Frynseeik

Frynseeik (Quercus cerris) er et løvfellende tre i bøkefamilien som vokser i Sør-Europa og sørvestlige Asia.

Frynseeik
Frynseeik i Karlsruhe
Frynseeik i Karlsruhe
Vitenskapelig(e)
navn
:
Quercus cerris
L.
Norsk(e) navn: frynseeik[1]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planter
Divisjon: karplanter
Klasse: blomsterplanter
Orden: Fagales
Familie: bøkefamilien
Slekt: eik
IUCNs rødliste:
livskraftig
Fremmedartslista: [2]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdertFremmedartskategori 2018-NK.svg

NK — Ingen kjent risiko 2018

Habitat: løvfellende skog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for frynseeik

Den kan bli opp til 40 m høy med en stammediameter på 1,5–2 m. Barken er matt grå med dype furer. Skuddene er dunhårete. Bladstilken er 2 cm lang og hårete. Formen på bladene varierer mye; de er 9–12 cm lange og 3–5 cm brede med 7–9 fliker på hver side. Bladene er mørkegrønne på oversiden og gråbrunt ullhårete på undersiden. Nøttene er 2–3,5 cm lange og 2 cm brede. Nøtteskåla er dekket av lange, frynselignende skjell. Nøttene bruker halvannet år på å bli modne.[3][4][5]

Frynseeik er en submediterran art og vokser som regel på ganske tørre steder. Den danner skog sammen med andre eikearter, som ungareik og duneik, naverlønn, lundalm, orientagnbøk og mannaask. Arten vokser vestover til Frankrike og nordover til Tsjekkia og Slovakia. Den er spesielt vanlig i Italia og på Balkan, og den finnes også i Anatolia, Syria og Libanon.[5]

I det østlige middelhavsområdet danner frynseeik en egen vegetasjonssone, 1000–1600 moh., mellom krattskog av eviggrønn kermeseik i lavlandet og libanonseder høyere opp. Andre trær og busker i disse skogene er fransklønn, blærebusk, parykkbusk, Malus trilobata, Fontanesia phillyreoides, mannaask, middelhavseiner, europahumlebøk, svartfuru, ildtorn og balearbuksbom.[6]

I Italia overlapper utbredelsene til frynseeik og korkeik, og det har skjedd en viss utveksling av gener mellom de to artene.[7] Spansk eik (Quercus × hispanica) er en hybrid mellom korkeik og frynseeik som vokser vilt i Sør-Europa.[3]

I NorgeRediger

Det står fire større eksemplarer i parkanlegget mellom Bergen sentrum og Fjellveien, og det finnes også eksemplarer ved NMBU på Ås i Akershus. Videre finnes det noen yngre trær i Arboretet på Milde (Bergen).[8] Trerekkene langs Kong Håkon 5.s gate i Oslo består delvis av frynseeik.[9][10]

GalleriRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger» . Artsdatabanken. 16. april 2023. Besøkt 16. april 2023. 
  2. ^ Elven R, Hegre H, Solstad H, Pedersen O, Pedersen PA, Åsen PA og Vandvik V (5. juni 2018). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for frynseeik Quercus cerris som LO→NK for Norge» . Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Besøkt 16. april 2023. 
  3. ^ a b A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 234–235. ISBN 82-10-01282-7. 
  4. ^ C. Grey-Wilson og M. Blamey (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding. Teknologisk Forlag. s. 56–57. ISBN 82-512-0355-4. 
  5. ^ a b D. de Rigo m.fl. (2016). «Quercus cerris in Europe: distribution, habitat, usage and threats». I J. San-Miguel-Ayanz m.fl. European Atlas of Forest Tree Species (PDF). Luxembourg: Publication Office of European Union. ISBN 978-92-79-52833-0. Arkivert fra originalen (PDF) 27. februar 2019. Besøkt 27. februar 2019. 
  6. ^ «East Mediterranean Quercus cerris Montane Woodland». Terrestial Biozones. Arkivert fra originalen 30. januar 2016. Besøkt 30. mai 2017. 
  7. ^ F. Bagnoli m.fl. (2016). «Combining molecular and fossil data to infer demographic history of Quercus cerris: insights on European eastern glacial refugia». Journal of Biogeography. 43 (4): 679–690. ISSN 1365-2699. doi:10.1111/jbi.12673. 
  8. ^ «Byfjellskogene» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 29. juli 2017. Besøkt 21. juli 2017. 
  9. ^ «Quercus cerris – en søreuropeer som kan trives hos oss». Park & Anlegg. 30. januar 2017. Arkivert fra originalen 14. august 2017. Besøkt 15. august 2017. 
  10. ^ «Grøntplan – Kong Håkon 5.s gate» (PDF). Statens vegvesen. Arkivert fra originalen (PDF) 15. august 2017. Besøkt 15. august 2017. 

Eksterne lenkerRediger