Selvtekt er betegnelsen på at en person hevder sine rettigheter på egen hånd[1] uten å gå veien om myndighetene, for eksempel politiet eller sivil rettspleie. Ved selvtekt befinner en seg ikke i en nødssituasjon. Begrepet avgrenses derfor mot nødrett og nødverge.

Lovligheten av selvtekt varierer fra land til land.

DanmarkRediger

Selvtekt er ulovlig i Danmark, da selvtekt ødelegger rettssikkerheten ved at en part i saken tildeler en vilkårlig, og typisk ikke lovlig, straff, i stedet for å la skyldspørsmålet, samt dom og straff avgjøres ved en domstol av en objektiv myndighet regulert av loven.

Straffeloven § 294 regulerer selvtekt, og sier «Den, som ulovligt tager sig selv til rette, straffes med bøde.» Da selvtektsmannen dog ofte begår andre straffbare handlinger, såsom vold eller innbrudd, er det typisk disse forhold som blir straffet, og paragrafen er derfor sjelden i bruk.[2]

NorgeRediger

Som utgangspunkt etter norsk rett er ikke selvtekt lovlig, rettshåndhevelse skal utøves av offentlige myndigheter, ikke private. Dette innebærer ikke direkte at selvtekten er straffbar, skal den være det må den rammes av et straffebud. Det er likevel åpnet en viss adgang for ellers straffbar selvtekt på ulovfestet grunnlag, da som en straffrihetsgrunn. Selvtekt kan være aktuelt der det vil være urimelig å forvente at den som er krenket skal måtte vente på at myndighetene skal gripe inn. Sentralt i vurderingen av om selvtekten skal føre til straffrihet eller ikke er om selvtekten etablerer en nyordning eller om den gjenoppretter en tidligere tilstand. I det sistnevnte tilfellet vil man i større grad kunne akseptere selvtekten. Et typisk eksempel på dette vil være eieren som tar tilbake eiendelene sine fra en tyv når denne påtreffes. I den nye straffeloven er selvtekt lovfestet som en straffrihetsgrunn.[3] Bestemmelsen bygger på den rettstilstanden som er utviklet i rettspraksis.

ReferanserRediger

  1. ^ Andenæs, J. (2004) Alminnelig strafferett. 5. utg. Oslo, Universitetsforlaget, s. 174.
  2. ^ «Straf ikke selv en forbryder» (PDF). 
  3. ^ Straffeloven. (2005) Lov om straff av 20.5.2005 nr. 28, § 19.