 3 vinterforede kyr eller kalver eller et noe høyere antall sauer eller geiter. Disse sammen med hønse- og eggproduksjon samt deltid intensiv dyrking av nytteplanter til eget bruk og litt salg, gjorde at behovet for tilleggsinntekter ble merkbart. Mange småbrukere var derfor deltid- og sesongarbeidere i tillegg, noe som også gjaldt for husmenn.

Innhold

AttåtnæringRediger

Langt på vei var det mulighetene for attåtnæring som avgjorde hvor mye gårdsbrukene ulike steder i Norge ble oppdelt. I kyst-Norge var bøndene vel så mye fiskere og sjøfolk som jordbrukere. Da var det sjøen som skulle skaffe pengeinntektene, ikke jordbruket. Jordbruket ble da drevet hovedsakelig for en viss sjølberging med jordbruksprodukter.

Fra begynnelsen av 1900-tallet oppmuntret den norske stat til å opprette småbruk. På den tiden gjaldt det å få flest mulig i arbeide, og i mellomkrigstiden var det også en del småbrukskoler, eksempelvis Hedmark småbruksskole og Blæstad småbrukskole.[1][2]

Vanskelig å vurdere størrelseRediger

En stor kystgård blir liten sett med perspektiv fra flatbygdene på Østlandet hvor det var åker og eng som ga inntekt. Sett i ettertid kan vurdering av arealer med innmark gi feilaktige inntrykk. Gårdene i fjellbygdene hadde ikke store arealer innmark. Det var utmarka som ga både fór og beite. Korn kunne man knapt dyrke. Antall mål areal var derfor ikke noe klar indikasjon på om noe var småbruk. Der kunne være store fjellarealer til bruk som for det som ellers ser ut som småbruk. Utnytting av utslåtter og beitemark varte lengre med småbruk, men er nå i forfall.

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger