Det ville vesten

«Ville Vesten» har flere betydninger.

Ville vesten (engelsk: The Wild West, The American Frontier eller Old American West) er en betegnelse som sammenfatter geografi, historie, folkeminne, litterære uttrykk og populærkultur om livet i den amerikanske menneskelige ekspansjon vestover i Nord-Amerika. Det begynte med de engelske bosetningene i de amerikanske kolonier tidlig på 1600-tallet og endte med at de siste gjenværende territoriene ble opptatt som delstater i Amerikas forente stater tidlig på 1900-tallet. Den vestlige halvdelen av USA i perioden rundt andre halvdelen av 1800-tallet, særlig tiden mellom 1848 og 1890, er den tiden som i populærkulturen oppfattes som «Det ville vesten» og som amerikanere gjerne omtaler som «The Old West», og som jevnlig overdriver på romantikken og volden på denne tiden.

En cowboy fra 1888, et ikonisk bilde på Det ville vesten Lokalisering: historisk i rekkefølge av innlemmelse: Innfødte landområder De tretten koloniene Nye Sverige Nye Nederlandene Ny-Frankrike Republikken Vermont Fransk Louisiana Ruperts Land Spansk Florida Republikken Texas Mexico (sørvestlige USA) Oregon Country Russisk Amerika Republikken Hawaii

Som definert av historikerne, er ville vesten den historie som forteller om opprettelsen og forsvaret av samfunnene, bruken av landet, utviklingen av markedet, og dannelsen av delstatene. Det er en fortelling om erobring, men også om overlevelse, utholdenhet, og samkjøring av folk og kulturer som fødte og fortsatte livet i Amerika. Gjennom avtaler med utenlandske nasjoner og innfødte stammer; politiske kompromisser; militære erobringer; etableringen av lov og orden; byggingen av bondegårder, farmer, rancher, og byer; avmerking av stier, løyper og tråkk gjennom villmarken, graving av gruver; og tiltrekke seg store migrasjoner av utlendinger, ekspanderte USA fra kyst til kyst. Således oppfylte således den unge nasjonens sin «forhåndsbestemt skjebne», overbevisningen om at det var skjebnebestemt at USA skulle ekspandere fra Atlanterhavet på østkysten til Stillehavet i vest, og dermed dekke hele det nordamerikanske kontinent (Canada unntatt). Uttrykket ble brukt første gang på midten av 1800-tallet som forsvar for amerikansk territoriell ekspansjon. Historikeren Frederick Jackson Turner i hans «Frontier Thesis», tese om grensen (1893) teoretiserte at the frontier, «ville vesten», var en prosess som omformet europeere til et nytt folk, amerikanere, hvis verdier fokuserte på likhet, demokrati, og optimisme, foruten også individualisme, selvtillit, og selv vold. Denne selvbevisstheten og retten til å ekspandere vestover førte også til en etnisk utryddelsen av den innfødte urbefolkningen, de amerikanske indianere, en del av historien som ikke er like populær eller uten kontrovers.

Etter hvert som de amerikanske grensetraktene, the frontier, har gått over i historien, har mytene om ville vesten i litteraturen, filmen og populærkulturen tatt et bestemt nostalgisk grep om fantasien og forestillingene til både amerikanere og utlendinger. USA er nær usedvanlig i valg av sitt ikoniske selvbilde. En historiker har slått fast at ingen annen nasjon har tatt en bestemt tid og sted fra sin fortid og produsert en konstruksjon av fantasi og forestilling som er likestilt den amerikanske skapelsen av ville vesten.

Begrepene

USA vokste mye i løpet av 1800-tallet

Grenselinjen var den ytre linje for bosetning. Den bevegde seg jevn og fast vestover fra 1630- til 1880-tallet (med tidvise bevegelser nordover inn i Maine og Vermont, sørover inn i Florida, og østover fra California og inn Nevada). Folketellingsbyråets definisjon av «grenselinjen» var en bosetningtetthet på to mennesker per kvadratmil. «Vesten» var det nylig bosatte området i nærheten av denne grensen. Således var deler av Midtvesten og Sørstatene, skjønt ikke lenger betraktet som «Vesten», hadde en grenseområde-arv sammen med de moderne vestlige statene. På 2000-tallet er imidlertid betegnelsen «den amerikanske vesten» ofte benyttet og forstått for området vest for elven Mississippi.

Kolonitidens grenseområder

• Se hovedartikkel, De tretten koloniene

Den koloniale tiden, før 1776, var vesten høyt prioritert av bosettere og politikere. Den amerikanske grensetiden begynte da Jamestown i Virginia ble bosatt av engelskmenn i 1607. I de tidligste tidene med europeisk bosetning langs atlanterhavskysten, ned til rundt 1680, var grensen i all vesentlighet enhver del av kontinentets indre bortenfor utkanten av eksisterende bosetninger langs kysten. De engelske, franske, spanske og nederlandske mønstrene for ekspansjon og bosetning var svært forskjellige. Kun noen få tusen franskmenn utvandret til Canada; disse bosatte i landsbyer langs elven St. Lawrence, bygde samfunn som forble stabile for lange strekninger; de fortsatte ikke videre vestover slik britene gjorde. Selv om franske pelsjegere og handlere strakte seg videre gjennom de store sjøer og regionen i Midtvesten, var det sjelden at de ble fast bosatt. Fransk bosetning var begrenset til noe få og små landsbyer som Kaskaskia i Illinois, foruten en større bosetning i sør rundt New Orleans. Likeledes satte nederlendere opp handelsposter i dalen til Hudsonelven, fulgt av store tildelinger av landområder til rike grunneiere med særrettigheter som fraktet inn leietakerbønder som skapte kompakte, vedvarende landsbyer. De skapte en tett, rural bosetning i den nordlige delen av det som i dag er delstaten New York, men de ekspanderte ikke videre vestover.

I kontrast til dette mønsteret ga britiske bosetninger fortrinnsrett til å eie land og jord for de enkelte bønder, og etter hvert som befolkningen vokste, ekspanderte de vestover for å finne nytt bondeland. I motsetning til De britiske øyer, hvor et lite antall aristokratiske landeiere eide bortimot all god og profitabel jord, var eierskap i Amerika billig, lettvint og utstrakt. Å eie land førte med seg en grad av uavhengighet foruten også en politisk stemme for lokale og provinsielle posisjoner. De typiske bosetningene i New England var ganske kompakte, tett og små, alle innenfor en engelsk kvadratmil. Konflikter med de innfødte amerikanere og urbefolkningen oppsto ut av politiske saker, rett og slett hvem som bestemte i området. Tidlige grenseområder øst for fjellkjeden Appalachene omfattet dalføret langs elven Connecticut, og nordlige New England (som var en ekspansjon nordover, ikke vestover).

De fleste av koloniene hadde indianerkriger. Det som kalles for de franske og indianske kriger var i realiteten kriger mellom Storbritannia og Frankrike hvor franskmennene forsøkte å utligne deres små koloniale befolkningsandel ved å bruke indianere som allierte, og ble utkjempet til og fra mellom 1689 og 1763. Krigene endte med en fullstendig seier til britene som tok fra Frankrike Canada og dets vestlige landområder til elven Mississippi; landområdene vest for elven, inkludert New Orleans, gikk til Spania. Tidlig på 1770-tallet bevegde amerikanerne over Appalachene og inn i vestlige Pennsylvania, og områdene i Ohio, Kentucky og Tennessee. Deres mest kjente leder var Daniel Boone.

Den nye nasjonen

Stater og territorier i USA i 1789. Den spansek kolonien Louisiana midt på kartet.

Louisiana-kjøpet

• Se hovedartikkel, Louisiana-kjøpet

Etter å ha vunnet den amerikanske uavhengighetskrigen (1783), dro amerikanske bosettere i stort antall vestover. I 1788 hadde amerikanske pionerer i det nordvestlige territoriet etablert Marietta i Ohio som den første permanente amerikanske bosetning i territoriet.

I 1775 blinket Daniel Boone ut et veitråkk for kolonien Transylvania Company fra Virginia gjennom passasjen Cumberland Gap og inn i sentrale Kentucky. Det ble senere forlenget for å nå fram til Fallene i Ohioelven ved Louisville, som var den eneste farbare barriere på elven i disse tider. Villmarksveien var bratt og tøff, og den kunne bare reises til fots eller på hesteryggen, men den var den beste veien for tusenvis av bosettere som reiste inn i Kentucky. I en del områder møtte de angrep fra indianere. I 1784 drepte indianere over 100 reisende på villmarksveien. Ingen indianere bodde fast i Kentucky, men de sendt ut angrepsgrupper for å stoppe nykommerne trenge seg inn på deres tidligere enemerker. En av de som ble angrepet var Abraham Lincolns bestefar som ble skalpert i 1784 i nærheten av Louisville.

Overtagelse av indianerland

Nybyggerne reiste i vogner langs den grove villmarksveien.

Kart over nybyggernes villmarksveien ved 1785.

Krigen av 1812 markerte den endelige konfrontasjonen mellom de betydelige indianerstyrkene som forsøkte å stoppe videre inntrenging med britisk støtte. Det britiske krigsmålet omfattet opprettelsen av en uavhengig indiansk stat (under britisk beskyttelse) i Midtvesten. Amerikanske grensemilits under general Andrew Jackson beseiret indianerstammen creekerne (i dag kalt for muscogee-indianere) og åpnet Sørvesten, mens militsen under guvernør William Henry Harrison beseiret den indiansk-britiske alliansen i slaget ved Horseshoe Bend i 1814 i Alabama. Generelt bekjempet grensemilitsen indianerne med liten hjelp fra den amerikanske hæren eller de føderale myndighetene.

Mot slutten av 1812-krigen forhandlet John Quincy Adams, Henry Clay og Albert Gallatin (en ledende antropolog) og andre amerikanske diplomater fredsavtalen i Gent i 1814 med Storbritannia. De avviste den britiske planen om opprettelsen av en egen indiansk stat på de amerikanske territoriet sør for de store innsjøer. De forklarte den amerikanske politikken for overtagelse av indianernes landområder:

«De forente amerikanske stater, selv om de ikke har til hensikt noensinne å overta landområder fra indianerne, annet enn fredelig, og med deres fri godkjenning, er helt bestemt på dette vis å kreve progressivt og i forhold til hva deres voksende befolkning kan kreve, å gjenvinne fra naturens tilstand, og føre inn i kultivering hver eneste andel av territorium som er innenfor deres anerkjente grenser. I så å gjøre for å understøtte millioner av siviliserte vesener, de vil ikke overtråde noen lovmessig pålegg eller av menneskeheten; for de vil ikke bare gi til noen få tusen villmenn spredt over det territoriet noen stor ekvivalent for enhver rett de må overgi...»

Under den amerikanske revolusjonen knesatte man det stolte prinsipp at alle mennesker var født like og med samme rett til å strebe etter frihet og lykke. Det innebar dog ikke at alle skulle delta i det politiske livet og de politiske beslutningene. Kvinner burde holdes borte fra offentlige saker, og de fattige kunne ikke kjenne ansvar for offentlige saker, men det viktigste var at svarte slaver og ikke minst de indianske urinnvånerne ikke kunne forstås å være samme mennesker som andre. At indianerne ikke kunne innbefattes med samme rettigheter som andre amerikanere gikk tilbake til 1622 da Jamestown ble angrepet av indianere. Reaksjonen ble heftig. Begrepet «massakre» ble benyttet i England, et begrep som aldri ble benyttet om egne krigstog mot urbefolkningen. Landet het Virginia, jomfruelighetens rene land, og selve uskylden var blitt krenket. Det var derfor en plikt å beskytte den engelsktalende sivilisasjonen mot «disse unaturlige naturvesenene». Det var få etiske hindringer i å overta indianernes landområder.

Nye territorier og stater

Jefferson så på seg selv som en mann av grenseområdene og en vitenskapsmann; han var ivrig interessert i å ekspandere og utforske vestlige Amerika.

Da bosetterne strømmet inn, ble grensedistriktene først territorier med valgt lovgivningsmakt og en guvernør utnevnt av presidenten. Deretter når befolkningen hadde nådd 100 000 innbyggere kunne territoriet søke å bli delstat. Grensefolket oppga typisk sett de lovmessige formaliteter og restriktive rettigheter som ble favorisert av de øverste samfunnsklasser i øst, og de tilpasset seg til et mer direkte og praktisk demokrati og mer samfunnsmessige likheter som ikke var preget av ulike samfunnsklasser.

I 1800 hadde den vestlige grensen nådd fram til elven Mississippi. St. Louis i Missouri var den største byen i grenseområdene, innfallsporten for videre reiser vestover, og en hovedsenter for handel for trafikken på Mississippi og handelen i innlandet.

Thomas Jefferson tenkte på seg selv som en mann fra grensetraktene og var ivrig opptatt med ekspansjon og utforskningen av vesten. Jeffersons kjøp av Louisiana i 1803 doblet størrelsen på nasjonen til en kostnad av 15 millioner dollar, eller omtrent 0,04 dollar per acre (236 millioner dollar omregnet til 2013, mindre enn 42 cent per acre). Føderalistpartiet motsatte seg ekspansjonen, men Jefferson og hans tilhengere i Det demokratisk-republikanske parti fremmet muligheten på å kunne opprette millioner av nye gårdsbruk ved å ekspandere omfanget av landeiere; eierskapet ville styrke det ideelle republikanske samfunn, basert på jordbruk (ikke handel), behersket styre, og fremme selvtillit og dyd, foruten også å danne et politisk fundament for jeffersoniansk demokrati.

Selv før kjøpet planla Jefferson ekspedisjoner for å undersøke og kartlegge landområdene. Han ansatte Lewis og Clark for «å utforske elven Missouri og dens hovedstrøm, og ved dens løp og kommunikasjon med vannene til Stillehavet; om det er Columbia, Oregon, Colorado eller hvilken som helst annen elv som kan tilby den mest direkte og anvendelige kommunikasjonen tvers over kontinentet med den hensikt å drive handel.» Jefferson instruerte også ekspedisjonen til å studere regionens innfødte stammer (inkludert deres moral, språk og kultur), vær, jord, elver, kommersiell handel, dyr- og planteliv.

Entreprenører og igangsettere, særlig John Jacob Astor, grep rask muligheten og ekspanderte pelshandelen inn i Pacific Northwest, området langs Stillehavet i nordvest. Astors «Fort Astoria» (senere Fort George), ved munningen av elven Columbia, ble den første faste hvite bosetningen i dette området, skjønt det var ikke lønnsomt for Astor. Han opprettet sitt pelshandelsselskap, American Fur Company, i et forsøk på å bryte det monopol som Hudson's Bay Company hadde over regionen. Ved 1820 tok Astor over de uavhengige handelsmennene og pelsjegerne for selv å opprette et lønnsomt monopol; han forlot virksomheten som multimillionær i 1834.

Pelshandelen

Pelshandel ved Fort Nez Percés i 1841

Etter hvert som grensen flyttet seg vestover, pelsjegere flyttet seg med bosetterne og søkte ut ny tilgang etter bever og andre skinnressurser som ble skipet over til Europa. Jegerne var de første europeere i mye av det Gamle Vesten og de opprettet de første arbeidsforbindelsene med de innfødte amerikanerne i Vesten. De hadde omfattende kunnskap om terrenget i nordvest, inkludert den viktige passasjen South Pass gjennom fjellene Rocky Mountains i sørvestlige Wyoming. Passasjen ble oppdaget en gang rundt 1812 og ble senere en viktige reiserute for bosettere til Oregon og Washington. Ved 1820 hadde imidlertid et nytt system «brigade-møteplass» (rendezvous) sendt menn i «brigader» tvers over landet i store ekspedisjoner, og omgikk mange indianerstammer. De oppmuntret også mange «frie pelsjegere» til å utforske nye regioner på egen hånd. Ved slutten av hver jaktsesong ankom pelsjegerne til «møtestedene» og selge deres fangst ved handelsstasjonene langs elven Green, øvre Missouri, og øvre Mississippi. St. Louis var den største byen for slike «møtesteder». Ved 1830 hadde imidlertid motene endret seg og beverluer ble erstattet med silkehatter, noe som avsluttet behovet for kostbar amerikansk pels. Det avsluttet også en tidsalder for fjellmennene, pelsjegerne og speidere som Jedediah Smith (som hadde reist omfattende gjennom uutforsket landområder enn noen annen ikke-indianer og var den første amerikaner som nådde fram til Californias overland. Handelen med beverpels var bortimot helt opphørt ved 1845.

De føderale myndigheter og Vesten

John Quincy Adams, USAs 6. president.

Det var en bred enighet om viktigheten å bosette territoriene så fort som mulig, men debatten delte seg over prisen myndighetene kunne kreve. De konservative og whigene, representert ved president John Quincy Adams, ønsket et moderat tempo som tok betaling fra nykommerne tilsvarende myndighetenes utgifter. Demokratene, imidlertid, tolererte en vill jakt etter land til minimumspriser. Den endelige løsningen kom i loven for småbruk, Homestead Law, av 1862 som krevde et moderat tempo som ga nybyggere 160 dekar gratis til odel og eie gitt at de ville arbeide på området i fem år.

Det private profittbehovet dominerte forflytningen vestover, men de føderale myndighetene spilte en støttende rolle i å sikre landområder via avtaler og i å opprette territoriale myndigheter med guvernører utpekt av presidenten. De føderale myndighetene skaffet seg først vestlige territorier via avtaler med andre nasjoner eller innfødte stammer. Deretter sendte de ut vurdering- og besiktigelsesmenn for å kartlegge og dokumentere landområdene. Byråkratiet i hovedstaden Washington håndterte føderalt land ved General Land Office (GLO) i innenriksdepartementet, og etter 1891 ved Forest Service i jordbruksdepartementet. Etter 1900 ble bygging av demninger og kontroll av oversvømmelser betydelige utfordringer.

Transport var et viktig sak og hæren, særlig hærens ingeniører, ble gitt fullt ansvar for å sikre navigering av elvene. Dampskip, først benyttet på elven Ohio i 1811, gjorde bruk av billige reiseruter ved hjelp av elvesystemene, særlig elvene Mississippi og Missouri, og deres sidegreiner. Hærens ekspedisjoner opp elven Missouri i tiden 1818-25 gjorde det mulig for ingeniører å forbedre teknologien. Eksempelvis kombinerte hærens dampskip «Western Engineer» av 1819 et meget grunn trekk med et av de tidligste damphjul i akterenden. I 1819-25 utviklet oberst Henry Atkinson kjølbåter med hånddrevne padlehjul.

Samtidig spilte det føderale postsystemet en viktig rolle i ekspansjonen, ved å sikre ekspansjon vestover ved hjelp av billige, raske og hendige kommunikasjonssystemer. Brev fra tidlige nybyggere skaffet informasjon og oppmuntret til øke utvandringen til Vesten, hjalp spredte familier å holde kontakten og skaffet nøytral hjelp, støttet entreprenører å finne forretningsmuligheter, og gjorde det mulig med jevnlig kommersielle forbindelser mellom handelsmenn i vest og engroshandel og fabrikker i øst. Posttjenesten støttet likeledes hæren i å holde kontrollen over de omfattende og utstrakte vestlige territoriene. Den utstrakte sirkulasjonen av viktige aviser ved postgang, slik som New York Weekly Tribune, sikret samhandling mellom politikere i ulike delstater. Posttjenesten bidro også til å integrere etablerte områder med nybyggerområdene i Vesten, skapte en økt følelse av nasjonalisme og bidro med nødvendig infrastruktur.

Forskere, kunstnere og utforskere

Det første Fort Laramie slik som det så ut før 1840. Maleri fra minnet av Alfred Jacob Miller.

Myndighetene og private selskap sendte mange utforskere til Vesten. I 1805-1806 ledet løytnant i hæren, Zebulon Pike (1779–1813), en gruppe på 20 soldater for å finne utspringet til elven Mississippi. Han undersøkte senere elvene Red River og Arkansas på spansk område, og nådde til sist Rio Grande. På tilbaketuren navnga han en fjelltopp i Colorado etter seg, Pikes Peak, på østsiden av Rocky Mountains. Major Stephen Harriman Long (1784–1864) ledet ekspedisjonene av 1819-1820 til Yellowstone og Missouri, men hans kategorisering i 1823 av de store slettene, Great Plains, som skrinne og ubrukbare førte til at regionen fikk et dårlig omdømme som «den store amerikanske ørken», noe som frarådet bosetning i dette området i flere tiår.

John Charles Frémont, «Vestens stifinner».

I 1811 reiste naturforskeren Thomas Nuttall (1786–1859) og John Bradbury (1768–1823) opp elven Missouri med Astoria-ekspedisjonen. De dokumenterte og tegnet planter og dyreliv. Senere utforsket Nuthall Indian Territory (nå hetende Oklahoma), Oregon-veien, og selv Hawaii som den gang lå utenfor USA. Hans bok, A Journal of Travels into the Arkansas Territory var en viktig redegjørelse av livet i grenseområdene. Selv om Nuthall var en av de naturforskere som reiste mest før 1840, har beklageligvis det meste av hans dokumentasjon gått tapt. Kunstneren George Catlin (1796–1872) reiste opp elven Missouri så langt som til Nord-Dakota og gjorde nøyaktige malerier av den indianske kulturen. En sveitsisk besøkende, Karl Bodmer (1809–1893), var i USA i 1832-1834 sammen med den tyske prins Maximilians ekspedisjon. Prinsen var også etnolog, forsker og oppdagelsesreisende. Bodmer framstilte historisk interessante landskapsbilder og portretter fra Nord-Amerika. I 1803 innvandret John James Audubon (1785–1851) fra Haiti og etablerte et omdømme som en ledende utforsker, skogsmann, maler og naturforsker. hans største bedrift involverte å klassifisere og gjøre detaljerte tegninger av rundt 500 fuglearter i en bokutgivelse titulert Birds of America.

Den mest kjente av utforskerne var John Charles Frémont (1813–1890), en militæroffiser i hærens korps for topografiske ingeniører og senere antislaveriforkjemper. Han viste et talent for utforskning og svært dyktig i selvpromotering som ga ham oppnavnet «Vestens stifinner» og førte ham fram som presidentkandidat i det nye republikanske partiet i 1856. Han ledet en rekke ekspedisjoner på 1840-tallet som besvarte mange utstående geografiske spørsmål om regioner som var lite kjent. Han krysset Rocky Mountains ved fem forskjellige ruter, og kartla deler av Oregon og California. I 1846-1847 spilte han en rolle i erobringen av California. I 1848-1849 ble Frémont gitt oppdraget å lokalisere en sentral rute gjennom fjellene for den planlagte transkontinentale jernbanen, men hans ekspedisjon havnet i nesten-katastrofe da den gikk seg vill og ble fanget av en snøstrom. Hans rapporter blandet fortellinger med spennende hendelser med vitenskapelige informasjon, og detaljert, praktisk informasjon for reisende. De fanget offentlighetens oppmerksomhet og fantasi, og inspirerte mange til å reise vestover. Hans rapporter var «monumental i sin bredde, en klassiker utforskerlitteraturen».

Mens skoler ble etablert over nordøstlige USA, var det liten konkurranse på den vestlige grensen for Transylvania University som ble grunnlagt i Lexington i Kentucky i 1780. Den hadde en juridisk skole i tillegg til et medisinsk program. Universitetet trakk til seg politisk ambisiøse unge menn fra hele sørvestlige USA, inkludert 50 som ble senatorer, 101 kongressmenn, 36 guvernører, og 34 ambassadører, foruten Jefferson Davis, som ble president av Amerikas konfødererte stater, også kjent som Sørstatene.

Vesten før borgerkrigen

Demokrati i Midtvesten

Kart over territoriet Wisconsin 1836-1848

Historikeren Mark Wyman karakteriserte Wisconsin som pergamenttekst av lag på lag av folk og styrker, hver etterlot sitt faste trykk av innflytelse. Han identifiserte disse lagene som mangfoldige grenseområder, frontiers, over tre århundrer: indianergrensen, den franske grensen, den engelske grensen, pelshandelgrensen, gruvegrensen, og tømmerhogstgrensen. Til sist kom jernbanen og avsluttet grensen.

Frederick Jackson Turner vokste opp i Wisconsin i løpet av det siste stadier av grensetiden, og i hans reiser rundt om kunne han se sosiale og politiske utviklingslag. En av Turners siste studenter, Merle Curti, benyttet i en dybdeanalyse av lokalhistorien til Wisconsin for å sette Turners tese om demokrati på prøve. Turners syn var at det amerikanske demokrati «involverte utstrakt deltagelse i beslutningene som påvirket det vanlige livet, utviklingen av initiativ og selvtillit, og likhet i økonomiske og kulturelle muligheter. Det involverte således en amerikaniseringen av innvandrere.» Curti fant ut at fra 1840 og til 1860 fikk de fattigste gruppene i Wisconsin seg eierskap til landbruksjord, og ofte fikk de siden politisk lederskap på lokalt nivå. Han fant også ut at selv jordløse unge gårdsarbeidere var snart i stand til å skaffe seg sine egne gårder. Fri jord i grenseområdene skapte derfor muligheter og demokrati, både for europeiske innvandrere og som for de eksisterende yankeer.

Sørvest

En bonde i Iowa som høster avling på gammelt vis med vogn trukket av muldyr, 1920-tallet.

Fra 1770-tallet og fram til 1830-tallet flyttet pionerer inn i nye landområder som strakte seg fra Kentucky til Alabama til Texas. De fleste var bønder som forflyttet seg i familiegrupper. Historikeren Louis Hacker har vist hvor ødslete den første generasjonen av nybyggere var; de var altfor uvitende om hvordan de skulle kultivere jorda på skikkelig vis, og da den naturlige fruktbarheten i jomfruelig land var brukt opp, solgte de ut og flyttet seg vestover for å begynne på nytt. Hacker sier at hva som preget Kentucky i tiden rundt 1812:

«I det store og hele var det er et jordbrukssamfunn uten kunnskap eller ressurser. Det gjorde alle de synder som karakteriserer et ødselt og uvitende jordbruk. Gressfrø ble ikke sådd for høy og som et resultat måtte tamdyrene sørge for egen føde i skogene, markene ble ikke tillatt ligge som beiteland; en enkelt type avling ble plantet i jorda inntil den ble utarmet; gjødsel ble ikke spredt på markene; kun en liten del av gården var kultivert, resten ble latt stående som tømmer. Gårdsredskaper var enkle og primitive, og de fleste av dem ble produsert på gården. Det er enkelt [å forstå hvorfor] de amerikanske nybyggerne var jevnlig på flyttefot. Det var ikke hans frykt for å være i for nær kontakt med bekvemmeligheter og stengslene til et sivilisert samfunn som tilskyndet ham til uavlatelig aktivitet, heller ikke sjansen til å selge ut med profitt til nye bølger av nybyggere; det var hans golde land som drev ham videre. Sult var brodden. Pionerenes uvitenhet, hans utilstrekkelige utstyr for kultivering, hans begrensede midler, av transport nødvendiggjort av hans hyppige skifte av sted. Han var bare vellykket med ny, jomfruelig jordsmonn.»

Den andre bølgen av nybyggere gjenvant landet som var oppgitt, utbedret skadene og praktiserte et overlegent og langt mer lønnsomt jordbruk. Historikeren Frederick Jackson Turner undersøkte det individualistiske verdenssyn og verdiene til den første nybyggergenerasjonen:

«Hva de var imot var egenrådige hindringer, kunstige begrensninger på friheten til hvert enkelt medlem av disse grensefolkene som arbeidet med sin egen karriere uten frykt eller favorisering. Hva de instinktmessig motsatte seg var krystallisering av forskjeller, monopoliseringen av muligheter og fastsetting av dette monopolet av myndighetene eller ved sosiale skikker. Veien måtte være åpen. Spillet måtte bli spilt i henhold til reglene. Det var ingen kunstferdig likhet i mulighetenes, ingen stengte dører for de dyktige, ingenting som stoppet det frie spillet før det var utspilt. Mer enn det, det var en uformulert, kanskje, men meget reell følelse at jo mer suksess man hadde i spillet, hvor de dyktigere mennene var i stand til å oppnå forrang, ga ingen rett til å se ned på sine naboer, ingen hevdvunnet tittel for sikre overlegenhet grunnet stolthet og å redusere de like rettighetene og verdigheten til de mindre vellykte.»

Forhåndsbestemt skjebne

• Se hovedartikkel, Manifest Destiny

American progress, nasjonalromantiske maleri av John Gast (1872), symboliseringen av USA i form av en personifisering av en gudinne som leder det amerikanske folket vestover; en allegorisk skildring av landets selverklærte guddommelige skjebne.

Manifest Destiny er et amerikansk begrep for «forhåndsbestemt skjebne». Det henviser til en overbevisning på at det var riktig, skjebnebestemt og gitt av Gud at USA skulle ekspandere fra Atlanterhavet på østkysten til Stillehavet i vest. Uttrykket var uttrykt allerede kolonitiden, men begrepet ble formulert en gang på 1840-tallet av et populært magasin som i lederen skrev at «oppfyllelsen av vår forhåndsbestemt skjebne... å strekke seg over kontinentet tildelt av Forsynet for den frie utviklingen av vår årlige multipliserende millioner». Etter hvert som nasjonen vokste ble det sagt «ved retten til vår forhåndsbestemt skjebne.» Dette ble et økende rop av ekspansjonister i Det demokratiske partiet på 1840-tallet da administrasjonene til Tyler og Polk (1841–1848) med promoterte denne nasjonalistiske læren. Det amerikanske Whig-partiet, som representerte forretning og finansielle interesser, sto i opposisjon til denne skjebnetankegangen. Whigenes ledere Henry Clay og Abraham Lincoln oppfordret til utvikling av samfunnet gjennom modernisering og urbanisering framfor kun enkel horisontal ekspansjon. Ved å begynne med å annektere Texas, fikk tilhengerne av utvidelsespolitikken overtaket. John Quincy Adams, en antislaveri whiger, mente at annekteringen av Texas i 1845 var «den tyngste ulykke som noen gang rammet meg selv og mitt land.»

For å hjelpe nybyggere å reise vestover ble det produsert reisebøker for emigranter på 1840-tallet med informasjon om reiseruter som var anskaffet fra pelsjegere og Frémont-ekspedisjonene, og lovte fruktbar landbruksjord på andre siden av Rocky Mountains.

Mexico og Texas

• Se hovedartikkel, Texasrevolusjonen

Sam Houston aksepterer overgivelsen til den meksikanske general Santa Anna, 1836

Mexico ble uavhengig fra Spania i 1821, og overtok Spanias nordlige besittelser som strakte seg fra Texas til California. Karavaner begynte å levere varer til Mexicos Santa Fe langs transportruten Santa Fe Trail, en reise på 1400 km som tok rundt 48 dager fra Kansas City i Missouri (den gangen kjent som Westport). Santa Fe var også hovedveien for «El Camino Real» («Kongeveien»), en handelsrute som fraktet amerikanskproduserte varer sørover og dypt inn i Mexico, og fraktet tilbake sølv, pels og muldyr. En grein gikk også østover til Mexicogolfen, også kalt for «Gamle San Antonio-veien». Santa Fe ble forbundet til California via handelsruten kalt for «Gamle spanskeveien».

De spanske og meksikanske regjeringene lokket til seg amerikanske bosettere til Texas under sjenerøse betingelser. Stephen F. Austin ble en slags «empresario», mottok kontrakter fra meksikanske myndigheter for å skaffe innvandrere. I dette ble han også en faktisk politisk og militær leder av området. Spenninger økte imidlertid etter et mislykket forsøk på å etablere en uavhengig stat kalt «Fredonia» i 1826. William Travis, som ledet «krigspartiet», var talsmann for uavhengighet fra Mexico, mens «fredspartiet» ledet av Austin forsøkte å skaffe mer selvstyre innenfor det eksisterende forholdet. Da den meksikanske presidenten Santa Anna endret sine politiske allianser og gikk inn i det konservative Sentralistpartiet, erklærte han seg som diktator og beordret soldater inn i Texas for innskrenke innvandringen og slå ned på den politiske uroen. Imidlertid fortsatte innvandringen jevnt og trutt og 30 000 amerikanere med 3 000 slaver kom i 1835.

I en rekke kamper, inkludert massakrene av teksanere ved Alamo, hvor kjente amerikanere som Davy Crockett og James Bowie ble drept, og ved Goliad, men endte med en avgjørende seier for Texas i slaget ved San Jacinto hvor Sam Houston husket for å ropt ut «Husk Alamo! Husk Goliad!» teksanere etablerte den uavhengige republikken Texas i 1836. Den amerikanske kongressen nektet imidlertid å tilføye Texas grunnet landets forhold til slaveri og regional makt. Texas forble et eget land, ledet av Sam Houston, fram til det ble etablert til bli 28. delstat av USA i 1845. Regjeringen i Mexico fortsatte å hevde at Texas var en utbryterregion og at regionen var meksikansk.

Krig med Mexico

• Se hovedartikkel, Den meksikansk-amerikanske krigen

Politisk kart over Mexico mellom første og andre sentralrepublikk (1835 - 1846). USAs territorielle krav overfor Mexico (på vegne av republikken Texas) er innrammet med rødt, områder krevet av separatister er markert rosa.

Mexico nektet å anerkjenne Texas' uavhengighet i 1836, skjønt de fleste andre nasjoner av betydning gjorde det. Mexico truet med krig om Texas gikk inn som medlemsstat i USA, noe landet gjorde i 1845. President James K. Polk sendte forhandlere til Mexico, men de ble nektet å krysse den meksikanske grensen. Regjeringen i Mexico var i opprør. Den meksikanske hæren drepte en amerikansk enhet i et område som ble krevd av begge nasjoner, og begge sider var ivrig oppsatt på å avgjøre uenigheten med krig. Whigene, som kongressmedlem Abraham Lincoln, fordømte krig, men utsiktene til krig var meget populært utenfor New England.

Amerikanerne stormet festningen Chapultepec med et stort amerikansk flagg. Ca. 1847

Den meksikanske strategien var defensiv mens den amerikanske var offensiv. Amerikanerne aktet benytte et stort antall frivillige soldater. Landstyrker erobret New Mexico med liten motstand og dro videre til California som, kombinert med sjøstyrker, raskt ble erobret. Fra den amerikanske hovedbasen i New Orleans, ledet general Zachary Taylor styrker inn i nordlige Mexico og var seierrik i en rekke slag. Den amerikanske marinen tok general Winfield Scott til Veracruz. Derfra marsjerte han med 12 000 menn vest til Mexico by, vant det endelige slaget ved Chapultepec. Tidligere overveielser om å erobre hele Mexico og legge det inn under USA ble oppgitt da amerikanerne innså hvor forskjellig og annerledes de politiske og kulturelle verdiene i Mexico faktisk var. Som avisen Cincinnati Herald nedlatende og rasistisk uttrykte det, hva skulle USA med åtte millioner meksikanere som dyrket idoler, hedensk overtro, og som var en simpel, blandet rase?

Freden i Guadalupe Hidalgo i 1848 sikret at territoriene California og New Mexico ble amerikanske for 18,5 millioner dollar (som inkluderte antatte krav mot Mexico av bosettere). Gadsden-kjøpet i 1853 den sørlige delen av Arizona til USA, og som var nødvendig, mente man, for en planlagt jernbanelinje. Overføringen av meksikansk land til USA økte størrelsen på den amerikanske staten med rundt tjue prosent, og omfattende kommende delstater som California, Utah, Arizona, Nevada, New Mexico, og deler av Colorado og Wyoming. Å håndtere de nye territoriene og forholde seg til slaverisaken ble utfordringer som lå igjen. Omfattende kontroverser oppsto med Wilmot-klausulen, en av hendelsene som pekte fram mot den amerikanske borgerkrigen. Denne forbød slaveri i de nye territoriene. Den ble aldri vedtatt og spørsmålet om slaveri i Vesten synes å bli løst med kompromisset i 1850. California gikk inn i den amerikanske unionen i 1850 som en fri stat mens de andre områdene forble territorier i mange år.

Gullrushet i California

• Se hovedartikkel, Gullrushet i California

Gullgraver vasker for gullkorn i 1850.

Første nyhetsmelding som utløste gullrushet.

I 1846 bodde det rundt 10 000 californios (spansk og/eller latinamerikansk opphav) i California, hovedsakelig ved gårdsbruk med kyr i det området som i dag er Los Angeles. Noe få hundre utlendinger var spredt utover de nordlige områdene, blant annet en del amerikanere. Da krigen med Mexico brøt ut i 1846 sendte USA inn John C. Frémont og en enhet amerikanske soldater, foruten også en marinestyrke, som raskt tok kontroll over området. Da krigen var over, ble det oppdaget gull i nordlige California. Nyheten spredte seg, og California endret seg dramatisk på kort tid.

Tusenvis av «Forty-Niners», etter årstallet 1849, dro til California. De seilte enten hele veien rundt Sør-Amerika, eller tok sjansen på snarveien gjennom sykdomsbefengte Panama, eller dro med kjerrer over fjellene langs California-sporet. Befolkningen økte dramatisk på kort tid, og var opp i over 200 000 i 1952, hovedsakelig i gulldistriktene som strakte seg inn i fjellene øst for San Francisco.

Å skaffe seg tak over hodet i San Francisco ble vanskelig, og forlatte skip hvor mannskapet hadde stukket av for å lete etter gull kunne bli omgjort til midlertidige boliger. I områdene hvor det ble gravd etter gull var boforholdene enda mer primitive, men det milde klimaet gjorde det overkommelig. Forsyninger var kostbare og maten dårlig, ofte flesk, bønner og whiskey. Disse flyktige samfunnene, hovedsakelig menn, få etablerte institusjoner, var preget av vold, fyll, og oppførsel drevet av grådighet. Uten etablert lov og rett utviklet gullsøkerne egne regler, ofte håndterte ved håndsopprekking, tidvis rimelig, andre ganger ble det utøvd tilfeldig selvtekt, og hvor de som sto lavest på den sosiale rangstigen, indianere, meksikanere og kinesere, fikk de hardeste og tilfeldigste straffene.

Handelsskip i fylte opp havnen i San Francisco, 1850–51.

Gullrushet endret dramatisk økonomien i California og førte til en rekke profesjonelle dukket opp, inkludert spesialister på edelt metall, handelsmenn, leger, og advokater, i tillegg til befolkningen bestående av gruvearbeidere, saloon- og vertshuseiere, gamblere og prostituerte. En avis i San Francisco skrev: «hele landet… gjenlyder av den skitne lyden av gull! Gull! Gull! mens markene er etterlatt halv plantet, husene halvveis bygd ferdig, og alt er oversett, unntatt som framstiller skuffer og hakker.» Over 250 000 gullgravere fant totalt mer enn 200 millioner dollar i gull i løpet av de fem årene gullrushet i California varte. Av de tusenvis som kom var det færre og færre gullgravere som fant rikdom, og de aller fleste endte opp utslitte, ødelagte og blakke.

I noen få år hadde bortimot alle de uavhengige gullgruvene blitt kjøpt og drevet videre av gruveselskap som deretter ansatt lavbetalte gruvearbeidere. Etter hvert som gull ble vanskeligere å finne og utvinne, ble det økt andel av spesialister og gruvemaskineri. Større gruver førte til større miljøødeleggelser. Fra 1852, som var slutten på gullrushet i 1849, og fram til 1883, ble hydrauliske gruvedrift, hvor store mengder vann under hardt press ble benyttet for å løse opp berg eller flytte på sedimenter, og som gjorde stor økologisk skade ved at store mengder med slam ble sendt i elvene. Hydrauliske gruvedrift førte til høylytte protester i offentligheten for ødeleggelsen av landbruksjord, og endte med at denne praksisen til sist ble forbudt. Fjellområdene i en triangel fra New Mexico til California til Sør-Dakota inneholder hundrevis av gruver hvor de ble avdekket gull, sølv, kobber og andre mineraler, foruten også en del kull i mykt fjell. Midlertidige gruveleirer ble reist i løpet av natten, men de fleste ble spøkelsesbyer da malmen var tømt. Det ble også lett etter og ved 1864 funnet gull i Colorado, Utah, Arizona, New Mexico, Idaho, Montana, og Sør-Dakota.

Oregon-ruten

• Se hovedartikkel, Oregon-ruten

Rundt 400 000 menn, kvinner og barn gikk eller red over 3000 km på seks måneder i vogntog langs Oregon-ruten.

For å komme til de rike nye landområdene på Vestkysten var det to muligheter: en del seilte rundt Sør-Amerika som tok seks måneder, men rundt 400 000 andre reiste dit til fots eller med kjerre over landjorda langs en rute som var mer enn 3 200 km lang. Deres vogntog dro som regel ut fra Missouri og forflyttet seg i store grupper under ledelse av en erfaren vognmester. De fraktet med seg klær, jordbruksutstyr, våpen, og tamdyr. Vogntogene fulgte de store elvene, krysset prærien og fjellene, og endte vanligvis opp i Oregon og California. Nybyggerne forsøkte å fullføre reisen i løpet av den varme sesongen, vanligvis innenfor seks måneder om mulig. Ved 1836 da det første vogntoget ble organisert i byen med det karakteristiske navnet Independence i Missouri, hadde et vogntråkk blitt klargjort fram til Fort Hall i Idaho. Reiserutene ble trukket lengre og lengre vestover, og nådde til sist hele veien fram til Willamettedalen i Oregon. Dette nettverket av vognruter som førte fram til nordvestlige delen av stillehavskysten, Pacific Northwest, ble senere kalt for Oregon-ruten. Den østlige halvdelen av ruten ble også benyttet av reisende langs California-ruten (fra 1843), Mormoner-ruten (fra 1847), og Bozeman-ruten (fra 1863), før de trakk av til sine adskilte mål.

I «vogntoget av 1843» dro mellom 700 og 1000 nybyggere mot Oregon; misjonæren Marcus Whitman ledet vogntoget den siste delen. I 1846 ble Barlow-veien fullført rundt fjellet Mount Hood, og ga en tøff, men farbar rute for vogntog fra elven Missouri og fram til Willamettedalen, til sammen en strekning på 3 200 km. Selv om hovedretningen for de første vogntogene gikk vestover, ble den også benyttet den motsatte retningen. En del gjorde det ettersom de hadde mistet motet og var beseiret. En del vendte tilbake med sekkene fylt med gull og sølv. De fleste som vendte tilbake gjorde det for å ta med seg sine familier tilbake til vestkysten. Disse «gobacks» var en betydelig kilde for informasjon og spenning om løfter og underverker, og om farer og skuffelser, i det fjerne Vesten.

Ikke alle utvandrerne nådde fram dit de skulle. Farene ved ruten over land var tallrike: slangebitt, uhell og ulykker med vognene, knust under sammenstøt med ville dyr, snøras, vold og overfall fra andre reisende, angrep fra indianere, selvmord, underernæring, utmattelse, og en rekke sykdommer (dysenteri, tyfoidfeber og kolera var blant vanligste). Et særskilt velkjent eksempel på forrædersk natur er fortellingen om den skjebnesvangre Donner-gruppen som ble fanget inne i fjellene i Sierra Nevada i løpet av vinteren 1846–1847. Bortimot halvparten av de 90 reisende døde av sult og utmattelse, og en del henfalt til kannibalisme for å overleve.

Mormonere og Utah

Massakren i Mountains Meadows utført av mormonere mot 137 nybyggere på vei mot California.

I Missouri og Illinois vokste det fiendskap mellom mormonske bosettere og den lokale befolkningen, noe som var et speilbilde av senere stridigheter i andre stater, som Utah. Vold brøt ut den 24. oktober 1838 da militser fra begge sider støtte sammen, og et massedrap på mormonere i Livingston County skjedde seks dager senere. En utøvende ordre ble fylt ved disse konfliktene og mormonerne ble tvunget til spre seg. Brigham Young, mormonernes leder og polygamist, ønsket å forlate amerikansk jurisdiksjon for å unngå begrensninger i Illinois og Missouri, og førte mormonerne i dalen til Great Salt Lake (Store Saltsjø) i Utah, på den eid av Mexico, men ikke kontrollert av meksikanske myndigheter. Rundt hundre rurale mormonbosetninger ble anlagt i det området som Young styrte som et teokrati. Det ble senere til det amerikanske territoriet Utah. Youngs bosetning Salt Lake City fungerte som selve navet i deres nettverk som strakte seg også inn i naboterritoriene. Mormonernes avanserte jordbruksteknikk sørget til at de var suksessfulle med å bygge opp et fungerende samfunn. De solgte varer til vogntogene som passerte gjennom deres land. De kom til enighet med de lokale indianerstammene da det besluttet at det var billigere å gi dem mat enn å slåss mot dem. Utdannelse ble prioritert høyt for å beskytte samfunnet mot ytre påvirkning, bekjempe kjetteri, og opprettholde gruppesoldaritet.

Den største trusselen mot mormonerkongedømmet var den amerikanske regjeringen som tok eierskap over Utah i 1848, og presset av protestantiske kirkesamfunn, og av andre, avviste teokrati (prestestyre) og polygami (flergifte). Det nye republikanske partiet, grunnlagt i 1854, sverget på å utrydde polygami, som ble sett på som etisk avvik til de religiøse, kulturelle og moralske verdier som markerte en moderne sivilisasjon. Konfrontasjoner grenset til åpen krigføring på slutten av 1850-tallet da president James Buchanan sendte inn soldater. Selv om det ikke ble utkjempet rene slag, og forhandlinger ikke ført videre, var det voldsepisoder og et antall skader. Grusomheter eskalerte i september 1857 da en mormonsk milits drepte flere sivile som var på gjennomreise til California. Etter borgerkrigen tok de føderale myndigheter systematisk over kontroll fra mormonerne, og drev kirkens leder under jorden. Samtidig førte aggressiv misjonsvirksomhet i USA og Europa til en strøm av mormonske konvertitter til Utah. Først i 1890 annonserte mormonernes lederskap at polygami ikke lenger var en sentral lære, og det ble oppnådd et kompromiss. Utah ble en amerikansk delstat, og mormonerne fordelte seg politisk i republikanere og demokrater.

Ponniekspressenog telegrafen

• Se hovedartikkel, Ponniekspressen

Kart over reiseruten til Ponniekspressen.

De føderale myndighetene skaffet subsidier for utviklingen av post- og godsfrakt, og ved 1856 autoriserte kongressen utbedringer av veier og posttjeneste over landjorda til California. De nye kommersielle vogntogtjenesten ble benyttet hovedsakelig for frakt. I 1858 etablerte John Butterfield (1801–1869) en ekspedisjontjeneste som gikk fra St. Louis til San Francisco i løpet av 24 dager langs en sørlig rute. Denne ruten ble oppgitt i 1861 etter at Texas ble medlem av konføderasjonen. Isteden ble det etablert en tjeneste med diligence via Fort Laramie og Salt Lake City, og som også hadde en reisetid på 24 dager. Wells Fargo & Co. var det fremste selskapet (som i begynnelsen benyttet det gamle navnet Butterfield).

William Russell, som håpet på en kontrakt med myndighetene for en raskere posttjeneste, startet opp ponniekspressen i 1860, og fikk senket avleveringstiden ned til ti dager. Han satte opp over 150 stasjoner som var utplassert rundt 24 km mellom hverandre.

I 1861 vedtok kongressen loven om telegraftjeneste (Land-Grant Telegraph Act) som finansierte byggingen av Western Unions transkontinentale telegraflinjer. Hiram Sibley, direktør for Western Union, forhandlet seg til eksklusive avtaler med jernbanene for å strekke telegraflinjer langs deres linjer. Åtte år før den transkontinentale jernbanen ble åpnet, knyttet den første transkontinentale telegrafen sammen Omaha i Nebraska med San Francisco (og mellompunkter) den 24. oktober 1861. Det betydde også slutten på ponniekspressen, som varte i kun 18 måneder. Den kunne ikke konkurrere med telegrafen.

Blødende Kansas

• Se hovedartikkel, Blødende Kansas

Massakren ved Marais des Cygnes, 19. mai 1858, hvor våpenløse slaverimotstandere ble myrdet av slaveritilhengere. Hendelsen forskrekket USA og inspirerte John Greenleaf Whittier til å skrive et dikt om mordene.

«Blødende Kansas», «Blodige Kansas» eller «Grensekrigen» henviser historisk til en rekke politiske konfrontasjoner som involverte motstandere av slaveri, kalt «fristatere», og tilhengere av slaveri, kalt «grensebanditter», som utspilte seg i territoriet Kansas og nabobyene i delstaten Missouri i tiden mellom 1854 og 1861.

Konstitusjonelt hadde ikke den amerikanske kongressen lovmessig ansvar for slaveriet i de enkelte delstatene, men den hadde jurisdiksjon i de vestlige territoriene. California valgte enstemmig å avvise slaver i 1850 og ble en fristat (i motsetningen til en slavestat). New Mexico tillot slaveri, men det var en sjeldenhet der. Kansas hadde ikke slaveri grunnet Missouri-kompremisset av 1820 som regulerte slaveri i de vestlige territoriene. Elementer tilhørende Free Soil-partiet (et kortlivet parti mot slaveri) fryktet at om slaveri ble tillatt ville det gjøre det mulig for rike plantasjeeiere å kjøpe opp den beste landbruksjorda og drive den med slavegjenger og etterlate få muligheter igjen for frie menn på egne selvdrevne gårder. En del plantasjeeiere fra Sørstatene var faktisk interessert i Kansas, men da slaveri ble forbudt ble det klart at de ikke ville få en status som var tålig for deres følelse av ære. Med et avsnitt til den ekstremt kontroversielle Kansas-Nebraska-loven av 1854, overlot kongressen valget til velgerne i Kansas. I Nordstatene ble et nytt parti opprettet for å bekjempe slaveriet: Det republikanske partiet og med tallrike personer fra Vesten i ledende posisjoner, den meste kjente var Abraham Lincoln fra Illinois. For å påvirke den politiske beslutningen i territoriet, finansierte antislaveri-elementer («free-soilers») innvandring av politisk bestemte nybyggere. Men tilhengerne av slaveri kjempet tilbake med å frakte inn slaveritilhengere fra Missouri.

Det brøt ut vold på begge sider. Til sammen ble 56 menn drept i tiden volden var rådende i 1859. Ved 1860 hadde styrkene til slaveritilhengerne tatt kontrollen, men samtidig hadde Kansas kun to slaver. Ved 1861 hadde motstanderne av slaveriet tatt over og Kansas fikk status som fristat. Episoden viste at et demokratisk kompromiss mellom Nord- og Sørstatene over spørsmålet om slaveri var ikke mulig og førte til at borgerkrigen ble framskyndet.

Borgerkrigen i Vesten

Sørstatene i Vesten

Inndelingen av USA opp mot borgerkrigen

   Unionsstater

   Unionsterritorier som ikke tillot slaveri

  Stater som grenset mot unionsstatene og tillot slaveri

  Unionsterritorier som tillot slaveri

   Kansas som gikk inn i union og imot slaveri

   Konføderasjonen, for slaveri

Slavestatene i Sørstatene brøt med den amerikanske unionen og opprettet sin egen, Amerikas konfødererte stater i 1861. Opprinnelig var det sju delstater, men etter at den amerikanske borgerkrigen var et faktum den 12. april 1861, brøt ytterligere fire sørstatstater ut av unionen og gikk inn konføderasjonen.

Konføderasjonen var engasjert i flere viktige angrep i Vesten. Kansas, som var et betydelig område for konflikten som bygde opp mot krigen, var åsted for kun et slag, ved Mine Creek i oktober 1864. Men Kansas' nærhet til konføderasjonens linjer gjorde det lett for konføderasjonens geriljastyrker, slike som de paramilitære «Quantrills angripere» som angrep unionens skanser og massakre innbyggerne.

I Texas stemte innbyggerne ja til å gå inn i konføderasjonen. Tyskere hadde innvandret til Texas siden tidlig på 1840-tallet, og mange av disse var imot krigen og for unionen. Mange av dem ble skutt og hengt, men rundt 2000 teksanere klarte likevel å komme seg inn i unionshæren. Lokale tropper tok kontroll over det føderale våpen arsenalet i San Antonio og planla å erobre territoriene i nordlige New Mexico, Utah, og Colorado, og muligens også California. Arizona gikk inn i konføderasjonen av borgerne som ønsket beskyttelse mot angrep fra apacheindianere etter at styrkene til amerikanske hæren var trukket ut grunnet borgerkrigen. I slaget ved Glorieta Pass avsluttet unionshæren angrepene og den videre frammarsjen til konføderasjonen, og områdene vest for Texas forble innenfor unionen.

Missouri, en delstat som tilhørte unionen, men hvor slaveri fortsatt var tillatt, ble en slagmark da guvernør som for slaveriet, og imot stemmen til lovgivningen, førte tropper til det føderale arsenalet i St. Louis. Han fikk støtte fra soldater fra konføderasjonens tropper fra Arkansas og Louisiana. Imidlertid hadde nordstatsgeneralen Samuel Curtis gjenvunnet St. Louis og hele Missouri for Nordstatene. Missouri ble åsted for talløse angrep og geriljakrig i vest.

Fredsbevarende utposter i Vesten

Choctawhøvdingen Peter Pitchlynn, maleri av George Catlin, 1834.

Den amerikanske hæren etablerte etter 1850 en rekke militære utposter over grenseområdene for å hindre krigføring og angrep fra eller mellom indianerstammer og nybyggere. Gjennom hele 1800-tallet begynte offiserer i hæren sin militære karriere i fredsbevarende styrker ved å tjenestegjøre mellom ulike festninger inntil de gikk av med pensjon. Faktisk kamp var ikke vanlig for noen av soldatene.

Bosettere som rømte fra indianerkonflikten i Minnesota i 1862.

Den mest dramatiske konflikten var Siouxopprøret i Minnesota i 1862 da dakotaindianerne systematisk angrep tyske gårdsbruk i et forsøk på å fordrive dem fra området. Årsaken var de lokale myndighetene gang på gang hadde brutt sine løfter, og det var rasende og utsultede indianere som til sist grep til våpen. Over en periode på flere dager angrep dakotaindianerne Lower Sioux Agency (det administrative senteret for indianerreservatet), New Ulm og Hutchinson, drepte mellom 300 og 400 hvite nybyggere. Statens milits kjempet tilbake og Lincoln sendte inn flere føderale tropper. De påfølgende kampene ved Fort Ridgely, Birch Coulee, Fort Abercrombie, og Wood Lake ledsaget av krig i løpet av seks uker endte med nederlag for indianerne. Den føderale regjeringen stilte 425 indianere for retten for mord og 303 ble dømt til døden. Lincoln benådet de fleste, men 38 av lederne ble hengt.

Færre nordstatsoldater i vest overlot militære oppgaver til utrente militser. Fiendtlige indianerstammer grep anledningen til angripe bosettere. Militsen angrep tilbake med hard midler, hovedsakelig ved å angripe vinterkvarterne til cheyenne og arapahoindianerne. Både kvinner og barn ble massakrert ved Sand Creek i østlige Colorado sent i 1864.

Kit Carson og den amerikanske hæren klarte i 1864 å omringe hele navajostammen i New Mexico hvor de hadde angrepet bosettere, og plasserte dem i et reservat. Innenfor Indianerterritoriet, i dag hetende Oklahoma, økte konfliktene mellom de fem siviliserte stammene; cherokesere, chickasawere, choctawere, creekere og seminolere. Grunnen til at de ble kalt for «siviliserte» stammet fra kolonitiden da de forsøkte å ta etter og lære fra de hvite, inklusivt å holde slaver. Under borgerkrigen havnet de enkeltvis på begge sider. I cherokeestammen kunne de ikke bli enige om hvilken side de skulle støtte, og noe av dem støttet begge sider.

I 1862 vedtok kongressen to viktige lover som lettet bosetningen av Vesten: loven for småbruk og loven om Stillehavsjernbanen. Resultatet var at ved 1890 var det millioner av nye gårdsbruk i delstatene i Midtvesten, i det beltet som kalles for Great Plains, mange av dem var opprettet av nye innvandrere fra Tyskland og Skandinavia.

Vesten etter borgerkrigen

Styring av territoriene etter borgerkrigen

Camp Supply, «Forsyningsleir», var en militær, befestet utpost i indianerområdene, illustrasjon fra bladet Harper's Weekly, februar 1869.

Da borgerkrigen var over og slaveriet forbudt, fokuserte myndighetene på å forbedre styringen av territoriene. Flere territorier ble skilt i egne områder, og forberedte dem på status som delstat som følge av rettspraksisen som var satt med Nordvestlige forordning av 1787. Den standardiserte prosedyrene og oppsynet med de territorielle myndighetene, fjernet en del lokal makt og påførte mye «red tape» (byråkratiske formaliteter), og påførte det føderale byråkrati betydelig vekst.

Føderal forbedring av territoriene var betydelig. I tillegg til direkte subsidier, opprettholdt de føderale myndighetene militære utposter, sørget for vern mot indianerangrep, finansierte avtaleforpliktelser, drev inspeksjoner og salg av land, bygde veier, opprettet kontorer med stab, utbedret havner, og subsidierte postlevering over land. Borgerne i territoriene kom til både å fordømme føderal makt og lokal korrupsjon, og på samme tid klagde de på at ikke mer føderale finansieringer ble sendt deres vei.

Guvernørene i territoriene var politisk utnevnt av Washington og styrte ofte med en lett hånd, og overlot til lovgivningsmakten å forholde seg til lokale saker. I tillegg til hans rolle som sivil guvernør, var han også en militær kommandant, en lokal tilsynhavende i indianersaker, og det statlige sambandet med føderale byråer. Lovgivningsmakt, på den annen side, var talsmenn for de lokale borgerne og de ble gitt betydelig spillerom av den føderale regjeringen for opprette lokal lov.

I denne tiden og under disse forholdene i territoriene skapte den særskilte politiske ledelsen masse rom for profitørvirksomhet. Som Mark Twain skrev mens han arbeidet for sin bror, statssekretær for Nevada: «Myndighetene i mitt land irettesetter ærlig enkelhet, men kjæler for kunstneriske slyngelstreker, og jeg tror jeg kan ha utviklet meg til en dyktig lommetyv om jeg hadde forblitt i offentlig forvaltning et år eller to.» Betegnelsen «territoriale ringer» var den korrupte sammenslutningen av lokalpolitikere og forretningmenn, understøttet av føderal beskyttelse, og bedrev underslag av økonomiske midler til indianerstammer og fra lokale borgere, særlig i territoriene i Dakota og New Mexico.

Landssystemet

Nybyggere i 1866 for å etablere småbruk i Midtvesten.

Norske nybyggere i 1898 foran deres jordhytte i Nord-Dakota.

I anskaffelsen, forberedelsen, og distribueringen av offentlig land til private eiere, fulgte de føderale myndighetene generelt det system som var etablert med Forordningen om land av 1785. Føderale undersøkelser og vitenskapelige grupper gjorde undersøkelser av landet og fastslo beboelsen til innfødte amerikanere. Gjennom avtaler ble landområder avsatt til indianerstammene. Deretter ble det opprettet detaljerte kart som markerte landet inn kvadrater på 10 ganger 10 km på hver side, deretter underinndelt i mindre blokker på en kvadratmil, deretter inn enkelte lot (grunneiendom) på 160 acre (0.65 km²). Bysamfunn ble også dannet fra tilsvarende mengder og solgt på offentlig auksjon. Usolgt land kunne bli kjøpt fra landkontoret til en minimumspris på $1.25 per acre.

Som en del av den offentlige politikken kunne myndighetene belønne bestemte grupper med offentlig jord, eksempelvis veteraner, ved bruk av "landskrift". Skriftene ble handlet i et finansielt marked, ofte så lavt som $1.25 per acre minimum, bestemt ved lov. De ga spekulanter, investorer og utviklere måter å skaffe seg store mengder med jord billig. Landpolitikken ble politisert ved stridende fraksjoner og interesser, og spørsmålet om slaveri på nytt land var jevnlig stilt. For å motsette seg landspekulantene dannet bøndene "kravklubber" slik at de kunne kjøpe store mengder land til sammen og deretter handle seg imellom til kontrollerte priser.

I 1862 vedtok kongressen tre viktige lover som omformet landsystemet. Småbrukloven (Homestead Act) ga 160 acres (0.65 km²) gratis til hver nybygger som forbedret landet i fem år. Alle var kvalifisert, borgere og sauebønder, og kvinner. Den eneste kostnaden var en beskjeden avgift. Loven var særlig viktig for bosetting i Midtvesten. Mange småbrukere og andre kjøpte land fra jernbanene til lave satser.

Loven om Stillehavsjernbanen av 1862 skaffet den nødvendige land som det var behov for å bygge transkontinentale jernbanen. Landet som ble gitt til jernbanen var også det landet som var avsatt til småbøndene. I et forsøk på rettferdighet reduserte myndighetene hvert område til 80 acre (320,000 m2) ettersom landet ville få øke verdi grunnet at den lå i nærheten av jernbanen. Jernbaneselskapene hadde opp til fem år på å selge eller leie ut deres land etter sporene var lagt ned. Deretter kunne usolgt land bli kjøpt av hvem som helst. Ofte solgte jernbaneselskapene en del av deres statlig land straks for å oppmuntre til bosetning av nybyggere. De sendte agenter til Tyskland og Skandinavia med pakketilbud som omfattet billig transport for deres familier foruten også møbler og landbruksutstyr, og tilbød langtidslån til billige renter. Det førte til tilstrømning av innvandrere til Nebraska som fikk hjelp til å skaffe seg landområder på gode betingelser. Salgsprisen var avhengig av faktorer som jordkvalitet, tilgang på vann og avstanden til jernbanen.

Morrill-landlov av 1862 skaffet til delstater som begynte læresteder for jordbruk og mekanisk kunnskap (ingeniørvitenskap). Svarte læresteder ble også kvalifisert for disse landtilskuddene i 1890. Loven lyktes i å oppnå målsetningen om å opprette nye høyere læresteder og gjøre landbruk mer vitenskapelig og lønnsomt.

Transkontinentale jernbane

Lokomotivet «Governor Stanford» fra CP.

Seremonien der den gylne skinnespikeren ble slått inn ved Promontory Summit i Utah 10. mai 1869.

På 1850-tallet støttet regjeringen undersøkelser for å kartlegge fortsatt uutforskede regioner i Vesten, og for å planlegge mulige ruter for en transkontinental jernbane. Mye av dette arbeidet ble gjort av hærens ingeniørkorps og topografiske ingeniørkorps. Regionale talsmenn hadde opphetede debatter i Kongressen i spørsmålet om jernbanen skulle legges i en nordlig, sentral eller sørlig rute. Ingeniørmessige krav til jernbanerute var tilgang på vann og brensel, og en så flat trasé som mulig ettersom datidens lokomotiver ikke hadde så stor trekkraft. I 1855 var en rapport i tolv bind ferdigstilt - uten å komme med noen klar anbefaling om en rute. Rapporten pekte imidlertid på forskjellige alternativer, og inneholdt mye verdifull kunnskap.

På 1850-tallet ble alle forslag om å bygge en transkontinental jernbane nedstemt grunnet striden omkring slavespørsmålet i Washington. Etter at sørstatene trakk seg fra føderasjonen i 1861 fikk modernistene i Det republikanske partiet flertall i Kongressen og arbeidet for en jernbanelinje til California. Med en krig på gang hadde ikke myndighetene råd til å bygge jernbanen. Jernbanen ble bygd med lån fra investorer i New York, Boston og London, med sikkerhet i form av statlige tildelinger av landområder langs linjen. Det var ikke statlige subsidier i form av penger til byggingen. Byggingen ble gjort av amerikanske firmaer med ufaglærte arbeidere som bodde i midlertidige leirer langs jernbaneruten. Arbeidere fra Kina og Irland gjorde det meste av det tunge kroppsarbeidet. Theodore Judah, sjefsingeniør for Central Pacific (CP) undersøkte ruten fra San Francisco og østover. Hans utrettelige lobbyvirksomhet i Washington ga til slutt resultater med vedtaket av Pacific Railroad Act i 1862 som godkjente byggingen av en transkontinental jernbane utført av Central Pacific og Union Pacific (UP). Sistnevnte bygde vestover fra Omaha. I 1862 tok fire rike forretningsfolk i San Francisco ansvar, Leland Stanford, Collis Huntington, Charles Crocker, og Mark Hopkins - med Crocker ansvarlig for byggingen. Den transkontinentale linjen ble fullført i 1869 da en gylden skinnespiker ble slått inn den 10. mai ved Promontory Summit i Utah. Å reise fra kyst til kyst med tog tok 8 dager sammenlignet med de langt dyrere diligencene eller sjøreisene som tok 6 til 10 måneder. Det første året jernbane var i virksomhet, 1869–1870, tok rundt 150 000 passasjerer den lange reisen. Nybyggerne var kunder av jernbanen, og sendte avlinger og husdyr ut, og fikk fraktet inn nødvendige varer og forsyninger. Alle produsenter fikk økt omsetning siden fraktratene gikk ned, og de hadde fått tilgang til et større marked.

Det meste av arbeiderne på Central Pacifics linje var innvandrere fra Kina. Ledelsen i jernbaneselskapet innså hvor renslige og pålitelige de kinesiske arbeiderne var, og Central Pacific kom til å ansette over 12 000 kinesiske arbeidere, 90 prosent var kroppsarbeidere. Det var likevel store lønningsforskjeller mellom hvite og kinesiske arbeidere. Kineserne fikk mindre, og ble satt til tyngre og farligere arbeid.

Byggingen av jernbanen krevde seks hovedaktiviteter: måle og kartlegge ruten, sprenge og grave en så flat trasé som mulig, bygge tunneler og broer, rydde og legge en planere traséen for jernbanesporet, og legge skinner. I tillegg kom mat, forsyninger og verktøy for mannskapet. Arbeidet var fysisk krevende. Ploger og skraper ble trukket av hester, mens arbeid med hakker, økser, slegger og håndkjerrer ble gjort for hånd. Skinnene var av jern (stål kom noen år senere), veide 320 kg, og det trengtes fem mann for å løfte den. Til sprengingsarbeid ble det brukt svartkrutt. Mannskapet til Union Pacific var i stor grad irer som greide gjennomsnittlig 3 km per dag.

Seks transkontinentale jernbaner ble bygd i «gullalderen» (1870-tallet og fram til 1900), foruten to i Canada. De åpnet Vesten for landbruk og kvegdrift. Fra nord til sør var Northern Pacific Railway, Milwaukee Road, og Great Northern Railway langs den kanadiske grensen; Union Pacific/Central Pacific i midten, og i sør gikk Santa Fe, og Southern Pacific Railroad. Alle bortsett fra Great Northern til James J. Hill fikk statssubsidier i form av landområder. Finansieringen av de forskjellige linjene var kompliserte og sammensatte. Northern Pacific fikk betydelig tilskudd i form av landområder i 1864. Finansmann Jay Cooke (1821–1905) var selskapets sjef fram til 1873 da han gikk konkurs. Føderale domstoler holdt likevel konkursrammede jernbaner i drift. I 1881 tok Henry Villard (1835–1900) over og fullførte jernbanelinjen fram til Seattle, men selskapet gikk konkurs i den økonomiske depresjonen etter sølvkrakket i 1893, og James J. Hill tok over. Han slo sammen flere jernbanelinjer ved hjelp av finansiering fra J.P. Morgan, men president Theodore Roosevelt splittet selskapene opp igjen i 1904.

Innvandring etter borgerkrigen

Utvandrere fra Norge, detalj fra maleri av Gustav Wentzel, 1903.

Etter borgerkrigen ble mange lokket over fra Østkysten og fra Europa av rapporter fra slektninger og av omfattende reklamekampanjer som lovte «Beste prærieland», «Lave priser», og «Beste betingelser noen gang!» De nye jernbanene gjorde det mulig for innvandrere til Vesten å reise ut og studere forholdene til særskilte familiebilletter. Å drive gårdsbruk på prærien var langt vanskeligere enn i øst. Tilgang på vann var langt mer kritisk, brann fra lynnedslag skjedde oftere, været var mer ekstremt, og nedbør var langt mindre forutsigbart.

De fryktsomme ble værende hjemme. De som flyttet til Vesten så bortenfor frykten for det ukjente. Deres fremste motivasjon for å flytte vestover var for å skaffe seg et bedre økonomisk liv enn de hadde. Bønder søkte større, billigere og mer fruktbart land. Handelsmenn søkte nye kunder og nye muligheter. Arbeidere ville ha bedre betalt arbeid og bedre forhold.

Landløpet i Oklahoma

Det store landløpet i Oklahoma, 1889.

I 1889 autoriserte president Benjamin Harrison åpningen av 2 000 000 acres (8 100 km²) av ikke besatt landområder i territoriet Oklahoma som ble tatt fra indianere. Den 22. april stilte over 100 000 nybyggere og bønder seg opp langs grensen, kalt for «boomers» og med klarsignal fra hærens kanoner og jakthorn, begynte en vill jakt inn i det nyåpnete landet for å stake ut sine krav. Et vitne skrev: «Ryttere hadde den beste sjansen fra starten. Det var et flott kappløp for noen få minutter, men snart begynte rytterne å spred seg som en vifte, og ved den tiden de nådde horisonten hadde spredt seg ut så langt som øyet kunne se.» På en eneste dag begynte byene Oklahoma City, Norman, og Guthrie å eksistere. På samme vis ble millioner av acres av ytterligere landområder opp og bosatt i de påfølgende fire årene.

Indianerkrigene

Indianerhøvding Sitting Bull

Krigen mot indianerne, den amerikanske urbefolkningen, skjedde over hele USA i stridigheter som generelt er delt i to kategorier: indianerkrigene øst for elven Mississippi og indianerkrigene vest for Mississippi. Det amerikanske folketellingsbyrået gjorde i 1894 en beregning over antallet døde fra indianerkrigene:

«Indianerkrigene under den amerikanske regjering har vært mer 40 i tallet. Det har kostet livene til rundt 19 000 hvite menn, kvinner og barn, inkludert de som ble drept i faktiske kamphandlinger, og livene til rundt 30 000 indianere. Det faktiske antallet av drepte og sårete indianere må være langt høyere enn det som er gitt... Femti prosent i tillegg må være et trygt overslag...»

Krigene mot indianerne har blitt karakterisert som «Trail of Tears», «en vei av tårer». Frasen har sin opprinnelse fra en beskrivelse av fjerningen av choctawstammen i 1831.

Indianerkrigene øst for Mississippi

Elizabeth «Betsy» Brown Stephens (1903), en cherokee indianer som gikk «vei av tårer» i 1838

Økningen av innvandring til sørvestlige USA på 1820- og 1830-tallet tvang myndighetene til behandle «indianerspørsmålet». Indianerne var under føderal kontroll, men var uavhengig av statlige myndigheter. Statlige lovgivere og dommere hadde ingen autoritet i deres områder, og delstatene krevde kontroll. Politisk krevde det nye demokratiske partiet under president Andrew Jackson at indianerne ble fjernet fra de sørøstlige delstatene. De kunne sendes til nytt land lengre vest. Whigene og de protestantiske kirkene motsatte seg dette kravet. Jackson og demokratene ville snu da de vant presidentvalgene i 1828, 1832 og 1836. Ved 1837 begynte «Indian Removal policy», politikken med å få fjerne indianerne, ved å gjennomføre loven vedtatt av kongressen og signert av Jackson i 1830. Loven av 1830 gjorde det i teorien frivillig for indianerne å bli fjernet og samtidig sørge for deres rettigheter ble ivaretatt, men i virkeligheten ble det benyttet tvang med harde og brutale midler, og deres teoretiske rettigheter betydde lite eller ingenting. President Jackson forsøkte i samtiden rettferdiggjøre sine handlinger ved å uttale at indianere hadde «verken intelligens, industri, moralske vesen, og heller ikke ønsket forbedringer.» Historikere har i ettertiden plassert Jackson og hans misbruk av makt i et meget dårlig lys.

Den tvungne marsjen av rundt tjue stammer inkluderte de fem siviliserte stammene (creek, choctaw, cherokee, chickasaw, og seminole). For å motivere de som var motvillige til å flytte på seg lovte myndighetene rifler, tepper, tobakk og penger. Ved 1835 hadde cherokeefolket, den siste indianerstammen i Sørstatene, signert på å la seg tvangsflytte og ble omplassert til Oklahoma. Alle stammene ble gitt nytt land i Indianerterritoriet (som Oklahoma da ble kalt). Av de rundt 70 000 indianerne som ble forflyttet døde rundt 20 prosent av sykdom, sult og belastninger på veien. Denne utmarsjen ble kalt for «en vei av tårer», på cherokeespråket «Nunna dual Tsuny»" som betyr «Veien hvor de gråt». Virkningen av forvisningen var harde. De omplasserte stammene hadde betydelige vanskeligheter med å tilpasse seg de nye omgivelsene og tidvis ble det sammenstøt med de allerede eksisterende indianerne i området.

Den eneste måten for en indianer å bli værende og unngå å bli tvangsflyttet var å akseptere tilbudet på 640 acres (2,6 km²) eller mer i landbruksland (avhengig av familiestørrelse) i bytte for å forlate stammen og bli borger av delstaten og således underlagt dens lover. De som faktisk gjorde det ble svindlet av «grådige spekulanter» som stjal deres krav og solgte deres land til hvite. I Mississippi alene nådde bedragerske krav hele 3 800 000 acres (15 000 km²). Av de fem stammene var det seminolefolket som gjorde mest motstand. De gikk i dektning i sumpene i Florida og forsvarte seg mot forfølgerne i en krig som kostet den amerikanske hæren rundt 1500 liv og 20 millioner dollar.

Indianerkrigene vestfor Mississippi

Apachespeider.

Apachepike med kurv, 1902

Indianerkrigere som benyttet deres tradisjonelle stil med begrenset, slagorientert krigføring, konfronterte den amerikanske hæren. Indianerne framhevet personlig mot i direkte kamp. For hæren var det ingen interesse i å dyrke personlig mot i kamp, men å bygge et nettverk av festninger, utvikle et logistisk system, og bruke moderne virkemidler som telegraf og jernbaner for å koordinere og konsentrere sine styrker. Prærieindianernes krigføring stammene imellom hadde ingen likhet med den moderne krigføringen som amerikanerne utnyttet, deres enorme fordeler i sin store befolkning og veldige ressurser, foruten tilgang på moderne våpen. Mange av indianerstammene unngikk krigføring og andre stammer støttet den amerikanske hæren. De stammene som var fiendtlig innstilt til regjeringen fortsatte å bedrive sin tradisjonelle krigføring og var dermed dømt til ikke å oppnå noen permanent suksess mot hæren.

Indianerkriger ble utkjempet over alle de vestlige regionene, men med flest konflikter i delstatene som grenset mot Mexico enn i det indre av USA. Arizona hadde flest, med 310 kjente kamper mellom amerikanere og indianere utkjempet innenfor delstatens grenser. Arizona topper også listen over fleste død i krig med 4 340 drepte, inkludert soldater, sivile, og indianere. Det var mer dobbelt så mange som skjedde i Texas, den delstaten med nest mest hendelser. De fleste døde i Arizona skyldes apacheindianere. I henhold til en redegjørelse skjedde 51 prosent av slagene i indianerkrigene mellom 1850 og 1890 i Arizona, Texas og New Mexico, foruten å være 37 prosent av ulykkene i landet vest for elven Mississippi.

En av de dødeligste indianerkrigene som ble utkjempet var Slangekrigen i 1864-1868 som ble utført av en sammenslutning av nordpaiute-, bannoch- og shoshoneindianere, og som samlet ble kalt for «slangeindianere». Indianerne slåss mot den amerikanske hæren i Oregon, Nevada, California, og Idaho i det området som strakte langs dalen til elven Snake. Krigen ble utløst av økte spenninger mellom de lokale indianere og nybyggere som trengte seg inn på deres områder, noe som førte til en tevling om mat og ressurser. Indianere angrep nybyggere og andre som krysset Slangedalen. Det førte til ytterligere gjengjeldelser fra hvite bosetninger og innblanding fra den amerikanske hæren. Krigen resulterte i totalt 1762 menn som ble drept, såret og tatt til fange på begge sider. I motsetningen til andre indianerkriger har Slangekrigen stort sett blitt glemt i amerikansk historie grunnet at det var kun få samtidige omtaler av krigen.

I apachekrigene tvang oberst Christopher «Kit» Carson mescaleroapachere inn i reservat i 1862. I årene 1863-1864, benyttet Carson en taktikk med brent jord i navajokrigen, brente ned navajoenes marker og hjem, og fanget eller drepte deres tamdyr. Han ble støttet av andre indianerstammer med langvarig fiendskap mot navajoene, hovedsakelig uteindianere. En annen framtredende konflikt i denne krigen var Geronimos kamp mot bosetningen i Texas på 1880-tallet. Apachene under hans ledelse utførte overfall på amerikansk kavaleri og festninger, slike som deres angrep på Cibecue Creek, mens angrep også gårder og rancher, blant annet deres beryktede angrep på Empire Ranch i Arizona som drepte 3 comboyer. Den amerikanske hæren klarte til sist tvinge den siste gruppen av fiendtlige apacher under Geronimo til å overgi seg i 1886.

Slaget ved Little Bighorn, litografi fra 1903.

I Red River-krigen i 1874-1875 tvang hæren comancheindianerne til vendte tilbake til deres reservat ved å drepe deres hester. Den siste krigshøvdingen til comanchene, Quanah Parker, overga seg i juni 1875. Red Cloud-krigen ble ledet av Lakota-stammens høvding Red Cloud mot militæret som reiste festninger langs Bozeman-sporet. Det var den mest suksessfull krigen mot hæren under indianerkrigene. Ved fredsavtalen ved Fort Laramie i 1868 lovte USA dem et større reservat og uten militær tilstedeværelse. Det omfattet hele Black Hills.

Kintpuash, eller Kaptein Jack som amerikanerne kalt ham, var høvding for modocfolket i California og Oregon, og han var deres krigshøvding i Modockrigen. Med 53 modockrigere holdt Kintpuash unna den amerikanske hæren på 1000 menn i sju måneder. Han husket også for at han klarte å drepe karriereoffiseren Edward Canby i 1873.

I juni 1877 i Nez Perce-krigen var Nez Percestammen under ledelse av høvding Joseph ikke villig til gi opp deres tradisjonelle landområder som ble tatt fra dem og bli plassert i et reservat. Stammen foretok en kjempende tilbaketrekning på i underkant av 2000 km fra Oregon og til Montana i nærheten av den kanadiske grensen. Med kun rundt 200 krigere kjempet de mot rundt 2000 soldater og frivillige i ulike militære enheter, foruten en rekke støttetropper med indianere fra ulike stammer. Totalt var det 18 sammenstøt, inkludert fire større slag, og minst fire harde sammenstøt. Nez Perce-indianerne ble til sist omringet i slaget ved Bear Paw i oktober 1877 og tvunget til å overgi seg.

Black Hills-krigen, eller som den ellers huskes, Den store Sioux-krigen i 1876-1877, ble kjempet av latotaindianerne under ledelse av høvdingene Sitting Bull og Crazy Horse. Konflikten begynte grunnet gjentatt overtredelser av avtalen ved Fort Laramie (1868) straks det ble oppdaget gull i Black Hills. En av grunnene til at indianerne fikk dette området var at det var antatt verdiløst for hvite. Da gullgravere strømmet inn i området var situasjonen annerledes. Et av de mest kjente slagene var slaget ved Little Bighorn hvor en kombinert stryke av siouxer og cheyenner nedkjempet 7. kavaleri ledet av general George Armstrong Custer.

Slutten på indianerkrigene kom med massakren ved Wounded Knee den 29. desember 1890 hvor 7. kavaleri forsøkte å avvæpne en mann fra siouxene og endte i et sammenstøt hvor rundt 150 siouxer, inkludert kvinner og barn, ble drept. Kun tretten dager før hadde Sitting Bull blitt drept sammen med sin sønn Crow Foot i en kamp med indianerpolitiet som hadde blitt sendt ut av de amerikanske myndighetene for å arrestere ham.

Fort og utposter

Skalptert lik av en bisonjeger etter en trefning med cheyenner i 1868 i nærheten av Fort Dodge, Kansas

Etter hvert som grensen flyttet seg vestover, bevegde det amerikanske militærets befestningsverker, som på amerikansk ble kalt for fort, seg med den. Med fortene og militærets tilstedeværelse ble det føderale overherredømme representert og opprettholdt over de nye territoriene. Militærets garnisoner manglet vanligvis forsvarsmurer, men ble sjeldent angrepet. Fortene fungerte som baser for tropper ved eller i nærheten av strategiske områder, særlig for å motvirke indianernes tilstedeværelse. Eksempelvis, Fort Bowie beskyttet Apache Pass i sørlige Arizona langs postruten mellom Tucson og El Paso og ble benyttet for å begynne angrep mot Cochise og Geronimo. Fort Laramie og Fort Kearny hjalp til med å beskytte immigranter i å krysse Great Plains og en rekke utposter i California som beskyttet gruvearbeidere. Fort ble bygget for å sette i gang angrep mot siouxer.

Etter hvert som indianerreservater ble opprettet, reiste militære sine fort for å beskytte eller kontrollere dem. Fort voktet også Union Pacific og andre jernbanelinjer. Andre viktige fort og militære installasjoner var Fort Sill i Oklahoma, Fort Smith i Arkansas, Fort Snelling i Minnesota, Fort Union i New Mexico, Fort Worth i Texas, og Fort Walla Walla i delstaten Washington. Fort Omaha i Nebraska var lokaliseringen for Department of the Platte (et militært administrativt distrikt etablert 1866) og var ansvarlig for utrustningen av de fleste vestlige utpostene for mer enn 20 år etter dets opprettelse. Fort Huachuca i Arizona var også opprinnelig en grensepost og er fortsatt i bruk av den amerikanske hæren.

Indianerreservat

Indianerhøvdnger, 1865

• Se hovedartikkel, Indianerreservat

Bosettere på vei langs landeveien til Oregon og California var utsatte for angrep fra indianere. Forskeren Robert L. Munkres leste 66 dagbøker fra grupper som reiste langs Oregonsporet mellom 1834 og 1860 for å kunne beregne den faktiske trusselen fra indianerangrep i Nebraska og Wyoming. Det store flertallet av dagbøkene rapporterte ingen bevæpnede angrep i det hele tatt. Imidlertid var det mange som fortalte om trakassering fra indianere som krevde toll, og stjal hester og kyr. Shoshone- og bannock-stammene i nordlige og vestlige Utah var langt mer aggressive mot vogntogene.

Myndighetene forsøkte å dempe spenninger og opprette nye stammegrenser i Great Plains med to nye avtaler i tidlig på 1850-tallet. Fort Laramie-avtalen (1851) etablerte soner for siouxene, cheyennene, arapahoene, crowene, og andre, og tillot at det ble bygget veier og utposter langs indianerstammenes landområder. En annen avtale sikret trygg passasje langs Santa Fe-sporet for vogntog. Til gjengjeld skulle stammene i ti år framover motta årlig vederlag for de skader som immigrantene medførte. I tider med konflikt ble indianere i Vesten langt mer rasende på hvite menn som trengte seg inn på deres områder. Slik var tilfellet med rancheren Oliver Loving som sammen med Charles Goodnight utviklet Goodnight-Loving-sporet for kvegtransport. Indianerne angrep tidvis cowboyer og deres kveg om de kom over dem mens de krysset grensene til deres land. Loving ble dødelig såret i 1867 da han på kvegtransport ble angrepet av indianere. Indianere plyndret også tamdyr i harde tider med knapphet på mat. Imidlertid var forholdet mellom cowboyer og indianere langt mer gjensidig enn ettertiden har framstilt det som, og cowboyer kunne tidvis betale en bot på 10 cents per ku for at indianerne skulle tillate at kveget ble drevet gjennom deres landområder.

Territoriene Kansas og Nebraska ble også omstridte områder da myndighetene utpekte land for den framtidige transkontinentale jernbanen. Nybyggere helt vest begynte å okkupere land i Oregon og California før myndighetene hadde sikret fordring fra de lokale stammene, noe førte til betydelig friksjoner. I Utah flyttet mormonerne inn før føderalt eierskap var blitt oppnådd. I uansett tilfelle var det alltid indianerne som ble sittende som tapere.

En ny politikk med å etablere reservater for indianerne kom gradvis i gang etter grensene til Indianerterritoriet begynte å bli ignorert. Ved å opprette indianerreservater håpet kongressen og Bureau of Indian Affairs, en føderal etat i Indredepartementet, at indianerne ville oppgi si stammetilknytning og således forberede dem for integrering med resten av det amerikanske samfunnet. Det gjorde det mulig å utvikle et dusin byer langs elvene av Missouri i det nye territoriet Nebraska som ble opprettet ut av det gjenværende av Louisiana-kjøpet etter Kansas–Nebraska-loven av 1854.

De amerikanske holdningene overfor indianerne i denne perioden strakte seg fra uvilje og ondskap («den eneste gode indianer er en død indianer») til misforstått eller feilrettet humanisme («indianere lever i mindreverdige samfunn og ved tilpasning til det hvite samfunn kan de bli frelst») til noe mer realistiske: indianere og nybyggere kunne sameksistere i adskilte, men likestilte samfunn, og således dele de gjenværende landområdene i Vesten. Å forholde seg til nomadiske stammer kompliserte strategien med reservater, hvor hensikten var å holde på indianerne innenfor et lukket område, og desentralisert stammemakt gjorde det vanskelig å inngå avtaler med prærieindianere. Konflikter brøt ut på 1850-tallet og resulterte i en rekke indianerkrigene.

Populærkulturens ville vesten

Poster for Buffalo Bills ville vesten-show

Utforskningen, bosetning, nybyggerne, utnyttelsen og konfliktene i Gamle Vesten utgjør en særegen lappeteppe av hendelser som har blitt beskrevet av amerikanere og utlendinger, i kunst, musikk, dans, romaner, magasiner, noveller, poesi, teater, film, radio, TV, sang, og i muntlig tradisjon, og har fortsatt fram til den dag i dag. Den fysiske og mytologiske Vesten inspirerte komponister som Aaron Copland, Roy Harris, Virgil Thomson, Charles Wakefield Cadman, og Arthur Farwell.

Historikeren Frederick Jackson Turner med sin «Frontier Thesis», som ble fremmet i 1893, etablerte hovedlinjene i historiografien som formet forskningen i tre eller fire generasjoner og var lærebokmateriale for praktisk talt alle amerikanske studenter. Bold (2013) understreket betydningen av en elite av skribenter og kunstnere i de østlige delstatene på slutten av 1800-tallet som Theodore Roosevelt, George Bird Grinnell, Silas Weir Mitchell, Frederic Remington og andre som fremmet og feiret den vestlige ekspansjonen.

Popularisering av ville vesten-myten

Omslaget til en billig hefteroman, dime novel, fortellingen om jegeren Seth Jones; (1860).

Mytologiseringen av Det ville vesten begynte med minstrelshow og populærmusikk på 1840-tallet. I løpet av den samme perioden presenterte underholdningsentreprenør P.T. Barnum indianerhøvdinger, indianerdanser og andre motiver fra Det ville vesten i sine museer. Imidlertid den store oppmerksomheten skjedde først da billige hefter, dime novel, dukket opp i 1859, tilsvarende dagens billige og enkle kiosklitteratur. Den første av disse var Malaeska, the Indian Wife of the White Hunter. Ved å forenkle virkeligheten og grovt overdrive det som var ekte og sant, fanget disse romanene folks oppmerksomhet med sensasjonelle fortellinger og vold og heltemot, og stivnet i folks oppmerksomhet stereotypiske bilder av helter og skurker, dristige cowboyer og ville indianere, dydige og rettskafne lovmenn og nådeløse og hensynsløse lovløse, modige nybyggere og simple kvegtyver. Millioner av kopier og tusenvis av titler ble solgt. Romanene støttet seg på en rekke forutsigbare litterære formler som appellerte til smaken og forestillingene til massepublikumet, og ble ofte skrevet i løpet av kun noen dager. Den mest suksessfulle av alle disse dime novel var Edward S. Ellis' Seth Jones (1860). Ned Buntlines fortellinger som glamoriserte Buffalo Bill Cody og Edward L. Wheeler skapte figurer som «Deadwood Dick», «Hurricane Nell», og «Calamity Jane»".

Buffalo Bill Cody var den mest effektive i popularisere Det ville vesten i både USA og i Europa. Han presenterte det første Ville Vest-showet i 1883 som framstilte en rekke kjente slag i en form for sirkusmanesje, særlig «Custer's Last Stand», George Armstrong Custers nederlag mot flere indianerstammer i 1876. Han framstilte også framragende skyteferdigheter og dramatiske demonstrasjoner av ridekunst av cowboyer og indianere, foruten også den treffsikre Annie Oakley,

Nasjonale magasiner som Harper's Weekly hadde illustrasjoner av framragende tegnere som Frederic Remington, Charles M. Russell, og andre, og parret dem med handlingsfylte fortellinger av skribenter som Owen Wister. Denne fascinerende blandingen av heftige og fargerike framstillinger fengslet bladets lesere. Ved 1901, med en autentisk cowboy og historiker fra Det ville vesten i Det hvite hus, var publisiteten enorm. Remington sørget over at en tidsalder var over som han selv hadde bidratt til å kronikere da han skrev:

«Jeg vet at de ville rytterne og det ubesatte landet er i ferd med å forsvinne for alltid... Jeg så det levende, pustende slutten på tre amerikanske århundrer av røyk og støv og svette.»

Se også

• Western
• Manifest Destiny
• Den meksikansk-amerikanske krigen
• Sheriff
• Gullrush
• USAs historie

Litteratur

Historiografi

• Billington, Ray Allen (1984): America's Frontier Heritage, en positiv analyse av Turners teorier i forhold til samfunnsvitenskap og historiografi
• Etulain, Richard W. (Sommer 2012): «Clio's Disciples on the Rio Grande: Western History at the University of New Mexico» i: New Mexico Historical Review 87, s. 277–298.
• Etulain, Richard W., red. (2002): Writing Western History: Essays On Major Western Historians. University of Nevada Press.
• Hurtado, Albert L. (Våren 2013): «Bolton and Turner: The Borderlands and American Exceptionalism» i: Western Historical Quarterly, 44#1, s. 5–20.
• Limerick, Patricia (1987): The Legacy of Conquest: The Unbroken Past of the American West, negativ til Turner og fremmer et nytt historiesyn for epoken
• Witschi, Nicolas S., red. (2011): A Companion to the Literature and Culture of the American West. John Wiley & Sons.

Generell historie og historisk forskning

• Billington, Ray Allen, & Ridge, Martin (2001): Westward Expansion: A History of the American Frontier, 5. utg.
• Deverell, William, red., (2004): A Companion to the American West, Blackwell Companions to American History.
• Hine, Robert V., & Faragher, John Mack (2000): The American West: A New Interpretive History, Yale University Press.
• Josephy, Alvin (1965): The American heritage book of the pioneer spirit
• Lamar, Howard, red. (1977): The New Encyclopedia of the American West (1998); revidert utgave av Reader's Encyclopedia of the American West.
• Milner, Clyde, Carol O'Connor, & Sandweiss, Martha, red. (1994): The Oxford History of the American West, omfattende essay av forskere
• Utley, Robert M. (2003): The Story of The West
• White, Richard (1991): «It's Your Misfortune and None of My Own»: A New History of the American West, tekstbok som fokuserer på tiden før 1890 lengst vest.

Eksterne lenker

• (en) Wild West – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Kultur

• Western Folklife Center

Historie

• Autry National Center of the American West, Los Angeles, California
• American West History
• New Perspectives on 'The West'. The West Film Project, WETA-TV, 2001
• Dodge City, Kansas 'Cowboy Capital'
• Fort Dodge, Kansas History ved Ida Ellen Rath, 1964 med fotoer
• Old West Kansas
• Tombstone Arizona History

Media

• Bok fra 1908 om det virkelige Det ville vesten, tekstsøk