Oslo-Filharmonien

norsk symfoniorkester

Oslo-Filharmonien (før: Oslo Filharmoniske Orkester og tidligere Filharmonisk Selskaps Orkester) er et orkester i Oslo, med base i Oslo Konserthus. Orkesteret ble stiftet i 1919[3] og er idag et av Europas ledende symfoniorkestre.[4] Orkesteret har vunnet hele tretten Spellemannpriser fordelt over seks tiår, og er dermed det mestvinnende artister/orkester i prisens historie.[trenger referanse] Blant prisene er hedersprisen orkesteret fikk i forbindelse med sitt 100-årsjubileum, tildelt under Spellemannprisen 2019.[5]

Oslo-Filharmonien
Oslo-Filharmonien - Johan Svendsen Norsk kunstnerkarneval - Vasily Petrenko conducting- 20110219-1 (cropped).jpg
Oslo-Filharmonien i 2011.
TypeSymfoniorkester
Grunnlagt22. februar 1919; 102 år siden (1919-02-22)[1]
LandNorge Norge
HjemmehørendeOslo Konserthus, Munkedamsveien 14, Oslo
Ansatte108 musikere (2021)[2]
SjefdirigentKlaus Mäkelä
Andre navnOslo Filharmoniske Orkester (1979–)
Filharmonisk Selskaps Orkester (1919–1979)
Nettstedhttps://www.ofo.no


Oslo-Filharmonien har siden 1977 holdt til i Oslo Konserthus.

HistorikkRediger

Oslo-Filharmoniens røtter går tilbake til 1871, da Christiania Musikforening ble stiftet av Edvard Grieg og Johan Svendsen, og dermed avløste Det Philharmoniske Selskab av 1847. Orkesteret ble siden ledet av Ole Olsen, Johan Selmer, Iver Holter og Otto Winter-Hjelm. Under Holters ledelse ble orkesteret slått sammen med Christiania Theaters Orkester, som den gang var truet av reduksjoner. Holter foreslo opprettelsen av et byorkester som kunne spille ved kommunale festligheter, ved konsertoppførelser og i teatret. Orkesteret fikk dermed kommunal støtte fra 1889.

 
Johan Halvorsen og Nationaltheatrets orkester i 1905

I 1899 ble Nationaltheatret, som skulle romme både teater og opera, åpnet. Her fikk man et orkester med opptil 44 musikere. Dette orkesteret skulle også være Musikforeningens og hovedstadens faste symfoniorkester. Musikerne kom i stor grad fra det tidligere Christiania Theaters Orkester. Kapellmester var Johan Halvorsen.

Under 1. verdenskrig ble orkesteret oppløst som følge av pengemangel og lønnskonflikter, men ble gjenopplivet i 1918 ved en gave fra skipsreder A. F. Klaveness på 500 000 kr. Berømte gjestedirigenter ble invitert. Klaveness ble også leder av en komité innenfor Musikforeningen som forberedte stiftelsen av et permanent, selvstendig orkester. I 1919 ble Nationaltheatrets orkester oppløst, og de fleste musikerne tok plass i det nystartede Filharmonisk Selskaps Orkester.

1919–20 : Den første sesongenRediger

Filharmonisk Selskap ble stiftet den 22. februar 1919.[1] Hvert av stiftelsens 14 medlemmer tegnet en maksimumsgaranti for et år på 2 500 kr. I mars søkte de kommunen om bidrag til overtagelse av Nationaltheatrets orkester, og 31. juli ble søknaden behandlet i bystyret. Samtidig tegnet 330 personer aksjer med totalt 382 garantideler i Filharmonisk Selskap AS. I dette selskapet måtte aksjonærene, i stedet for å forvente utbytte, forplikte seg til å betale fem ganger aksjens pålydende årlig i tre år. 5. juli 1919 ble den konstituerende generalforsamling avholdt, og representantskap, styre og programkomite ble valgt.

I løpet av våren hadde det vært stor diskusjon i pressen om hvem som skulle få æren av å være orkesterets første dirigent. Skulle man prioritere norske kandidater, eller skulle man velge en utenlandsk dirigent som kanskje var dyktigere, men som ikke ville ha det samme forholdet til og ønsket om å ivareta norsk musikk? Pressen selv foreslo at stillingen skulle deles, og det endelige resultat ble tre kapellmestre: Johan Halvorsen, Georg Schnéevoigt og polske Ignaz Neumark.

 
Filharmonisk Selskaps Orkester og Georg Schnéevoigt avbildet i Gamle Logen en gang mellom 1919 og 1921

Filharmonisk Selskaps Orkesters første konsert fant sted i Logens Store Sal 27. september 1919, med 59 musikere på podiet og med Georg Schnéevoigt som dirigent.[6] På programmet var Rikard Nordraaks «Ja, vi elsker», Johan Svendsens «Festpolonaise», Christian Sindings Symfoni nr. 1, Edvard Griegs Klaverkonsert i a-moll og til slutt «Landkjenning», med operasangeren Erik Bye som barytonsolist, og med Den norske studentersangforening og Christiania Handelsstands Sangforening i korpartiene.

Blant den første sesongens store gjester var pianistene Eugen d’Albert, Edwin Fischer, Wilhelm Kempff, Ignaz Friedmann og Arthur Schnabel, og fiolinistene Bronislaw Hubermann og Carl Flesch, samt den internasjonale superdirigenten Arthur Nikisch.

I løpet av denne første sesongen ga orkesteret 135 offentlige konserter, de fleste for fulle hus. Også kammermusikkseriens seks abonnementskonserter trakk mange tilhørere. Filharmonisk Selskaps Strykekvartett, etablert tre uker etter åpningsskonserten, besto av lederne for hver strykegruppe: Richard Burgin, Oscar Holst, H. H. van der Vegt og Alexander Schuster.

1920-åreneRediger

 
Med unntak av noen få år var Universitetets aula hovedarenaen til Filharmonisk Selskaps Orkester fram til Oslo konserthus sto ferdig i 1977

Ved innledningen til sesongen 1920–21 trakk Johan Halvorsen seg etter uenighet med styret om honorar og administrative forpliktelser. Selskapet fortsatte med de to gjenværende faste dirigentene. Den tyske fiolinisten Hugo Kolberg overtok konsertmesterplassen etter Richard Burgin, som gikk over til stillingen konsertmester i Boston Symphony Orchestra under Pierre Monteaux og senere Koussevitzky. I 1920 ble de etter hvert veldig populære skolekonsertene introdusert. Allerede i januar 1921 var de besøkt av over 30 000 barn. Ved utgangen sesongen fratrådte Ignaz Neumark, og José Eibenschütz ble hyret inn og fikk ansvar for 75-80 konserter årlig.

Sesongen 1921–22 ble Filharmonisk Selskaps Kor stiftet, og orkestret ble av økonomiske grunner redusert med fem musikere. Til tross for stor suksess, gikk orkesteret fortsatt med underskudd. Orkesteret var avhengig av ytterligere inntekter for å kunne overleve, og dette førte til lange debatter om statsstøtte. I Stortinget var meningene delte; Partimessig tverrpolitisk sto Bygde-Norge mot By-Norge. Resultatet var opprettelsen av et fond på 500 000 kr med årlige bevilgninger, hvorav 200 000 kr skulle gå til orkestrene i Kristiania og Bergen, og 100 000 kr var på deling mellom Stavanger og Trondheim.

For å møte de økonomiske problemene ble repertoaret popularisert og formen noe fornyet slik som de svært populære friluftskonsertene. Den første friluftskonserten fant sted på St. Hanshaugen i august 1922, og innledet konsertsesongen 1922–23. Hele 15 000 billetter ble solgt, og allerede lørdagen etter ble en ny utendørskonsert arrangert.

I løpet av sesongen 1923–24 slapp tre nye norske dirigenter til: Olav Kielland, Arild Sandvold og den norsk-amerikanske Ole Windingstad. Den aller første av Filharmoniens turnéer utenbys gikk til Trondheim. I april 1923 ble det det første radioprogram i Norge kringkastet fra Tryvannshøgda, tett fulgt av den første radiokonserten. Våren 1925 fikk Det Norske Kringkastingsselskap konsesjon på driften i Oslo-området, og samme år forelå en kontrakt mellom Kringkastingsselskapet og Filharmonisk Selskap om konsertoverføring hver fredag kl. 20.00.

 
Calmeyergatens Misjonshus hadde i sin tid Oslos største sal med plass til 2830 tilhørere. Filharmonisk Selskap benyttet den ofte til større konserter der Aulaen ble for liten. Bygningen ble revet i 1972

Sesongen 1924–25 var preget av en rekrutteringskrise etter at femten av de utenlandske musikerne sluttet. Bolig- og lønnsforholdene var langt bedre i andre europeiske land, og der ble også klassiske musikere behandlet med adskillig større respekt. Blant de nye ansatte var cellisten Karl Andersen. H. H. van der Vegt overtok som 1. konsertmester etter Hugo Kolberg, og i Vegts sted kom den tyske bratsjisten Hugo Kramm, fra konsertmesterstillingen i Harmonien. Vegt forlot orkestret allerede neste sommer og overlot 1. konsertmesterplassen til den franske fiolinisten Robert Soëtens (som for øvrig urframførte Sergej Prokofjevs Fiolinkonsert nr. 2 i g-moll i 1935[7]).

I sesongen 1927–28 hadde orkesteret igjen store økonomiske problemer etter at statsstøtten var blitt ytterligere redusert. Samme sesong ble Issay Dobrowen ny sjefdirigent, og Max Rostal, den senere storfiolinist og internasjonalt anerkjente pedagog, ble ny l. konsertmester. Allerede sesongen etter ble Rostal kalt som professor i Berlin, og Ernst Glaser overtok stillingen. Glaser spilte i orkestret fram til 1969. Orkesterets første utenlandsturné fant sted vinteren 1927 og gikk til Stockholm med Georg Schnéevoigt som dirigent.

1930-åreneRediger

 
Issay Dobrowen og Filharmonisk Selskaps Orkester i Universitetets Aula ca. 1930

Økonomiske nedgangstider førte til nye kutt i de statlige tilskuddene, og i 1932 var orkesterets økonomi så dårlig at det var på randen av konkurs. Orkestermusikernes lønn måtte atter en gang kuttes, og det ble jobbet iherdig med å trekke til seg nye publikumsgrupper til konsertene. Kringkastingen ble Filharmonisk Selskaps redningsplanke, og orkesteret ble i 1934 kontraktsmessig forpliktet til kringastingstjeneste som et fast kringkastingsorkester, en ordning som varte helt fram til 1946. Orkesteret ble delt i to grupper, som byttet på å spille i kringkastingen på toppen av sine ordinære konserter for Filharmonisk Selskap. Orkesterets «trengselstid» var endelig over i 1938 da ti store bedrifter tegnet seg for store pengebeløp for billetter til sine ansatte.[8]

Sjefdirigent Issay Dobrowen var stadig mer etterspurt som gjestedirigent utenfor Norges grenser, spesielt i USA og Storbritannia. Og etter noen uheldige programkollisjoner, der Dobrowen heller valgte å prioritere utenlandske oppdrag framfor Filharmonisk Selskap, ble det av bevilgende myndigheter forlangt en mer tilstedeværende kunstnerisk ledelse. I 1931 overtok derfor Odd Grüner-Hegge og Olav Kielland sjefdirigentrollen i fellesskap. Men bare etter noen få år ønsket styret å gå vekk fra en delt kunstnerisk ledelse, og Olav Kielland ble fra 1933 foretrukket som sjefdirigent alene, begrunnet med at han hadde mer administrativ erfaring enn Grüner-Hegge.[9]

Et av de musikalske høydepunktene på 1930-tallet var Igor Stravinskijs opptreden som gjestedirigent i 1933. Besøket ble behørig omtalt i både norsk og utenlandsk presse og var til stor inspirasjon for norsk musikkliv. Nesten like stor interesse vakte besøket til Paul Hindemith våren 1931, som var solist i sin egen bratsjkonsert. Av øvrige solister på 1930-tallet hører Wilehelm Kempff, Erna Berger, 13-årge Ida Haendel, Casadesus og PIatigorsky. Blant gjestedirigentene finner man navn som Bruno Walter, Erich Kleiber og Sir Adrian Boult. Mye omtalt var også besøket til Wilhelm Furtwängler, som dirigerte Filharmoniske Selskaps Orkester 1. april 1940, en knapp uke før den tyske invasjonen.

1940-åreneRediger

Konsertvirksomheten ble opprettholdt gjennom hele andre verdenskrig, imidlertid underlagt okkupasjonsmaktens strenge sensur. «Kultur- og Folkeopplysningsdirektoratet» kunne for eksempel ikke tillate Irgens-Jensens oratorium Heimferd, da publikum kunne tenkes å knytte handlingen til «aktuelle begivenheter» som igjen kunne lede til demonstrasjoner.[10] Dessuten forsøkte okkupasjonsmakten å bruke orkesteret til propagandaformål. Spesielt problematisk var medvirkningen i Statsakten på Akershus i februar 1942. Orkesteret forsøkte å nekte, men det var ingen vei forbi.[10]

Verst gikk krigen ut over orkesterets jødiske konsertmester, Ernst Glaser. Han fortsatte som konsertmester helt fram til høsten 1942. Men dagen før de store aksjonene mot jødene ble han varslet av hjemmefronten, gikk i dekning og kom i siste øyeblikk over til Sverige.[11]

Blant de største konsertbegivenhetene under andre verdenskrig hører 100-årsmarkeringen av Edvard Griegs fødsel i 1943 med til sammen fem konserter fra 7. til 12. juni.

Første konserter etter krigen fant sted i Nationaltheatret den 8., 9. og 10. juni med kongen til stede. I sesongåpningen den 10. september ble Olav Kielland møtt av pipekonsert fra publikum. Kielland hadde i 1940 vært medlem av Quisling-regjeringens «konsultative råd» sammen med Per Reidarson, David Monrad Johansen og Geirr Tveitt. Og selv om Kielland etter krigen ble frikjent av et myndighetsoppnevnt råd, var det tydeligvis ikke glemt av et rasende publikum. Kielland valgte derfor å fratre som kunstnerisk leder, og Odd Grüner-Hegge tok over. Imidlertid ble ni av orkesterets 57 meldemmer fjernet fra sine stillinger for sitt samarbeid med okkupasjonsmakten. Den tidligere solofløytisten Rolf Schüttauf, som i 1940 trådte ut av Filharmonisk Selskap for å bli medlem av Gestapo, hadde blitt skutt.[12] Alfred Fidjestøl hevder imidlertid i sin bok fra 2019 at orkesteret aldri tok et egentlig oppgjør med krigen: «Man ofret de som ofres måtte, men tok aldri en debatt om selskapets rolle og hvilke valg institusjonen gjorde.»[13]

Før krigen var musikerne ansatt på nimånederskontrakter og måtte livnære seg som kafé-, restaurant- eller tatermusikere i sommermånedene. Under krigen fikk imidlertid musikerne fast ansettelse og kunne ha orkesterstillingen som hovederverv.

1950-åreneRediger

 
Orkesterprøve i Universitetets Aula i 1953. Grüner-Hegge til høyre, cellist Karl Andersen med ryggen til

Krigsårene hadde satt landet i nærmest kulturell isolasjon, og mye av det som ble komponert i disse årene ble værende i komponistenes skrivebordskuffer fram til krigens slutt. De første årene etter krigen ble det derfor bragt en mengde ny norsk musikk fram i lyset, og i løpet av de ti første årene etter krigen hadde Filharmonisk Selskap hele sytti ur- og førstegangsframførelser av norske komponister.[12] Også ny musikk av utenlandske komponister ble presentert for Oslo-publikummet, og i 1953 ble ISCM-festivalen avholdt i Oslo med en serie urframførelser.

I 1952 ble Filharmonisk Selskaps Venner stiftet, som gjennom 50- og 60-årene bidro til finansieringen av gjestedirigenter og solister som Filharmonisk Selskap ellers ikke ville hatt råd til.

Av konsertbegivenheter på 1950-tallet kan nevenes friluftskonserten på Jordal Amfi med Elisabeth Schwarzkopf og Jussi Björling som solister, som tiltrakk seg et publikum på 7000 mennesker med kong Håkon i spissen. I 1951 gjestet Eugene Ormandy orkesteret med Nathan Milstein som solist i et rent Brahms-program, og i 1955 fikk orkesteret besøk av Sir Thomas Beecham.

På 1950-tallet startet også orkesteret for alvor sin turnévirksomhet. Først med en Sørlandsturné i 1951, deretter en omfattende Nord-Norge-turné i 1952.[14] 1950-tallet var også tiåret da orkesteret klarte å hevde seg internasjonalt med en plateinnspilling for første gang. Innspillingen av Wagners Götterdämmerung med Kirsten Flagstad blant solistene og Øivin Fjeldstad som dirigent fikk meget rosende omtale i det britiske platetidskriftet Gramophone.[15]

I 1958 overtok Bjarne Larsen som 1. konsertmester etter Ernst Glaser mens Glaser fortsatte som 2. konsertmester.[16]

1960-åreneRediger

 
Herbert Blomstedt i aksjon på podiet i Universitetets Aula i 1967

I 1962 trakk Kirsten Flagstad seg fra stillingen som operasjef ved Den norske opera, og Odd Grüner-Hegge ble hennes etterfølger. Den ledige stillingen som sjefdirigent for Filharmonisk Selskaps Orkester ble avertert internasjonalt, og det kom inn totalt 96 søknader fra 21 land. Valget falt på Øivin Fjeldstad, som var eneste søker fra Norge, og svenske Herbert Blomstedt. Grunnen til delingen av rollen var en ny avtale med NRK som forpliktet til et visst antall studioproduksjoner.[17] Begge dirigentene var godt kjente for orkesteret fra før, Fjeldstad hadde debutert der allerede i 1931, Blomstedt i 1961.

Med støtte fra Utenriksdepartementet og Oslo kommunne gjennomførte orkesteret i 1962 sin første utenlandsturné siden 1920-tallet, som omfattet Danmark, Tyskland og Nederland. Begge dirigentene var med. Neste utenlandsturné gikk til Hellas i 1965.[18]

Sesongen 1959–60 kom det i stand et samarbeid med foreningen Ny Musikk som resulterte i en rekke urframførelser av verker fra den yngre generasjonen norske komponister. Disse komponistene var mer orientert mot nye strømninger i Sentral-Europa enn den norske linjen som da var dominerende hos den eldre generasjonen. Blant urframførelsene hører Finn Arnestads Fiolinkonsert (59–60), Finn Mortensens «Evolution» (62–63) og Pianokonsert op. 25 (65–66), Knut Nystedts «Collocations» (64–65), Egil Hovlands «Lamenti» (1964) og Arne Nordheims «Canzona» (61–62) og «Epitaffio» (64–65).[19] En del av de nye verkene virket fremmedartede for filharmonikerne. I 1968 ble det skapt en del medieomtale da orkestermusikerne nektet å framføre Sigurd Berges «B for orkester», som krevde at musikantene skulle klappe i hendene, banke på fiolinlokkene, mumle med og nynne planlagte strofer.[20]

1970-åreneRediger

 
Filharmonisk Selskaps Kor og Orkester framfører Verdis Rekviem i Trefoldighetskirken i Oslo, februar 1975.Dirigent er Miltiades Caridis med solistene Frøydis Klausberger, Edith Thallaug, Naan Pold og Helmut Berger-Tuna

I 1969 tok gresk-tyske Miltiades Caridis over som sjefdirigent etter Blomstedt og Fjeldstad. Blomstedt hadde året før gått over til Danmarks Radios Symfoniorkester mens Fjeldstad ønsket å gi seg. Hans første konsert som sjefdirigent i september 1969 markerte samtidig orkesterets 50-årsjubileum. På programmet sto Konsert for orkester av Caridis’ erklærte favorittkomponist, Béla Bartók.[21] Caridis jobbet iherdig for å utvide orkesterets repertoar, og introduserte komponister som Henze, Ligeti, Poulenc, Milhaud, Janácek og Walton. Av viktige førstegangsframførelser hører Mahlers Symfoni nr. 3, Bruckners Symfoni nr. 8 og Richard StraussEn alpesymfoni. Caridis var også en forkjemper for samtidsmusikken, og for sin innspilling av orkestermusikk av Fartein Valen vant orkesteret sin første Spellemannpris i kategorien «Årets seriøse plate» (1972).[21]

Finske Okko Kamu var 29 år gammel da han overtok som sjefdirigent i 1975. Han var allerede en merittert dirigent, og hadde i 1969 vunnet den prestisjetunge Herbert von Karajan-konkurransen.

I 1977 flyttet Filharmonisk Selskaps Orkester inn i nybygde Oslo konserthus. Prosessen for eget konserthus i Oslo hadde vært svært lang og kronglete, og langt eldre enn orkesteret selv: Ole Bull hadde startet innsamlingen til nytt konserhus allerede i 1860.[22] På 1950-tallet ble arkitektkonkurransen utlyst og et vinnerutkast kåret i 1959. Først i 1972 begynte utgravningen på tomten i Vika, og etter en del problemer i form av budsjettoverskridelser og manglende finansiering sto bygget endelig ferdig til åpningskonserten den 22. mars 1977. Konserthuset betydde en markant forbedring av orkestermusikernes arbeidsforhold både med tanke på publikumskapasitet, podiseplass og akustikk. Orkesteret hadde da 77 musikere.[23] Programmet på åpningskonserten besto av Klaus Egges Symfoni nr. 2, «Opening» av Oddvar S. Kvam og «čSv» av John Persen.

Okko Kamus avskjedskonsert som sjefdirigent ble avholdt under Festspillene i Bergen i 1979, der orkesteret hadde sin første gangs framførelse av Mahlers Symfoni nr. 8.

1979–2002 : Jansons-periodenRediger

 
Mariss Jansons var Oslo-Filharmoniens sjefdirigent fra 1979 til 2002 og hadde stor betydning for orkesterets økte anseelse utenfor Norge

Mariss Jansons dirigerte Oslo-Filharmonien første gang i oktober 1975. Kjemien mellom orkester og dirigent var upåklagelig fra første stund, og Jansons skal veldig tidlig ha blitt vurdert som en mulig framtidig sjefdirigent for Oslo-Filharmonien. Idéen ble luftet for Jansons i 1976 og interessen var gjensidig.[21] Før Jansons kunne tiltre sesongen 1979-80 måtte kontraktsforhandlingene via sovjetiske myndigheter, og Jansons måtte forplikte seg til ikke å spille med sovjetiske avhoppere.[13] Første konsert som sjefdirigent fant sted 26. september 1979 med kongefamilien til stede. Konserten markerte orkesterets 60-årsjubileum, og som hovedverk på programmet sto Tsjajkovskijs Symfoni nr. 4. Det var også på denne tiden orkesteret skiftet navn fra Filharmonisk Selskaps Orkester til Oslo Filharmoniske Orkester.

Jansons hadde høye kunstneriske ambisjoner både på egne og orkesterets vegne. Han ønsket å gjøre Oslo-Filharmonien til et europeisk topporkester. Dette ville i første omgang kreve at orkesteret fikk en standard symfoniorkesterbesetning på minst 96 musikere fra de 81 musikerne orkesteret hadde i 1979.[24] Jansons hadde også en klar visjon for hvordan han skulle skaffe Oslo-Filharmonien internasjonal annerkjennelse: dels skulle det skje gjennom utstrakt turnévirksomhet i utlandet og dels gjennom plateinnspillinger.[21] Da Jansons og orkesteret gjorde sin første utenlandsturné til England i 1982 var orkesteret et relativt ubeskrevet blad. Men da de returnerte i 1984 var interessen stor, og konsertene fikk strålende omtale i britisk presse. Turnéen falt sammen med utgivelsen av Tsjajkovskijs Symfoni nr. 5 på platemerket Chandos høsten 1984, som vakte betydelig internasjonal oppmerksomhet og var starten på orkesterets platesuksess på Chandos og senere EMI. Året etter fulgte Jansons og orkesteret opp med en turné til Tyskland, Sveits og Østerike, med en konsert i et utsolgt Musikverein i Wien som høydepunkt. Konserten var meget vellykket og anmelderne i pressen i Wien kunne konstatere: «Et meget godt orkester»[25] Turnésuksessen fortsatte med en USA-turné i 1987 og en Japan-turné i 1988.

I løpet av sine 10 første år som sjefdirigent oppnådde Jansons målet om å sette Oslo-Filharmonien på verdenskartet. Men i et intervju i Aftenposten i forbindelse med tiårsjubileet uttalte Jansons at det ennå var et stykke igjen til det absolutte toppnivået: «Klangen må bli rikere, større – da trenger vi også flere musikere, vi er 99, vi må bli 110, først da er jeg fornøyd! – og vi må spille mer briljant, mer virtuost. Når forarbeidet har vært grundig, kan orkesteret spille virtuost i dag. Men virtuositet er ennå ikke blant orkestrets sterke sider, og det er nødvendig for å hevde seg i teten.»[26] Videre trakk Jansons fram to hovedutfordringer: for det første var musikernes lønninger for lav til å trekke til seg de største unge talentene, dernest måtte noe gjøres med den dårlige akustikken i Konserthuset.

Blant høydepunktene på 1990-tallet hører residensuken i Wiens prestisjetunge Musikverein-sal i 1997, der Oslo-Filharmonien fikk spille fem kvelder på rad, et privilegium kun forbeholdt et fåtall orkestre i verden. Oslo-Filharmonien ble i løpet av denne uken møtt med stående ovasjoner og gode anmeldelser kveld etter kveld, og mange av Oslo-Filharmoniens musikere rangerer dette som et høydepunkt i deres tid med orkesteret.[21]

I februar 2000 kunngjorde Jansons at han hadde besluttet seg for å trekke seg som sjefdirigent for Oslo-Filharmonien i protest mot de dårlige arbeidsforholdene i Oslo Konserthus. Jansons hadde i mange år påpekt at noe måtte gjøres med akustikken i konserthuset uten å ha bli hørt: «Oslo-Filharmonien er i dag ett av verdens ledende orkestre. Men de trenger gode arbeidsforhold for å kunne beholde den posisjonen og utvikle seg. Den får de ikke i Konserthuset i dag»[27] Jansons dirigerte sin siste konsert i Oslo Konserthus den 30. mai 2002 med Mahlers Symfoni nr. 3 på programmet, og han så seg aldri tilbake. Orkesteradministrasjonen forsøkte flere ganger å lokke Jansons tilbake som gjesterdirigent, blant annet til 100-årsjubileet i 2019, men det lyktes aldri. I et sjeldent NRK-intervju i 2017 fortalte Jansons at han i 2002 følte forholdet til politikerne og landet var ødelagt og at han fortsatt 15 år senere følte det som et nederlag at han aldri fikk gehør for sitt krav om bedre arbeidsforhold for musikerne.[28]

En populær tradisjon i Jansons periode var de årlige sommerkonsertene i Holmenkollen, som var et samarbeid mellom Oslo-Filharmonien, NRK og Skiforeningen. Konsertene gikk av stabelen fra 1983 til 2002 og ble TV-overført i store deler av Europa. Jansons dirigerte selv konsertene fra 1983 til 1988.

2002–2020Rediger

 
Oslo-Filharmoniens sommerkonsert på Myraløkka, Oslo, 15, juni 2014.

Som Jansons etterfølger falt valget på den aldrende stjernedirigenten André Previn. Previn hadde hatt en vellykket opptreden med orkesteret i mars 2001 der han dirigerte Mahlers Symfoni nr. 4, og hadde høstet lovord både fra orkesterets musikere så vel som pressen. Valget av Previn var imidlertid kontroversielt. Kritiske røster, blant dem Leif Ove Andsnes,[29] hevdet at Previn var blitt for gammel og manglet energien som måtte til for å videreføre orkesterets høye standard. Den britiske journalisten Norman Lebrecht mente at valget av Previn som sjefdirigent nærmest var en katastrofe for orkesteret.[30] Sesongen 2004-05 ble den mest aktive i Previns periode som sjefdirigent med konserter på BBC Proms, Luzernfestivalen, i Musikverein i Wien og en turné til de største byene i USA, blant annet med en konsert i Carnegie Hall i New York. Solist på turnéene var Previns daværende kone, Anne Sophie Mutter. I ettertid vurderer mange Previn som en slags overgangsfigur i orkesterets historie.[31] Sammenlignet med Jansons-perioden ble repertoaret ifølge enkelte mindre spennende og orkesterspillet mindre dynamisk.[31] Et voksende problem i Previns periode var et stadig synkende besøkstall med stadig dårligere økonomi som følge, noe som førte til at orkesterets direktør, Erik Walderhaug, valgte å gå av etter kun to år.[32]

Jukka-Pekka Saraste var sjefdirigent i perioden 2006 til 2013 og var allerede en velkjent figur for orkesteret med hyppige gjesteopptredener på 1980- og 2000-tallet. Han var bare 25 år da han debuterte med Filharmonien i 1983 på en Freiakonsert. Saraste som dirigent beskrives som grundig men innadvendt.[33] Han bemerket seg spesielt med sine fine Mahler-tolkninger. For framførelsen av Mahlers Symfoni nr. 2 i 2013, som var Sarastes avskjedskonsert, ble han og orkesteret tildelt Musikkritikerprisen for 2012/13.[34] Det vakte oppsikt da Saraste i en artikkel i den finske avisen Helsingin Sanomat i 2010 kalte daværende kulturminister Anniken Huitfeldt for vintiö (norsk: «slyngel»).[35] Bakgrunnen for utspillet var misnøye med tildelingene fra Kulturdepartementet. Etter at hovedsponseren, Hydro, hadde redusert pengestøtten mente Saraste at det var Kulturdepartementets plikt å gå tyngre inn for å sikre framtidige utenlandsturnéer. Av innspillinger etter Saraste finner vi blant annet to Sibelius-symfonier på DVD (nr. 1 og 5) og en CD-innspilling av Mahlers Symfoni nr. 6 på Simax. Saraste ble etter sin periode utnevnt til æresdirigent på livstid.[36]

 
Oslo-Filharmonien dirigert av Vasilij Petrenko på introduksjonskonserten etter at det ble kunngjort at han skulle ta over som sjefdirigent i 2013. De spiller Johan Svendsens stykke «Norsk kunstnerkarneval» for en fullsatt sal i Oslo konserthus 19. februar 2011.

Det vakte stor begeistring da Vasilij Petrenko i februar 2011 ble utropt som ny sjefdirigent for Oslo-Filharmonien fra sesongen 2013-14. Spontant ble det arrangert en gratiskonsert der Petrenko dirigerte orkesteret i Tsjajkovskijs Symfoni nr. 5 og Johan Svendsens «Norsk Kunstnerkarneval».[37] Forventningene var store til hva 34-åringen kunne utrette, og mange håpet på en «Mariss-effekt», en ung dirigent som kunne «leve og utvikle seg sammen med Oslo-Filharmonien».[38] Petrenko var en stigende stjerne på dirigenthimmelen og hadde nærmest hatt samme betydning for Royal Liverpool Philharmonic Orchestra som Jansons hadde hatt for Oslo-Filharmonien. Som dirigenttype var Petrenko ganske annerledes enn sin forgjenger, han hadde en mer ekstrovert podiestil med stor entusiasme og formidlingsglede.[39] Petrenko skapte i 2013 furore, også utenfor Norge, da han i et intervju i Aftenposten uttalte om kvinnelige dirigenter at «orkestermusikere reagerer bedre på å ha en mann foran seg. De har ofte mindre seksuell energi og kan fokusere mer på musikken».[40] Petrenko beklaget senere uttalelsen. I 2018 ble det klart at kontrakten med Petrenko ikke ville fornyes utover sesongen 2019-20. Blant høydepunktene i Petrenkos periode hører en stor Asia-turné i 2014 og opptredenen under Proms i 2013.[39] I motsetning til sine to forgjengere er Petrenkos periode grundig dokumentert med en rekke innspillinger på plateselskapet Lawo, blant annet en Skrjabin symfonisyklus, en Richard Strauss-serie og symfonier av Prokofjev og Mjaskovsky. I Petrenkos periode økte også publikumsbelegget, og i 2017 var belegget det nest beste siden 2001.[41]

2020–i dagRediger

Orkesteret har for tiden 107 musikere ansatt. I den japanske boken Sekai no Okesutora 123 (Orkestrene) fra 1994 nevnes Oslo-Filharmonien blant de 60 beste orkestre i verden (Harmonien i Bergen er også blant de 100 omtalte orkestre).[42]

TurnéhistorikkRediger

1950–1980Rediger

Den første turnévirksomheten var landsdelturneer i Norge i de tidlige etterkrigsårene. Særlig i de krigsherjede nordlige fylkene var dette store og kjærkomne begivenheter, og folk dro milevis under vanskelige forhold for å få med seg en konsert. Landsdelsturneer i Nord-Norge var det også i 1966, 1977 og 1999. Orkesteret har også hatt landsdelsturneer på Vestlandet og Sørlandet. Den første Europa-turneen var i 1962 med konserter i bl.a. Philharmonie Berlin, Concertgebouw Amsterdam, Alte Oper i Frankfurt am Main og Beethovenhalle i Bonn. Dirigenter var daværende kunstnerisk leder Øivin Fjeldstad og sjefdirigent Herbert Blomstedt. Solister var Aase Nordmo Løvberg og Robert Riefling. Første Amerika-turné var i 1974 med 24 konserter på Vestkysten, ledet av Mendi Rodan og med Jens Harald Bratlie som solist. I 1978 ledet Okko Kamu en stor turné på østkysten med bl.a. første konserter Carnegie Hall, New York og det nokså nye Kennedy Center i Washington D.C.

Fra 1980Rediger

Orkesteret hadde stadig fristende turnétilbud, men økonomien var en hindring. Med Mariss Jansons som sjefdirigent fra 1979 åpnet det seg enda flere muligheter. Med midler stort sett fra Oslo-Filharmoniens Venner og private givere ble det gjennomført to store turneer i Storbritannia i 1982 og 1984 og en flere ukers turné i Tyskland, Østerrike og Sveits i 1995, da orkesterets spilte sin første konsert i Wiener Musikverein. Solister i 1982 var Eva Knardahl og Arve Tellefsen, i 1984 Jens Bratlie og Arve Tellefsen og i 1985 Jens Harald Bratlie og Vladimir Spivakov.

Oslo Filharmoniske Orkester og Mariss Jansons ble stadig mer etterspurt, og i løpet av de neste fem årene ble det gjennomført turneer i Italia, Spania, Frankrike (Festival d’éte), USA, Japan og nye turneer til Storbritannia samt Tyskland, Østerrike og Sveits. Første konsert på BBC Proms var i 1987, det neste i 1989 var kombinert med Edinburgh-festivalen (solister Leif Ove Andsnes og Truls Mørk). Første konsert på Festspillene i Salzburg var i 1990.

I andre halvdel av 80-tallet ble finansieringen av turneer og innspillinger løst gjennom de første sponsoravtalene. I de første årene var det flere hovedsponsorer: ABC bank, Aker, Hafslund Nycomed, Norsk Hydro og Norske Shell, og fra 1990 gikk Norsk Hydro inn som enesponsor.

Oslo Filharmoniske Orkester var blitt et av verdens mest omreisende orkestre, og reisevirksomheten fremgår av en summarisk oversikt over land og byer. Et helt spesielt år var 1997, da orkesteret hadde residensperioder både i Athen og Wien. Fem konserter på én uke i Wiener Musikverein, alle utsolgt, har få andre orkestre hatt.

InnspillingerRediger

Se spesialartikkel: Oslo-Filharmonien (innspillinger)

Oslo-Filharmoniens sjefdirigenterRediger

Navn Bilde Nasjonalitet Periode
Georg Schnéevoigt     Finland 1919–1921
Johan Halvorsen     Norge 1919–1920
Ignaz Neumark     /  
Polen / Nederland
1919–1921
José Eibenschütz     Tyskland 1921–1927
Issay Dobrowen     /  
Det russiske keiserdømmet /
Norge
1927–1931
Olav Kielland     Norge 1931–1945
Odd Grüner-Hegge     Norge 1931–1933
1945–1962
Øivin Fjeldstad     Norge 1962–1969
Herbert Blomstedt     Sverige 1962–1968
Miltiades Caridis   /  
Tyskland / Hellas
1969–1975
Okko Kamu     Finland 1975–1979
Mariss Jansons     /   /  
Sovjetunionen / Russland / Latvia
1979–2002
André Previn     USA 2002–2006
Jukka-Pekka Saraste     Finland 2006–2013
Vasilij Petrenko     Russland 2013–2020
Klaus Mäkelä   Finland 2020–i dag

PriserRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Berckenhoff (1929), s. 31
  2. ^ «Om oss». ofo.no. Besøkt 3. januar 2022. 
  3. ^ Johnson og Levin (1994), s. 25
  4. ^ (no) Oslo-Filharmonien i Store norske leksikon]
  5. ^ «Spellemannvinnere». nrk.no. 1. mai 2020. Besøkt 1. mai 2020. 
  6. ^ Johnson og Levin (1994), s. 26
  7. ^ Anderson, Martin (5. desember 1997). «Obituary: Robert Soetens». The Independent (engelsk). London. 
  8. ^ Johnson og Levin (1994), s. 38
  9. ^ Johnson og Levin (1994), s. 36
  10. ^ a b Johnson og Levin (1994), s. 39
  11. ^ Johnson og Levin (1994), s. 40
  12. ^ a b Johnson og Levin (1994), s. 41
  13. ^ a b Ørstavik, Maren (27. september 2019). «Mener Filharmonien aldri tok noe oppgjør med egen krigshistorie». Aftenposten. s. 32-33. 
  14. ^ Huldt-Nystrøm (1969), s. 366
  15. ^ Johnson og Levin (1994), s. 45
  16. ^ Huldt-Nystrøm (1969), s. 376
  17. ^ Johnson og Levin (1994), s. 46
  18. ^ Huldt-Nystrøm (1969), s. 384
  19. ^ Huldt-Nystrøm (1969), s. 386
  20. ^ Runo Hellvin, Nekrolog i Aftenposten (15.2.2002)
  21. ^ a b c d e «Sjefdirigenter». ofo.no. Besøkt 3. januar 2022. 
  22. ^ Johnson og Levin (1994), s. 50
  23. ^ Johnson og Levin (1994), s. 54
  24. ^ Vikdal, Berit (21. september 1979). «Filharmonisk Selskaps Orkester er 60 år: Direktesending fra jubileumskonserten». Aftenposten. s. 8. 
  25. ^ Plesner, Ragnhild (5. desember 1985). «Filharmonien: Kritikerros i Wien». Aftenposten. s. 40. 
  26. ^ Plesner, Ragnhild (8. november 1989). «10 år med MARISS». Aftenposten. s. 47. 
  27. ^ Utler, Knut; Jensen, Finn Robert (12. februar 2000). «Sjefdirigent Mariss Jansons lei av arbeidsforholdene i Konserthuset : Trekker seg i protest». Aftenposten. s. 11. 
  28. ^ Staude, Tone (25. august 2017). «Sjefdirigenten: Mitt forhold til Norge er ødelagt». nrk.no. Besøkt 16. januar 2022. 
  29. ^ «Skeptisk til Previn». vg.no. 30. juni 2001. Besøkt 15. januar 2022. 
  30. ^ Bjørnskau, Erik (6. april 2005). «Skriver fordi han elsker musikk : Kjent kritiker romandebuterer». Aftenposten. s. 10. 
  31. ^ a b Åmås, Knut Olav (15. oktober 2006). «Fortidsmusikk uten fremtid?». Aftenposten. s. 2. 
  32. ^ «Leder : Urovekkende avgang». Aftenposten. 23. desember 2006. s. 2. 
  33. ^ Ørstavik, Maren (11. januar 2019). «Anmeldelse : Kjemien mellom Klaus Mäkelä (23) og Oslo-Filharmonien er god. Det kan være det viktigste.». Aftenposten. s. 10. 
  34. ^ «Musikkritikerprisen 2012/2013». kritikerlaget.no. 18. september 2013. Besøkt 15. januar 2022. 
  35. ^ Nipen, Kjersti (1. juli 2010). «Kaller ministeren «en slyngel» : Kritiserer turnébrems i Filharmonien». Aftenposten. s. 8-9. 
  36. ^ Taksdal, Nora (26. mai 2013). «Blir æresdirigent». Aftenposten. s. 9. 
  37. ^ Bjørnskau, Erik (17. februar 2011). «Vasily Petrenko ny sjefdirigent». Aftenposten. s. 6-7. 
  38. ^ Ørstavik, Maren (19. juni 2018). «Kommentar : At Petrenko slutter tidlig, er ingen katastrofe». Aftenposten. s. 6. 
  39. ^ a b Ørstavik, Maren (8. juni 2020). «Kommentar : Norge er en kunstnerisk mellomstasjon». Aftenposten. s. 30-31. 
  40. ^ Ørstavik, Maren (29. august 2013). «Duell med taktstokk». Aftenposten. s. 10-11. 
  41. ^ Bjørhovde, Hilde (19. juni 2018). «Har økt publikumstallet». Aftenposten. s. 6. 
  42. ^ Liste over verdens beste orkestre
  43. ^ «Her er årets Spellemann-vinnere». nrk.no. 30. mars 2019. Besøkt 30. mars 2019. 
  44. ^ «Spellemannvinnere». nrk.no. 1. mai 2020. Besøkt 1. mai 2020. 

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger