Wikipedia

Herbert von Karajan

Herbert von Karajan (egentlig Heribert Ritter von Karajan[12], født 5. april 1908, død 16. juli 1989) var en østerriksk dirigent. Han regnes som en av tidenes mest fremstående dirigenter,[13] berømt for sine tolkninger av romantisk klassisk musikk og for å ha ledet Berliner Philharmoniker i en årrekke. Han skal være den mest-selgende innen klassisk musikk noen gang, og skal ha solgt rundt 200 millioner album gjennom karrieren[14] og angivelig stått for over 800 innspillinger.[15]

Herbert von Karajan
FødtHeribert Ritter von Karajan
5. apr. 1908[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Salzburg[5][6][7]
Død16. juli 1989[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (81 år)
Anif[8][6]
Salzburg[3]
BeskjeftigelseDirigent, sjefdirigent, sceneinstruktør, filmregissør Rediger på Wikidata
Embete
  • Sjefdirigent (Theater Aachen, 1935–1942)
  • principal conductor (Wiener Symphoniker, 1954–1989)
  • sjefdirigent (Wiener Staatsoper, 1956–1964)
  • sjefdirigent (Orchestre de Paris, 1969–1971) Rediger på Wikidata
Utdannet vedMozarteum
Universität für Musik und darstellende Kunst Wien
EktefelleElmy Holgerloef (1938–)
Anita von Karajan (1942–)
Eliette von Karajan (1958–1989) (avslutningsårsak: personens død)
FarErnst von Karajan
MorMartha von Karajan
SøskenWolfgang von Karajan (familierelasjon: eldre bror)
BarnIsabel Karajan
Arabel Karajan
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1933–1945) (Salzburg)[9][3]
NasjonalitetØsterrike[10]
GravlagtSalzburg
Medlem avBerlinfilharmonien
Utmerkelser
7 oppføringer
Æresborger av Berlin
Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Royal Philharmonic Societys gullmedalje (1984)
Storoffiser av Republikken Italias fortjenstorden
Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst (1961)
Ernst von Siemens' musikkpris (1977)[11]
Hans von Bülow-medaljen
Musikalsk karriere
SjangerKlassisk musikk
InstrumentPiano
Aktive år1929–
PlateselskapDeutsche Grammophon
Nettstedhttps://karajan.org/
IMDbIMDb
Signatur
Herbert von Karajans signatur
Herbert von Karajan på Commons

Han var en svært fargerik personlighet og preget den internasjonale musikkscenen i nærmere 60 år og satt på samme tid i seks av de viktigste posisjonene i internasjonalt musikkliv, blant dem leder for Festspillene i Salzburg, sjefsdirigent for Wiener Staatsoper og tilsvarende for Berlinfilharmonien.[12] Som en ung mann, skal han ha sagt til sin to år eldre bror Wolfgang: «Når det gjelder dirigering, ski eller bilrace, vil jeg rett og slett være den beste.»[12]

Liv

rediger
 
Herbert von Karajans barndomshjem i Salzburg
 
Foreldrene Ernst (1868-1951) og Marta (1881-1954) på fotografier fra 1910-årene
 
Den unge Karajan (barhodet til venstre) med broren Wolfgang og to venner
 
Karajan dirigerer i Herod Atticus i Athen 1939
Foto: Deutsches Bundesarchiv
 
Karajan dirigerer i Madrid i 1940
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Bakgrunn

rediger

Karajan ble født inn i en overklassefamilie i Salzburg i Østerrike, hvor faren var kirurg og ekspert på behandling av struma. Faren var svært musikkinteressert og spilte både piano og klarinett. Han var også medlem av Salzburg kammermusikkselskap.[16] Farens slekt kom opprinnelig fra gresk Makedonia og hadde navnet Karajànnis.[12][17] I 1767 flyttet Karajans tipp-oldefar Geòrgios Johannes Karajànnis, som var født i Kozani som da lå i provinsen Rumelia (dagens Vest-Makedonia) og da var en del av Det osmanske riket, først til Wien og noe senere til Chemnitz i Sachsen hvor han sammen med broren bygget opp Sachsens tekstilindustri, med vekt på bomull.[16] For sine fortjenester til kurfyrste Fredrik August I av Sachsen ble han adlet 1. juni 1792 og som tysk-romersk adelsmann fortysket han da navnet til Karajan.[16] Han flyttet senere til Wien hvor han døde 2. juni 1813. Hans sønn, Karajans oldefar hadde høye stillinger innen embetsverket og i akademia, hvor han ble professor i 1850 i eldre tysk filosofi og historie ved Universität Wien. Han ble 11. juli 1869 tildelt Leopoldsordenen. Både han og hans etterkommere kunne da føye tittelen ritter samt adelspredikatet von til navnet.[16]

Morens familie Kosmač[16] var opprinnelig fra Krain i dagens Slovenia og hennes far Mihael Kosmač var født i Kranjska Gora.[18] Han var en offentlig tjenestemann i Graz, men døde bare 46 år gammel da datteren, Karajans mor, var bare tre år gammel.[16]

Broren Wolfgang (1906-1987) drev et teknisk laboratorium Salzburg, samt ledet Wolfgang von Karajans orgelensemble som han også spilte i, sammen med sin hustru. Dette var også på verdensturne og hadde Bach som spesialitet.[16]

De første årene

rediger

Karajan vokste opp i Salzburg, og ble et vidunderbarn på piano.[19] Fra 1916 til 1920 gikk han ved Mozarteum i Salzburg, hvor han ble oppmuntret til å studere konsertdireksjon. I 1926 tok han matura ved det såkalte humanistiske gymnaset i Salzburg, men i de tre følgende semestrene studerte han maskin ved den tekniske høyskolen i Wien, samtidig som han studerte musikkvitenskap ved Universität Wien. Fra 1929 studerte han klaver og dirigering ved Universität für Musik und darstellende Kunst Wien.

I 1929 debuterte han offentlig som dirigent, da han dirigerte Salome ved Festspielhaus hjemme i Salzburg. Fra 1929 til 1934 var han kapellmester ved Stadttheater i Ulm i Tyskland.

I 1933 debuterte han på Festspillene i Salzburg og dirigerte musikken for Walpurgisnacht-scenen i Max Reinhardts produksjon av Faust. Året etter dirigerte han Wiener Philharmoniker for første gang, også i Salzburg. Fra 1934 til 1941 dirigerte han opera og symfonikonserter ved Stadttheater i Aachen.

I 1935 ble Herbert von Karajan utnevnt til Tysklands yngste «Generalmusikdirektor», og var gjestedirigent i Brussel, Stockholm, Amsterdam og andre byer.

I 1937 debuterte han med Berliner Philharmoniker og Staatsoper Unter den Linden med Beethovens eneste opera Fidelio. Han gjorde stor suksess med Richard Wagners opera Tristan und Isolde, og ble av en kritiker kalt Das Wunder Karajan. Han fikk kontrakt med plateselskapet Deutsche Grammophon, hans første utgivelse var ouverturen til Die Zauberflöte (Tryllefløyten), med Staatskapelle Berlin. Mellom 1938 og 1945 hadde han det prestisjetunge vervet å lede Staatsoper Unter den Linden.

Forholdet til nasjonalsosialismen

rediger

Det har hersket en rekke oppfatninger om Karajans forhold til nasjonalsosialismen, og det hersker ulike oppfatninger om han meldte seg inn i NSDAP av ideologiske eller av opportunistiske grunner. Dette skjedde uansett i første halvdel av 1930-tallet (kildene oppgir ulike årstall), noe som blant annet sikret ham stillingen som «Generalmusikdirektor» i Aachen og som åpnet mange karrieremessige dører for ham fram til andre verdenskrig. Etter krigen ble imidlertid dette en stor hemsko for ham.[13]

I 1939 begikk han en musikalsk tabbe under en gallaoppførelse av Richard Wagners Die Meistersinger von Nürnberg. Til stede blant publikum var en rasende Adolf Hitler som dermed forbød Karajan å dirigere de prestisjefylte Festspillene i Bayreuth.

Forholdet til det nasjonalsosialistiske regimet forverret seg ytterligere da han i 1942 giftet seg med Anna Maria «Anita» Sauest, født Gütermann, som hadde en jødisk bestefar og var dermed en såkalt «kvartjøde» og mischling i den nasjonalsosialistiske klassifiseringen av mennesker. Myndighetene satte ham under etterforskning, mens Karajan på sin side prøvde å melde seg ut av partiet. Han påtok seg imidlertid nye dirigentoppdrag de siste årene i det tyskokkuperte Europa, men fryktet stadig for sitt liv. Sammen med sin kone flyktet han i begynnelsen av 1945 til Italia, først til Milano, deretter til Comosjøen.

I 1946 ble han frikjent av en østerriksk domstol for fortiden innen NSDAP, men den sovjetiske okkupasjonsmakten forbød ham i begynnelsen å dirigere grunnet hans tidligere partimedlemskap. Fortiden som en profilert dirigent i Det tredje riket kom til å klebe ved Karajan resten av livet. Blant annet ble han nektet innreise i Israel og fremstående jødiske fiolinister som Isaac Stern og Itzhak Perlman nektet å spille for ham.

Etterkrigsår

rediger

I etterkrigsårene opplevde Karajan sine største triumfer. Han ble en internasjonalt kjent «stjernedirigent». I 1948 ble han kunstnerisk leder for Gesellschaft der Musikfreunde i Wien, og arbeidet blant annet med Philharmonia Orchestra i London. Han dirigerte også ved La Scala-operaen. I 1949 innledet han sitt livslange samarbeid med Luzern-festivalen.[20]

I 1951 og 1952 dirigerte han igjen ved Bayreuth Festspielhaus. Foruten en omfattende turnévirksomhet, opplevde han stor suksess som musikalsk leder for en lang rekke innspillinger av klassisk musikk. De første etterkrigsårene hadde han kontrakt med EMI. Senere fornyet han sin kontakt med Deutsche Grammophon og hans navn ble etter hvert nærmest synonymt med dette plateselskapet.

I 1955 etterfulgte han Wilhelm Furtwängler som musikalsk leder på livstid for Berliner Philharmoniker. I ettertid er det for sitt samarbeid med dette orkesteret at han huskes mest. Sammen turnerte de verden over og skapte sensasjon med sin spesielle musikalske klang og vellyd. De utgav en lang rekke klassiske plateinnspillinger som stadig regnes som uovertrufne av mange musikk-kjennere.

Fra 1957 til 1964 var Karajan kunstnerisk leder ved statsoperaen i Wien. Han samarbeidet nært med Wiener Philharmoniker, Philharmonia Orchestra i London og La Scala i Milano. I samarbeid med Wien Philharmoniker grunnla han de årvisse påskefestspillene i Salzburg.

Karajan fortsatte en intens dirigentvirksomhet helt inn i sitt siste leveår.

Musikeren

rediger
 
Großes Festspielhaus ved Herbert von Karajan-plassen i Salzburg

En egenskap ved klassisk musikk er at den låter ulikt alt etter hvem som tolker det enkelte musikkverk. Karajan hadde en egen evne til å frembringe en særlig vakker klang fra symfoniorkesterne han jobbet med. Musikk fremført under hans dirigentstokk fikk ry som skoleeksempler på musikalsk presisjon og objektivitet. Utover på 1960-tallet hevdet imidlertid enkelte at han beveget seg i retning av mer subjektive fortolkninger og en tydeligere romantisk inspirert spillestil.[19] Men tross kritikken hadde Karajans konserter og plater stor suksess. Ingen solgte flere plater med klassisk musikk enn Karajan og Berliner Philharmoniker.

The Karajan sound karakteriseres av et fyldig, perfeksjonert lydbilde. I tillegg til teknisk perfeksjon var idealet at alle musikkens nyanser og stemninger skulle strekkes til det ytterste. Rolige passasjer ble spilt følsomt og flytende, kraftige partier fremførtes med mye energi og nesten overdreven bravur. Karajans tolkninger fulgte et romantisk forbilde: musikk dreier seg om de dypeste følelsene i mennesket, og det skal høres.

Denne stilen lot til å passe særlig bra på større komposisjoner av Richard Wagner, Ludwig van Beethoven, Pjotr Tsjajkovskij, Anton Bruckner, Jean Sibelius og Richard Strauss. Karajans versjoner av disse komponistenes orkesterverk regnes ennå av mange som de aller ypperste. Imidlertid fikk han kritikk for å tolke verker av wienerklassisistene Haydn og Mozart på samme måte. Karajans motstandere beskyldte ham for å gjøre musikken for polert og bombastisk. Videre ble han kritisert for sin forkjærlighet for romantiske komponister, og for i liten grad å bry seg om samtidskomponister. Karajan avfeide kritikken.

Eksentrikeren

rediger
 
Herbert von Kajan-plassen i konserthuset Suntory Hall i Minato i Tokyo

Karajan gikk for å være en egosentrisk eksentriker med tydelige stjernenykker. Disse sidene ved hans personlighet gjorde at han ble gjenstand for en rekke anekdotiske historier, som da han ved en anledning kom til London og skal ha sagt til drosjesjåføren: «Kjør hvor du vil, Karajan er velkommen overalt.» Selv om slike historier ikke nødvendigvis er sanne, sier de noe om hvordan omgivelsene kan ha oppfattet ham.

Under orkesterøvelser krevde han absolutt disiplin og var ikke åpen for musikernes innvendinger. Han insisterte på selv å bestemme hvilke verker som skulle spilles. Ved konserter gjorde han seg selv mest mulig synlig for publikum ved å stå på et podium som raget over orkesteret. Deutsche Grammophons innspillinger med ham som dirigent var i all hovedsak styrt av Karajan. Han avgjorde repertoaret, hvor innspillingen skulle skje, hvilke solister som skulle brukes, hvordan platecoveret skulle se ut, og så videre.

Onde tunger vil ha det til at han i forbindelse med plateproduksjoner av Giuseppe Verdis operaer sørget for at orkesteret ble mikset slik at det ble mer fremtredende i lydbildet. På denne måten fikk Karajan ytterligere understreket sin innflytelse i produksjonen. I takt med sin stigende suksess krevde Karajan også høyere honorarer, og la dermed grunnlaget for at dagens mest etterspurte dirigenter er kostbare å engasjere.

Han hadde også en lidenskap for å fly[21], for motorkjøretøyer[22] og seiling.[23]

Ny teknologi

rediger

Karajan var svært interessert i den teknologiske utviklingen og spilte en viss rolle i utviklingen av CD-en. Han var til stede på pressekonferansen da formatet første gang ble presentert. Han nølte ikke med å gå foran, og lånte i 1981 sin prestisje til den nye teknologien ved å være den første dirigenten som gjorde en digital plateinnspilling av klassisk musikk.

De første CD-prototypene hadde opprinnelig en spilletid begrenset til 60 minutter, og det er blitt hevdet at den lengre 74-minutters CD-en ble valgt for å passe til Beethovens niende symfoni, og at Karajan hadde en del av ansvaret for denne beslutningen.[24] Selv om det digitale formatets lydkvalitet på denne tiden ennå var på begynnerstadiet, innså Karajan den fremtidige verdien av det. Ettertiden har vist at han fikk rett i sin spådom om at fremtidens teknologi ville gjøre de første digitale lydinnspillingene mer velklingende. Opptatt som han var av at hans tolkninger av klassisk musikk måtte bevares for ettertiden, kastet han seg ut i et omfattende digitalt innspillingsprogram for Deutsche Grammophon. Tross sykdom brukte Karajan mye av sine siste leveår til å nyinnspille digitale versjoner av de verkene han likte best.

Priser

rediger
 
Inngangen til Karajan-instituttet i Salzburg

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Herbert-von-Karajan, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Handbuch Deutsche Musiker 1933–1945, 2. Auflage 2009, side(r) 3815[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000078, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 968, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Караян Герберт фон, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118559915, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Karsten Kammholz, «Der Mann, der zweimal in die NSDAP eintrat», publisert i Die Welt, utgitt 21. januar 2008, besøkt 6. januar 2019[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ LIBRIS, Libris-URI jgvxz6320rtzx3p, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.evs-musikstiftung.ch[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c d Herbert von Karajan: A Life in Music av Richard Osborne.
  13. ^ a b John Rockwell (17. juli 1989). «Herbert von Karajan Is Dead; Musical Perfectionist was 81». The New York Times. s. A1. 
  14. ^ The Life and Death of Classical Music av Norman Lebrecht, s. 137.
  15. ^ John Rockwell (22. juni 1986). «General Music Director of Europe». The New York Times. Besøkt 8. februar 2010. 
  16. ^ a b c d e f g «Herbert von Karajan-Karajan Family». Karajan Family. Arkivert fra originalen 26. februar 2012. Besøkt 8. februar 2010. 
  17. ^ Current Biography Yearbook 1986 av H.W. Wilson Company.
  18. ^ Branka Lapajne (4. april 2008). «The Shared Slovenian Ancestors of Herbert von Karajan and Hugo Wolf». Besøkt 8. februar 2010. 
  19. ^ a b Artikkel om Herbert von Karajan på Encyclopædia Britannica
  20. ^ Luzern-festivalens hjemmeside om Karajan-jubileet i 2008 Arkivert 3. september 2007 hos Wayback Machine.
  21. ^ «Britisk Karajan-side med bilder om ham som flyver». Arkivert fra originalen 6. desember 2010. Besøkt 8. februar 2010. 
  22. ^ «Britisk Karajan-side med bilder om han med biler og motorsykler». Arkivert fra originalen 27. juli 2010. Besøkt 8. februar 2010. 
  23. ^ «Britisk Karajan-side med bilder om han som seiler». Arkivert fra originalen 26. mai 2012. Besøkt 8. februar 2010. 
  24. ^ «Roll Over, Beethoven». snopes.com. 23. mai 2007. Besøkt 8. februar 2010. 
  25. ^ «Herbert von Karajan – Visits to Great Britain». Arkivert fra originalen 6. desember 2010. Besøkt 8. februar 2010. 
  26. ^ UNESCOs nettside om Picassomedaljen

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Herbert_von_Karajan&oldid=24800399»