Åpne hovedmenyen

Odd Klingenberg

norsk advokat og politiker
Odd Klingenberg
Odd Klingenberg 1930s.jpg
Født8. juni 1871
Trondheim
Død3. november 1944 (73 år)
Trondheim
Far Sverre Olafssøn Klingenberg
Søsken Olaf Klingenberg, Sverre Klingenberg, Kaare Klingenberg
Beskjeftigelse Politiker, advokat
Parti Høyre
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden (1921), Kroningsmedaljen 1906, kommandør av Nordstjerneordenen, ridder av Kristusordenen
Norges sosialminister
1923–1924
RegjeringHalvorsen II, Berge
ForgjengerRasmus Olai Mortensen
EtterfølgerLars Oftedal
Sør-Trøndelags fylkesmann
1921–1940
ForgjengerHarald Bothner
EtterfølgerJohan Cappelen
Norges sosialminister
1920–1921
RegjeringHalvorsen I
ForgjengerPaal Berg
EtterfølgerLars Oftedal
Trondhjems ordfører
1911–1916
ForgjengerAndreas Berg
EtterfølgerOle Konrad Ribsskog

Odd Sverressøn Klingenberg (født 8. juni 1871 i Trondhjem, død 3. november 1944 samme sted) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker (H). Han var stortingsmann for Trondhjem og Levanger 19071909 og 19191924 samt sosialminister 1920–1921 og 1923–1924. Klingenberg var dessuten Trondhjems ordfører 1911–1916 og fylkesmann i Sør-Trøndelag 1921–1940. Han markerte seg som en progressiv sosialpolitiker, og gikk i bresjen for åttetimers normalarbeidsdag, sosial boligbygging, utbyttedeling, valgreform og et moderne trygdesystem basert på skatt.[1] Klingenberg fikk også flertall på Stortinget for sitt forslag om folkepensjon i 1923, men innføringen av denne ble utsatt til 1936 grunnet den store depresjonen.[2][3] Ifølge Olaus Schmidt var Klingenbergs personlighet preget av trygghet og sinnsro.[4]

BakgrunnRediger

Han ble født i Trondhjem (fra 1931 Trondheim) i 1871, som sønn av overrettssakfører Sverre Olafssøn Klingenberg (1844–1913) og Hilda Johannesdatter (1843–1912). Han var dermed av en relativt velstående familie med jurister i flere slektsledd. Odd Klingenbergs søsken var høyesterettsadvokat Olaf Klingenberg, bygningsingeniør Sverre Klingenberg, topograf Kaare Klingenberg, Roar Klingenberg, Hedin Klingenberg og Hilda Klingenberg. Han var forøvrig sønnesønn av fogd Olaf Hannibal Sommerfeldt Klingenberg, grandnevø av major Johannes Benedictus Klingenberg, samt nevø av generalmajor Trygve Olafssøn Klingenberg.

Klingenberg-slekten stammer fra Lolland i Danmark, og kom til Norge med Andreas Clausen Klingenberg (død 1688), som var magasinforvalter på Munkholmen. Fra det store og høytliggende sommerstedet Klingenberg, reist i italiensk villastil i 1850, var det flott utsikt over Lademoen, Lade og Trondheimsfjorden. Odd Klingenberg er begravet ved Nidarosdomen i Trondheim.

Odd Klingenberg ble gift med Hulda Johannessen den 30. april 1896, og de ble etterhvert foreldre til Leif Klingenberg (født 1897), Synnøve Klingenberg (født 1899) og Svein Klingenberg (født 1917).

YrkeskarrièreRediger

Han tok examen artium ved Trondhjems katedralskole i 1889 og tok examen philosophicum like etter. Han begynte å studere musikk, men byttet til studier i rettsvitenskap etter et halvt år med tvil, og var cand.jur. fra 1894.[4] Han tok så advokaturen i 1902. Klingenberg var overrettssakfører og fullmektig i farens firma i Trondhjem fra 1894, hvor han senere var kompanjong fra 1899 og høyesterettsadvokat fra 1902. Klingenberg var også aktor i meddomsretten. Klingenberg var senere fylkesmann i Sør-Trøndelag fra 18. november 1921 til 6. mars 1923 og igjen fra 25. juli 1924 til 1940, altså med permisjon i tiden han var sosialminister 1923–1924.[5] Viktige saker i Klingenbergs tid som fylkesmann var utbedring av sykehusforhold, kommunal gjeld, samferdsel og næringslivets rammevilkår.

Klingenberg innehadde dessuten en rekke offentlige verv, og var styremedlem i en rekke betydelige industriforetak og bedrifter. Han var blant annet formann i direksjonen i Trondhjems Sparebank, medlem av Trondhjems Sparebanks kontrollkomité, medlem av representantskapet i Trondhjems Privatbank, medlem av direksjonen i Trondhjems Adresseavis, styremedlem i E. C. Dahls bryggeri og styremedlem i Salvesen & Thams Communikations Aktieselskap.[5][6]

Av offentlige verv kan nevnes styreformann i Aldershjem for sjøfolk i Trondhjem, medlem av direksjonen i Thamshavnbanen, medlem av Matrikkelkommisjonen av 1910, medlem av komiteen som utarbeidet bestemmelser om det vitenskapelige forskningsfond av 1919, formann i Sosialdepartementets boligutvalg av 1923, formann i Sykeforsikringskomiteen av 1927 samt formann i Trafikkrådkomiteen av 1934.[5]

Han skrev forøvrig en rekke artikler og avhandlinger om ulike sosiale spørsmål, alderstrygd, sykeforsikring og tvungen voldgift i arbeidstvister.[5]

Politisk arbeidRediger

Klingenberg var medlem av Trondhjem bystyre, hvor han var varaordfører 1904–1906 og ordfører 1911–1916. Ved sammenslutningen av Trondhjems grunnlovsforening og Yngre konservatives forening til Trondhjems konservative forening (nå Trondheim Høyre) i 1901, ble Klingenberg foreningens første formann. Han var også medlem av Høyres sentralstyre 1908–1911. Han var innvalgt på Stortinget fra Trondhjem og Levanger, 2. krets Kalvskindet 1907–1909, og var da tilsluttet Samlingspartiet. Klingenberg var senere innvalgt som Høyre-representant fra 1. krets Bratøren og Ilen 1919–1921 og fra Trondhjem og Levanger som storkrets 1922–1924. Han var medlem av Stortingets sosialkomité 1907–1909, hvor han var formann 1919–1923, og av Stortingets fullmaktskomité 1919–1920.

Klingenberg var statsråd i Sosialdepartementet i Otto B. Halvorsens første regjering fra 21. juni 1920 til 21. juni 1921, og igjen i Otto B. Halvorsens andre regjering og Abraham Berges regjering fra 6. mars 1923 til 25. juli 1924. Han var også fungerende statsråd i Justis- og politidepartementet fra 24. til 29. mars 1923. Klingenberg var egentlig favoritt til å ta over som statsminister for Høyre etter Otto B. Halvorsens død i 1923, men ble vraket av eget parti til fordel for Abraham Berge fra Frisinnede Venstre.[1] Den svært progressive sosialministeren Klingenberg, som også var partiets sosialpolitiske talsmann, hadde lenge drevet norske næringslivstopper til randen av raseri idet han ofte plasserte Høyre til venstre for koalisjonspartneren Frisinnede Venstre med sin reformlinje.[1] Han møtte også motstand fra Høyre-folk utenfor byene, især på Vestlandet.[2] Med Halvorsen død og Klingenberg på sidelinjen kom kravet om sparepolitikk til uttrykk gjennom Berge, og senere Ivar Lykke, som statsministre.[1]

I likhet med de øvrige statsrådene i Abraham Berges regjering, ble Klingenberg stilt for riksrett 1926–1927, men ble frifunnet sammen med resten den 25. mars 1927. Saken var fra 1923 og gjaldt tildelelse av bevilgninger til Den norske Handelsbank uten å informere Stortinget, men alle ble frikjent (under dissens) ut ifra at de hadde handlet i beste mening.

UtmerkelserRediger

Klingenberg ble i 1921 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden «for statsborgerlig og embedsfortjeneste».[7] Han ble også tildelt Kroningsmedaljen 1906. Klingenberg mottok storkors av Nordstjerneordenen og var ridder av den portugisiske Kristusordenen.

StortingskomiteerRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d «Høyres historie 1 & 2: Høyre uten råtne røtter». Aftenposten. 26. september 1984. 
  2. ^ a b «Sosialpolitikk eldre enn sosialdemokrater». Aftenposten. 29. juni 1984. 
  3. ^ «Et parti med sosial profil». Høyre. [død lenke]
  4. ^ a b Schmidt, Olaus (1929). «Klingenberg, Odd Sverressøn». Norsk biografisk leksikon. 4 (1 utg.). Oslo: Aschehoug. 
  5. ^ a b c d «Odd Sverressøn Klingenberg». Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. 
  6. ^ «Klingenberg, Odd». Merkantilt biografisk leksikon. 1935. 
  7. ^ Amundsen, O. Delphin (1947). Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947. Oslo: Grøndahl & Søns Forlag. s. 85. 

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Harald Bothner 
Sør-Trøndelags fylkesmann
(1921–1940)
Etterfølger:
 Johan Cappelen