Pors

planteart
Se også Idrettsforeningen Pors og fotballaget Pors Grenland

Pors (Myrica gale) er en art i porsfamilien som gjerne danner kratt på myr og lyngheier. Den har en sterk aromatisk duft som har gjort den til en plante med stor bruksverdi på flere områder, som for eksempel krydderplante i øl og brennevin. Den er utbredt i deler av Nord-Amerika, Europa og nord-østlige deler av Asia. Den har fått skylden for vikingenes berserkgang, og bakrus med hodepine, men moderne forsøk og utbredt bruk tyder på at det er lite sannsynlig at det er noen fare for forgiftninger.

Pors
Pors
Vitenskapelig(e)
navn
:
Myrica gale
L.
Norsk(e) navn: Pors
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planter
Divisjon: Dekkfrøete planter
Klasse: Tofrøbladete planter
Orden: Bøkeordenen
Familie: Porsfamilien
Slekt: Porsslekta
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Europa, Nord-Amerika, nordøst-Asia
Utbredelseskart for pors
Utbredelsen i Europa

BeskrivelseRediger

Sterkt duftende, løvfellende busk med spredte, gult kjertelprikkete blad. Blomstene utvikles i korte aks. Den kan bli mellom 50-150 cm høy. Vanlig blomstring foregår mellom april og mai og planten danner ofte sammenhengende kratt. Greinene er rødbrune i fargen og fint hårete med kjertler. Bladene har korte bladskaft og blir grågrønne i fargen. De er tungeformet, men smale innerst og bredere mot slutten før de smalner i en spiss. Den avsmalnende spissen får spredte tenner langs randen. Planten er særbu. Hannraklene blir store, vokser opprett og hver blomst får 4 støvbærere. Hunnrakler blir 4 mm, og de små blomstene har to purpurrøde arr som stikker ut. Nøtten blir hard og sammenvokst med 2 kjøttaktige forblad.[1]

InnholdsstofferRediger

Planten inneholder minst 150 organiske forbindelser, deriblant mange som ikke er funnet andre steder i planteriket.[2] For eksempel er det utvunnet antibakterielle stoffer av den som er blitt brukt i kremer for å rense uren hud. Noen av innholdsstoffene kan gi uønskede bivirkninger og forgiftninger ved overdrevent inntak.[3]

UtbredelseRediger

I Europa vokser den fra Bjarkøya og Ibestad i nord til Nord-Spania i sør. Den finnes på begge sider av Østersjøen, helt inn i Karelen og sammenhengende rundt Bottenviken. I Norge er utbredelsen på vestlandet og nordover kystnær, mens den strekker seg lengre inn i landet på sør- og østlandet. Den vokser tvers over Nord-Amerika, men er vanligst i kontinentets østlige og vestlige deler. I Asia finnes den i de nordøstligste delene av kontinentet, fra Mandsjuria til Kamsjatka.[4] Den vokser på åpen jordvannsmyr, og kystlynghei. Den etablerte seg for alvor i Norden ved fremveksten av lyngheier for ca. 2 000 år siden. De nordligste forekomstene i Norge vokser typisk sett nær gamle bosetninger, noe som tyder på at de kan ha blitt plantet som nytteplante.[5]

Historien som nytteplanteRediger

NavnRediger

Hvis det nå enerådende navnet pors har kommet til Norge fra slaviske naboer i øst er det trolig i slekt med navnet på den russiske matretten borsj. I Nord-Norge omtales den i alle tilfeller som pors på norsk, unntaket er lengst nord, i Finnmark, der pors i stedet er brukt om finnmarkspors. Lenger sørover har pors også blitt kalt post, og poss. De samme navneformene finnes i tysk. Navnet gagel brukes fortsatt i Tyskland og Nederland, noe som underbygger antagelsen om at navnet på norrønt er gagl. I såfall omtales den allerede i Voluspå.[5]

Gammel nytteplanteRediger

At planten har hatt en stor betydning opp gjennom tiden vises ved at mange stedsnavn har Pors- eller Post- som første ledd. Eksempler er Porsgrunn, Porsberget i Bindal og Porsmyra på Bjarkøya. Den har blitt brukt som insektsmiddel og parfyme, til farging og som sopelime eller gryteskrubb. I folkemedisinen har den blitt lite brukt, men kunne bli brukt som låg til bad for å lindre giktplager.[6]

Bruk i ølRediger

Pors har en svært lang historie som ølkrydder for å gi aroma og bitter smak. Allerede i Egtvedpikens grav fra eldre bronsealder finner vi pors som ingrediens i en gjæret drikk som virker som en blanding av øl og mjød.[7] Planten er funnet av arkeologer i sammenheng med ølbrygging helt fra steinalderen til middelalder, for det meste langs Rhinens nederste løp og Nordsjøkysten i fastlands-Europa.[8]

Den eldste skriftlige omtale av pors til å krydre øl i mellom-Europa er hos Hildegard av Bingen i 1179.[9][10] I Belgia, Nederland, og vestlige deler av Tyskland ble pors brukt i en krydderblanding som kommersielle bryggere var pålagt å kjøpe av myndighetene, en form for skattlegging.[11] Fra middelalderen av blir pors stadig sjeldnere nevnt, og man antar at den har blitt utkonkurrert som ølkrydder av humle.[8]

I Norden og Baltikum har pors vært brukt i brygging av tradisjonelt gårdsøl svært lenge, og de siste par århundrene har pors vært særlig mye brukt i Estland[12] og i noen grad Sverige.[13] Noen steder brukes det fortsatt. Pors har gitt navn til Porsgrunn, og bruk av pors i øl ser ut til å ha vært mest utbredt nettopp i deler av Telemark ikke langt unna.[13] Når gårdsbruk skiftet eier, spesifiserte man porsmyrer og retten til å høste pors i kjøpekontrakten.

GiftighetRediger

Det var en utbredt tro at pors i øl og brennevin ga hodepine, og mange trodde at planten var noe giftig. Noen trodde også at folk ble mer beruset eller til og med smågale av det[6]. Bruk av planten i nyere tid i kommersielt øl og hjemmebrygg tyder på at disse erfaringene ikke stemmer.[14][13][2] Forsøk har vist at planteolje fra pors i store doser har vært giftige for marsvin, men det er ikke blitt vist at mengden planteolje i øl og brennevin har hatt noen skadelig virkning på mennesker.[15][16]

Folk flest skilte ikke alltid klart mellom finnmarkspors og pors,[13] og det kan være en forklaring på at man trodde pors var giftig. Finnmarkspors har også vært brukt i gårdsbrygging og den har en lignende smak, og har tidligere vært ansett som en slektning av pors. Den inneholder det giftige stoffet ledol. En annen forklaring kan selvsagt være mengden av øl og brennevin som ble drukket.

ReferanserRediger

  1. ^ Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora. s. 471. ISBN 978-82-05-51139-2. 
  2. ^ a b «Ølkrydder i 3000 år». forskning.no. 20.7.2009. Besøkt 6.2.2021. 
  3. ^ Nielsen, Harald (1979). Giftplanter. [Oslo]: Cappelen. s. 108. ISBN 8202042259. 
  4. ^ Gjærevoll, Olav (1992). Plantegeografi. Tapir. s. 119. ISBN 8251911044. 
  5. ^ a b Torbjørn Alm (2019). «Pors og finnmarkspors» (PDF). Ottar (1): 43–47. 
  6. ^ a b Ove Arbo Høeg (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforlaget. s. 457-459. ISBN 8200089304. 
  7. ^ Thomsen, Thomas (1929). Egekistefundet fra Egtved, fra den ældre bronzealder  (dansk). Nordiske fortidsminder, 99-1356617-7 ; 2:4. s. 165–201. 
  8. ^ a b Behre, Karl-Ernst. The history of beer additives in Europe — A review . Veget Hist Archaebot. 8. s. 35–48. 
  9. ^ von Hofsten, Nils (1960). Pors och andra humleersättningar och ölkryddor i äldre tider  (svensk). Uppsala: Acta Academiae Regiae Gustavi Adolphi. s. 13. «Det äldsta kända belägget på användning av pors till öl i Mellan-europa finnes hos den hel. Hildegard (död 1179)» 
  10. ^ Hildegard, Physica, lib. III, De arboribus, cap. 42
  11. ^ Susan Verberg. «The Rise and Fall of Gruit» . Brewery History (2018) 174, 46-78. The Brewery History Society. 
  12. ^ Lars Marius Garshol and Margo Samorokov. «Farmhouse Brewing in Estonia» Brewery History, issue 170, 2020, s12-22.
  13. ^ a b c d Lars Marius Garshol (2020). Historical Brewing Techniques: The Lost Art of Farmhouse Brewing. Brewers Publications. s. 220-238. ISBN 9781938469558. 
  14. ^ Mika Laitinen. Viking Age Brew: The Craft of Brewing Sahti Farmhouse Ale, Chicago Review Press, 2019, s127
  15. ^ Simpson, Michael J.A.; MacIntosh, Donald F.; Cloughley, John B; Stuart, Angus E. (1996). «Past, Present and Future Utilisation of Myrica gale (Myricaceae)» . Economic Botany (engelsk). 50 (1): 122–129. «Sedative activity and toxicity were demonstrated for large doses of the volatile oil administered to guinea pigs...But the presentday widespread consumption of M. gale flavoured drinks in Scandinavia is evidence against any severe toxic effect at the doses normally consumed» 
  16. ^ von Hofsten, Nils (1960). Pors och andra humleersättningar och ölkryddor i äldre tider  (svensk). Uppsala: Acta Academiae Regiae Gustavi Adolphi. s. 225. «Några uppgifter om att pors skulle innehålla giftiga substanser av alkaloidtyp har icke kunnat uppletas» 

Eksterne lenkerRediger