Wikipedia

Eikeslekta

planteslekt
(Omdirigert fra «Ek»)
«Eik» omdirigeres hit. For annen bruk, se Eik (andre betydninger).

Eikeslekten (Quercus) er en slekt i bøkefamilien. Den omfatter både løvfellende og eviggrønne trær og busker med en vid utbredelse på den nordlige halvkule. Barken på stammen har vertikale furer. Trærne er sambu med adskilte hann- og hunnblomster på samme plante. Blomstene er samlet i rakler. Frukten er en nøtt som delvis er omgitt av en skål, cupola.

Eiketrær
Quercus virginiana i Alabama i sørlige USA
Nomenklatur
Quercus
L.
Populærnavn
eik
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonDekkfrøete planter
KlasseTofrøbladete planter
OrdenBøkeordenen
FamilieBøkefamilien
Økologi
Antall arter: over 440, 27 i Europa
Habitat: skog
Utbredelse: nordlige halvkule, krysser ekvator i Indonesia
Inndelt i

se egen seksjon

Blader og nøtter (frukter) fra sommereik.
Bark på eiketre.

Eik i Norge

rediger

I Norge vokser bare artene sommereik og vintereik vilt. Sommereik har kort stamme, kort bladstilk, men lang nøttestilk. Vintereik er motsatt med lang stamme, lang bladstilk, men kort nøttestilk, og bladene kan henge delvis på om vinteren. Sommereik er den mest hardføre og vokser i lavlandet på Østlandet og langs kysten nord til Møre og Romsdal. Vintereik vokser i kyststrøk fra Drøbak og Vestfold til Nordfjord. Flere utenlandske eikearter har imidlertid blitt plantet i parker og hager i Norge, for eksempel de nordamerikanske artene rødeik, skarlageneik og sumpeik. På Nesodden ved Røer finnes verdens nordligste sammenhengende eikeskog.[1]

Viktig for naturmangfold

rediger

Hule og grove eiker har status som utvalgt naturtype etter naturmangfoldloven.[2] Slike trær er vurdert som spesielt viktige for naturmangfoldet. Det skal tas ekstra hensyn til slike forekomster, men dette gjelder ikke eiketrær som står i produktiv skog. Svært mange insekter er spesialisert til å leve på eik. Selv i Norge, som ligger ved nordgrensen for eikas utbredelse, finnes det kanskje 1 500 insektarter som er knyttet til eik. Mange eikespesialister blant sopp, lav og insekter regnes som utrydningstruet i Norge.[3] Rundt 120 sjeldne billearter er funnet i eiketrær som vokser i Norge.[4]

I 2011 og 2012 ble eikekroner mange steder i Norge gasset for å få et bilde av hvilke arter som lever i dem. Det ble funnet 17 nye arter for vitenskapen, åtte nye arter for Norden og 57 nye arter for Norge. Pukkelfluer er en artsrik gruppe med hele 73 arter. 13 av dem er senere beskrevet som nye arter.[5][6]

Store norske eiketrær

rediger

Bruk

rediger

Trevirke av eik er sterkt og hardt og brukes mye til bygningskonstruksjoner, gulv og møbler. Eikeveden er meget motstandsdyktig mot råte. Den vakre strukturen og fargen har gjort den til det mest populære treslaget i produksjonen av parkett. Det finnes også laminatgulv med et mønsterskikt av melamin som etterligner treslagets strukur og farge, men som ikke inneholder virke fra eik.[7] Veden er gyllen med nyanser av gult og lyst brunt, noen ganger også med svak antydning av rødt. Tidligere var eiketrær svært ettertraktet til skipsbygging og eikebestanden i Norge ble derfor hardt beskattet fram til 1900-tallet. Dette gjaldt særlig eikeskogene langs kysten av Agder. Mye gikk til eksport. Det er blitt hevdet at Nederlands utvikling til den største sjøfartsnasjonen på 1600-tallet hadde vært umulig uten tilgang på norsk eik. Hollenderne løste dessuten problemet med Amsterdams ustabile grunnforhold ved å anlegge et gigantisk fundament med eikestokker. Dette eksisterer den dag i dag.

Eik har også andre bruksområder: I produksjon av vin og mange typer brennevin, som akevitt, konjakk og whisky, brukes eikefat som setter smak på drikken. Noen arter av eik har spiselige nøtter og brukes til grisefôr sør i Europa. Eik har gode fyringsegenskaper og utvikler høyere temperaturer enn for eksempel veden fra bjørk.

Av barken av korkeik kan en få kork. Denne arten vokser i middelhavsområdet.

Av godt sommertørket ved har løvtre best brennverdi. I Norden har svensk asal den beste brennverdien av alle lokale tresorter, etterfulgt av bøk, eik, ask, alm, lønn, rogn, og bjørk. Først deretter følger svartor, furu, selje, lind, osp og gran.[8]

Delgrupper

rediger
 
Sommereik (Quercus robur) i Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz, 1885
 
Vintereik (Quercus petraea) i Köhlers Medizinal Pflantzen, 1887
 
Korkeik (Quercus suber) i Köhlers Medizinal Pflantzen, 1887
 
Skarlageneik (Quercus coccinea) i Histoire des arbres forestiers de l'Amérique septentrionale, 1812
 
Vasseik (Quercus nigra) i Histoire des arbres forestiers de l'Amérique septentrionale, 1812

Denne listen inneholder bare noen av de mer kjente eikeartene. Utvalget bygger på Mitchell (1977) og Burns og Hokala (1990). Alle arter i vestlige Eurasia og Nord-Afrika er tatt med, se Denk og Grimm (2010). Norske navn følger Inger Gjærevolls oversettelse av Mitchell, og systematikken følger Oaks of the World.[9][10][11][12][13]

Underslekten Cyclobalanopsis blir i for eksempel Flora of China skilt ut som en egen slekt, men molekylærgenetiske data viser at Cyclobalanopsis hører til midt blant andre Quercus-arter i den gamle verden. Dataene viser at slekten Quercus omfatter to klader: en begrenset til den gamle verden med gruppene Cerris, Cyclobalanopsis og Ilex og en annen klade rikest utviklet i Amerika med gruppene Quercus, Lobatae og Protobalanus.[11][14][15]

Hybrider mellom ulike eikearter er vanlige, spesielt innenfor seksjonene. Hybridene er forplantningsdyktige, og gener utveksles ganske fritt mellom eikearter i samme geografiske område. De kan være derfor være temmelig like genetisk, selv om artene er stabile over tid og godt definert ut fra morfologiske trekk. Dette er en utfordring i forhold til det tradisjonelle artsbegrepet.[16][17][18]

Eik i kulturhistorien

rediger

Mektige eiketrær har hatt en sentral plass i menneskenes kultur og religion i flere tusen år. Guden Zevs ble dyrket som eikegud i Dodona i det gamle Hellas, der treet særlig ble forbundet med lyn og torden. Også Litauen hadde sin tordengud knyttet til eikelunder. Treet var ellers hellig både i Italia, blant keltere og germanere. Fremdeles signaliserer tunge eikemøbler makt og tradisjon, mens eikeløv brukes som symbol på styrke og utholdenhet, blant annet på medaljer og militære gradtegn. Eik er dessuten nasjonaltre i Tyskland, Storbritannia og USA.

Flere steder i verden er det spesielle eiketrær som har fått egne navn.

Referanser

rediger
  1. ^ http://nesoddmarka.no/tur11/tur.htm
  2. ^ https://www.fylkesmannen.no/nb/Aust--og-Vest-Agder/Miljo-og-klima/Naturmangfold/Kartlegging-av-hule-eiker/ Arkivert 28. november 2016 hos Wayback Machine. Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder hjemmeside besøkt 28.nov.2016
  3. ^ A. Sverdrup-Thygeson m.fl.: «Eikeskog og gamle eiketrær: viktige hotspot-habitater for rødlistearter i Norge», Naturen nr 134
  4. ^ «Kysteika naturminne», Natur i Vestfold 2014, hentet fra Wayback Machine
  5. ^ «Rikt liv av pukkelfluer i eikekroner». NIBIO. 14. april 2014. Arkivert fra originalen 5. desember 2017. Besøkt 3. april 2018. 
  6. ^ R.H.L. Disney (2015). «Scuttle flies (Diptera, Phoridae) from the canopies of oak trees (Fagaceae) in Norway, including 13 new species» (PDF). Norwegian Journal of Entomology. 62 (1): 20-52. ISSN 1501-8415. 
  7. ^ P. Hemgren og H. Wannfors (2003). Husets ABC. Oversettelse og tilrettelegging for norske forhold ved O. Haslemo. Damm. s. 165–169. ISBN 82-496-0181-5. 
  8. ^ Per Roger Lauritzen og Leif Ryvarden: Skog-Norge fra Buskerud til Vest-Agder, Gyldendal Norsk Forlag 2009. ISBN 978-82-05-37907-7.
  9. ^ A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 223–246. ISBN 82-10-01282-7. 
  10. ^ R.M. Burns og B.H. Honkala, red. (1990). Silvics of Forest Trees of the United States (2 utg.). Washington D.C.: U.S. Department of Agriculture, Forest Service. 
  11. ^ a b T. Denk og G.W. Grimm (2010). «The oaks of western Eurasia: traditional classifications and evidence from two nuclear markers». Taxon. 59 (2): 351–366. ISSN 0040-0262. JSTOR 25677595. 
  12. ^ «Classifications». Oaks of the World. Besøkt 26. mai 2017. 
  13. ^ T. Denk m.fl. (2017). «An updated infrageneric classification of the oaks: review of previous taxonomic schemes and synthesis of evolutionary patterns». I E. Gil-Pelegrín, J. Peguero-Pina og D. Sancho-Knapik. Oaks Physiological Ecology. Exploring the Functional Diversity of Genus Quercus L. Tree Physiology. 7. Springer. s. 13–38. ISBN 978-3-319-69099-5. doi:10.1007/978-3-319-69099-5_2. 
  14. ^ F. Hubert m.fl. (2014). «Multiple nuclear genes stabilize the phylogenetic backbone of the genus Quercus». Systematics and Biodiversity. 12 (4): 405–423. ISSN 1478-0933. doi:10.1080/14772000.2014.941037. 
  15. ^ M.C. Simeone m.fl. (2016). «Plastome data reveal multiple geographic origins of Quercus Group Ilex». PeerJ. 4:e1897. ISSN 2167-8359. PMID 27123376. doi:10.7717/peerj.1897. 
  16. ^ J.H. Williams, W.J. Boecklen og D.J. Howard (2001). «Reproductive processes in two oak (Quercus) contact zones with different levels of hybridization». Heredity. 87: 680-690. ISSN 0018-067X. doi:10.1046/j.1365-2540.2001.00968.x. 
  17. ^ C.T. Kelleher m.fl. (2005). «Species distinction in Irish populations of Quercus petraea and Q. robur: morphological versus molecular analyses». Annals of Botany. 96 (7): 1237–1246. ISSN 1095-8290. PMC 4247074  . PMID 16199484. doi:10.1093/aob/mci275. 
  18. ^ D. Gömöry og J. Schmidtová (2007). «Extent of nuclear genome sharing among white oak species (Quercus L. subgen. Lepidobalanus (Endl.) Oerst.) in Slovakia estimated by allozymes». Plant Systematics and Evolution. 266 (3–4): 253–264. ISSN 0378-2697. doi:10.1007/s00606-007-0535-0. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eikeslekta&oldid=24534929»