Åpne hovedmenyen
Nikolaikirkeallmenningen
Bergens by nr 20- Kart over Bergen med Omegn, 1864 (Nikolaikirkeallm).jpg
Utsnitt av kart fra 1864 viser daværende Nikolaikirkeallmenning ovenfor Øvregaten, nedenfor gaten kalles den Smedsmuget. Bredsgården er merket med tallet 90.
Basisdata
NavnNikolaikirkeallmenningen
BydelBergenhus
KommuneBergen
LandNorge
NavnebakgrunnNikolaikirken i Bergen


Scholeusstikket fra 1580 viser den forfalne Nikolaikirken og rett nedenfor i en åpning i rekken av bryggehus står (H) «Ingangk der Stat von der Teutschen brugk» der Nikolaikirkeallmenningen begynner på Bryggen.

Nikolaikirkeallmenningen er en gate (allmenning) i Bergen, den går fra Bryggen til Steinkjellergaten midt i de eldste delene av byen. Gaten har navn etter Nikolaikirken som lå omtrent ved Nikolaikirkeallmenningen nr 5b. Nedenfor Øvregaten går allmenningen i to plan: Et som stiger jevnt fra Vågen til Øvregaten, et lavere plan som følger de gamle bryggegårdenes nivå.[1]

Kirken sto vinkelrett på allmenningen som da lå litt lenger sør. Brannvakten holdt til kirketårnet og varslet også om ankommende skip.[2][3] Kirken ble reist tidlig på 1100-tallet og det var trolig en passasje eller åpning i bebyggelsen opp til kirken - en forløper for den senere allmenningen. Utbygging av bryggene langs Vågen var trolig godt i gang på 1100-tallet, men langs en strandlinje som gikk lengre inn enn i dag.[4] I Borgerkrigstidens første fase 1130-1160 var det trefninger på allmenningen og Øvregaten.[5]

I middelalderen ble den også kalt «Breida allmenning», der lå byens første rådhus (til 1558) og torget (til 1470).[1] Rådhuset, «stemnestova», kom til omkring 1300. Byloven av 1276 bestemt at det skulle være et byråd som møttes i en stor steinbygning midt på Nikolaikirkeallmenningen. Allmenningens løp var da litt lengre sør og rester av rådhuset bli påvist i 1980 og er delvis bevart under et nytt bygg. Rådhuset hadde i første etasje lager og skjenkested for vin (noe som var byrådets privilegium) og fengsel («mørkestove»). I etasjen over var det møterom for byrådet og festsal for borgerne. Denne kombinasjonen av vinkjeller og rådhus var en nordtysk tradisjon og trolig inspirert av Lübeck. Rådhuset var nesten 30 meter langt og 12 meter bredt.[6] Torget var på selve allmenningen eller langs bryggen nedenfor. I middelalderen var Nikolaikirkeallmenningen byens midtpunkt.[7][8] Geir Atle Ersland tror at byens første torg lå omtrent i krysset mellom Øvregaten og Nikolaikirkeallmenningen.[9]

Vinkjelleren på allmenningen var i 300 år et felles møtested for alle ved det tyske kontoret. Der møttes også nordmenn og hanseater som ellers levde i adskilte deler av byen. Området ble undersøkt arkeologisk 1978-1983, og var tidligere undersøkt av Christian Koren Wiberg omkring 1908. Det er uklart om dagens Nikolaikirkeallmenning følger Breidaallmenningens løp eller om Bredsgårdens sørlige del ble bygget på Breidallmenningen etter brannen i 1702. Ifølge Ekroll var Breidaallmenningen navnet på en annen allmenning lengre nord og denne ble nedlagt (eller omdøpt) da Nikolaikirkeallmenningen overtok navnet etter en sterk utvidelse i middelalderen. Navnet Nikolaikirkeallmenningen ble tatt i bruk på nytt på 1800-tallet. Ekrolls kart viser at restene av vinkjelleren ligger under Rosenkrantzgate 4 der det (i 2019) er et parkeringshus (Rosenkrantz p-hus). Parkeringshuset ble oppført i 1982 og tomten undersøkt arkeologisk i årene før blant annet av Øystein Ekroll.[2] Bredsgården ligger 80 meter nord for Nikolaikirkeallmenningens løp og omkring 100 meter nord for Nikolaikirken. Koren-Wiberg konkluderte derfor med at det hadde skjedd et forvirrende navnebytte og at Breidaallmenningen nevnt i Magnus Lagabøtes bylov lå ved Bredsgården og ikke er den samme som Nikolaikirkeallmenningen.[10]

Etter at torget og rådhuset ble flyttet fra Bryggen på 1500-tallet ble den helt tyskdominert og allmenningen mistet sin betydning. Bryggegården Kappen ble utvidet sørover på allmenningen som da ble redusert til 10 alen bredde (6-8 ifølge byleksikonet) og fikk navnet Smedsmuget (eller Smedsmauet - navnet skriver seg trolig fra gullsmedene som holdt til der). Kommunen vedtok i 1852 å utvide smuget til 60 alen «når leilighet dertil gives». I 1865 kjøpte kommunen Kappen (nord for allmenningen) og rev bygget samt Kjøpmannsstuen (sør for allmenningen) for å utvide gateløpet som fikk navnet Nikolaikirkeallmenningen også nedenfor Øvregaten.[1][11][2] På torget kunne alle varer omsettes unntatt plasskrevende gjenstander som tømmer og kvernsteiner. Byen hadde vokst sørover og på Strandsiden (vestsiden) av Vågen, slik at det var behov for en mer sentral plassering av torget. Torget ble flyttet med kongens tillatelse.[12]

Bryggen deles i to av Nikolaikirkeallmenningen som går mellom den høye og nyere murbebyggelsen til høyre og de eldre lavere bryggegårdene til venstre. Foto fra etter 1910 da halve allmenningen ble hevet som en rampe til Rosenkrantzgates nivå.

Nikolaikirkeallmenningen deler Bryggen i to: Nord for allmeningen er den gjenværende trebebyggelsen reist etter brannen i 1702, sør for allmeningen ble handelsgårdene i tre revet i 1901 og nye bygg i mur reist på tomtene til 1913.[13] Murbyggene ble oppført i fire etasjer på til sammen 16,5 meter. Planen medførte også etablering av tre nye gateløp hvorav Rosenkrantz gate munner ut i Nikolaikirkeallmenningen. I 1910 ble den sørlige halvdel av allmenningen nedenfor Øvregaten hevet 4,5 meter til Rosenkrantzgatens nivå. På samme tid ble det foran disse anlagt en steinkai som var både høyere og gikk lenger ut i Vågen enn den gamle.[1] Tidlig i middelalderen gikk Vågens strandlinje minst 100 meter lengre inn, til Rosenkrantzgaten eller nesten til Øvregaten.[14] Allmenningen har fra Magnus Lagabøters bylovs tid (1276) navn etter kirken.[1]

Bergens Privatbank begynte i 1856 sin virksomhet i nummer 4.[15] Holmedalsgården ligger på Bryggen på allmenningens nordside.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e Hartvedt, Gunnar Hagen (1999). Bergen byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 337. ISBN 8257310360. 
  2. ^ a b c Ekroll, Øystein (1990). Byens herlighed. Oslo: Riksantikvaren. ISBN 8275740010. 
  3. ^ Lorentzen, Bernt (1935). Bergens by i svunne dager. Bergen: Bergens historiske forening. 
  4. ^ Våre første byer. [Bergen]: Bryggens museum. 1992. ISBN 8290289480. 
  5. ^ Hartvedt, Gunnar Hagen (1998). Bergen mellom smil og tårer: lokalhistorisk håndbok og fredningsoversikt. [Bergen]: Dreggen forl. ISBN 8299492602. 
  6. ^ Ekroll, Øystein (1997). Med kleber og kalk: norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Samlaget. ISBN 8252147542. 
  7. ^ Helle, Knut (1995). Under kirke og kongemakt: 1130-1350. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220282. 
  8. ^ Lorentzen, Bernt (1952). Gård og grunn i Bergen i middelalderen. Bergen: John Griegs boktrykkeri. 
  9. ^ By og land i middelalderen. Bergen: Bryggens museum. 1994. s. 16. 
  10. ^ Koren-Wiberg, Christian (1908). Bidrag til Bergens kulturhistorie. Bergen: Grieg. 
  11. ^ Vreim, Halvor (1947). Norsk trearkitektur. Oslo: Gyldendal. 
  12. ^ Solberg, Per (1983). Vågen: Bergen havn 1070-1800 : [utstillingkatalog] : Bryggens museum. [Bergen]: Museet. ISBN 8290289111. 
  13. ^ Trebbi, Marco (1997): Bryggen i Bergen. Oslo: ARFO.
  14. ^ Herteig, Asbjørn (1961): Bryggen i Bergen.
  15. ^ http://www.bergenbyarkiv.no/bergenbyleksikon/arkiv/1422456