Romanifolket

(Omdirigert fra Romanifolk)

Romanifolket (råma' ni, råmm 'ani) er en etnisk gruppe og et vandrerfolk med opphav fra det indiske subkontinentet. Dette folket er i dag spredt utover hele verden, etter de begynte å utvandre fra det nordlige India i middelalderen (omkring år 500 til år 1000) og ankom Balkan på 1100-tallet. Romanifolk har ikke en skriftlig historie og opphavet har lenge vært usikkert.[1][2]

Romanifolkets flagg.
Denne artikkelen omtaler romanifolket som helhet. For spesifikk informasjon om taterne og sigøynerne, se egne artikler om disse.

Det er usikkert hvor mange som på verdensbasis regnes til romanifolket. Ulike kilder gir anslag på verdens romanibefolkning fra 2 millioner til 11 millioner. Det finnes ikke sikre tall for hvor mange som regner seg som en del av romanifolket i Norge i dag. I stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) ble antallet anslått til noen tusen. Fra romanifolkets egne organisasjoner er så høye tall som mellom ti og tretti tusen nevnt. Det nyeste anslaget som er lagt fram av Europarådets kommissær for menneskerettigheter, er mellom 4000 og 10 000.[3]

Stereotypiske forestillinger om at romanifolk av natur er late, nomadisk og musikalske er vanlige. Slike forestillinger har til dels vært grunnlag for politisk bestemte tiltak overfor romanifolk.[4][5]

BefolkningRediger

 
En polsk romanikvinne

Encyclopedia Britannica oppgir romanibefolkning til mellom 2 og 5 millioner.[6] Flere andre kilder oppga romanibefolkningen i Europa omkring 2010 til 10-11 millioner personer. Det gjør romanifolket til den største minoriteten i Europa. Det er samtidig den fattigste minoriteten.[7][8][9][2][1][10]

Noen angir at det største antallet bor i Romania, Spania og Tyrkia. Andre oppgir at de største befolkningsgruppene finner man på Balkan og i det tidligere Sovjetunionen. I Europa er det en god del i Frankrike, Slovakia, Tsjekkia, Bosnia, Serbia, Ungarn, Russland og Bulgaria.[7][8][9][2][1][10] Det er også romanigrupper i hele Europa, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Australia, New Zealand, Sør-Afrika og i deler av Midtøsten. Små grupper av romanifolket har også slått seg ned andre steder, som i Kina.

Romanifolk snakker ulike språk, har ulike religioner og livsstiler.[1][10][2][7][8][9] En deler ofte romanifolket i grupper og undergrupper.[11] Selv om gruppene kan være svært forskjellige, er hele romanifolket forent av et felles historisk opphav, en felles kulturarv og språk.

I nyere tid har romanifolkets egne interesseorganisasjoner arbeidet for samarbeid og enhet innad i folket, noe som innebærer at de har fått et felles flagg og symbol (det røde hjulet).

TerminologiRediger

En person som tilhører romanifolket kan kalles romani, eller – etter svensk modell – en rom; i flertall blir dette romer. På romani blir dette rom i entall, roma i flertall (romni er kvinnelig entallsform). I Norge, Tyskland og andre nordeuropeiske land brukes betegnelsen roma spesielt om sigøynerne som i de nordeuropeiske land overveiende tilhører nettopp romani-gruppen. Det finnes derimot sigøynere som ikke er romani, og det finnes romani-grupper som ikke kan kalles sigøynere. Begrepene er altså ikke synonymer, begge begrepene omfatter tilleggsgrupper som ikke omfattes av det andre.

I Norge er romanifolket en offisiell betegnelse, mens internasjonalt brukes uttrykket gjerne som en fellesbetegnelse på sigøynerne og roma.[12] Også i Sverige brukes uttrykket romani eller – hovedsakelig – romer til å omtale sigøynerne, som der blir betraktet som en og samme nasjonale minoritet.[13] De som spesielt kalles rom (eller roma) er en av de største og viktigste gruppene og har tradisjonelt holdt til i Øst-Europa. I Norge blir taterne regnet som en adskilt gruppe med opprinnelse i innvandring til Skandinavia rundt 1500 og snakker et romanispråk med innslag av norsk og svensk.[8]

Fra norsk side finnes også en tendens til å anta at alle av romanislekt utenfor Norden er sigøynere, selv om det like ofte er snakk om grupper som er nærmere beslektet norske tatere. Betegnelsene brukes til dels om hverandre.[14][15] I Stortingsmelding nr 15 2000-2001 brukes «romanifolket» om «reisende» og tatere og «rom» om sigøynere.[16] I denne artikkelen brukes uttrykket romanifolket som en fellesbetegnelse på de forskjellige grupper av romani/sinti og sigøynere.

På engelsk har de vært omtalt som gypsies fordi ble antatt at de hadde opphav i Egypt (gypcians) og på spansk gitano.[2] Gypsy regnes som en nedsettende, upresis og mulig rasistisk betegnelse.[17][6][18][19] Tysk betegnelse Zigeuner og fransk tzigane skriver seg fra en manikeiansk sekt som drev svart magi og spådomskunst i det bysantinske imperiet.[20] På fransk brukes også betegnelsen gitanes og på tysk Sinti. I Portugal brukes ciganos og i Ungarn cigány. Romanifolk bruker til dels gadje, gadze eller gaje om ikke-romani.[6]

Betegnelsene rom og romani har ingen sammenheng med landet Romania, likheten er tilfeldig. Rom (som betyr mann, roma i flertall) er et etnonym og det tilhørende adjektivet er romano (romani i hunkjønnsform). Opphavet til disse betegnelsene er usikker, det er trolig av indisk opprinnelse og kan komme av sanskrit ḍomba. Den norske betegnelsen sigøyner (tysk Zigeuner, fransk Tziganes) er et såkalt eksonym (brukt av andre enn folkene selv) av usikker opprinnelse. På norsk brukes rom synonymt med sigøyner og romanifolket synonymt med tater; romanifolk er samtidig en fellesbetegnelse som også omfatter sigøynere.[8][9] Betegnelsen rom kan ifølge en teori henge sammen med lom eller dom der dom i flere indiske språk viser til folkegrupper eller kaster som særlig arbeider med handel, håndtverk og underholdning. Denne teorien har vist seg vanskelig å etterprøve.[21]

KulturRediger

Den kulturelle arvenRediger

Romanifolket har en fargerik og mangfoldig kultur, som har satt dype spor i kunst- og kulturlivet over hele Europa, og verden for øvrig. Fra musikk til litteratur og teater til moter, har mange latt seg inspirere av romanifolkets frihetstrang og særegne, fargerike stil.

Dette folket har gjennom historien vært kjent for å være dyktige musikanter, der forskjellige undergrupper har utviklet forskjellige musikkstiler. Eksempelvis spansk calò-romenes flamenco, visesang hos taterne, gitarspill og fiolin hos sinti/romani og fiolin hos sigøynere. Kjent i Norge er sigøyneren og musikeren Raya,[22] og artister med taterbakgrunn som Elias Akselsen,[23][24] Laila Yrvum[25] og Åge Aleksandersen.[26]

Romanifolk har oftest et fast bosted, men mange er halvnomadiske ved at de deler av året legger ut på langvarige reiser. Disse reisene følger og fulgte ofte faste ruter til andre land.[27] Romanifolks nomadiske tilværelse har dels vært et resultat av fordrivelse og deportasjon.[6]

SpråkRediger

Romanispråket tilhører den indoeuropeiske språkfamilien og har omkring 60 dialekter.[28]

Språket har opphav i den sentrale indo-ariske gruppe og beslektet med blant annet hindi, punjabi og kasjmiri. Lånord fra burusjaski, georgisk, ossetisk, armensk og middelaldersk gresk (og fravær av arabiske lånord) tyder på at romanifolk innvandret til Europa langs en nordlig rute: Fra Gilgit i Hindukusj, over det iranske platået, langs Kaukasus' sørlige skråning og langs Svartehavets sørlige bredd til Bosporus.[20][29][2] En genetisk studie i 2012 med prøver fra mange steder i Europa tyder på at romanifolk i Europa har opphav i samme befolkning i nord/nordvest India omkring 500 evt., og at de ankom Balkan rundt år 1100 hvorfra de vandret til andre deler av Europa. Studien tyder på relativ genetisk isolasjon etter innvandringen til Europa.[1] En genetisk studie fra 2017 viser genetisk overlapp med befolkningen i Punjab, Rajastan og Gujarat (India) samt flere etniske grupper i Pakistan (blant andre balutsjer og sindhier).[28]

Den nærmeste språklige slektningen er trolig dumaki-språket som brukes av en liten kaste av smeder og musikere i Karakoram-området. Omkring 60 % av ordforrådet i britisk romani-språk har indo-arisk opprinnelse, mens resten er av persisk, gresk, sør-slavisk, armensk og engelsk opprinnelse. Den spanske romanidialekten caló har omkring 2000 ord av arabisk opprinnelse. Fra gresk kom blant annet ord for metallarbeid som petalo (hestesko) og petulnegro (grovsmed som også benyttes som stammenavn). Romanifolk har til dels overtatt grammatikken fra majoritetsspråket, for eksempel i bøyning av verb. Spansk språk har tatt opp flere romaniord for eksempel sandunga som betyr sjarmerende eleganse. Engelsk pal (kamerat) som kommer av romani phal (bror). Svensk tjej (jente) kommer romani chavi (jente).[30]

Slektskapet med indiske språk ble oppdaget ved en tilfeldighet på 1700-tallet da en ungarsk student i Leiden ble oppmerksom på likheten mellom språket hos en indisk studiekamerat og sigøynerspråk i Ungarn.[30]

Språket har flere dialekter også i Norge.[31]

Grupper og stammerRediger

 
Les roulottes, campement de bohémiens,
Vincent van Gogh, ca. 1888

Romanifolket er oppdelt i forskjellige hovedgrupper, med sine egne særpreg. Hver av disse er oppdelt i mindre stammer, som igjen er oppdelt i slekter og familier. Norske tatere ønsker for eksempel ikke å forveksles med den gruppen som kalles sigøynere, som utgjør en hovedgruppe av romanifolket, men har sterkere likhetstrekk med tyske jenniche som tilhører den samme type minoritet som taterne selv. Det er vanlig for romani-grupper at man helst betrakter sin egen stamme, og andre stammer i sin egen hovedgruppe, som ekte romani mens andre grupper blir betraktet som uekte. Dette bildet har endret seg betraktelig de siste årene, samarbeid og utstrakt kontakt mellom de forskjellige hovedgruppene og stammene forekommer, og ekteskap på tvers av gruppene har også blitt mer akseptabelt. Man anerkjenner forskjellene, men ser også likhetene mellom gruppene og at de alle utgjør forskjellige grener av ’«ett» folk.[32] Romanifolket har også stor betydning for Sør-Amerika, pga. deres store kulturarv.

Blant hovedgruppene regnes vlax-roma (eller sigøynerne) som den største. Disse utgjorde hovedsakelig den østeuropeiske gren av romanifolket, men er i dag spredt utover hele verden, med store befolkningsgrupper i Vest-Europa og Nord-Amerika. Det finnes ca. 400 Vlach-Rom sigøynere i Norge, og de tilhører hovedsakelig lovara og churara – undergrupper av vlax.

Den nordvesteuropeiske gren av romanifolket omfatter blant annet tyske sinti, engelske romanichals, de finske sigøynerne og de norsk-svenske Romanisel/Sintiene.

I Sørvest-Europa finner vi gitanos, som utviklet flamenco, og i Sørøst-Europa og Tyrkia holder arli-gruppen til. Det finnes små grupper av nyere immigranter fra denne gruppen i Norden.

Familier og ekteskapRediger

Til familien regnes gjerne foreldre, besteforeldre, søskenbarn, onkler, tanter og andre nære slektninger. En familie regner seg som en enhet basert på en felles stamfar eller stammor, som holder familien samlet. Det blir betraktet som ideelt at familien reiser, arbeider og bor sammen eller besøker hverandre hyppig.[trenger referanse]

Mange gifter seg som tenåringer eller tidlig i 20-årene. Man praktiserer ikke tvangsekteskap, selv om dette har forekommet i noen familier og slekter. Arrangerte ekteskap er derimot vanlig i noen stammer, der det er familien som finner en passende ektefelle til sin sønn eller datter. Men slike ekteskap kan avslås av den vordende brud eller brudgom. For alle er det viktig å ha familiens anerkjennelse, slik at bruden eller brudgommen blir godtatt i slekten.

Ekteskap med personer som ikke er romani blir ofte betraktet som svært uheldig i en familie. I noen grupper er slike forbindelser totalforbudt, mens andre er villige til å akseptere blandingsekteskap, dersom den nye partneren er villig til å oppgi sin egen kultur for å leve og oppdra barna sine i romanikulturen.

ReligionRediger

 
«Young Gypsies», William-Adolphe Bouguereau, ca. 1879

Romanifolket er preget av hinduisme, kristendom og jødedom. I den moderne romanikulturen er det lite igjen av de hinduistiske røttene. De har likevel en etikk og kulturform (spesielt skikker om rituell renhet) som på mange måter virker beslektet med indiske religioner og jødedom.[33][trenger bedre kilde]

De fleste i romanifolket er kristne, ofte pinsevenner, katolikker eller ortodokse. Det finnes også en del muslimer.

Pinsebevegelsen er i sterk vekst i alle grener av romanifolket, og er i mange land samlende. Store grupper fra romanifolket samles i pinsemenighetsmøter, og for ha fellesskap med hverandre. I pinsebevegelsen har både taterne og romanifolket mange kjente evangelister, pastorer og musikere, bl.a. tateren Ludvig Karlsen. De har også fått aksept til å tilbe Gud på sitt eget språk og med sin egen kultur.

NæringsvirksomhetRediger

Tradisjonelt har romanifolket livnært seg som omreisende handelsmenn, håndverkere og musikere. De ble raskt kjent som spesialister på hestehandel, kjeleflikking, fortinning, musikk og dans, spådomskunster og annen underholdningsvirksomhet. Familiene reiste ofte med hest og kjerre, mens man i andre land også skaffet seg større vogner.[trenger referanse]

I mange land førte moderniseringen til problemer for romanifolkets tradisjonelle yrker og kompetanse, fordi det ikke lenger var et behov for deres tjenester. Dette førte mange inn i arbeidsløshet og fattigdom.[trenger referanse]

De som har hatt muligheten, spesielt i Vesten, har tilpasset seg de kontinuerlige endringene i samfunnet med stor kreativitet. Hest og kjerre har blitt byttet ut med bil og campingvogn. Mange har funnet seg moderne yrker, som har gitt de økonomisk frihet til å opprettholde sin reisetilværelse og fortsatt være sin egen arbeidsgiver.

Også de fleste tatere har valgt å bli bofaste om vinteren.[trenger referanse] Flere av disse driver imidlertid med reisevirksomhet i sommerhalvåret og opprettholder slik den tradisjonelle handelsvirksomheten. Andre reiser sjelden, men drar gjerne på småturer eller oppsøker den lokale campingplassen når slektninger og andre av folket er på gjennomreise. Romanisel/Sinti er i hovedsak bofaste og legger ofte vekt på barnas skolegang. De har i stor grad klart å beholde en romani identitet og sitt språk, men også de liker å være litt mer rørlige om sommeren og da for å samles i storfamilien eller slekten.[trenger referanse]

HistorieRediger

 
En plakat på rumensk som annonserer sigøynere som slaver til salgs på et marked ved St. Elias-klosteret den 8. mai 1852. «Ti gutter, syv kvinner og tre jenter – alle i god tilstand.»

Tidlig historieRediger

Lingvistisk og genetisk forskning har påvist med sikkerhet at romanifolket i Europa stammer fra det indiske subkontinentet. Blant romani i Europa har det til dels eksistert et kastesystem som ligner på kastesystem i India. Det er lite historisk (skriftlig) eller arkeologisk materiale. Genetiske studier viser innslag av gener som er utbredt i Midtøsten og Europa. En DNA-studie fra 2013 i Spania viser romani har vært relativt isolert genetisk og med opphav i en relativt liten folkegruppe, og har slik beholdt en distinkt mtDNA. En DNA-studie fra 2012 viser mest slektskap med de såkalte scheduled caste and scheduled tribe (også kjent som dalit og stammefolk) i det nordvestlige India. Den genetiske isolasjonen skyldes trolig at romanifolk i hovedsak har giftet seg innad i egen folkegruppe i tråd med deres tradisjoner. Samtidig viser genetiske studier at det er større genetisk variasjon mellom grupper av romanifolk enn i majoritetsbefolkningen.[21] En teori er at utvandringen fra India ble utløst av den islamske erobringen rundt år 1000.[27]

En teori har foreslått at romanifolk har opphav i arisk-ættede soldater og har knyttet dette til krig med Ghaznavid-dynastiet på 1100-tallet. Det er uklart om dette er mulig dersom romanifolk allerede hadde migrert til det bysantinske riket på 1000-tallet.[21] Allerede på 400-tallet fvt. hadde disse gjerne en høy status i det indiske samfunnet, og ble godt mottatt i landsbyene.[trenger referanse] Mye tyder også på at romanifolkets forfedre hadde slektskap med rajputene og den krigerkasten khsattriya.[trenger referanse]

I perioden 10011026 evt. ble det hinduistiske India invadert av den muslimske Mahmud av Ghazni.[trenger referanse] Invasjonshæren gikk av med seieren. En halv million indere ble tatt til fange og tvunget til slaveri.[trenger referanse] Det kan være i denne kaotiske perioden at romanifolkets forfedre forlot India og reiste vestover, inn i det muslimske Persia, og videre til det nåværende Tyrkia og Hellas.[trenger referanse] Genetiske studier tilsier at de nådde Balkan på 1100-tallet.[34]

Innvandring til EuropaRediger

Ingen vet med sikkerhet hvorfor romanifolket forlot India. Det antas at de på 1100-tallet ankom Balkan trolig via Bosporus og fra 1300-tallet begynte å bre seg utover Europa. Mange kaller seg Sinti som er avledet fra Sindhi som i Indus.[6][20] Svært mange etablerte seg i Øst-Europa, i det som tilsvarer Romania, Bulgaria, Makedona, Ungarn og Slovakia.[29] Mange ble tvunget til slaveri av befolkningen i de landene de kom til. I Romania (Valakia og Moldova) ble romani tvunget til å bosette seg og holdt i slaveri fra middelalderen til 1800-tallet.[10][35] Skriftlige kilder fra Valakia omtaler romani i 1385 og i Transilvania i 1416. Opphevelsen av slaveriet i Romania utløste utvandring til resten av Europa og etterkommerne av disse utvandrerne finnes i store deler av Europa og dessuten i Amerika. I 2013 ble det anslått å være 600.000 romanipersoner i Romania. (3 % av befolkningen). Ved folketellingen i 1930 oppgav 260.000 personer å være romani (1,5 % av landets befolkning), i 1956 var tallet 105.000. I Romania er romani den nest største minoriteten etter etniske ungarere (madjarer).[7][27]Videre vandring fra Balkan inn i Europa ble trolig drevet av Det osmanske rikets erobringer mot slutten av middelalderen.[1]

I begynnelsen donerte fyrstene i Valakia og Moldova romanifolk som slaver til klostrene. På 1500-tallet hadde det rumenske slavesystemet blitt mer utviklet og inkluderte tre typer: (1) Slaver hos adelen; (2) slaver i klostrene under deres jurisdiksjon; og (3) «frie sigøynere» som kunne bevege seg fritt i landet men tilhørte kronen (det vil si staten). Romanifolk som tilhørte adelen eller klostrene hadde ingen personlige rettigheter og sto til deres disposisjon; de ble ofte pålagt å bosette seg i utkanten av landsbyene og ble gravlagt på egne kirkegårder. Slaveeierne kunne fritt selge, bytte eller gi bort sine romanifolk og barne kunne skilles fra foreldrene for å bli overlatt til andre. Systemet var fleksibelt og pragmatisk, og innebar relativt stor frihet sammenlignet med livegne rumenske bønder. Dette systemet besto nokså uendret til 1830 hvorpå romanifolkene etter tyve år akademisk debatt ble frigjort.[21] Dette slaveriet ble formelt opphevet i 1856 (etter at slaveriet var opphevet i mange oversjøiske kolonier) og utløste i siste halvdel av 1800-tallet utvandring til resten av Europa.[36][21]

Blandingsekteskap var i opprinnelig akseptert i Valakia og Moldova. På 1700-tallet ble blandingsekteskap forbudt. Bakgrunnen for forbudet var trolig at blandingsekteskap ifølge eldre lov medførte at en ikke-romani da måtte bli slave, og når etterspørselen etter slaver avtok (mens livegne bønder var økonomisk gunstig) ønsket fyrstene og klostrene å hindre overgang fra livegenskap til slavestatus. Barn fra blandingsekteskap ble trolig frie og assimilert i den lokale rumenske befolkningen.[21]

Romanifolk antas å ha kommet til den iberiske halvøy midt på 1400-tallet, til Storbritannia rundt 1500, Estland midt på 1500-tallet og Ungarn omkring 1400. Romanifolket fantes over store deler av Europa rundt år 1500.[1] Romani er omtalt i skriftlige kilder fra Tyskland omkring 1417. I 1505 er «egyptere» (senere kalt gypsies på engelsk) omtalt i dokumenter fra Skottland fordi de ble antatt å komme fra Egypt.[30] Frankrike i 1418, Spania i 1425, Skottland og Danmark i 1505, og Sverige i 1512.[trenger referanse] I Sverige ble det gjort en alvorlig og skjebnesvanger feil ved at Romanifolket/Sinti ble forvekslet med tatarene som er en annen etnisk gruppe som i begrenset antall også kom til Sverige som leiesoldater omtrent samtidig med Romanifolket.

I land etter land ble romanifolket ønsket velkommen med nysgjerrighet, for deretter å støtes bort.[trenger referanse] De var et fremmed folk, omreisende utlendinger med et fremmed språk, mørkt utseende og merkelige skikker. De ble ofte forbundet med magiske krefter og ble raskt stemplet som farlige forbrytere og trollmenn. Voldsom fremmedfrykt i den europeiske befolkningen utløste grusomme rasistiske forfølgelser av romanifolket i hele Europa. Dette innebar bla. annet piskestraff, halshugging, landsforvisning, slaveri og brenning på bål.[trenger referanse] Det forekom også jakt på romanifolk og tatere.[trenger referanse] Dette var jakt der menn, kvinner og barn var fritt vilt. De kunne fritt skytes uten lov og dom.[trenger referanse]

Fra rundt 1500-tallet begynte den katolske kirken å spre anti-romani propaganda trolig fordi de følte seg truet av romanifolkenes spådoms- og helbredelsesvirksomhet. Streng lovgivning mot vagabonder berørte særlig romanifolk. I noen land var romanifolk fredløse. Pave Pius V forsøkte å fordrive romanifolk fra den katolske kirkes områder. Det førte til at Spania, Portugal og Frankrike begynte å sende romanifolk som slaver til koloniene i Afrika og Amerika. På 1700-tallet ble det vanligere å drive tvungen assimilering, utslettelse av romani-språket og tvungen bosetting. På 1800-tallet var det større toleranse og mer akademisk interesse for romanifolkenes språk, musikk og kultur.[36]

Holocaust og andre verdenskrigRediger

Den store skepsisen til romanifolket kulminerte under den andre verdenskrig (19391945), da nazistene utpekte disse og jødene som sine fiender. De skulle utslettes på et rasemessig grunnlag. Allerede i 1940 ble 400 barn av romanifolket brukt som prøvekaniner på Zyklon-B gass. Totalt mellom 220 000 og 1,5 millioner menn, kvinner og barn av romanifolket myrdet i nazismens gasskamre og massakre i det som av romanifolket kalles Porajmos. Mange av disse ble skutt og lagt i massegraver, ofte registrert som asosiale og kriminelle i dødsleirene. Både Vlach-Roma og sinti ble like hardt rammet.

Samtidig (når?) forbød Josef Stalin romanifolkets språk og kultur i Sovjetunionen.[37]

Andre verdenskrig førte til at mange romanifolk i Øst-Europa ble fordrevet eller flyktet vestover, og ble værende i Vest-Europa etter krigen.[27]

Moderne tidRediger

På 1990- og 2000-har romani i blant annet Tyskland, Spania og Italia blitt utsatt for rasisme, hatkriminalitet og blitt plaget av myndighetene. Generelt i Europa har romani på denne tiden hatt de vanskeligste levekårene (med hensyn til bolig, utdanning og helsestell), og levekårene er særlig vanskelige i Øst-Europa der de i noen land utgjør fra 5 % (Ungarn) til 10 % (Bulgaria, Romania og Slovakai) av befolkningen. I noen områder har 60 % vært analfabeter. Romani er mange steder den mest synlige minoriteten blant annet på grunn av jevnt mørkere hud enn majoriteten (og omtales ofte som «sorte»). Forfølgelsen fra majoritetsbefolkningen tiltok etter oppløsning av kommunistregimene i Øst-Europa. Under kommunistregimet var romanispråk og nomadisk livsstil stort sett forbudt, i blant annet Bulgaria og Albania ble romani presset til å skifte til navn som passet inn i majoritetsbefolkningen. Samtidig med forsøket på utviske romaniidentiteten sikret kommunistregimet romanifolkene grunnleggende helsestell, utdanning, bolig og fast lønnet arbeid. Med kommunistregimet forsvant beskyttelsen mot majoritetsbefolkningen og mange mistet jobber og velferdstjenester. Mistanke om kriminalitet har ofte førte til voldelige angrep og fordrivelser fra majoritetsbefolkningen. I 1997 var arbeidsledigheten blant romanifolk i Bulgaria mellom 95 og 100 %. Ungarn og Slovakia innførte etterhvert lover som anerkjente romani som nasjonal minoritet. I en del andre land har innført lover med sikte på å ekskludere romanifolk, blant annet forsøkte Tsjekkia å fordrive alle romanifolk til Slovakia tidlig på 1990-tallet. Tsjekkoslovakia innførte så strenge statsborgerskapslover i 1993 at over 100.000 romanipersoner i landet ble statsløse.[36]

Forfølgelsene til tross, romanifolket og taterne har klart å overleve som folk. Mange har beholdt språket, kulturen og egenarten. De kan derfor fortsatt – i hvert fall til en viss grad – kommunisere med hverandre og de opplever at mange skikker og uskrevne regler er felles, selv om de tilhører befolkningsgrupper som har vært atskilt gjennom århundrer.

I 1971 ble den første World Romani Congress holdt i London, der deltagere fra 14 land deltok. Flere forskjellige romani-grupper var representert. Det ble vedtatt at romanifolket – til tross for de store forskjellene mellom grupper/stammer – skulle samles som «ett folk» og forenes under ett flagg og en folkehymne (Djelem djelem).

Romanifolk som flyktet til Italia fra krigene i Jugoslavia ble gjenstand for særlig politisk debatt i Italia mens høyrepopulister under Gianfranco Fini var i regjering. Økt internasjonal migrasjon etter år 2000, blant annet i forbindelse med utvidelse av EU østover, har forsterket negativ omtale av romani i flere europeiske land.[5][4] Frankrikes utvisning av romani i 2008-2010 ble kritisert av EU som i strid med EUs regler om fri bevegelse. Kritikerne mente at Frankrikes tiltak var etnisk basert.[38] Østerrike innførte i 1991 utlendingslover som gjorde det mulig å utvise et stort antal romanifolk som hadde oppholdt seg lovlig det i mange år. Statsminister Vladimír Mečiar i Slovakia omtalte i 1993 romanifolk som «antisosial, mentalt tilbakestående, uintegrerbare og sosialt uaskeptable» og krevde reduksjon av velferdsordninger for å hindre reproduksjon av tilbakestående folk.[36]

Romanifolk i NorgeRediger

De første romani kom til Norge omkring 1500, og disse har trolig gitt opphav til taterne.[39] På 1860-tallet kom en ny innvandringsgruppe til Norge, kalt sigøynere. De kom fra Valakia i Romania etter opphevelsen av livegenskapet og slaveriet der.[40]

I Norge mistet sigøynerne retten til norsk pass i 1924.[trenger referanse]

I 1943 planla sentrale personer i Nasjonal Samling (NS) folkemord på romanifolket og taterne i Norge.[41] Krigen sluttet imidlertid før de rakk å sette planene ut i verk. Dette er en lite kjent og ofte ignorert del av historien om holocaust.[trenger referanse]

Den norske fremmedloven av 1927 gjorde det mulig å nekte sigøynere og omstreifere adgang til riket. I 1934 ble 68 romfolk, de fleste norske statsborgere, nektet innreise til Norge. Ragnvald Konstad, sjef for sentralpasskontoret, uttalte da «Det er meg en sann fryd å nekte dem adgang.» Paal Berg uttalte om lovgrunnlaget for innreisenekt: «Denne loven er ny, men trenger inge nærmere begrunnelse.» De ble stanset av både svenske og danske myndigheter da de ville forlate Tyskland, og endte deretter opp i Belgia. De belgiske myndighetene forsøkte å sende dem til Norge, men norske myndigheter nektet. Vinteren 1943-1944 ble 66 medlemmer av romfamiliene Josef, Karoli og Modis internert og deportert fra Belgia til Auschwitz-Birkenaus sigøyneravdeling. Innen 4. august 1944 var de fleste i sigøyneravdelingen gasset og kremert. Bare fire personer i den norske gruppen overlevde. Zolo Karoli (født 1921) ble skutt og drept i Buchenwald to dager før leiren ble frigjort av amerikanske styrker i april 1945. Frem til 1956 da «sigøynerparagrafen» ble endret fikk de fortsatt ikke adgang til Norge. På 1950-tallet kom medlemmer av Karoli- og Josef-familiene til Norge og etter flere rettssaker fikk de norsk pass.[42][43][44][45]

I etterkrigstiden fortsatte rasediskrimineringen mot romanifolket og taterne.[trenger referanse] Den norske regjeringen handlet bevisst for å utslette romanifolkets og taternes egenart.[trenger referanse] Blant romanifolk og tatere ble blant annet kvinnene tvangssterilisert, og barn ble tatt fra foreldrene og plassert på institusjoner.[trenger referanse] Hele familier ble drevet til tvungen assimilasjon for å oppgi sitt språk, sin kultur og sin etniske egenart.[trenger referanse]

Dette medførte at det meste av folkene mistet sin identitet og ble oppløst i den etnisk norske majoritetsbefolkningen.[trenger referanse] Det finnes allikevel store slekter av Romanifolket og tatere som klarte å unngå myndighetenes tvangshandlinger.[trenger referanse] De har beholdt særegne former for kultur, språk og livsformer, og en del av romanifolket har fortsatt en bevissthet som en del av romanifolket som helhet med alle de utenlandske gruppene.[trenger referanse]

Norge ratifiserte i 1999 Europarådets konvensjon om vern av nasjonale minoriteter og romanifolk ble da sammen med jøder, kvener og skogfinner anerkjent som nasjonal minoritet på grunn av langvarig tilknytning til landet. Romanés er samtidig definert som minoritetsspråk.[40]

Kjente romanifolkRediger

  • Ludvig Karlsen – norsk reisende, Evangelisenterets gründer.
  • Jim Karlsen – norsk romanisæl, vekkelsepredikant, gospelvokalist, countrysanger og svensk danseband.
  • Bob Hoskins – en av hans bestemødre var tysk rom,[46] britisk skuespiller.
  • Yul Brynner – Den Internasjonale Romaniunionens ærespresident fra 1977.[47]
  • Django Reinhardt – hollandsk sinti, gitarjazzens far.
  • Ron Wood – britisk rom («gypsy»),[48] gitarist i Rolling Stones.
  • Gabriel Werner Johansen – dansk-norsk rom. Romani Council Union (RCU)
  • Jan Jansen – norsk rom. Romani Cultura. Leder for den største romslekten i Norge.
  • Alex "Dolla" Karoli – «sigøynerkonge»[49]
  • Robert Rydberg – Romani-aktivist, romani historiker og kultur/tradisjons formidler. Ambassadør for World Roma Federation, foredragsholder, romani lingvistikk (rekonstruert den gamle Romanisel-dialekten som er en romanes variant med røtter i sanskritt, prakrit og andre indiske og persisk språk.)
  • Gustav og Roger Rydberg – Romanisæler med polsk herkomst. Roger Rydberg forfatter av blekken "Flyktning i eget land" en gjennomgang av romanifolkets historie og skjebne i Norge frem til i dag.
  • Elias Akselsen – norsk tater[24][23]/romani, sanger.
  • Jim Richard Hartmann – norsk-svensk romanisæl med rom-opphav. Romani-aktivist med spesialisering innenfor elleve ulike romanidialekter, studiespesialisering innen etnologi, biologi og historie.
  • Natalina Jansen – norsk romkvinne, leder arbeidsgruppen Norske roms historie, foredragsholder ved en rekke institusjoner og ansatt i voksenopplæringen på skullerudprosjektet ved Universitetet i Oslo. Referanseperson for HL-senterets gransking av norske roms historie.
  • Holger Gustavsen – Norsk tater eller romani. Leder i Taternes Landsforening siden 2005.

Liknende folkegrupperRediger

I en rekke europeiske land finnes vandrerfolk som har visse likhetstrekk med romanifolket. I mange tilfeller er disse gruppene etterkommere av romanifamilier som ble opptatt i lokale omstreifergrupper og mistet sin tilhørighet i romanifolket.[trenger referanse]

Disse gruppene kan ha mye til felles med romanifolket i levesett, men de snakker ikke mye romani og følger heller ikke romanikulturens skikker og uskrevne regler for etikk, moral og renhet.[trenger referanse]

I Tyskland finner man «jenischefolket», et omreisende folk av handelsmenn og håndverkere i Tyskland, Østerrike, Sveits og Frankrike. De snakker fra gammelt av jenischespråket. Dette folket har, i likhet med de norske taterne og romanifolket/sinti, vært utsatt for diskriminering av myndighetene i landene der de bor.[trenger referanse]

I de sørlige og sørvestlige deler av Norge finner vi et reisende folk, kalt «skøyere» eller «meltravere». De snakket tidligere «rodi», fulgte ikke romanikulturens skikker og oppfattet seg som et annet folk enn de norske tatere. De er av blandet opphav, og stammer antagelig fra norske omstreifere og tyske innflyttere. Skøyerne blir ofte feilaktig forvekslet med tatere, men blir ikke betraktet som verken tater eller romani. I nyere tid, etter voldsom diskriminering og forsøk på assimilering fra myndighetenes side, har de mistet mye av sin egenart.[trenger referanse]

Felles for disse folkegruppene er at

  • de har en nomadisk livsform som ligner romanikulturen,
  • de snakker ikke en form for romani,
  • de følger ikke romanifolkets særegne skikker og tradisjoner,
  • de blir ikke betraktet som en del av romanifolket,
  • de (fleste) hevder ikke å være en del av romanifolket.[trenger referanse]

AnnetRediger

  • Romanifolket mottok Raftoprisen i 1997. Prisen ble mottatt av Gabriel W Johansen (Riggo Topzy) og Ian Hancock.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g Mendizabal, Isabel; Lao, Oscar; Marigorta, Urko M.; Wollstein, Andreas; Gusmão, Leonor; Ferak, Vladimir; Ioana, Mihai; Jordanova, Albena; Kaneva, Radka (2012). «Reconstructing the Population History of European Romani from Genome-wide Data». Current Biology. 24. 22: 2342–2349. ISSN 0960-9822. doi:10.1016/j.cub.2012.10.039. Besøkt 2. mars 2021. «The Romani, the largest European minority group with approximately 11 million people [1], constitute a mosaic of languages, religions, and lifestyles while sharing a distinct social heritage. Linguistic [2] and genetic [3, 4, 5, 6, 7, 8] studies have located the Romani origins in the Indian subcontinent.» 
  2. ^ a b c d e f Bánfai, Zsolt; Ádám, Valerián; Pöstyéni, Etelka; Büki, Gergely; Czakó, Márta; Miseta, Attila; Melegh, Béla (10. september 2018). «Revealing the impact of the Caucasus region on the genetic legacy of Romani people from genome-wide data». PLOS ONE. 9 (engelsk). 13: e0202890. ISSN 1932-6203. PMC PMC6130880  Sjekk |pmc=-verdien (hjelp). PMID 30199533 Sjekk |pmid=-verdien (hjelp). doi:10.1371/journal.pone.0202890. Besøkt 2. mars 2021. 
  3. ^ Anne Minken: romanifolk i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 5. mars 2021 fra https://snl.no/romanifolk.
  4. ^ a b Castañeda, Heide (2015). «European Mobilities or Poverty Migration? Discourses on Roma in Germany». International Migration. 3 (engelsk). 53: 87–99. ISSN 1468-2435. doi:10.1111/imig.12166. Besøkt 4. mars 2021. 
  5. ^ a b Kóczé, Angéla (4. juli 2018). «Race, migration and neoliberalism: distorted notions of Romani migration in European public discourses». Social Identities. 4. 24: 459–473. ISSN 1350-4630. doi:10.1080/13504630.2017.1335827. Besøkt 4. mars 2021. «If migrants are perceived as Romani, then there is a great chance of being characterized in various ways, for instance, as ‘bogus asylum seekers’ (Guy, 2003; Molnar Diop, 2013), ‘ethno-tourist’, ‘asylum adventurers’ (Vašečka & Vašečka, 2003), ‘poverty migrants’, ‘intrusive beggars’ (Benedik, 2010), and ‘excessively mobile’, ‘nomadic’ (van Baar, 2011) and ‘welfare parasites’ (Kóczé & Trehan, 2009).» 
  6. ^ a b c d e «Roma | people». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 4. mars 2021. 
  7. ^ a b c d Bostan, Ionel; Pohoată, Ion (2013). «The dynamics of population of Indian origin in Romania and its current socio-economic implications». Current Science. 8. 104: 1016–1021. ISSN 0011-3891. Besøkt 3. mars 2021. 
  8. ^ a b c d e Pedersen, Brage Hammeren (2017). «Fanget i fortiden?». Norsk antropologisk tidsskrift. 02 (norsk). 28: 118–132. ISSN 1504-2898. doi:10.18261/issn.1504-2898-2017-02-04. Besøkt 3. mars 2021. 
  9. ^ a b c d Midtbøen, Arnfinn H.; Lidén, Hilde (2016). «Kumulativ diskriminering». Sosiologisk tidsskrift. 01 (norsk). 24: 3–26. ISSN 1504-2928. doi:10.18261/issn.1504-2928-2016-01-01. Besøkt 3. mars 2021. 
  10. ^ a b c d Klarić, Irena Martinović; Salihović, Marijana Peričić; Lauc, Lovorka Barać; Zhivotovsky, Lev A.; Rootsi, Siiri; Janićijević, Branka (2009). «Dissecting the molecular architecture and origin of Bayash Romani patrilineages: Genetic influences from South-Asia and the Balkans». American Journal of Physical Anthropology. 3 (engelsk). 138: 333–342. ISSN 1096-8644. doi:10.1002/ajpa.20933. Besøkt 2. mars 2021. «The Roma are the largest and poorest European minority whose cultural, linguistic, and biological identityis shaped by both internal mechanisms and interactions with host or majority populations. Unfortunately, these interactions have often taken the form of ethnic stigmatization, discrimination, and persecution of the Roma, as well as political, economic and cultural marginalization, or complete social exclusion.» 
  11. ^ Bengt Sandström, 2000: Ja Devlesa! Gå med Gud! – om romerna och Svenska kyrkan, side 25.
  12. ^ Hancock, Ian, 2002: We are the Romani people
  13. ^ Hazell, Bo, 2002: Resandefolket
  14. ^ Karlsen, Ludvig (1993). Romani-folkets ordbok. [Kløfta]: ES grafisk. ISBN 8299236312. 
  15. ^ Schlüter, Ragnhild (1993). De reisende: en norsk minoritets historie og kultur. Oslo: Ad Notam Gyldendal. ISBN 9788241702594. 
  16. ^ Nasjonale minoritetar i Noreg: om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Departementet. 2000. 
  17. ^ «Words not deeds». The Economist. 16. september 2010. ISSN 0013-0613. Besøkt 3. mars 2021. «The traditional word “Gypsy” is seen as pejorative by some and inaccurate by others though some Romanies robustly defend its use. Outsiders often use it to mean anyone with a traditional itinerant lifestyle (it retains that meaning in English law). It is now largely out of fashion, especially in bureaucratic circles where the favoured new term is “Roma”. Strangely in an age that prizes gender-neutral language, that is the literal plural of “Rom”, a Romany word meaning man or husband.» 
  18. ^ «Is using the word Gypsy racist or suitable material for a sketch show?». the Guardian (engelsk). 24. september 2009. Besøkt 3. mars 2021. 
  19. ^ Paulson, Michael (20. april 2018). «Term of Affection? Ethnic Slur? Theater Union Decides That ‘Gypsy’ Must Go. (Published 2018)». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 3. mars 2021. «To many, the word Gypsy, referring to Roma people who migrated from India centuries ago, is pejorative, no matter the context. “It is an ethnic slur,” said Carol Silverman, a professor of anthropology at the University of Oregon who describes herself as “ a non-Romany activist-scholar.”» 
  20. ^ a b c Rai, Niraj; Chaubey, Gyaneshwer; Tamang, Rakesh; Pathak, Ajai Kumar; Singh, Vipin Kumar; Karmin, Monika; Singh, Manvendra; Rani, Deepa Selvi; Anugula, Sharath (28. november 2012). «The Phylogeography of Y-Chromosome Haplogroup H1a1a-M82 Reveals the Likely Indian Origin of the European Romani Populations». PLOS ONE. 11 (engelsk). 7: e48477. ISSN 1932-6203. PMC 3509117 . PMID 23209554. doi:10.1371/journal.pone.0048477. Besøkt 1. mars 2021. 
  21. ^ a b c d e f Iovit̨ă, Radu P.; Schurr, Theodore G. (2004). «Reconstructing the Origins and Migrations of Diasporic Populations: The Case of the European Gypsies». American Anthropologist. 2 (engelsk). 106: 267–281. ISSN 1548-1433. doi:10.1525/aa.2004.106.2.267. Besøkt 4. mars 2021. 
  22. ^ «Stolt arv». NRK. 23. november 2010. Besøkt 22. februar 2018. 
  23. ^ a b «– Jeg flyttet 17 ganger før jeg fylte 10». Dagsavisen (norsk). 7. juni 2015. Besøkt 22. februar 2018. 
  24. ^ a b «Kjent taterartist utestengt fra taterfond». Dagbladet.no (norsk). 29. oktober 2010. Besøkt 22. februar 2018. 
  25. ^ «Laila Yrvum kaller seg tater». NRK. 19. september 2005. Besøkt 22. februar 2018. 
  26. ^ «Åge forteller om selvmordsforsøk i ny biografi». VG (norsk). 24.10.2011. Besøkt 22. februar 2018. 
  27. ^ a b c d Matras, Yaron (1. mars 2000). «Romani migrations in the post‐communist era: Their historical and political significance». Cambridge Review of International Affairs. 2. 13: 32–50. ISSN 0955-7571. doi:10.1080/09557570008400297. Besøkt 3. mars 2021. 
  28. ^ a b Melegh, Bela I.; Banfai, Zsolt; Hadzsiev, Kinga; Miseta, Attila; Melegh, Bela (31. august 2017). «Refining the South Asian Origin of the Romani people». BMC Genetics. 1. 18: 82. ISSN 1471-2156. PMC 5580230 . PMID 28859608. doi:10.1186/s12863-017-0547-x. Besøkt 3. mars 2021. 
  29. ^ a b Gómez-Carballa, Alberto; Pardo-Seco, Jacobo; Fachal, Laura; Vega, Ana; Cebey, Miriam; Martinón-Torres, Nazareth; Martinón-Torres, Federico; Salas, Antonio (15. oktober 2013). «Indian Signatures in the Westernmost Edge of the European Romani Diaspora: New Insight from Mitogenomes». PLOS ONE. 10 (engelsk). 8: e75397. ISSN 1932-6203. PMC 3797067 . PMID 24143169. doi:10.1371/journal.pone.0075397. Besøkt 1. mars 2021. 
  30. ^ a b c Stevenson, Victor (1999). Språkenes vandringer: den vestlige verdens språk i tekst og bilder. Oslo: Grøndahl Dreyer. ISBN 8250425766. 
  31. ^ Ernst Håkon Jahr (redaktør), 1992, Language Contact: Theoretical and Empirical Studies, side 37-52.
  32. ^ Acton, Thomas, 1981, Surviving peoples: Gypsies
  33. ^ Imninalu: Myths, Hypotheses and Facts Concerning the Origin of Peoples: The True Origin of Roma and Sinti
  34. ^ Isabel Mendizabal og 21 andre: "Reconstructing the Population History of European Romani from Genome-wide Data". Current Biology. 22 (24), 6 December 2012, side 2342–2349.
  35. ^ Takezawa, Yasuko (10. desember 2020). «Racialization and discourses of “privileges” in the Middle Ages: Jews, “Gypsies”, and Kawaramono». Ethnic and Racial Studies. 16. 43: 193–210. ISSN 0141-9870. doi:10.1080/01419870.2020.1745255. Besøkt 4. mars 2021. «he Gypsies are believed to have arrived in Wallachia c.12th century, and in Moldavia thereafter (Gheorghe 1983). There is general agreement among scholars that they arrived before the establishment of the Wallachian and Moldavian states and were treated as slaves from an early stage.» 
  36. ^ a b c d Brearley, M. (2001). The persecution of Gypsies in Europe. American Behavioral Scientist, 45(4), 588-599.
  37. ^ The PatrinWeb Journal: Timeline of Romani (Gypsy) history
  38. ^ Tran, Mark (29. september 2010). «Roma expulsions: EU to start legal action against France». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 4. mars 2021. «Critics say France and other western European countries are unfairly targeting an ethnic minority and lumping together entire communities instead of handling the expulsions on a case-by-case basis. Up to 15,000 Roma live in France, according to the advocacy group Romeurope. The French authorities have no official estimate.» 
  39. ^ Arnvid Lillehammer: Valentin Olsen Blomsterberg - reisande eller soldat? Norsk slektshistorisk tidsskrift, 2018, side 159.
  40. ^ a b Rødsten, Sigurd (2013). «Rom i arkivet». Kirke og Kultur. 03 (norsk). 118: 331–344. ISSN 1504-3002. Besøkt 3. mars 2021. 
  41. ^ Hegtun, Halvor: Dystert minne om grusom tid
  42. ^ Dag og Tid, «Ei norsk tragedie», 20. februar 2015, s. 16.
  43. ^ Guri Hjeltnes: Den norske stat betalte Nazi-Tyskland for å transportere vekk norske rom, Dagbladet, 13. februar 2015.
  44. ^ Dag og Tid, 29. januar 2021, s. 14.
  45. ^ Hansen, Ståle (13. mars 2012). «Avvist av Norge – havnet i dødsleir». NRK. Besøkt 3. mars 2021. 
  46. ^ «Bob Hoskins dead: Goodbye to the geezer’s geezer». The Independent (engelsk). 30. april 2014. Besøkt 22. februar 2018. 
  47. ^ «Gypsies Appeal to U.N. for Aid And Protection of Civil Rights». The New York Times. 4. juni 1978. Besøkt 13. januar 2012.  (engelsk)
  48. ^ Cadwalladr, Carole (25. august 2007). «Interview: Ronnie Wood». the Guardian (engelsk). Besøkt 22. februar 2018. 
  49. ^ «Sigøynerdronningen Lola Karolis grav utsatt for hærverk». Aftenposten. 29. juni 2017. Besøkt 22. februar 2018. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger