Akevitt

Akevitt er et skandinavisk brennevin («det nordiske nasjonalbrennevinet») med rundt 40 volumprosent alkohol, som kan være klart eller ha en gyllen farge. I Norge er akevitten laget på potet, mens nabolandene produserer akevitt på korn. Poteter blir most og gjæret, og blir så destillert. Råspriten blir deretter rektifisert før den settes sammen med krydderdestillat og vann. Deretter venter fatmodningen, som er spesiell for de fleste norske akevittene.

Linjeakevitt er akevitt som er sendt ut på en lengre sjøreise som krysser ekvator («linja») to ganger. Denne varianten av fatmodning ble oppdaget av familien Lysholm i Trondheim.

Etymologi

Betegnelsen akevitt stammer fra det latinske aqua vitae, som betyr «livets vann».

Krydder og produksjon

Akevitten får sin karakteristiske smak fra krydder som destilleres sammen med sprit og vann for å bli blandet med rektifisert potetsprit. Karve eller dill skal ifølge EUs regelverk være hovedkrydder. Annet krydder kan også blandes inn for å sette smak, for eksempel anis, stjerneanis, fennikel, kardemomme, vanilje, koriander, sitronskall og pors. Ifølge samme regelverk skal spriten være basert på landbruksprodukter som korn eller potet, og det ferdige produktet skal ha en alkoholstyrke på minst 37,5 volumprosent. I Norge benyttes utelukkende poteter i spritproduksjonen, og lovverket krever minimum 95 prosent norske poteter for å kunne kalle produktet «Norsk akevitt». Det andre kravet til denne betegnelsen er fatmodning i minst seks måneder.

Historie

Rekonstruksjon av destilleringsapparat for produksjon av juleakevitt (julbrännvin) i Sverige på 1800-tallet. Hjemmebrenning der ble forbudt i 1855.

Foto: Julius Ejdestam: De fattigas Sverige / Nordiska muséet

«Festmiddag i Framheims stue», kolorert glasspositiv av Olav Bjaaland, Sverre Hassel, Oscar Wisting, Helmer Hanssen, Roald Amundsen, Hjalmar Johansen, Jørgen Stubberud og Kristian Prestrud som fester med akevitt i Hvalbukta i Antarktis 1911/1912.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Danske smørrebrød med sild og makrell servert med øl og snaps, deriblant akevitt.

Foto: 2008

Man vet ikke hvor lenge det har blitt laget akevitt i Norge, men den første gangen den ble nevnt skriftlig var i 1531. Den 13. april dette året sendte Eske Bille, en danske som var høvedsmannen på Bergenshus, en pakke til Olav Engelbrektsson, den siste erkebiskopen i Norge, som da bodde i Erkebispegården i Trondheim (fra 1536 til han rømte landet 1. påskedag i 1537, bodde han på Steinvikholm slott ved Stjørdal). Pakken inneholdt:

«nogit watn mett Jonn Teiste som kallis Aqua vite och hielper szamme watn for alle hande kranchdom som ith menniske kandt haffue indwortis.»

Akevitten Engelbrektsson fikk var ikke den samme som den som drikkes i dag – den var basert på korn og ikke potetsprit, og var urenset, det vil si med en stor andel fusel.

Avholdsmannen Christopher Hammer skrev sent på 1700-tallet flere bøker der han beskrev for den norske bonde hvordan man skal sikre selvberging av potet, og også besørge egen produksjon av brennevin heller enn å importerte drikkevarer. Hammer har senere blitt kalt «Den norske akevittens far».

Akevittkategorier

Akevitt deles gjerne inn i to kategorier, lyse og brune. For å kunne kalle produktet «Norsk akvitt» er kravet lagring i minst seks måneder på mindre fat (inntil 500 liter) eller 12 måneder på større fat/liggere. Samtidig må spriten være basert på minst 95 prosent norskproduserte poteter - jf. regelverket som trådte i kraft 1. mars 2011.

Lys akevitt eller Taffelakevitt, er akevitt som enten er ulagret eller lagret på gamle og godt brukte eikefat i en relativt kort periode, typisk seks til ni måneder. Akevitten har derfor ikke fått farge fra treverket og er lys eller klar. Taffelakevitt har gjerne utpreget kryddersmak, fortrinnsvis av karve.

Brun akevitt har fått farge etter å ha blitt lagret på nyere eikefat – eller vært lagret i flere år, noe som trekker farge ut av eikestavene. Smaken er ofte noe rundere enn taffelakevittens. Det finnes også brun akevitt som ikke er fatmodnet. Denne er tilsatt sukkerkulør for å få ønsket farge. De fleste kommersielle akevittene fargejusteres med sukkerkulør slik at de forskjellige batchene ikke skal ha for stort avvik i fargen. Unntaket er blant andre «single cask» der akevitt fra ett fat tappes uten å fargejusteres. Slike akevitter har også gjerne «fatstyrke» - det vil si at de ikke er justert med vann ned til vanlig drikkestyrke som ligger fra 37,5 til 43 volumprosent alkohol. De fleste brune akevitter som er fatmodnet, produseres i Norge.

Linjeakevitt er ingen egen akevittype, men har fått navnet «linje» etter tradisjonen med å sende eikefat med akevitt med skip til Australia og tilbake igjen. Akevitten har dermed passert ekvatorlinjen to ganger. Kontinuerlig bevegelse, høy luftfuktighet og vekslende temperaturforhold bidrar til akselerert modning, noe som ikke oppnås når akevitten lagres på et vanlig fatlager.

I 1805 dro «Throndhjems Prøve» til Batavia (Indonesia) med norske handelsvarer. Skipet var tidligere eid av Catharina Meinke Lysholm. I lasten var det også noen fat med norsk potetsprit. Brennevinet ble ikke solgt, og fatene ble med tilbake. Da skipet kom hjem før jul i 1807, oppdaget en at brennevinet hadde endret karakter. Familien Lysholm tok godt vare på hemmeligheten, og Catharinas nevø Jørgen B. etablerte destilleri i hjembyen i 1821. I årene som kom ble hemmeligheten testet ut, og markedsføringen av «Linie Aquavit» begynte ikke før rundt 1830. Dagens linjeakevitt, Løiten Linie og Lysholm Linie, sendes fortsatt tur–retur Australia med skip fra Wilh. Wilhelmsen som transportør, og Lysholm Linie er Arcus' fremste eksportprodukt.

Servering

Akevitt serveres gjerne bar eller sammen med øl, men den kan også brukes som en ingrediens i miksede drinker. Drikkes den bar, serveres den ofte til tradisjonsmat som er røkt, saltet, speket eller gravet, som ved julemiddagen. Akevitt bør serveres i tilpassede glass - gjerne med tulipanform. Noen foretrekker å drikke akevitt godt avkjølt, noe som gjør at den mister noe av smaken.

Korrekt serveringstemperatur er etter smak og behag, men de fleste foretrekker romtemperatur eller litt under (14-18 grader C). Man kan vel si at fatmodnet akevitt bør serveres ved 18 grader og desto mindre lagret (lysere) akevitten er desto kjøligere. I Danmark og Tyskland foretrekker de fleste å drikke akevitten sterkt avkjølt. Dette da lokal akevitt ikke er fatmodnet og en trenger avkjølingen for å dempe de «rå» elementene. Tyskerne har likevel etter hvert forstått at fatmodnet brennevis skal nytes romtemperert - på lik linje med whisky, cognac og armagnac.

Produsenter

Den største produsenten av norsk akevitt er Anora (tidl. Arcus), en stor produsent av brennevin og en videreføring av produsentdelen av det gamle Vinmonopolet. Halvor Heuch har vært destillatør hos Anora i mange år. Heuch arbeider nå (2021) sammen med sin sønn Rasmus på Atlungstad Håndverksdestilleri og Anora bruker nå en gruppe med produktutviklere i stedet for en master blender.

Den nest største produsenten er Det Norske Brenneri i Grimstad som tidligere var mest kjent som K.G. Puntervold eller Agder Brenneri. Master blender og destillatør der er Jon Bertelsen. Det Norske Brenneri overtok etter Ole Puntervold januar 2014. Det Norske Brenneri lager en rekke akevitter hvorav Arvesølvet Aquavit er den mest solgte.

Atlungstad Brenneri åpnet produksjonen igjen i 2014 etter at lokalene hadde vært stengt i flere år. Den første akevitten derifra, Nes Jubileumsakevitt, ble tappet på flasker i august 2014.

Egge Gård i Lier i Buskerud har gitt ut flere akevitter de siste årene. Det samme har Ægir Brenneri i Flåm, ellers mest kjent for sin produksjon av øl. I tillegg har det de siste årene dukket opp flere destillerier som produserer akevitt, gin og vodka som Aurora Spirit, Sve Gard, Oslo Håndverksdestilleri og Kimerud. Det er nå også flere profesjonelle produsenter som leier produksjonskapasitet hos de etablerte destilleriene.

I dag

I løpet av de siste 15-20 årene har over 300 forskjellige akevitter vært produsert i Norge. Samtlige går via Vinmonopolet, men det er ikke alle som er i «fritt salg» da spesialpartier produseres for firmaer og foreninger. Våren 2021 er det godt nærmere 300 norske akevitter i salg på Vinmonopolet og rundt 40 akevitter fra Sverige, Danmark, Finland, Færøyene, Tyskland, Polen og Frankrike. Det produseres akevitt også i en del andre land, bl.a. USA, Island, Færøyene, Canada og Grønland.

De fleste bruker forskjellige oppskrifter (resepter), forskjellig lagringstid, og forskjellige krydderblandinger. Løiten Linie, Gammel Opland, Lysholm Linie og Simers Taffel regnes som de fire klassiske. Gilde Non Plus Ultra har blitt sammenlignet med konjakk på grunn av egenskapene den har fått gjennom tolv års fatlagring. Norsk akevitt har sin egen venneforening, Norske Akevitters Venner, som våren 2021 hadde rundt 7500 medlemmer. Norske akevittelskere feirer 13. april som «Akevittens dag».

Se også

• Norske Akevitters Venner