Mariss Jansons
| Mariss Jansons | |||
|---|---|---|---|
_(cropped).jpg) Mariss Jansons (2015). Foto: Franz Johann Morgenbesser | |||
| Født | 14. januar 1943[1][2][3][4] (76 år) Riga | ||
| Far | Arvid Jansons | ||
| Utdannet ved | Konservatoriet i St. Petersburg, Universität für Musik und darstellende Kunst Wien | ||
| Beskjeftigelse | Dirigent, musikkpedagog | ||
| Nasjonalitet | Latvia, Sovjetunionen, Russland | ||
| Medlem av | Wiener Philharmoniker | ||
| Utmerkelser | 20 oppføringer
Den bayerske fortjenstorden, Folkets artist i Russland, Großes Verdienstkreuz mit Stern des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, Goldenes Ehrenzeichen für Verdienste um das Land Wien, Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst, Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1981), Oslo bys kulturpris (1993), Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1990), Spellemannprisen i orkester- og kormusikk (1993), Spellemannprisen i orkester- og kormusikk (1995), Trestjerneordenen, Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (2010), Folkekunstner av Den russiske sovjetrepublikk, Æreskunstner i Den russiske sovjetrepublikk, Medal of Honor for St. Petersburg, Den Kongelige Norske Fortjenstorden, Den nederlandske løves orden, Léonie Sonnings musikkpris (2018), Ernst von Siemens' musikkpris (2013)[5], Hans von Bülow Medal (2003)
|
||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | klassisk | ||
| Instrument | piano, orgel | ||
| Plateselskap | EMI | ||
| IMDb | IMDb | ||
Mariss Jansons (født 14. januar 1943 i Riga i Latvia) er en latvisk dirigent.
Liv og virkeRediger
BakgrunnRediger
Jansons er sønn av dirigenten Arvid Jansons. Hans mor, som var jødisk, lå i dekning på den tiden da Mariss Jansons ble født. Jansons' morfar og onkel ble drept under krigen. I 1946 vant faren en nasjonal dirigentkonkurranse og ble ansatt av Jevgenij Mravinskij som hans assistent ved St. Petersburg Filharmoniske Orkester, som den gang het Leningrad-Filharmonien.
Da familien i 1956 flyttet etter, begynte Mariss Jansons etter hvert sine musikkstudier ved musikkonservatoriet i det daværende Leningrad. Her studerte han klaver og direksjon, etter opprinnelig ha fått fiolinundervisning av faren som barn.[6] I 1969 fortsatte han sine musikkstudier i Wien og i Salzburg med Herbert von Karajan.
DirigentRediger
I 1973 ble Jansons ansatt som assisterende dirigent ved St. Petersburg Filharmoniske Orkester (tidligere Leningrad-Filharmonien). I 1979 ble han sjefdirigent i Oslo Filharmoniske Orkester, hvor han i over 20 år dirigerte orkesteret med stor suksess, både hjemme i Oslo, på en rekke turneer og ved mange plateinnspillinger. I 1992 fikk Jansons også jobben som første gjestedirigent i London Filharmoniske Orkester. I mars 1997, ble han utnevnt til musikalsk leder i Pittsburgh Symphony Orchestra.
I 1996 var Jansons nær ved å omkomme på dirigentpodiet midt under en konsert.[7] Han ble rammet av et hjerteinfarkt mens han dirigerte de siste sidene av Puccinis La Bohème.[8] Jansons har senere gjennomgått operasjoner i Pittsburgh. Jansons' egen far døde faktisk på podiet.[9]
Jansons trakk seg som kunstnerisk leder for Oslofilharmonien på grunn av orkestrets arbeidsvilkår og problemer med akustikken i Oslo Konserthus.[10] Han holdt avskjedskonserter i Oslo i 2002, etterfulgt av utenlandsturné.[11]
I september 2004 etterfulgte han Riccardo Chailly som sjefdirigent ved Concertgebouw Orkester i Amsterdam. Han ble også sjefdirigent for Sinfonieorchester der Bayerischen Rundfunk i München. Han ble dermed musikalsk leder for to av Europas beste symfoniorkestre. Begge de to kontraktene løp i utgangspunktet til utgangen av 2015. Kontrakten med Sinfonieorchester der Bayerischen Rundfunk ble senere forlenget til 2021.[12]
Han mottok St. Hallvard-medaljen i 1986[13] og har mottatt Spellemannprisen fire ganger som dirigent.
Jansons var per 2016 bosatt i Sankt Petersburg, Russland.[8][14]
Priser og utmerkelserRediger
- Spellemannprisen 1981 som dirigent for Oslo Filharmoniske Orkester i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for 3 plater med musikk av Edvard Grieg
- St. Hallvardsmedaljen i 1986
- Spellemannprisen 1990 som dirigent for Oslo Filharmoniske Orkester i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for Gustav Mahlers symfoni nr. 2
- Anders Jahres kulturpris 1991
- Spellemannprisen 1993 som dirigent for Oslo Filharmoniske Orkester og med Truls Mørk som solist i klassen orkestermusikk for Dvořáks cello-konsert/Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner
- Spellemannprisen 1995 som dirigent for London Philharmonic Orchestra med Truls Mørk som solist i klassen orkestermusikk for Dmitrij Sjostakovitsj': Cellokonserter
- Kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden, 2000.[15]
- 2. klasse av den latviske Trestjerneordenen, 2006
- Den bayerske fortjenstorden, 2007
- Det østerrikske ærestegn for vitenskap og kunst, 2009
- Den bayerske Maximiliansorden for vitenskap og kunst, 2010.[16]
FilmRediger
De tyske filmskaperne Eckart Querner og Sabine Scharnagl laget en dokumentarfilm om Jansons. Filmen ble lansert i 2013, da Jansons fylte 70 år. Filmen fikk tittelen Die Musik hat immer recht – der Dirigent Mariss Jansons.[12]
ReferanserRediger
- ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Mariss Jansons, biography/Mariss-Jansons
- ^ Gemeinsame Normdatei, 26. apr. 2014
- ^ Discogs, 9. okt. 2017, Mariss Jansons, 846281
- ^ SNAC, 9. okt. 2017, Mariss Jansons, w6fj37f7
- ^ https://www.evs-musikstiftung.ch/en/prize/prize/archive/prize-winner-archive.html
- ^ Ludwig Heinrich (20. august 2011). «Viele Werte sind verloren gegangen». Oberösterreichische Nachrichten. Besøkt 27. november 2015.
- ^ Dagbladet, «HJERTET SVIKTET UNDER FORESTILLING»
- ^ a b Rhein, John von. «For esteemed conductor Mariss Jansons, Munich is now his major musical base». chicagotribune.com (engelsk). Besøkt 27. oktober 2017.
- ^ Norman Lebrecht, Mariss jansons – high drama on the podium (2000)
- ^ «Mariss Jansons forlater Oslo Filharmoniske Orkester», Ballade, 26. oktober 2000. Lest 3. januar 2016.
- ^ «Mariss Jansons avskjedskonserter i Oslo», Kulturspeilet, 24. mai 2002. Lest 3. januar 2016.
- ^ a b «Mariss Jansons - Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks». Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks (tysk). Besøkt 2. mars 2018.
- ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017.
- ^ Lemke-Matwey, Christine (12. februar 2015). «Mariss Jansons: "Ich schäme mich seit Jahren"». Die Zeit (tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 27. oktober 2017.
- ^ Norges statskalender, 2008.
- ^ Träger des Bayerischer Maximiliansordens 2010 Arkivert 23. juli 2011 hos Wayback Machine., Bayerisches Landesportal.
| Forgjenger: Okko Kamu |
Dirigent Oslo-Filharmonien (1979–2002)
|
Etterfølger: André Previn |