György Ligeti

ungarsk komponist

György Sándor Ligeti (født 28. mai 1923 i Târnaveni (ungarsk: Dicsőszentmárton, tysk: Sankt Martin) i Transilvania i Romania, død 12. juni 2006 i Wien) var en rumenskfødt østerriksk komponist. Han blir regnet som en innovativ pioner blant modernistiske komponister på 1900-tallet og en av de viktigste komponister i århundret. Han var inspirert av Bela Bartok, rumensk folkemusikk og elektronisk musikk av blant andre Karlheinz Stockhausen. Ligeti tok til seg mange musikalske inntrykk, lærte seg tidens stilretninger og holdt samtidig fast ved sin frihet til å finne på noe nytt.[14][15][16][17][18][19] NRK beskriver Ligeti som humoristisk.[20] Hans musikk er særlig kjent fra Stanley Kubricks filmer 2001: En romodysse,[20] Ondskapens hotell og Eyes Wide Shut. Ligetis musikk har inspirert blant andre rockegruppen Radiohead.[21]

György Ligeti
FødtLigeti György Sándor
28. mai 1923[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Târnăveni[5]
Død12. juni 2006[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (83 år)
Wien[6][5]
BeskjeftigelseKomponist, musikkpedagog, universitetslærer, pianist, musiker, librettist, illustratør Rediger på Wikidata
Utdannet vedFranz Liszt-akademiet (19451951)
EktefelleVera Ligeti
FarSándor Ligeti
BarnLukas Ligeti
NasjonalitetUngarn[7]
Østerrike (1967–)[7]
GravlagtWiener Zentralfriedhof[8]
Medlem avDet europeiske akademi for vitenskap og kunst
Det rumenske akademi
American Academy of Arts and Sciences
Bayerische Akademie der Schönen Künste
Utmerkelser
26 oppføringer
Kossuthprisen (2003)
Ehrenring der Stadt Wien
Bach-Preis der Freien und Hansestadt Hamburg (1975)
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Theodor-W.-Adorno-prisen (2003)
Balzanprisen (1991)
Praemium Imperiale (1991)[9]
Léonie Sonnings musikkpris (1990)
Schockprisen i musikk (1995)
Royal Philharmonic Societys gullmedalje (2004)
Berliner Kunstpreis (1972)
Grawemeyer-prisen (1986)
Goethemedaljen (1990)[10]
Wihuri Sibelius-prisen (2000)
Preis der Stadt Wien für Musik (1993)
Kyotoprisen for kunst og filosofi (2001)[11]
Ernst von Siemens' musikkpris (1993)[12]
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres
Grawemeyer Award for Music Composition (1986)
Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst (1987)
Frankfurter Musikpreis (2005)
Pour le Mérite
Medaille für Kunst und Wissenschaft (Hamburg) (1987)
Medaille für Kunst und Wissenschaft (Hamburg) (2003*–)
Æresborger av Budapest (1998)[13]
Royal Philharmonic Society Music Awards

Fra venstre til høyre: György Ligeti, Lukas Ligeti, fru Vera Ligeti, Conlon Nancarrow og Michael Daugherty ved ISCM Weltmusikstage i Graz, Østerrike i 1982.

Wolfgang Schüssel, Østerrikes president, uttalt ved dødsfallet at Ligeti var den største østerriker i det 20. århundres musikk.[14]

Liv og familie

rediger

György Sándor Ligeti ble født 28. mai 1923 i Târnaveni (ungarsk: Dicsőszentmárton, tysk: Sankt Martin) i nærheten av Transilvanias hovedby Cluj. Byen Târnaveni ble sammen med en god del av Transilvania overført fra Ungarn til Romania i 1920 etter første verdenskrig.[15] Byen hadde på den tide for det meste etnisk ungarsk befolkning (madjarer), med en stor jødisk minoritet.[16] Familien snakket ungarsk.[21] Fiolinisten Leopold Auer var hans grandonkel.[18]

Sin musikalske utdannelse fikk han på konservatoriet i Cluj-Napoca (Kolozsvar), men i 1943 måtte han avbryte studiene fordi han var jøde.[14] I 1940 annekterte Ungarn, i forståelse med sin allierte Tyskland, Transilvania.[16] Han ble internert i en militær arbeidsleir. Resten av familien ble sendt til Auschwitz og faren ble sendt videre til Bergen-Belsen der han døde.[20] Alle unntatt hans mor omkom. Lillebroren Gabor, en begavet fiolinist, ble 17 år gammel drept i Mauthausen med injeksjon i hjertet.[20] Ligetis arbeidstjeneste redde ham fra deportasjon.[16] Sommeren 1944 går Den røde arme gjennom Romania og rykker frem mot Budapest. Ligeti og andre fra arbeidsleiren ble tvunget til å bistå tyske styrker blant annet med å lempe ammunisjon. Ligeti havner i sovjetisk krigsfangenskap og rømmer flere ganger på få dager. Han bruker 2 uker til fots på å komme seg hjem til Kolozsvár i Transilvania.[20]

I 1949 år giftet han seg med Birgitte Löw, men ekteskapet ble oppløst i 1952. Ligeti giftet seg for andre gang i 1952 med psykiateren Vera Spitz.[17] Etter to år ble det en ny skilsmisse, men i 1957 giftet de seg igjen. Sammen med Vera fikk han sønnen Lukas Ligeti.

Under Stalin ble kulturpolitikken i Øst-Europa underlagt sovjetiske retningslinjer: Musikken skulle være enkel og tjene folket, uten "formalisme" og "vestlig dekadanse".[20] To måneder etter den sovjetiske invasjon i Budapest i 1956, flyktet han til vesten ved å gjemme seg i en postvogn til Wien,[20][15][20] av kunstneriske og politiske grunner. Etter å flyktet bodde han til dels i Stockhausens musikkstudio i Köln.[20][15] Ligeti slo seg ned i Wien i 1959.[16] Selv om han i lange perioder var borte fra byen, så han fra da av på Wien som sin hjemby, og han ble østerriksk statsborger i 1967.[14]

Ligeti kommenterte omstendighetene selv: "Jeg valgte ikke tumultene i mitt liv. De ble påført meg av to morderiske diktaturer: Først Hitler og nazistene, og deretter Stalin og det sovjetiske systemet.[21][20]

Ligeti døde i Wien 12. juni 2006.[16] György Ligeti er stedt til hvile i en æresgrav på Wiener Zentralfriedhof.

Studier og karriere

rediger

Etter krigen fortsatte han studiene i Budapest og tok eksamen ved Franz Liszt-akademiet i 1949.[15]

Det første året etter studiene brukte han til å arbeide med rumensk folkemusikk og han arbeidet ved musikkonservatoriet i Budapest.[20] Deretter fikk han jobb som lærer ved Franz Liszt-akademiet i Budapest, hvor han underviste i harmonilære, kontrapunkt og musikkanalyse frem til desember 1956.

I Wien fikk Ligeti kontakt med samtidsmusikken i Vesten. Skjønt vennen Karlheinz Stockhausens elektroniske musikkstudio i Köln ble en plattform,[20] og Ligeti produserte noen stykker der (f. eks., Artikulation [1958, realisation med synkronisert grafisk partitur), ble musikken hans ikke elektronisk, men instrumental og vokal. Darmstadt, Paris, Stockholm og San Francisco er byer som han ble knyttet til gjennom kortere opphold som komponist og lærer. Fra 1973 til 1989 var han lærer ved Hamburg Hochschule für Musik und Theater.[16] I denne tiden studerte den norske pianisten og komponisten Wolfgang Plagge med ham. Den norske komponisten John Persen studerte under Ligeti.

De siste årene av sitt liv hadde han problemer med hjertet. Likevel fortsatte han å komponere helt til det siste.

Musikk

rediger

Årene i Ungarn

rediger

Mange av hans tidligste verk ble komponert for kor, og var oppsettinger av folkesanger. Hans største verk fra denne periode var artiumsstykket for musikkakademiet i Budapest, Kantate for ungdomsfest, for fire sangere, kor, og orkester. En av hans tidligste komposisjoner som fremdeles er i repertoaret hans er Sonate for Cello Alene, et verk i to kontrasterende satser skrevet henholdsvis i 1948 og 1953. Det var opprinnelig bannlyst av den sovjetisk-styrte komponistforeningen, og måtte vente et kvart århundre for første fremførelse.

Ligetis tidligste verk er ofte en videreførelse av Béla Bartóks musikalske stil. Bartok var en viktig inspirasjon for Ligeti.[20] Klaververker Musica ricercata (1953) er hans hovedverk fra den tiden.[20] Det er likevel skrevet etter Ligetis utsagn med cartesiansk komposisjonsmetode hvor han «betraktet all musikken jeg kjente og elsket som å være … irrelevant»,[22] og har blitt beskrevet av en biograf som å bo i en verden meget nær til Bartóks klaversett Mikrokosmos.[23] Ligetis sett utgjøres av i alt elleve stykker. Verket er grunnlagt på en enkel innskrenkelse: det første stykket bruker kun én note, A, hørt i flere oktaver, og bare ved stykkets slutt høres en annen note, D. Det annet stykke bruker da tre noter (Ess, Fiss, og G), det tredje fire, og så videre, slik at i det siste brukes alle tolv noter av den kromatiske skala. En kort tid etter dets komposisjon arrangerte Ligeti seks av satsene av Musica ricercata for blåserkvintett under titelen Seks bagateller for blåserkvintett. Bagatellene ble først fremført i 1956, men ikke i sin helhet: Siste sats ble sensurert av sovjetiske myndigheter for å ha vært «for farlig.»[24]

På grunn av sovjetisk sensur, ble hans mest dristige verk fra denne perioden, som inkluderer Musica ricercata og hans første strykekvartett Métamorphoses nocturnes (1953–1954), skrevet for 'den nederste skuffen.' Komponert i én sats oppdelt i sytten kontrasterende, motivlinkede seksjoner[25], er denne første strykekvartetten Ligetis første verk som viser en unik, personlig komposisjonsstil. Den ble ikke fremført før i 1958, etter at han hadde rømt fra Ungarn til Wien.[26]

Fra 1956 til Le Grand Macabre

rediger

Da han ankom Köln, begynte han å lage elektronisk musikk med Karlheinz Stockhausen og Gottfried Michael König ved det vesttyske radios elektroniske studio. Han fullførte bare to verk i dette mediet, stykkene Glissandi (1957) og Artikulation (1958) — før han vendte seg igjen til instrumental musikk. Et tredje verk var planlagt, først med tittel Atmosphères, men senere kjent som Pièce électronique Nr. 3. Men den tidens tekniske begrensninger hindret ham fra å virkeliggjøre det helt. Det ble fullført i 1996 av de hollandske komponistene Kees Tazelaar og Johan van Kreij av Sonologiinstituttet.[27]

Musikken hans synes å ha blitt påvirket i tidens løp av hans elektroniske eksperimenter, og mange av klangene han laget ligner elektroniske teksturer. Ramifications er et stykke for to strykergrupper, hvor én er stemt en kvarttone annerledes, noe som Krzysztof Penderecki også eksperimenterte med i sitt stykke Emanations. Apparitions (1958–59) var det første verk som brakte ham kritisk oppmerksomhet, men det var hans neste, Atmosphères, som er mer kjent nå. Teksturen brukt i Apparitions' annen sats og Atmosphères ville Ligeti senere betegne som «mikropolyfoni».

Atmosphères (1961) er skrevet for stort orkester, men er ikke det samme elektroniske verket som har et beslektet navn som han skrev tidligere, skjønt at noen av dets estetiske hensikter ligner. Utav de fire musikalske elementene — melodi, harmoni, rytme og klang — forlater stykket de første tre nesten helt, og satser seg på lydens tekstur, en teknikk som heter «lydmasse». Det åpner med en av de største klase-akkordene som noen gang skrevet – hver note i den kromatiske skala over fem oktavers rekkevidde spilles samtidig. Det er femtiseks strykere som sammen danner denne første akkorden, og ingen spiller samme note. Stykket synes å vokse ut av denne opprinnelige voldsomme, men ytterst tålelige akkorden, med teksturene i stadig bevegelse.

Requiem (sjelemessen) er et verk for sopran og mezzo-sopran-solister, tyvedelt kor (fire hver av sopran, mezzo-sopran, alt, tenor, og bass), og orkester. Det varer omtrent en halv time, og er det lengste stykke han hadde komponert til da.[28] Ligeti setter bare omtrent halvparten av rekviems tradisjonelle tekst: Introitus, Kyrie, og Dies irae— og skiller den siste sekvensen i to deler: De die iudicii sequentia (dommedagsekvensen) og Lacrimosa(sørging).Stykket tar til med den samme mikropolyfoniske stilen som Atmosphères. Kyrie er en diger, tyvedelt kvasi-fuge for kor hvor kontrapunkt omtenkes i innholdet utgjort av melismatiske masser som sammeninntrenger hverandre og veksler med innviklede hoppende parter. De die iudicii sequentia er en montasje av kontraster: fff høy mot ppp tålig, lydmasser mot solostemmer, osv. I Lacrimosa er koret stumt, og kun et redusert orkester akkompagnerer solostemmenes klagende sang.

Lux Aeterna (1965) er et 16-stemt a cappella-stykke hvis tekst også hører til det latinske rekviem. Dette stykket ble brukt av Stanley Kubrick i science-fiction-filmen 2001 - en romodysse.[17] Det er mønstret strengt etter Johannes Ockeghems mesterlige mensurasjonskanoner, og tilvirker meget lignende effekt, men med sekundal, heller enn tersial harmonikk, i en paradoksalig tykk-men-gjennomsiktig 16-stemt tekstur.

Aventures og Nouvelles Aventures er «mimodramaer» for tre sangere og syv instrumentalister hvor teksten utgjøres kun av fonetiske lyder, og skildrer forskjellige abstrakte emosjoner og interpersonal interagering. «Noe skjer, men jeg vet ikke hva det er, og du vet ikke hva det er,» sa Ligeti. Emosjonelle utbrudd fra fullstendig hysteri klamres sammen med og overlegges med banal samtale i disse stiliserte stykkers presentasjon. Sammen med instrumentenes akkompagnement, er inntrykket porøsitet heller enn densitet. Det er også en koralparodi, med lydeffekter som revet papir og klinkekuler i skål, som gir et latterlig absurd inntrykk av stykkene, og kan gjenspeile påvirkninger fra verkene av Mauricio Kagel og Dieter Schnebel, samt Stockhausens kantate, Momente.

Fra 1970-årene vendte Ligeti seg fra total kromatisisme og begynte å satse på rytme. Stykker som Continuum (1968, for harpsikord) og Clocks and Clouds (1972–73) ble skrevet før han hørte Steve Reichs og Terry Rileys musikk i 1972. Men hans Three Pieces for Two Pianos, med tittel «Self-portrait with Reich and Riley (and Chopin in the background)», bekrefter denne hevdelse og influens.[klargjør] I denne tiden ble han også interessert i den polyfoniske pipemusikken av Banda-Linka-stammen fra Den sentralafrikanske republikk, som han hørte i en av hans studenters opptak.[29]

I 1977 fullførte Ligeti sin eneste opera, Le Grand Macabre, tretten år etter at den ble bestilt. Operaen er løst basert på Michel de Ghelderodes skuespill La Balade du grand macabre fra 1934, og er et absurd teaterverk — Ligeti kalte det en «anti-anti-opera» — hvor døden i egen person (Nekrotzar) ankommer til den fiktive byen Breughelland og gir beskjed om at verden skal gå under ved midnatt. Musikalsk anvender Ligeti teknikker i Le Grand Macabre som man ikke finner i hans tidligere verk, samt sitater og pseudo-sitater fra andre verk[30], og bruk av samklingende terser og sekster. Etter Le Grand Macabre ville Ligeti avstå fra slik pastisj,[31], men ville i større grad anvende samklingende harmonier (til og med treklanger i dur og moll) i sine verk, men ikke i en diatonisk kontekst.

Etter Le Grand Macabre

rediger

Etter Le Grand Macabre strevde Ligeti lenge med å finne en ny stil. Med unntak av to korte stykker for harpsikord, fullførte han ikke noe fremragende verk før Trio for fiolin, horn og piano i 1982, over fire år etter operaen. I sin musikk fra 1980- og 1990-årene vektla Ligeti fortsatt avanserte mekaniske rytmer, ofte i et mindre tykt kromatisk idiom, til en viss grad med vekt på forskutte dur- og moll treklanger, og strukturer med polytonalitet (flere samlåtende tonearter). På denne tiden begynte han også å eksperimentere med andre stemmingsystemer ved bruk av naturlige overtoner for horn (som i horntrioen, dobbelkonserten for fløyte og obo, og Piano Concerto) og scordatura for strykere (som i Violin Concerto). De fleste av hans verk i denne perioden er også flersatsige, heller enn bestående av én utstrakt sats som Atmosphères og San Francisco Polyphony.

Fra 1985 til 2001 ferdigstilte Ligeti tre bøker med pianostudier (Bok I, 1985; Bok II, 1988–94; Bok III, 1995–2001). Disse består av i alt atten stykker og trekker på et bredt spekter av kilder, inkludert gamelan,[32][33][34] afrikanske polyrytmer, Béla Bartók, Conlon Nancarrow, Thelonious Monk[35][36] og Bill Evans. Bok I ble opplagt skrevet som forberedelse til pianokonserten, som har noen lignende motiviske og melodiske trekk.

1988 fullførte Ligeti sin pianokonsert Piano Concerto, et verk han beskrev som sitt «estetiske kredo».[37] De første skissene for konserten kom i 1980, men det var ikke før i 1986 at han kom i gang for alvor og arbeidet gikk raskere.[38] Konserten utforsker mange ideer utarbeidet i studiene, men i en orkesterkontekst.

1993 fullførte han fiolinkonserten Violin Concerto, etter fire års arbeid. I likhet med pianokonserten bruker fiolinkonserten det brede tekniske spektret han hadde utviklet til da, samt de nye ideene han var beskjeftiget med på den tiden. Blant andre teknikker benytter han «mikrotonalitet, raskt skiftende tekstur, komiske forvekslinger ... ungarsk folkemusikk, bulgarske danserytmer, sitater fra middelalder- og renessansemusikk, og solofiolinmusikk som strekker seg fra langsom og velklingende til kantet og brennende.»[39]

Andre anselige verk fra denne perioden er Viola Sonata (1994) og Nonsense Madrigals (1993), seks a cappella-stykker som tonesetter engelske tekster av William Brighty Rands, Lewis Carroll og Heinrich Hoffman. Den tredje madrigalen er basert på alfabetet.

Ligetis siste verk var Hamburg Concerto for horn og kammerorkester (1998–99, revidert 2003, dedisert til Marie Luise Neunecker), sangsyklusen Síppal, dobbal, nádihegedüvel («Med fløyter, trommer, feler», 2000), og den åttende pianostudien, «Canon» (2001). Etter Le Grand Macabre planla Ligeti å skrive en annen opera: Først skulle den være basert på Shakespeares Stormen, og senere på Lewis Carrolls Alice i Eventyrland, men ingen av de to ideene ble realisert.

Bruk som filmmusikk

rediger

Lux Aeterna (1965) er et 16-stemt a cappella-stykke hvis tekst også hører til det latinske rekviem. Dette stykket ble brukt av Stanley Kubrick i science-fiction-filmen 2001 - en romodysse.[17] Da Kubrick hørte Ligetis musikk på radio skrotet han spesialkomponert musikk og valgte Ligeti i stedet. I filmen brukte Kubrick også Atmosphères og en elektronisk bearbeidet versjon av Aventures/Nouvelles Aventures av Ligeti. Kubrick hadde ikke tillatelse til å bruke musikken og med fare for søksmål gikk Kubrick med på et minnelig forlik. Til The Shining brukte Kubrick orkesterverket Lontano for å forsterke stemningen når gutten Danny har syner. Til Eyes Wide Shut brukte Kubrick ungdomsverket Musica Ricercata ("en kniv gjennom Stalins hjerte").[21]

Priser og utmerkelser (utvalg)

rediger

Verker

rediger

Han har skrevet en rekke verker.

Tre tidlige verker er for orgel:

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b MEHI – Media Art Database[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014563, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 12998, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b www.theguardian.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 14590313, www.findagrave.com, besøkt 13. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.praemiumimperiale.org, besøkt 19. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.goethe.de[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.kyotoprize.org, besøkt 13. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.evs-musikstiftung.ch[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ adt.arcanum.com[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b c d Jones, Sam (13. juni 2006). «Ligeti, musical pioneer, dies at 83». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 2. januar 2024. 
  15. ^ a b c d e Plaistow, Stephen (13. juni 2006). «Gyorgy Ligeti». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 2. januar 2024. 
  16. ^ a b c d e f g Griffiths, Paul (13. juni 2006). «Gyorgy Ligeti, Central-European Composer of Bleakness and Humor, Dies at 83». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. januar 2024. 
  17. ^ a b c d «Gyorgy Ligeti, 83; a Mercurial Composer Who Despised Dogmas». Los Angeles Times (engelsk). 13. juni 2006. Besøkt 2. januar 2024. 
  18. ^ a b «Gyorgy Ligeti. Innovative composer of genius». The Independent. 13. juni 2006. 
  19. ^ Kleveland, Guro (5. mai 2019). «En ideologifri kunst: György Ligeti i samtale med Anders Beyer • ballade.no». ballade.no. Besøkt 2. januar 2024. 
  20. ^ a b c d e f g h i j k l m n Sandvik, Eystein (30. desember 2023). «Unnslapp Hitler – erobret verden». NRK. Besøkt 2. januar 2024. «Modernismens motstridige humorist. Familien døde i Holocaust, og han ble sensurert av Stalin. Etter en dramatisk flukt fra Ungarn revolusjonerte György Ligeti musikken for alltid.» 
  21. ^ a b c d Moore, Gillian (3. juli 2023). «How György Ligeti soundtracked 2001, inspired Radiohead and composed music like ‘a knife through Stalin’s heart’». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 2. januar 2024. 
  22. ^ Steinitz 2003, p. 54.
  23. ^ Toop 1999, p. 38.
  24. ^ Steinitz 2003, p. 60
  25. ^ Steinitz 2003, pp. 63-64
  26. ^ Steinitz 2003, p. 75
  27. ^ Jennifer Joy Iverson, Historical Memory and György Ligeti's Sound-Mass Music 1958–1968, Ph.D. thesis (Austin: University of Texas, Butler School of Music, 2009): 92.
  28. ^ Steinitz 2003, p. 144
  29. ^ Steinitz 2003, pp. 271-72
  30. ^ Steinitz 2003, p. 230
  31. ^ Steinitz 2003, p. 244
  32. ^ Wilson, Peter Niklas. "Interkulturelle Fantasien: György Ligetis Klavieretüden Nr 7 und 8", Melos: Jahrbuch für zeitgenössische Musik 51 (1992, "Klaviermusik des 20. Jahrhunderts"): 63–84
  33. ^ Chen, Yung-jen. "Analysis and Performance Aspects of György Ligeti's Études pour piano: 'Fanfares' and 'Arch-en ciel'", DMA diss, (Columbus: The Ohio State University 2007), 37
  34. ^ Arnowitt, Michael. "Ligeti and His Influences: Music to Wow both the Mind and the Body Arkivert 13. desember 2009 hos Wayback Machine." (Michael Arnowitt homepage, [2009]) (accessed 4 February 2010).
  35. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. desember 2009. Besøkt 3. februar 2010. 
  36. ^ Steinitz 2003, p. 292
  37. ^ "On My Piano Concerto," trans. Robert Cogan, Sonus: A Journal of Investigations into Global Musical Possibilities 9 no. 1 (Fall 1988), 13.
  38. ^ Steinitz 2003, pp. 315-316
  39. ^ Allan, Kozinn (14. november 2005). «The Prankster as Omnivore». New York Times. 

Eksterne lenker

rediger