Bryggen i Bergen

strøk, gammel trehusbebyggelse i Bergen sentrum
(Omdirigert fra «Bryggen»)

Bryggen i Bergen, også kjent som Tyskebryggen og Hansabryggen, omfatter den gamle trebebyggelsen og brannsikre steinkjellere i den historiske bykjernen i Bergen. Bryggen ble anlagt rundt 1070, og var fra 1360 til 1754 sete for Det tyske kontor i byen og det sentrale knutepunktet for den hanseatiske handelsvirksomheten i Norge. Hansa-kompaniet var også Nordens første handelskompani. Bryggen består av ca. 13 mål med 61 fredede bygninger,[1] og befinner seg på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Bryggen er den tredje mest besøkte turistattraksjonen i Norge.[2]

Bryggen
   UNESCOs verdensarv   
LandNorges flagg Norge
StedBergen, Vestland
Innskrevet1979
Kriterium KULTUR (III)
Se ogsåVerdensarvsteder i Norden
ReferanseUNESCO nr. 59
Posisjonskart
Bryggen i Bergen ligger i Vestland
Bryggen i Bergen
Bryggen i Bergen (Vestland)

Strøket Bryggen rediger

 
Scholeusstikket, det første kjente prospekt av Bergen ca. 1580, omtaler Bryggen to ganger: «Der Residierender Anze Stett behausung. Die Brugk oder Contor genant» - Kvarteret til de fastboende fra hansabyene. Kalt Bryggen eller Kontoret. Markeringen ved dagens Nikolaikirkeallmenning blir beskrevet som: «Ingank der Stat von der Teutschen Brugh» - Inngang til byen fra den tyske brygge.
 
Johan Joachim Reichborns «Prospect av Handels Contoiret udi Bergen», 1768
 
Tyskebryggen i 1866
 
Tyskebryggen
 
Passasjen mellom Bellgården og Jacobsfjorden
 
Tørrfisk som ble fraktet til Bergen ble kvalitetssortert og lagret før eksport.
 
Eidsvollsmannen Fredrik Meltzer drev handelsgården Dramshusen på Bryggen og var «overvrager» i Bergen fra 1825
 
Ruinen etter rådstuen ved Nikolaikirkeallmenningen.
 
Svalgang på Bryggen
 
Murbryggen
 
Bryggen, 12. juni 1930
 
Bryggen etter eksplosjonen på Vågen 1944
 
Bryggen i Bergen brenner, juli 1955
 
Svensgårdens passasje

Strøket grenser mot Bergenhus festning i nord og langs Øvregaten til Vetrlidsallmenningen i sør, ned denne og tilbake langs Bryggens kaifront på østsiden av Vågen. Området nord for de historiske handelsgårdene heter Dreggen. Her ligger Bradbenken, som er basen for skoleskipet Statsraad Lehmkuhl, og Dreggsallmenningen med Mariakirken fra 1100-tallet, Bryggens Museum og Gustav Vigelands statue av Snorre Sturlason. I området ligger det også gamle trehusklynger og mer moderne bygårder med hoteller og næringsbygg, samt friidrettshallen Vikinghallen. Sørover fra Dreggsallmenningen ligger de gamle hanseatiske handelsgårdene i tre og Schøtstuene, og sør for Nikolaikirkeallmenningen bygårder i mur i samme stil. Lengst i sør ligger Hanseatisk museum og Kjøttbasaren. Det lokale buekorpset heter Dræggens Buekorps. Fra Bryggen går Beffen i skytteltrafikk over Vågen til MunkebryggenStrandsiden.

Strøket omfattes av grunnkretsene Dreggen, Bryggen og Vetrlidsalmenningen som hadde til sammen 1 164 innbyggere 1. januar 2014 og et areal på 0,16 km², men dette inkluderer mindre områder tilhørende strøkene Stølen og Fjellet øst for Øvregaten og Lille Øvregaten, og mindre områder tilhørende strøket Vågsbunnen sør for Vetrlidsalmenningen.

Navn rediger

Tilbake i sagatiden finner en belegg for navnet Bryggen eller Bryggene. Sent i middelalderen, i forbindelse med at bryggen oppstod som et hanseatisk handelssted, dukker navneformen Tyskebryggen opp, på samme måte som Mariakirken ble omtalt som «Tyskekirken» fordi det ble holdt gudstjenester på tysk der frem til 1868.[3] På 1600- og 1700-tallet var også den folkelige navneformen Garpebryggen vanlig. På norrønt betydde «garp» en kjernekar, men brukt om de tyske kjøpmennene kan betegnelsen ha vært ironisk ment.[4] Senere ble formen Tyskebryggen enerådende. 25. mai 1945 vedtok Bergen bystyre at navnet fremover skulle være Bryggen.[5] Navnebruken har vært kilde til strid, og flere har argumentert med at Tyskebryggen er mest historisk korrekt, og ønsket av bystyret skal reversere navnevedtaket.[6] Lasse Bjørkhaug, tidligere direktør ved Stiftelsen Bryggen, har uttalt at han har merket seg at «stadig flere nå bruker navnet Tyskebryggen igjen».[5] I 2011 fremmet Venstre forslag i bystyret om at det offisielle kommunale navnet skulle endres til Tyskebryggen.[7] Hans-Carl Tveit fra Venstre begrunnet det med at «dette handler om å ta historien tilbake. I 2016 skal Bergen være vertskap for Hansadagene, og det hadde vært flott å få tilbake det gamle navnet før det». Forslaget fikk imidlertid bare støtte fra Venstre og den uavhengige representanten Siv Gørbitz.[8]

Handelsgårdene på Bryggen rediger

Handelsgårdene på Bryggen fungerte som lagerboder for varer for eksport og import. Korn fra Sentral-Europa ble importert og tørrfisk fra Nord-Norge ble eksportert. Under vår- og høststevnen var bodene fulle av tørrfisk som skulle eksporteres. Tørrfisk var en viktig handelsvare for de katolske landene, som benyttet seg av tørrfisken under fasten.

Frontbygningene på Bryggen ble innredet som sjøstuer. Disse sjøstuene var som regel inndelt i pakkboder og gårdskleve på grunnplanet og ytrestue, stue, indrestue og pakkstue i andre etasje. Rommene i tredje etasje bestod som regel av husbondkleven, gesellkleven, drengekleven, setstuer og lagerboder.

Når tørrfisken nordfra nådde Bryggen i Bergen, ble den først losset og deretter samlet i lagerbodene for oppbevaring. Fisken ble ikke gjort klar for eksport før vår- eller høststevnet var forbi, da dette var svært travle perioder. Det var gårdenes drenger som hadde ansvar for å forberede fisken for salg i form av å kappe nakker og sporder (halen) på hver sin arbeidsstasjon. Tørrfiskvrakingen, kvalitetsbestemmelsen og sortering av tørrfisken, ble overlatt til kjøpmannens nestkommanderende, gesellen eller vrakeren, med ansvar for å vurdere fiskens verdi etter størrelse og kvalitet.

Handelssamfunnet på Bryggen var strengt lagdelt, både i den hanseatiske perioden og senere. Unge menn kom inn i fellesskapet som stuedrenger (Stabenjungen) med oppgaver knyttet til dagliglivet i stuene, etter 3-4 år avanserte de til skutedrenger (Schutenjungen) som hadde oppgaver blant annet knyttet til lossing og lasting av nordlandsjektene. Etter enda noen år kunne de avansere til gesell, etter å ha avlagt prøve i handelslære, varekunnskap og regning. Kontoret hadde også sin egen jurisdiksjon, samt et eget skolesystem hvor drenger gikk i lære. Det var strenge leveforhold, hvor det var forbudt for medlemmene å omgås innbyggerne i Bergen. Hanseater skulle også leve i sølibat så de ikke fikk barn som kunne gjøre krav på verdier som sin farsarv. Forbudet ble ikke overholdt, og i Lübecks arkiver ligger testamenter hvor hjemfarne hanseater navngir frillen de hadde i Bergen, og eventuelle barn i forholdet.[9]

Opprinnelig hadde tyskerne bare tillatelse til å «sitte» (dvs. handle) i Bergen i tiden mellom korsmesse om våren (3. mai) og korsmesse om høsten (14. september); men gradvis ble de «vintersittere».[10] Omkring 1259 overvintret flere av dem i Bergen som leietakere hos norske gårdeiere på Bryggen, og en tysker ble snart huseier selv. Vintersittingen muliggjorde fordelaktige oppkjøp i vinterhalvåret og tidlig utskiping om våren. Likevel nektet tyskerne å betale tiende i Bergen, så kong Håkon forordnet at fremmede som leide hus i byen i 12 måneder, måtte regnes som fastboende og var pliktige å yte tiende og annet på lik linje med nordmenn. I 1250 var det sluttet freds- og handelsavtale mellom kong Håkon og Lübeck som garanti for gjensidige frihandel mellom nordmenn og lybekkere, gjensidig hjelp mot overfallsmenn og vilkår i Norge som det tidligere hadde vært. Tyskerne var imidlertid ikke fornøyd med rettssikkerheten de opplevde. Norsk vrakrett utsatte hanseatene for regulær plyndring når skipene deres forliste langs norskekysten. I tillegg mente kjøpmenn fra Hamburg seg utsatt for en falsk drapsanklage i Bergen. Denne frikjente Magnus Lagabøte dem for senere.[11]

Byloven av 1276 forutsatte at det også var utlendinger blant beboerne i norske bygårder, og presiserer at de må dele offentlige byrder som vetevakt og ledingskatt, samt «skipdrått» (dvs. ilandtrekking av skip i byen). Sommeren 1278 fremforhandlet tyske utsendinger flere fritak med Magnus Lagabøte i Tønsberg. Et kongebrev sikret dem fritak for skipdrått, som byloven ellers påla alle kjøpmenn som oppholdt seg tre netter eller mer i Bergen, samt rett til å kjøpe huder og smør i mindre partier på brygger og i fartøy i sommermånedene. (Ellers var det lovpålagt at handel foregikk i hus eller på torg.) Det ble også foretatt endringer i norsk strandingsrett, slik at hanseatene fikk beholde alt gods de berget ved egen innsats etter skipsforlis. Ingen fikk lenger fjerne vrakgods de ikke hadde oppgitt.[12]

Erik av Pommerns strid med grevene i Holstein ble merkbar i Norge da hanseatene vedtok å stenge kontoret på Bryggen. Våren 1427 forlot de Bergen, og kom først tilbake seks år senere. I mellomtiden var Bergen blitt utsatt for to forferdelige angrep av vitaliebrødrene, som også var kjent for plyndring av hanseatisk eiendom.[13]

I 1440 innkom det klager på at tyske kjøpmenn som satte opp hollenderboder på Stranden, jaget hollenderne vekk og slengte varene deres i sølen. Mer enn hundre bevæpnede hanseater skulle også ha trengt inn på Bergens rådstue tirsdag etter St. Peters dag (23. februar), og jaget rådmennene med økser og kårder.[14] Konfliktene toppet seg med Olav Nilsson som høvedsmannBergenhus. Han opprettholdt en uforsonlig linje mot hanseatene og ble avsatt i 1453; men alt i 1455 var han tilbake etter å ha presset Erik av Pommern til å gjeninnsette seg. I mellomtiden hadde han drevet som kaprer og plyndret hanseatiske skip. Vel kunne Nilsson påpeke at hanseatene bare motvillig innordnet seg norsk lov; men en tidligere sjørøver som høvedsmann kunne de ikke tolerere. I 1455 var byen vitne til at bevæpnede hanseater jaget Nilsson, biskopen og følget deres utover mot Nordnes der de søkte tilflukt i Munkeliv kloster. Mens Nilsson klatret opp i tårnet, satte hanseatene klosteret i brann. De betalte for gjenoppbyggingen, men boten til Nilssons etterlatte nektet de å betale. Nok forelå det rettskraftig dom om slik bot, men kong Christian I forfulgte ikke saken ettersom han hadde tatt opp store lån av hanseatene til krigføringen sin.[15]

Bergens maktsentrum rediger

Bryggen var tidligere sentrum for byens verdslige makt. Maria Gildeskåle er første gang omtalt i Magnus Lagabøtes bylov av 1276, og var den gang møtested for bylovtinget. Bygningen lå ved Mariakirkegården og fungerte som byens første «rådhus», stedet hvor byadministrasjonen og bymøtet skulle samles ifølge byloven. Bygningen er i dag en ruin, plassert mellom Bryggens Museum og Mariakirken. Opprinnelig lå bygget som en bakre eller nordre del av bryggegården Gullskoen.

Den nye rådstuen ble oppført omkring år 1300-15. Den lå midt på Bryggen, ved Nikolaikirkeallmenningen, hvor også torget lå. Rådstuen var i bruk til 1560-årene. Christoffer Valkendorf var lensherreBergenhus fra 1556 til 1560. Etter at Valkendorf ankom Bergen ble det begått flere uoppklarte mord i noen av byens mange bordeller. Valkendorf fikk revet en rekke av bordellene, og i stor grad avviklet hanseatenes privilegier og monopol i Bergen. De tyske håndverkerne ble tvunget til å overholde norsk lov og fikk valget mellom å sverge troskapsed til kongen eller reise. I 1559 måtte 59 tyske håndverkere reise. I 1560-årene ble Bergens maktsentrum gradvis flyttet fra Tyskebryggen til dagens plassering, ved Christoffer Valkendorfs tidligere privatbolig på Rådstuplass, det som i dag kalles det gamle rådhuset.

Bryggen i dag rediger

De historiske trebygningene fra 1702 fikk kledning på 1800-tallet. De bevarte bygningene på Bryggen idag består av følgende gårdsrekker, regnet fra syd: Søndre og nordre Holmedalsgård, Bellgården, Jacobsfjorden (Hjortegården), Svensgården (dobbelgård), Enhjørningen, søndre og nordre Bredsgård og Bugården (Bergen).

Svensgårdens hode med tre ansikter rediger

Over inngangen til Svensgården henger et utskåret hode med tre ansikter i treverk, en kopi av en original i marmor.[16] Konservator Jan Hendrich Lexow har i årbok for Stavanger museum i 1957 argumentert for at originalen var en gave til kong Håkon Håkonsson fra den tysk-romerske keiseren Fredrik 2. Lexow mente at hodet var lagd av en billedhogger i Sør-Italia som et symbol på den treenige Gud. Fredrik 2. holdt hoff i Palermo. Han og kong Håkon utvekslet gaver, og Lexow mente at hodet nettopp kan ha vært en slik gave fra perioden 1230-40. Videre antok han at hodet fikk en sentral plass i Store Kristkirke, som lå nord for Håkonshallen og var kroningskirke. Da Store Kristkirke blev revet på ordre fra Eske Bille i 1531, mente Lexow at hanseatene tok vare på hodet og tok det i bruk som merke for Svensgården, som på den tiden ble gjenoppbygd etter en brann. Slik markering av gårdene var viktig på et tidspunkt hvor mange verken kunne lese eller skrive. Hodet på Svensgården har få paralleller i europeisk kunst, og utformingen af neser, munn og skjegg peker etter Lexows mening mot antikken, da det kristne gudsbildet ennå ble påvirket av portretter av Zevs.[17]

Bevaring og ødeleggelser rediger

Gjennom historien har Bergen gjennomlevd mange branner, siden bygningsmassen stort sett bestod av tre. Bygningstrukturen er likevell beholdt, tross mange branner og påfølgende gjenreisninger. Bevisstheten om Bryggens kulturhistoriske verdi ble vekket allerede da den tradisjonelle virksomheten på Bryggen tok slutt. I 1900 var trehusbebyggelsen på begge sider av Vågen i stor grad intakt.[18]

Forskning og dokumentasjon rediger

Johan Wilhelm Olsen (også kjent som Johan Wiberg Olsen; 1829-98), som hadde drevet nordlandshandel i Finnegården, etablerte det Hanseatiske museum allerede i 1872, og regner som åpningsdag 26. juli da kong Oscar II besøkte byen og museet.[19] Hans sønn Christian Koren Wiberg videreførte arbeidet og solgte museet til Bergen kommune i 1916. I 1899 utga han Det tyske Kontor i Bergen, en beskrivelse av de gamle hanseatiske bygningene med en rekke illustrasjoner.[20]

Koren Wiberg fikk i 1908 støtte av kommunen og Fortidsminneforeningen til å foreta utgravninger i tomten nedenfor den nyanlagte Rosenkrantzgaten. Funn fra utgravningen ble gjengitt blant annet i Bidrag til Bergens Kulturhistorie. Utgravningene avdekket den såkalte vinkjelleren som i middelalderen også var rådhus. Koren Wiberg hadde i Lübeck funnet dokumenter (fra 1651) som viste plasseringen av vinkjelleren, noe han fikk bekreftet ved utgravningen. Denne byplanen med rådhus/vinkjeller plassert mellom torg og kirke, var typisk for nordtyske (hanseatiske) handelsbyer.[21]

Ved utgravningene i den sørlige delen av Bryggen fant Christian Koren Wiberg dype fundamenter av grove tømmerstokker laftet sammen. Laftingen dannet «karverk» på opp over 2 meters høyde, og omkring 1 meters bredde og 2 meter lengde. Karverkene ble ferdig satt sammen og senket ned i vannet mellom påler, og deretter fylt med grus og stein. Tømmerstokkene var av furu og i god stand da Koren Wiberg foretok sin utgravninger. Fundamentene kunne dateres til brannene i 1413 og 1476 eller tidligere. De første sjøhusene ved Vågen var ifølge Koren Wiberg lave og av grovt, laftet tømmer. De hadde spissgavler og svalganger rundt hele bygget. Ifølge Koren Wiberg ble Bryggens fasade malt allerede fra 1500-tallet. Fra 1550 ble det vanlig å bygge steinkjellere i Bergen, trolig for å lagre gods et brannsikkert sted, ifølge Koren Wiberg. Hans Nagels bakeri, omtalt i 1441, lokaliserte Koren Wiberg til den moderne Øvregaten 17, der det på Koren Wibergs tid også ble drevet bakeri.[22]

Murbryggen rediger

Frem til 1901 utgjorde hele området mellom Dreggsallmenningen i nord og Kjøttbasaren i sør en sammenhengende rekke handelsgårder i tre som var gjenreist etter bybrannen i 1702. Handelsgårdene sør for Nikolaikirkeallmenningen ble da revet og erstattet med bygårder i mur i samme stil, tegnet av Jens Zetlitz Monrad Kielland, med unntak av den sørligste Finnegården, et museum som også omfatter de gamle Schøtstuene som ble gjenreist i 1937–38 med delvis originale og delvis rekonstruerte deler, i området sør for Mariakirken.

Fredning rediger

Etter den første loven om bygningfredning ble vedatt i 1920, ble fredningslisten fra Bergen vedtatt i 1927. Fredningen omfattet alle bygningene på Bryggen, slik at det helhetlige kulturmiljøet ble ivaretatt.

Eksplosjonen på Vågen rediger

Eksplosjonsulykken 20. april 1944 satte fart i planene om å rive Bryggen, og Terboven fikk støtte hos alle fagfolk i Bergen kommune i sitt ønske om å jevne området med jorden.[23] Sett med Terbovens øyne var det labyrintiske systemet av gårder ideelt for å skjule motstandsfolk, slik som Theta-gruppen og radiosenderen deres.[24] Sterke krefter i lokalbefolkningen lyktes likevel i å skaffe seg støtte, ikke minst fra professor Hermann Phleps[25] fra Den tekniske høyskolen i Danzig (Gdańsk), som foretok en grundig befaring av de raserte bygningene,[26] og konkluderte med at «det tyske kvartalet» kunne reddes med enkle midler. Den virkelige redningen ble kriseproduktet «Domus-plater», som ble gjennomvåte i regnvær, og lett gikk i stykker. Men de gjorde likevel nytten, ettersom de dekket 8.000 kvadratmeter takflate midlertidig. De raserte takene var for øvrig ikke det eneste problemet. Eksplosjonen hadde også løftet Bryggen til værs, og latt den falle ned igjen på underlaget, slik at man måtte ta i bruk donkraft for å få husene noenlunde i vinkel igjen. Men sikringen var utført, ikke minst til glede for arkitekt Halvor Vreim fra Riksantikvaren, som allerede hadde avskrevet Bryggen.[23]

Brannen i 1955 rediger

En storbrann 4. juli 1955[27] ødela den nordlige halvparten av de gjenværende gamle handelsgårdene i tre. Brannen ble innledningen til Asbjørn Herteigs utgravninger av området. Våren 1962 gikk utgravningene inn i sin syvende sesong, muliggjort ved bruk av sivilarbeidere i sommerhalvåret. Ett år kom våren så sent at sivilarbeiderne måtte hugge bort 13 tommer is for å komme i gang.[28]

Fasadene av den nedbrente delen ble gjenreist som kopier i 1980, og utgjør en del av SAS-hotellet som ligger på området. På branntomten ligger også Bryggens Museum med rester fra de eldste tider avdekket ved de arkeologiske utgravningene som tilførte forskningen et enormt kildemateriale.

Oppføring på UNESCOs verdensarvliste rediger

Bryggen i Bergen ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1979 i henhold til kulturelt kriterium III, som viser til et sted som «bærer et enestående, eller i det minste sjeldent, vitnesbyrd om en kulturell tradisjon eller om en levende eller utdødd sivilisasjon». I denne forbindelsen trekker UNESCO fram at Bryggen bærer vitnesbyrd om sosial organisering og illustrerer hvordan de hanseatiske kjøpmennene på 1300-tallet utnyttet plassen i sin del av byen, samt at den er en type nordlig fondaco (kombinert handelsdepot, bolig og ghetto for utenlandske kjøpmenn) som ikke fins noe annet sted i verden, hvor bygningene har forblitt en del av bylandskapet og bevarer minnet om en av de eldste handelspostene i Nord-Europa.[29]

Eierskap og forvaltning rediger

De fleste bygningene på Bryggen er i privat eie. «Stiftelsen Bryggen» eier i dag 36 av de 61 bygningene som inngår i verdensarven. «Stiftelsen Bryggen» og «Bryggens venner» ble dannet i 1962. Stiftelsen har som formål å bevare Bryggen i samråd med antikvariske myndigheter. Stiftelsen driver både med utleie av lokaler og sikring, vedlikehold og restaureringsarbeid. Stiftelsen Bryggen har en egen stab av tømrere med spesialkompetanse på tradisjonshåndverk. «Bryggen private gårdeierforening» er en sammenslutning av flere private eiere som til sammen eier 24 bygninger. Bergen kommune er eier av Finnegården, bygningen som huser det Hanseatiske museum. Alle bygningene i privat eie kan bli istandsatt med opptil 90% finansiering gjennom en tilskuddsordning administrert av Vestland fylkeskommune (tidligere Hordaland). De fredede bygningene på Bryggen blir forvaltet som kulturminner av kulturarvseksjonen i Vestland fylkeskommune. De arkeologiske kulturminnene i middelaldergrunnen forvaltes av Riksantikvaren. Alt arkeologisk arbeid blir 100% offentlig finansiert og de nødvendige utgravingene blir utført av NIKU.[trenger referanse]

 
Panorama av de 6 frontbygningene foran SAS-hotellet og de 11 bevarte gavlbygningene på Bryggen i Bergen

Andre bygninger i strøket rediger

Gater i strøket rediger

Galleri rediger

Referanser rediger

  1. ^ http://www.stiftelsenbryggen.no/
  2. ^ http://www.vg.no/innstikk/wideroe/2010/05/10/her-er-norges-mest-bes%C3%B8kte-attraksjoner/#xtor=AD-13- Arkivert 9. september 2011 hos Wayback Machine.
  3. ^ is.muni.cz/th/153113/ff_b/BAKALARSKA_DIPLOMOVA_PRACE.doc (s. 28)
  4. ^ Arne Torp: R - ei urokråke i språket (s. 57), Samlaget, Oslo 2007, ISBN 978-82-521-7000-9
  5. ^ a b «Bryggen eller Tyskebryggen?» Bergens Tidende, 27. juli 2009 Arkivert 1. august 2009 hos Wayback Machine.
  6. ^ http://www.p4.no/story.aspx?id=316555
  7. ^ Vil ha tilbake «Tyskebryggen», NRK
  8. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. mars 2012. Besøkt 26. juli 2012. 
  9. ^ Åshild Fedøy Salomonsen: «Prostitusjon i bylandskapet» (s. 6-7), UiB 2008
  10. ^ Stephan Tschudi-Madsen m.fl.: Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral (s. 57), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0
  11. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130–1319 (s. 132), Universitetsforlaget, 1974, ISBN 82-00-01323-5
  12. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130–1319 (s. 144)
  13. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 80), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4
  14. ^ Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 84), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4
  15. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 129-30)
  16. ^ «Bilde (på høyre side)». Arkivert fra originalen 3. mars 2012. Besøkt 3. juni 2010. 
  17. ^ "Magasinet" (s. 19), Bergens Tidende, 20. januar 2007.
  18. ^ Andersen, Randi (1985). Bryggen i brennpunktet. Museet. ISBN 8290289189. 
  19. ^ Museum Vest: Historikk
  20. ^ Norsk biografisk leksikon. Oslo: Aschehoug. 1983. ISBN 8203110711. 
  21. ^ Ekroll, Øystein (1990). Byens herlighed. Oslo: Riksantikvaren. ISBN 8275740010. 
  22. ^ Grieg, Sigurd (1933). Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo. Akademiet. 
  23. ^ a b Artikkel om eksplosjonsulykken 20. april 1944 i Bergens Tidende, 20. april 1994
  24. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. juli 2010. Besøkt 19. juli 2010. 
  25. ^ http://www.fotomarburg.de/bestaende/uebernahm/phleps
  26. ^ http://www.ba.no/bilder_video/bilder/article5059199.ece?start=4
  27. ^ Brannen på Bryggen i 1955, NRK
  28. ^ «Utgravningene på Bryggen inn i sin syvende sesong», Bergens Tidende 2. april 1962
  29. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Bryggen

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Bryggen
    UNESCOs verdensarv    
InnskrevetVed UNESCOs 3. sesjon i 1979 som det 59. verdensarvsted
ReferanseUNESCO nr. 59
 
Strøk og boligområder i Bergen kommune