Alm

almeart

Alm (Ulmus glabra) er et løvtre i almeslekta. Almen kan bli opptil 40 m høy, og har grå bark som på eldre trær gjerne blir oppsprukket. I nyere tid har almen vært alvorlig truet av «almesyken». Denne sykdommen, som skyldes en soppart, har nærmest utradert almen fra store deler av kontinentet. I Norge, hvor almebestandene ligger spredt, har ikke sykdommen fått feste. Flere steder på Vestlandet har hjort ringbarket en vesentlig andel av almetrærne. Hjorten ringbarker selv de største almene i fjordliene i denne regionen og i flere naturreservater er hoveddelene av alle almetrær ringbarket.[trenger referanse] Alm vokser i Norge først og fremst i varme, sørvendte lier nord til Nordland. (Nordligste forekomst finnes i Arstadlia–Tverviknakkan naturreservat i Beiarn.) Veden er hard og har stor brennverdi. Tidligere ble bladverket mye benyttet som dyrefôr, og styvede, gamle almetrær er et vanlig syn, spesielt på Vestlandet.

Alm
Alm
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ulmus glabra
Huds.
Norsk(e) navn: alm
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planteriket
Divisjon: karplanter
Klasse: blomsterplanter
Orden: roseordenen
Familie: almefamilien
Slekt: almeslekta
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigVU - Sårbar

VU — Sårbar

Norsk rødliste for arter: [2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-VU-no.svg

VU — Sårbar

Habitat: lavland, løvskog, parktre
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for alm

BeskrivelseRediger

Alm har to underarter:

  • Skogalm også kalt vanlig alm (Ulmus subsp. glabra)
  • bergalm (Ulmus subsp. montana)

Stammen på alm og skogalm bærer oppvendte grener som bøyes nedover mot spissen. Bladplaten er oval og er bredest over midten, og utvikler seg til mellom 8 og 15 cm. Bladspissen ender i en tydelig spiss. Oversiden av bladene blir mørkegrønn og litt ru. De har 15 til 18 tydelige sidenerver. Bladkanten er dobbelt sagtannet. Bergalm kan bli 15 meter høy og er mer nordlig. Den vokser i steinurer og i bekkefar og daler og skiller seg fra vanlig alm ved at den er buskformet med grener som vender utover. Bladplatene er tykke og læraktige, mer avlange og nesten enkelt sagtannede.[3]

UtbredelseRediger

Levested og utbredelse i NorgeRediger

Alm har ingen egen skogbestand i Norge, men den kan forekomme i dominerende enkeltflekker og i lier. I Norge er alm vanligst i lavlandet i sør og langs kysten til polarsirkelen. De mest kjente stedene man finner alm er Alvdal, Gol, Nore og Uvdal. Det finnes også en liten almskog på øya Gudfjellet, som ligger i Tunnsjøen lengst nord i Trøndelag. I 1949 ble det telt omkring 150-200 trær. Området som almen vokser på er i dag naturreservat. Tunnsjøen ligger like ved grensen til Sverige. Grensen mellom Nordli og Røyrvik går rett over øya.

UtrydningstruetRediger

Alm, og dens to underarter, er vurdert som sårbar på norsk rødliste for arter på grunn av sterk tilbakegang. Ved forrige vurdering ble den vurdert som nær truet. Almen har lett for å få en almesykesopp, den sprer seg fort og dreper trærne.[2] Almen er blitt utryddet i flere land i Europa og i Nord-Amerika. I Norge har man satt opp en «branngate». I dette området, mellom Vestfold og Telemark, blir almen overvåket nøye. Blir en alm angrepet av denne soppen, må den graves ned eller brennes.

Norges høyeste alm idag vokser på kirkegården i Risør.[4] Den er i overkant av 35 m høy. Alder anslås til 200 år.

BrukRediger

I tidligere tider ble den indre delen av almebarken malt opp og brukt som tilsetning i barkebrød.[5] Bark av alm er bedre egnet til barkebrød enn barken fra en del andre trær som også kan benyttes. Det er fordi den inneholder et slimaktig stoff som binder melet sammen.[6]

GalleriRediger

LitteraturRediger

Nedkvitne, Knut og J. Gjerdåker Alm i norsk natur og tradisjon

ReferanserRediger

  1. ^ Rivers, M.C. 2017. Ulmus glabra. The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T61966807A80570504. Besøkt 10. april 2021.
  2. ^ a b «Norsk rødliste for arter». Artsdatabanken. 18. november 2015. Besøkt 10. april 2020. 
  3. ^ Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora. ISBN 978-82-05-51139-2. 
  4. ^ Prøver å redde høy alm Aust-Agder Blad 4. april 2012
  5. ^ Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 16. ISBN 8200089304. 
  6. ^ Holmboe, Jens (1941). Gratis mat av ville planter. Oslo: Cappelen. s. 8. 

Eksterne lenkerRediger