Mannaask (Fraxinus ornus) er et løvfellende tre i oljetrefamilien.

Mannaask
Nomenklatur
Fraxinus ornus
L.
Populærnavn
mannaask
Klassifikasjon
RikePlanteriket
DivisjonKarplanter
KlasseBlomsterplanter
OrdenLamiales
FamilieOljetrefamilien
SlektFraxinus
Økologi
Habitat: skog og kratt
Utbredelse:
     – naturlig utbredelse
– isolert populasjon
– naturalisert

Den blir opptil 20 m høy og har glatt, grå bark. Bladene er motsatte og finnete med 5–9 mørkegrønne småblad. Blomstene springer ut samtidig med bladene og er hvite og duftende; de sitter i tette, kjegleformede, endestilte klaser. Pollineringen utføres av insekter, hovedsakelig blomsterfluer og små biller, men noe pollen blir spredt med vinden. Frukten er en nøtt med vinge (samara).[1][2][3][4]

Blomsten har ett fruktemne, to pollenbærere og fire smale kronblad som er 5–6 mm lange. Hos litt over halvparten av trærne er fruktemnet redusert slik at blomstene fungerer som hannblomster, mens de andre trærne har tvekjønnede blomster. Dette kjønnssystemet kalles androdiøci og er meget sjeldent, men finnes hos flere arter i oljetrefamilien.[4][5]

Mannaask vokser i skog, maquis, raviner og på steinete steder.[1] Den er vanlig i submediterran skog der den vokser sammen med ulike eike- og lønnearter, kastanje, agnbøk og europahumlebøk. Arten har effektiv frøspredning og tåler godt forstyrrelser som brann, beiting og styving, og den danner derfor ofte store bestander. Mannaask er utbredt fra Spania i vest til Tyrkia og Libanon i øst og nordover til Østerrike, Slovakia og Romania.[6][7]

Hvis en skjærer i barken, renner det ut saft som inneholder søtstoffet mannitol, og som brukes som avføringsmiddel.[8][6] Saften har gitt navn til treet, men er neppe det samme som Bibelens manna. Mannaask blir ofte plantet i hager, parker og gater nordover til De britiske øyer. Den er også blitt dyrket i Norge, men blir da bare en busk.[3]

Galleri

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 174. ISBN 0-7136-7015-0. 
  2. ^ O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 141. ISBN 82-562-0490-7. 
  3. ^ a b A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 379–380. ISBN 82-10-01282-7. 
  4. ^ a b «Flowering biology of Fraxinus ornus L.». Oleaceae information site. Besøkt 9. mars 2015. 
  5. ^ B. Dommée m.fl. (1999). «Androdioecy in the entomophilous tree Fraxinus ornus (Oleaceae)». New Phytologist. 143 (2): 419–426. ISSN 1469-8137. doi:10.1046/j.1469-8137.1999.00442.x. 
  6. ^ a b FRAXIGEN (2005). «Chapter 6: Fraxinus ornus (manna ash)». Ash species in Europe: biological characteristics and practical guidelines for sustainable use (PDF). Oxford Forestry Institute, University of Oxford. s. 87–108. ISBN 0-85074-163-7. 
  7. ^ «Fraxinus ornus». Flora Europaea. Besøkt 9. mars 2015. 
  8. ^ «Manna-ask». Urtekildens planteleksikon. Besøkt 5. oktober 2015. 

Eksterne lenker

rediger