Umesamisk

samisk språk
Umesamisk
ubmejesámiengiälla
Umesamisk er nr. 2 på dette kartet.
Umesamisk er nr. 2 på dette kartet.
Brukt iSverige Sverige
tidligere også Norge Norge
Antall brukere~10[1]
Lingvistisk
klassifikasjon
Uralsk
Finsk-ugrisk
Finsk-permisk
Finsk-volgaisk
Østersjøfinsk
Finsk-samisk
Samisk
Vestsamisk
Umesamisk
SkriftsystemDet latinske alfabetet
Språkkoder
ISO 639-2smi
ISO 639-3sju

Portal: Språk

Umesamisk (umesamisk: ubmejesámiengiälla) er et vestsamisk språk. Umesamisk blir talt av umesamer, og grenser til språkområdene for pitesamisk i nord og sørsamisk i sør.

Det umesamiske språkets nordlige grense går i Sverige ved Piteälven gjennom Arjeplog kommune. Den sørlige grensen anses å gå langs vannskillet mellom Umeälven og Vojmån. Arjeplog, Arvidsjaur, Sorsele, Tärnaby, Storuman, Malå, Lycksele, Umeå og Skellefteå, regnes til det umesamiske språkområdet. I Norge regnes Rana, Hemnes og Korgen i Nordland som umesamiske språkområder. Grensen går i nord ved Saltfjellet og i sør ved Korgfjellet.

Språket har en litterær tradisjon som går tilbake til 1668, men fikk ikke en offisiell ortografi før i 2016. UNESCO definerte umesamisk som et døende språk i 1995. På norsk side ble det da regnet som utdødd, og i 2003 var det bare 10 talende igjen i Sverige, som bodde nord for Arjeplog og Arvidsjaur. Etter årtusenskiftet har det pågått et forsøk på revitalisering både på svensk og norsk side.

KategoriseringRediger

 
Kart over de umesamiske (brun) og sørsamiske (gul) områder.
 
Et veivisningsskilt ved Arvidsjaur. Skiltet viser både den svenske navneformen og den umesamiske navneformen Árviesjávrrie.
 
Moholmen, den eldste bydelen i Mo i Rana, har hatt en samisk internatskole. Både skolen og Mo kirke fra 1724 ble bygd for samene.

Umesamisk er et vestsamisk språk. I større sammenheng er det et samisk språk som er en del av de østersjøfinske, de finsk-volgaiske, de finsk-permiske, de finsk-ugriske og de uralske språkfamiliene.

Det umesamiske språkets posisjon i det samiske dialektkontinuum er omstridt. Umesamisk er noen ganger kategorisert sammen med sørsamisk som tilhørende den sørlige greinen av de vestsamiske språkene.[2] Andre oppfatter umesamisk som den sørligste dialekten av de sentrale samiske språkene pitesamisk og lulesamisk.[3] Umesamisk har stadieveksling, som er en type konsonantmutasjon, hvor konsonanter veksler mellom ulike bøyninger av samme ord. Dette forekommer også i de vestsamiske språkene nordsamisk, lulesamisk og pitesamisk, såvel som i de østsamiske språkene skoltesamisk, akkalasamisk, kildinsamisk, tersamisk, kemisamisk og enaresamisk. Stadieveksling forekommer ikke i sørsamisk.[2][3]

Vokalsystemet til umesamisk er derimot mer likt det sørsamiske.[2][3]

UtbredelseRediger

Det umesamiske språkets nordlige grense går i Sverige ved Piteälven gjennom Arjeplog kommune. Den sørlige grensen anses å gå langs vannskillet mellom Umeälven og Vojmån.[4]

Viktige deler av umesamisk område består av skogssamebyene Östra og Västra Kikkejaur, Mausjaur og Maskaur samt Malå sameby. Samebyene Ran, Gran og Umbyn i vest tilhører også umesamisk område.[5] Kommunene Arjeplog og Arvidsjaur i Norrbottens län, og kommunene Sorsele, Storuman, Malå, Lycksele, Umeå og Skellefteå i Västerbottens län, hører til det umesamisk område.

I Norge ble umesamisk definert som et utdødd språk av UNESCO i 1995, men det ble tidligere talt i områdene omkring Mo i Rana, Hemnes og Korgen.[1] Stedsnavnet Finneidfjord 13 km sørøst for Hemnesberget, vitner for eksempel om samisk tilstedeværelse. Navnet kan spores tilbake til gården Findiedt i 1567.[6] «Finn» er nemlig den gamle norske betegnelsen for same.

Moholmen, den eldste bydelen i Mo i Rana, opprettet misjonæren Thomas von Westen (1682–1727) en egen samisk internatskole som rommet 20 elever. Både skolen og Mo kirke fra 1724 ble bygd av misjonskollegiet for samene. Skolen ble senere flyttet til Skolvika på Ånes som er en del av Båsmoen.

Umesamisk ble på 1600-tallet talt av mange skogssamer i de svenske skogsområdene.[7] Språkets geografiske beliggenhet tyder på at det har sin opprinnelse i skogsdialekter, og at dets spredning til fjellområdene skyldes endrede samfunnsforhold.[8] I Pite lappmark har det vært en tydelig språkgrense mellom fjellsamer som snakket pitesamisk, og skogssamene som snakket umesamisk. Skogssamene i Malå, omkring Tärnaby og den østre delen av Sorsele har også snakket umesamisk.[7]

I Lycksele lappmark og Åsele lappmark ble skogssamene nesten fullstendig assimilerte av den svenske befolkningen på 1800-tallet. De gikk over til å snakke svensk, og deres gamle språk gikk stort sett tapt. I tillegg ble det umesamiske språkets sørlige grense også påvirket av riksgrensens fastsettelse i 1905, så vel som av innføringen av moderne samebyer.[7][2]

I 1668 og 1669 publiserte den svenske og umesamiske presten Olaus Stephani Graan (d. 1690) de to første bøkene på samisk i Sverige. Bøkene utkom i Lycksele, og viser at de også der snakket umesamisk. I 1738 publiserte den svenske presten Pehr Fjellström (1697–1764) en umesamisk grammatikk og en svensk-umesamisk ordbok på samme sted.[7]

Det umesamiske språkets historiske grense mot sør er uklar. Nedtegnelser av Jonas A. Nensén (1791–1881) fra 1830-årene tyder på at skogssamene også i Åsele lappmark snakket en umesamisk dialekt. Deres språk skilte seg fra sørsamisk som ble snakket av fjellsamene i Vilhelmina.[7] Språkets sørlige grense gikk dermed på denne tiden mot grensen til Ångermanland i sørøst og Jämtland i sør.[7][2]

I en studie publisert i 2012, valgte professor emeritus i finsk-ugriske språk ved Uppsala universitet, Lars-Gunnar Larsson (1947–), å dra den umesamiske sørgrense langs vannskillet mellom Umeälven og Vojmån.[4]

DialekterRediger

 
Vannskillet mellom Umeälven (bildet) og Vojmån regnes som den sørlige grensen for den umesamiske språket.

Den mest kjente varianten av umesamisk ble talt av Lars Johan Sjulsson (1871–1954) fra Setsele, i nærheten av Malå. Hans idiolekt ble dokumentert av Wolfgang Schlachter (1908–1999) i en ordbok fra 1958 og et etterfølgende verk.[9]

Det eksisterer også dialekter innenfor det umesamiske området. Nordvestlige dialekter omkring innsjøene Maskaure og Ullisjaure, såvel som Tärnaby, har mest likheter med sørsamisk. Sørøstlige dialekter omkring Malå og innsjøene Malmesjaure og Mausjaure har mest likheter med pitesamisk.[10]

Egenskap Vestlig umesamisk Østlig umesamisk Noter
opprinnelig *ðː /rː/ /ðː/
endelse for akkusativ entall -p -w fra ursamisk *-m
ord for «ørn» (h)àrʰčə àrtnəs

Korhonen og Barruk (2010) har beskrevet en variasjon mellom østlige og vestlige dialekter i bøyningen av verb. En gjennomgående trekk blant likestavede verb er at /p/ i margo i østlige dialekter blir til /v/ i vestlige dialekter (1). De vestlige dialektene har også oftere et bortfall av vokaler foran /h/ i tredje stavelse (2). I sammendratte og ulikstavede stammer har vestlige varianter også ofte et enstavig bøyningsuffiks, mens de østlige varianter har tostavede (3). I disse tilfellene analyseres alltid endelsen som en egen fot selv i den kortere versjonen:[11]

Vestlig umesamisk Østlig umesamisk Noter
(1) vádtsie-vehten vádtsie-biehtien «gå» - Presens Dualis andre person
(2) bargi-jmh bargi-jmeh «arbeide» - Preteritum Pluralis første person
(3) juhtáji-b uhtáji-jjuv «begynne/flytte» - Preteritum Singularis første person

Den største dialektvariasjon finner vi i kopulaverb og negasjonsverb.[12]

Tidlig litteraturRediger

Umesamisk var det første samiske språket som omfattende ble tatt i bruk skriftlig.[13] Den skytteanska skolan ble opprettet i Lycksele i 1632, og ble et sentrum for samisk utdannelse. Forholdsvis mange studenter kom fra Lycksele lappmark og Åsele lappmark. Dette var umesamiske områder og derfor ble flere av de første samiske bøkene også skrevet på umesamisk.[13]

 
Umesamisk salmebok, trykt i Härnösand i 1849. Salmeboken blir noen ganger kalt en «lulesamisk salmebok» fordi den også ble benyttet på lulesamisk område.

Et standardverk for eldre samisk litteratur, Bibliographie der lappischen Litteratur (1899),[14] av Just Qvigstad (1853–1957) og Karl Bernhard Wiklund (1868–1934), omtaler følgende tekster skrevet på umesamisk:

Den norske språkforskeren Knut Bergsland (1914–1988) hevdet at språket i oversettelsen av Svebilius' forklaring ligger nærmere pitesamisk.[13] I tillegg til ovenstående kan de to allerede nevnte bøker av Pehr Fjellström, samt to Bibeloversettelser tilføyes:

  • Grammatica Lapponica (1738), umesamisk grammatikk[17]
  • Sueco-Lapponicum (1738), svensk-umesamisk ordbok[18]
  • Ådde Testament same kiäli puoktetum (1755), eller det nye testamente[19]
  • Tat Ajles Tjalog (Den hellige skrift) (1811), eller den første samiske bibelen[20]

Truet språk og revitaliseringRediger

 
Sangerinnen Katarina Barruk (1994–) fra Storuman er en viktig stemme for det umesamiske språket.

I 1995 var det, ifølge katalogen Ethnologue, kun 1000 etniske umesamer igjen, fordelt i Lycksele, Malå, området omkring Tärnaby og Sorsele.[1] Ifølge språkforskeren Tapani Salminen var det i 2000 bare 20 gjenværende samer som snakket umesamisk i Sverige, bosatt i de svenske kommunene Arjeplog og Arvidsjaur.[1][21] I 2003 var det ifølge språkforskeren Trond Trosterud (1962–) kun ti personer igjen som snakket umesamisk, og de var alle over 65 år gamle.[22]

Umesamisk ble i 1995 definert av UNESCO som et døende språk.[1] Etter årtusenskiftet har det pågått et forsøk på revitalisering av språket.

I Malå har det siden 2001 vært undervist i sørsamisk, og siden 2010 i umesamisk.[23] Høsten 2014 ble det påbegynt en lærerutdanning i umesamisk ved Umeå universitet. De tre første lærere var ferdigutdannet høsten 2016.[24]

Siden 1988 har den svenske språklæreren Henrik Barruk (1961–) fra Storuman arbeidet for å bevare det umesamiske språket som et levende språk. I 2008 ble han tildelt Umeå sameforenings hederspris og språkprisen gollegiella for sine bestrebelser.[25][26] I 2018 ble han også tildelt det svenske språkrådets minoritetsspråkpris for sin innsats.[27] Barruk var med på å utvikle den umesamiske ortografien (se et avsnitt nedenfor).[28] I 2018 var han også blant utgiverne av en umesamisk ordbok bestående av mer enn 5 000 ord.[29][30]

Artist og låtskriver Katarina Barruk (1994–) fra Storuman ble i 2012 utnevnt til «årets unge kunstner» på festivalen Riddu Riđđu, etter å ha fremført sine sanger på umesamisk.[31] Katarina er datter av Henrik Barruk, og har vært en viktig stemme for det umesamiske språket.[32][33]

Den 22. juni 2017 ble Hemnes Umesamiske Forum, grunnlagt på Hemnesberget i kommunen Hemnes i Norge. Daglig leder er Jørn Magnus Rivojen Langseth (1954–).[34]

Den 30. november 2009 ble den åpne gruppen «Vi som vill bevara umesamiskan» opprettet på Facebook.[35] Den 18. april 2011 ble den etterfulgt av den lukkede gruppen «Umesamiska (studiecirkel)».[36]

FonologiRediger

KonsonanterRediger

 
Den norske språkforskeren Ole Henrik Magga (1947–) var med på å skape den umesamiske ortografien.
Labial Dental/
Alveolar
Post-
alveolar
Velar Glottal
Plosiv /p/ /t/ /k/
Affrikat /t͡s/ /t͡ʃ/
Frikativ ustemt /s/ /ʃ/ /h/
stemt /v/ /ð/
Nasal /m/ /n/ /ɲ/ /ŋ/
Rhotisk /r/
Approksimant /l/ /j/

Fonemene /f, ʋ/ og /θ/ er allofoner av /v/ og /ð/. Når lyden /h/ inntreffer før en plosiv eller en affrikat, realiseres den som en preaspirert lyd. Hvis lyden /l/ inntreffer før en /j/, blir lyden en palatal approksimant /ʎ/. Enkelte vestlige dialekter av språket mangler fonemet /ð/.[37]

VokalerRediger

Korte vokaler
Fremre Midtre Bakre
Trang /i/ /y/ /ʉ/ /u/
Sentral /e/ /o/
Åpen /a/
Lange vokaler
Fremre Midtre Bakre
Trang /iː/ /ʉː/ /uː/
Sentral /eː/ /oː/
Åpen /aː/

Det brukes fire diftonger: /ie/, /yʉ/, /ʉi/ og /uo/. Lyden schwa /ə/ kan være en allofon til forskjellige vokaler.[37]

OrtografiRediger

På tross av en litterær tradisjon som går tilbake til 1668,[14] fikk ikke umesamisk et offisielt skriftspråk (ortografi) før i 2016. Også pitesamisk fikk en offisiell ortografi relativt sent, nemlig den 20. august 2019.[38] Men pitesamisk har ingen litterær tradisjon på samme måte som umesamisk; den første boken på pitesamisk utkom den 7. mars 2020.[39][40]

 
Den finske språkforskeren Pekka Sammallahti (1947–) var en annen aktør i skapelsen av umesamisk ortografi.

En uoffisiell umesamisk ortografi ble en stund tatt i bruk lokalt i Sverige, deriblant av kommunene Umeå og Lycksele. Den første ortografien for umesamisk ble utarbeidet i 1998 i samband med et dokumentasjonsprosjekt for stedsnavn.[41]

I 1999 foreslo det svenske sametinget et offisielt umesamisk skriftspråk. Forslaget ble lagt frem for FN den 28. januar 2000.[42]

Den 27. april 2010 ble den uoffisielle lokale ortografien godkjent av den samiske språknemnden Sámi giellalávdegoddi i Karasjok.[43] Den 26. februar 2014 ble ortografien også godkjent av Sametingets språknemnd i Umeå.[44][45]

Styret i Samiskt Parlamentariskt Råd (SPR) besluttet 27. juli 2012 å innrette en yrkes- og ressursgruppe for samisk. Gruppen heter Sámi Giellagáldu og erstattet samisk språknemd. En arbeidsgruppe, hvis oppgave var å godkjenne umesamisk ortografi, ble overført fra SPR til Sámi Giellagáldu den 31. desember 2015.[46]

Umesamisk arbeidsgruppe bestod av Henrik Barruk (1961–) og Olavi Korhonen (1938–) fra Sverige, Ole Henrik Magga (1947–) fra Norge, og Pekka Sammallahti (1947–) fra Finland.[47] Arbeidsgruppen hadde fire møter: I Stockholm 20. mai 2015, i Kautokeino 19. august 2015, i Umeå 28. januar 2016 og i Lycksele 26. april 2016.[46] I Lycksele undertegnet de en sluttrapport, og under en historisk seremoni på Gammplatsen i Lycksele, ble umesamisk et offisielt skriftspråk.[48][49]

Bokstav Fonem(er)
A a /ʌ/
Á á /ɑː/
B b /p/
D d /t/
Đ đ /ð/
E e /e/, /eː/
F f /f/
G g /k/
H h /h/
I i /i/
Ï ï /ɨ/
J j /j/
K k /hk/, /k/
L l /l/
M m /m/
Bokstav Fonem(er)
N n /n/
Ŋ ŋ /ŋ/
O o /o/ (bare i diftonger)
P p /hp/, /p/
R r /r/
S s /s/
T t /ht/, /t/
Ŧ ŧ /θ/
U u /u/, /uː/
Ü ü /ʉ/, /ʉː/
V v /v/
Y y /y/
Å å /o/, /ɔː/
Ä ä /ɛː/
Ö ö /œ/ (bare i diftonger)

Vokallengden går ikke frem av bokstavene ⟨u⟩, ⟨ü⟩ og ⟨å⟩, men lange vokaler indikeres av en makron, en diakritisk ¯ plassert over en vokal (⟨ū⟩, ⟨ǖ⟩ og ⟨å̄⟩). I eldre ortografier, ble lengden indikert med en dobbel vokal.[46]

Både lange og overlange konsonanter skrives med en dobbel konsonant-bokstav. Overlange konsonanter er indikert med en vertikal linje: ⟨bˈb⟩, ⟨dˈd⟩, etc.[46]

Vokalfonemer med ulik ortografiRediger

I fem tilfeller kan samme vokalfonem skrives på ulike måter. To av dem er diftongene /uo/ og /ie/. I eksempel (1) er de en faktor som bestemmer om konsonantsentrum er overlangt eller ikke. I slike tilfeller anvendes særskilte, alternative stavelser. Stavelsen av /uo/ og /u/ påvirkes også av om omlyden /ie/ er en lateral. Dette ser vi av eksempel (2). Noe lignende kan sies om variasjonen mellom ⟨i⟩ og ⟨ï⟩ i eksempel (3). Anvendelsen av ⟨ï⟩ er noe inkonsekvent, noe som understreker poenget til den engelske språkforskeren Robert M. W. Dixon (1939–) om å være måtefull med diakritiske tegn (se avsnitt nedenfor). Den ventede stavelsen i eksempel (3) hadde vært med ⟨ï⟩. Eksemplene nedenfor ble funnet i ulike historiske tekster.[50]

# Ord Betydning
(1) vuassa /ˈvuos’səә/ [ˈʋuas’səә] «sekk»
(2) tjuöhtie /ˈʧuohtie/ [ˈʧʉɛhtie] «hundre»
(3) ihkabe /ˈihkəәpəә/ [ˈɨhkəәbəә] «kansje»
ïhká /ˈihkaa/ [ˈɨhkaa] «selv om»

Aller mest varierer likevel lateralvokalen /əә/, som påvirkes av den etterfølgende konsonanten. I eksempel (9) skrives den foran /j/ som ⟨i⟩, mens den i eksempel (4) skrives ⟨u⟩ foran /v/ eller finalt /p/. Det viser hvordan uttalen kan variere med omgivelsene. I andre omgivelser kan den påvirkes av vokalsentrum.[50]

Ofte anvendes bare /e/ etter en fremre vokal eller /ʉ/, som vist i eksemplene (5) og (6). I andre tilfeller anvendes den etter <a>. Dette ser vi av eksempel (10). Detta ligner også variasjon i uttalen, men er ikke alltid like konsekvent. Dersom det er et ord med to føtter blir ofte <e> ut att anvendt uansett, noe vi ser av eksempel (7). Iblant skrives ikke vokalen, men står mellom to toneløse konsonanter og uttales ikke. Dette ser vi av eksempel (9). Da blir alltid den etterfølgende konsonanten stavelsebærende. Det gjelder også midt inne i ord.[50]

# Ord Betydning
(4) sjaddub /ˈʃat’təәp/ [ˈʃat’tʉp] «jeg blir»
(5) älggen /ˈeel’kəәn/ [ˈɛɛlkkəәn] «de begynte»
(6) júhten /ˈjʉhtəәn/ [ˈjʉhtn̩] «de flyttet»
(7) vuajdnájame /ˈvuojtnaajəәməә/ [ˈʋuajtnaajaməә] «[har] fått syn på»
(8) nålggsit /ˈnol’kəәsəәt/ [ˈnol ks̩ əәt] «å prate»

På lignende måte ser det ut å fungere i vokalmargo. I eksempel (5) skrives /əә/ som ⟨i⟩ foran /j/, /s/ og /t/. og som ⟨u⟩ foran /v/ og /p/. Dette ligner også på variasjonene til uttalen. Likevel virker det som at vokalen konsekvent skrives <e> ved ordets slutt, noe vi ser av eksempel (9), og ellers med <a>, noe vi ser av eksempel (10). En så konsekvent uttalevariasjon har likevel ikke blitt funnet. Liksom en lateral skrives ikke vokalen, hvis den står mellom to toneløse konsonanter og faller dermed bort. Dette ser vi av eksempel (11). Også da kompenseres det av at en av konsonantene blir stavelsesbærende.[50]

# Ord Betydning
(9) lágijde /ˈlaakəәjtəә/ [ˈlaagijdəә] «lovene» (akkusativ)
(10) iednaman /ˈiet’nəәməәn/ [ˈiettnəәməәn] «jordens»
(11) gårádh /ˈkooraatəәh/ [ˈkoraat̩ h]

Konsonanter med ulik ortografiRediger

Plosiver og afrikater er konsonanter som kan representeres med ulik ortografi. Plosiver skrives ofte med ⟨b⟩, ⟨d⟩ og ⟨g⟩ både i initium, konsonantsentrum og konsonantmargo, noe vi ser av eksempel (12). Unntaket er når de står i en konsonantgruppe, etter en toneløs konsonant. Det gjelder også når den toneløse konsonanten er en /h/ som ikke blir skrevet, som vi ser av eksempel (13).[51]

# Ord Betydning
(12) báguojde /ˈpaakuojtəә/ [ˈpaaguojtəә] «flere ord» (akkusativ)
(13) guvkietit /ˈkuvhkiehtəәt/ [ˈkuvhkiehtɨt] «å kauke»

I noen få tilfeller er de skrevet med ⟨p⟩, ⟨t⟩ og ⟨k⟩ i initium. Det gjelder dels i konsonantgrupper, men er ganske uvanlig, og i visse låneord.[51]

# Ord Betydning
(14) pruvvien /ˈpruvvien/ [ˈprʉvvien] «en kompis»
(15) káhva /ˈkaahvəә/ [ˈkaahfəә] «kaffe»

Lengde representeres alltid av konsonantdobling. For de tegn som skrives som digrafer, er det alltid det første tegnet som dobles, noe vi ser av eksempel (16). Unntaket til dette er affrikatene /ʦ/ og /ʧ/, som i stedet skrives som en <d>, fremfor <ts> eller <tsj>. Dette ser vi av eksempel (17). Unntaket er når den følger etter en toneløs konsonant. Det er ingen forskjell i skrift mellom lange og overlange konsonanter utenfor konsonantgrupper, og begge disse skrives med to konsonanter. Likevel er det for visse ord mulig å se forskjell på lange og overlange konsonantsentrum dersom vokalen er /ie/ eller /uo/.[51]

I konsonantgrupper er det som regel det siste elementet som dobles når gruppen er lang. Den eneste konsonanten det ikke ser ut til å gjelde er /s/, som vi ser av eksempel (19), og altså ikke /h/, selv om også dette elementet forlenges i sterkstadium.[51]

# Ord Betydning
(16) rássjuo /ˈraaʃʃuo/ [ˈraaʃʃuo] «regn»
(17) vádtsiet /ˈvaat’ʦiet/ [ˈvaat’ʦiet] «å gå»
(18) luossa /ˈluossəә/ [ˈluossəә] «laks»
(19) gasskuo /ˈkas’kuo/ [ˈkasskuo] «midten»

Også i skrift er /h/ et særtilfelle. Fonemet blir ikke skrevet inne i konsonantgrupper i konsonantsentrum, eller foran en plosiv i konsonantmargo, som vi ser av eksempel (13).[52]

Andre forholdRediger

Korhonen og Barruk nevner et særunntak i ortografien, nemlig sammensetninger av en dobbel plosiv fremfor en nasal, der skillet mellom langt og overlangt konsonantsentrum ikke høres. I dette tilfelle er en skrevet tekst ikke «pedagogisk meningsfull».[53] Denne bokstavkombinasjonen forekommer imidlertid ikke i det historiske tekstmateriale.[52]

På et språkseminar om umesamisk i 2007 ble det rapportert at «en grunnleggende fremgangsmåte er at man skal skrive forskjellig det man sier forskjellig», og en slik variasjon preger også det skrevne materiale. I majoriteten av tekstene er stavemåten uansett tilpasset de østlige dialektene, med forekomsten av fonemet /đ/, ofte innskutte plosiver fremfor nasal og fullstendig stadieveksling. Det gjenstår å se om dette er en skriftlig trend.[52]

En viss inkonsekvens forekommer ved skriving av /h/ + plosiv, som også i sterkstadium noen ganger skrives svakt. Dette ser vi av eksempel (20):[52]

# Ord Betydning
(20) dahkat /ˈtah’kəәt/ [ˈtahkəәt] «å gjøre»
gúhkkie /ˈkuh’kie/ [ˈkʉhkie] «lang»

Forslag til forbedring av ortografienRediger

Språkforskeren Daniel Zakarias von Gertten (1985–) foreslo i 2015 en forbedring av den umesamiske ortografien. Han viste til at Dixon (2010) nevner visse prinsipper om hvordan en ortografi bør se ut. Forskjeller i uttalen må også vises i skriften, hovedsakelig ved at et tegn representerer hver lyd. Man bør unngå varianter av samme fonem, og bør også unngå digrafer. Man bør også være forsiktig med diakritiske tegn. Derfor er det latinske alfabet et godt utgangspunkt for et nytt skriftsystem.[41][54]

Tradisjonelle skriftspråk overser noen ganger viktige detaljer. Derfor er det viktig at ikke skriftspråket påvirker den fonologiske analysen, og derfor anvender språkvitenskapelige tekster ofte en annen ortografi enn den som anvendes av språkets talere.[41][55]

Den nåværende umesamiske ortografien viser ikke alle skiller i uttale, deriblant av lengden på vokalene /o/, /u/ og /ʉ/. Det er heller ikke mulig å forstå vokalenes lengde utfra de etterfølgende konsonantene, for eksempel i uttalen av ord som /ˈmoottie/ - måddie, «adskillelige» og /ˈlot’tie/ - låddie, «fugl». Det finnes heller ingen konsekvens i hva ulike tegn betyr. En akutt aksent over en <a> betyr at vokalen er lang, mens samme tegn ovenfor en ⟨u⟩ hentyder til en fremre omlyd eller et annet fonem. En lignende proplematikk ser vi når både <a> og <e> anvendes for /əә/ i ulike posisjoner.[52][56]

Prinsippet om at det skal være et tegn for hver lyd, brytes når man har både ⟨b⟩ og ⟨p⟩ for /p/, <d> og <t> for /t/, samt <g> og <k> for /k/. De blandes imidlertid ikke sammen med noen andre lyder; tvert imot kan dette være til hjelp for svensktalende. Det samme kan også sies om allofonen /əә/ foran /v/ eller /j/, og hvordan vokalsentrum påvirkes av ie- og e-omlydene. Ortografien bærer således preg av å være utformet på et svensktalende område.[56]

I den hensikt å gjøre lengden på vokalsentrum synlig, og skape konsekvens i anvendelsen av lateraler og akutte aksenter, er det skapt to uoffisielle ortografier. Den ene er foreslått av Sammallahti[57] og den andre av von Gertten.[56]

Sammallahti skrev lange lokaler med doble tegn, og vokalene lå dermed nærmere svensk og sørsamisk ortografi. På denne måte ble /ʉ(ʉ)/ skrevet som <u(u)>, /u(u)/ skrevet som <o(o)> og /o(o)/ skrevet som <å(å)>. Lateralen /əә/ skriver Sammallahti også ⟨i⟩ og ⟨u⟩ i de samme fonologiske omgivelser (han analyserer dem som egne fonem). Det gjør at begge to skrives med <e>. De samme prinsipper gjelder /əә/ i vokalmargo. Han har også et annet system för konsonanter, der /h/ alltid skrives og kan dobles i konsonantgrupper, der overlangt segment markeres med <’> i lengde tre, og der lengden vises på en annen måte for plosiver, eksempelvis <gk(k)>.[57]

Den alternative ortografien til von Gertten bygger for en stor del på den offisielle ortografien. Også der er det i de rundede vokalene att de flesta forskjeller viser sig. Der skrives fortsatt lang /oo/ med <å>, og den korte varianten skrives <o>. Kort /u/ skrives med ⟨u⟩, mens /uu/ skrives med <ú>, for å være konsekvent med anvendelsen av akutt aksent. Bokstavene /ʉʉ/ skrives som <ʉ̍>. Lateralen /əә/ skrives i vokalmargo alltid med <a>, også når den ikke uttales, og ingen unntak gjøres for når konsonantlengde skrives eller ikke.[58]

Nedenfor presenteres tre tekster som eksempel. Den første (A) er hentet fra Schlachter's Wörterbuch des Waldlappendialekts von Malå und Texte zur Ethnographie,[9] den andre (B) er hentet fra hjemmesiden til Sorsele kommune og den tredje er fra oversettelsen av Guktie Ubmeje súgij stađđane sjaddij.[59] Disse er gjengitt i form av en fonologisk analyse (1), den nåværende ortografien (2), ortografien til Sammallahti (3) og ortografien til von Gertten (4).[58]

# Tekst
A1 /uuv’təәləә muv mujh’tieməәn paaliestəә, tie taahtəә kaajh’kəә maalaahkəә suak’nuo kuvləәj

aarviehuv’raajəә. Die koovnəәj taastie paalkies nuorhtəәs maavəәsjaavrie piktəә jah pijjieləә veerəәj vuostəәk kieđ’kʉvriepuovđəәn jah navaaj pihʧəәkəәn jilliele hierraavaarien jah die aarviehuv’raajəә/

A2 Uvddale muv mujttieman bálieste ,die dáhta gájkka Máláhke [det vanlige er Máláge] suaknnuo guvlij

Árviehuvrráje. Die gåvnij dástie bálgies nuortas Mávasjávrie bikta jah bijjiele värij vuostak Geäđggúvriebuovđan jah naváj Bihtjagan jilliele Heärrávárien jah die Árviehuvrráje.

A3 Oovddele mov mojhhtiemen baalieste, dia daahte gaajhhke Maalahke suaknnoe govlij

Aarviehovrraje. Die gååvnij daastie baalgies nuarhtes Maavesjaavrie bikte jah bijjiele veerij vuastak Geađkkuvriebuavđen jah navaj Bihtjegen jilliele Hearravaarien jah dia Aarviehovrraje.

A4 Úvddala muv mujttieman bálieste, die dáhta gájkka Máláhka suaknnuo guvlij

Árviehuvrrája. Die gåvnij dástie bálgies nuortas Mávasjávrie bikta jah bijjiela värij vuostak Geäđggʉvriebuovđan jah naváj Bihtjagan jilliela Heärrávárien jah die Árviehuvrrája.

B1 /tuv kommuvnəәn viel’kuokəәsvuohtəә lie taajđiehtit uđđəә laakəәn jah jijʧəәt riektaaj bij’rəә.

rijkəәn ʉnniepəәlohkuoh kel’kəәh aaj sierrəә sijjəәj roođđəәʃaməәtoohkəәjtəә siep’rəәt jah vujtnəәsijtəә oosiev vaal’tiet, mah jijʧəәsəә vyj’jəәrijtəә peejtnəәh/

B2 Duv kommuvnan veälgguogisvuohta leä dájđietit uđđa lágan jah jijtjat riektáj bijrra.

Rijkan únniebelåhkuoh gelggh áj sierra sijjij råđđasjemedåhkijde seäbrrat jah vujdnasijde åsiev válddiet, mah jijtjase vyjjarijde bäjdneh.

B3 Dov kåmmovnen vealggoegisvuahte lea daajđietit ođđe laagen jah jijtjet riaktaj bijrre.

Rijken unniebelåhkoeh gelggh aaj sierre sijjij rååđđesjemedååhkijte seabrret jah vojtnesijte ååsiev vaalddiet, mah jijtjese vyjjerijte beejtneh.

B4 Duv kommuvnan veälgguogisvuohta leä dájđiehtit uđđa lágan jah jijtjat riektáj bijrra.

Rijkan ʉnniebelohkuoh gelggah áj sierra sijjij råđđasjamadåhkkijda seäbrrat jah vujdnasijda åsiev válddiet, mah jijtjasa vyjjarijda bäjdnah.

C1 /aktəәn paalien staađəәn kaajh’kəә oojvaalaatʧəәh tjoohkəәnin jah jih’təәh: tjuovvəәriihpie kʉjht

mij’jəәn staađəәp tolləәstəә kaajuot jah tan tehtəә kal’kəәpəә sʉʉkəәjtəә ʃattəәtah’tiet. kaatəәnəәj koop’pəәʧaahkəәtəә pieliestəә sʉʉkəәjtəә ʦikkəәpəә mah stoopuojtəә luovəәs tolləәstəә kojjəәh./

C2 Aktan bálien stáđan gájkka åjváladtjh tjåhkanin jah jehtth: Tjuovvarehpe gújt mijjan

stáđub dållaste gájuot jah dan dehte galggabe súgijde sjaddadahttiet. Gátanij gåbbatjáhkade bielieste súgijde tseggebe mah ståbuojde luovas dållaste gåjjh.

C3 Akten baalien staađen gaajkke ååjvaladtjh tjååhhkenin jah jehtth: Tjuavverehpe gujt

mijjen staađub dålleste gaajoet jah dan dehte galggebe suugijte sjaddtedahhtiet. Gaatenij gååbbpatjaahhkede bielieste suugijde tseggkebe mah stååboejde luaves dålleste gååjjh.

C4 Aktan bálien stáđan gájkka åjváladtjh tjåhkkanin jah jehtth: Tjuovvarehpe gʉjt mijjan

stáđub dollasta gájuot jah dan dehte galggaba sʉ̍gijda sjaddadahttiet. Gátanij gåbbatjáhkkada bieliesta sʉ̍gijde tseggaba mah ståbuojda luovas dollasta gåjjah.

VokabularRediger

I desember 2018 utga Henrik Barruk en umesamisk ordbok bestående av mer enn 5 000 ord.[30] Nedenfor er det vist et utvalg av dette vokabularet. Utvalget omfatter også to sanger.[60][61]

GrammatikkRediger

KasusRediger

Umesamisk har 10 kasus. Nominativ (subjekt) er felles for alle syv språkene. Akkusativ (objekt) og genitiv (subjekt) er også felles, men nordsamisk, skoltesamisk og enaresamisk benytter et kombinert akkusativ/genitiv. Umesamisk, i likhet med lulesamisk, skoltesamisk og enaresamisk, har partitiv (delform); dette kasus mangler i de tre andre språkene. Illativ (til-kasus) er felles for alle syv språkene. Det gjelder også inessiv (på-kasus) og elativ (fra-kasus), men nordsamisk, skoltesamisk og enaresamisk benytter lokativ (i-, på- og ved-kasus) som er en kombinasjon av kasusene inessiv og elativ. Komitativ (med-kasus) og essiv (som gammen) er felles for alle syv språkene. Umesamisk har abessiv (uten-kasus); dette er også tilstede i pitesamisk, lulesamisk, skoltesamisk og enaresamisk, men er fraværende i sørsamisk og nordsamisk. Umesamisk mangler prolativ (via-kasus), som ellers bare er tilstede i pitesamisk og lulesamisk. Nedenfor ser vi bøyningen av ordet gamme eller kåte i ulike kasus og på ulike samiske språk:[93]

Kasustype Kasus Sørsamisk Umesamisk Pitesamisk Lulesamisk Nordsamisk Skoltesamisk Enaresamisk
Grammatiske kasus Nominativ
(subjekt)
gåetie gåhtie gåhte goahte goahti mieˊlǩǩ kuáti
Akkusativ
(objekt)
gåetiem gådiev gådev goadev goađi mieˊlǩ kuáđi
Genitiv
(eieform)
gåetien gådien gåde goade
Partitiv
(delform)
mieˊlǩǩed kuáttid
Lokale kasus Illativ
(til gammen)
gåatan gåhtáje gåhtáj goahtáj goahtái meâlkka kuátán
Inessiv
(på gammen)
gåetesne gådiesne gåden goaden goađis
(lokativ)
mieˊlǩest
(lokativ)
kuáđist
(lokativ)
Elativ
(fra gammen)
gåeteste gådieste gådest goades
Adverbiale kasus Komitativ
(med gammen)
göötine gudijne gudijna gådijn gođiin mieˊlǩin koođijn
Essiv
(som gammen)
gåetine gåhtiene gåhten goahten goahtin mieˊlǩǩen kuáttin
Abessiv
(uten gammen)
gådeht, gådehtahka gådehtahk mieˊlǩtää kuáˈđittáá
Prolativ
(via gammen)
gåhtak

StadievekslingRediger

Stadieveksling (konsonantveksling) er en type konsonantmutasjon, hvor konsonanter veksler mellom ulike bøyninger av samme ord. Umesamisk har stadieveksling, men likevel i mer begrenset omfang enn i nordsamisk, lulesamisk og pitesamisk. Stadieveksling finnes også i de østsamiske språkene skoltesamisk, akkalasamisk, kildinsamisk, tersamisk, kemisamisk og enaresamisk. Sørsamisk mangler stadieveksling.[2][3]

 
I det umesamiske ordet for gamme (nominativ gåhtie) finner vi et eksempel på stadieveksling.

Den umesamiske stadievekslingen forekommer bare etter lange vokaler eller diftonger, og ikke etter korte vokaler.

En illustrasjon av stadieveksling finner vi i gåhtie, som er umesamisk nominativ for gamme eller kåte. Konsonantene mellom første og andre staving veksler under bøyningen, i umesamisk, pitesamisk og lulesamisk mellom mellom ht og d, i nordsamisk mellom ht og đ og i skoltesamisk mellom lǩǩ og og i enaresamisk mellom d og t. Sørsamisk mangler dette fenomenet og benytter t i alle kasus (se tabellen i forrige avsnitt).[94][93]

Stadieveksling i overgangen mellom entall og flertall, ser vi i ordene áldduo («hunnrein») og álduoh («hunnreinene»); her veksles det mellom ldd oh ld. Et annet eksempel er áhpie («stor myr») og ábieh («store myrer»); her veksles det mellom hp og b.[93]

I genitiv entall veksles det mellom hkk og hk i bøyningene áhkká («bestemor») og áhkán («bestemors»). Et annet eksempel er ordene hávgga («gjedden») og hávgán («gjeddens»); her veksles det mellom vgg og vg.[93]

Stadieveksling forekommer også i bøyning av verb. Et eksemper er diehtiet («å vite») og diädáb («jeg vet»); her veksles det mellom ht og d. Et annet eksempel er geärddat («å tåle») og giärdub («jeg tåler»); her veksles det mellom rdd og rd.[93]

PronomenRediger

Pronomen kan stå som hode i alle kasus utenom genitiv, der de i stedet fungerer som modifikatorer. Det personlige pronomen og det refleksive pronomen kan bøyes etter person og tre ulike numerus (singularis, dualis og pluralis). Det relative pronomen og spørrepronomen bøyes bare etter to numerus (singularis og pluralis), og mangler personbøyning. Bare et fåtall pronomen kan bøyes i essiv.[95]

Pronomenene er et av områdene med størst dialektvariasjon. I vestlige dialekter er dualisformene /mon/, /ton/ og /son/, mens de i østlige dialekter er /muvn/, /tuvn/ og /suvn/. Unntaket fra dette er nominativ. Tabellene nedenfor dekker bare de østlige dialektene.[95][96] De vestlige dialektene er blitt behandlet av Korhonen og Barruk (2010).[11]

Med unntak av nominativ singular skiller formene seg fra hverandre med hvilken konsonant som står i initium: /m/ i første person, /t/ i andra person och /s/ i tredje person. Bare det første paradigmet er tatt med nedenfor.[95]

Personlige pronomenRediger

Kasus Singularis Dualis Pluralis
Nominativ
(første)
månna /ˈmonnəә/ månuoj /ˈmoonuoj/ mijjah /ˈmijjəәh/
Nominativ
(andre)
dådna /ˈtotnəә/ dånuoj /ˈtoonuoj/ dijjah /ˈtijjəәh/
Nominativ
(tredje)
sådna /ˈsotnəә sånuoj /ˈsoonuoj/ sijjah /ˈsijjəәh/
Genitiv muv /ˈmuv/ (suvnan) /ˈsuvnəәn/ mijjan /ˈmijjəәn/
Akkusativ muv /ˈmuv/ (suvnuv) /ˈsuvnəәv/ (sijjuv) /ˈsijjəәv/
Illativ múŋje /ˈmʉɲɲəә/ muvnije /ˈmuvnəәjəә/ *mijjijde /ˈmijjəәjtəә/
Elativ (súvste) /ˈsuvste/ (suvnaste) /ˈsuvnəәstəә/ *mijjaste /ˈmijjəәstəә/
Innessiv múvsne /ˈmuvsnie/ *muvnasne /ˈmuvnəәsnəә/ mijjasne /ˈmijjəәsnəә/
Komitativ mujna /ˈmujnəә/ *muvnijne /ˈmuvnəәjnəә/ *mijjijgújme /ˈmijjəәjˌkʉjməә/
Abessiv *muvtá /ˈmuvtaa/ *muvnat /ˈmuvnəәt/ *mijjat /mijjəәt/

Refleksive pronomenRediger

Refleksive pronomen er sammensatt av et vanlig pronomen (f.eks. jijtja /jijhʧəә/, «selv») og en endelse som er identisk med endelsen i posessiv. Pronomenformene er beskrevet av Schlachter (1958).[96][97][9]

Første person Singularis Pluralis
Nominativ jijtja /ˈjijhʧəә/ jijtjh /ˈjijhʧəәh/
Genitiv jijtjane /ˈjijhʧəәnəә/ jijtjane /ˈjijhʧəәnəә/
Akkusativ *jijtjamuv /ˈjijhʧəәməәv/ *jijtjamijde /ˈjijhʧəәˌmijtəә/
Andre person Singularis Pluralis
Nominativ jijtja /ˈjijhʧəә/ jijtjh /ˈjijhʧəәh/
Genitiv jijtjat /ˈjijhʧəәt/
Akkusativ *jijtjuvt /ˈjijhʧəәvt/
Tredje person Singularis Pluralis
Nominativ jijtja /ˈjijhʧəә/ jijtjh /ˈjijhʧəәh/
Genitiv jijtjase /ˈjijhʧəәsəә/ *jijtjaseäh /ˈjijhʧəәˌsieh/
Akkusativ jijtjuvse /ˈjijhʧəәvsəә/ jijtjuvseäh /ˈjijhʧəәvˌsieh/

Relative pronomenRediger

I eldre umesamiske tekster anvendes stammen /juhk-/ (liten elv eller bekk) hovedsakelig om felles argument i relativsatser for nominativ i entall og flertall. Det finnes bare to andre former av stammen /ˈjuo/ i materialet. Det finnes også relative pronomen, som i form er identiske med spørrepronomen. Disse forekommer mye oftere i alle kasus bortsett fra nominativ. De er funksjonelt ulike, og analyseres her som ulike stammer.[97]

Kasus Singularis Pluralis
Nominativ juhka /ˈjuhkəә/ juhkh /ˈjuhkəәh/
Genitiv juon / ˈjuon/
Akkusativ juob /ˈjuop/

SpørrepronomenRediger

I umesamiske tekster er tre nominelle spørrepronomen vanlige: mij for sak, gie for person og maggár for slag eller utvalg. De to førstnevnte har en uregelmessig bøyning, og vil gjennomgås nedenfor. Øvrige pronomen bøyes regelmessig som lik- eller ulikstavede stammer. Essiv forekommer ikke i noe av dem.[97]

Syntaktisk markerer de spørsmål når de står i begynnelsen av en sats. Formmessig identiske pronomen som er felles argument i relativsatser regnes som relative pronomen. Formene bygger på analysene til Korhonen/Barruk (2010)[11] og Sammallahti.[57][97][98]

Kasus Singularis Pluralis
Nominativ mij /ˈmij/ mah /ˈmah/
Genitiv man /ˈman/ maj /ˈmaj/
Akkusativ máb /ˈmaap/ majddie /ˈmaj’tie/
(også varianten /ˈmejdə/)
Illativ *massa /ˈmas’səә/ *majda /ˈmajtəә/
Elativ masstie /ˈmas’tie/ majstie /ˈmajstie/
(også varianten /ˈmejstie/)
Inessiv masnie /ˈmas’nie/ *majssnie /ˈmajs’nie/
Komitativ majna /ˈmajnəә/ majgújme /ˈmajˌkʉjməә/

Formen i komitativ flertall, /majkʉjməә/, analyseres her som tofotet, parallelt med substantivbøyningen som har samme endelse.[98]

Kasus Singularis Pluralis
Nominativ gie /ˈkie/ gieh /ˈkieh/
Genitiv gien /ˈkien/ *giej /ˈkiej/
Akkusativ *gieb /ˈkiep/ *giejdie /ˈkiejtie/
Illativ *giesa /ˈkiesəә/ *giejda /ˈkiejtəә/
Elativ *geässtie /ˈkies’tie/ *geäjsstie /ˈkiejs’tie/
Inessiv geässnie /ˈkies’nie/ *geäjssnie /ˈkiejs’nie/
Komitativ *giejna /ˈkiejnəә/ *giejgújme /ˈkiejˌkʉjməә/

Spørreord som ikke klassifiseres som nominal, står i stedet med adverb.[98]

DemonstrativerRediger

Sørsamisk, umesamisk og pitesamisk har ulike demonstrativstammer som avhenger av nærheten til det nevnte. Stammen varierer da bare i vokalsentrum, mens formene ellers er identiske. Nærmeste avstand har stamvokalen /ā/, mellomavstanden har stamvokalen /a/, og lengste avstand har stamvokalen /u/. Her presenteres det første paradigmet.[98][99]

Kasus Singularis Pluralis
Nominativ dáhta /ˈtaahtəә/
dahta /ˈtahtəә/
duhta /ˈtuhtəә/
dáh /ˈtaah/


Genitiv dán /ˈtaan/ dáj /ˈtaaj/
Akkusativ dáb /ˈtaap/ (dajddie) /ˈtaaj’tie/
Illativ (dassa) /ˈtas’səә/ *dájda /ˈtaajtəә/
Elativ dásstie /ˈtaas’tie/
mod: dáhtie /ˈtaahtie/
(dajsta) /ˈtajstəә/

Inessiv dássnie /ˈtaas’nie/
mod: dádnie /ˈtaatnie/
*dássnie /ˈtaas’nie/
mod: dájdnie /ˈtaajtnie/
Komitativ dájna /ˈtaajnəә/ *dájgújme /ˈtaajkʉjməә/

I visse kasus anvendes ulike former avhengig av om demonstrativet er hode eller modifikator (ovenfor merket mod). Formen i komitativ flertall, /taajkʉjməә/, analyseres her som tofotet, i likhet med /majkʉjməә/. Substantivbøyningene har også samme endelse. Et annet vanlig demonstrativ, som viser til hvilket slag noe er, eller hvilken av flere det er tale om, er daggár. Det er en direkte parallell til spørrepronomenet maggár, og begge bøyes regelmessig som en tre-stavet stamme.[99]

VerbRediger

Verbene er en av de største ordklassene i umesamisk. Det er også den ordklasse som har flest mulige bøyninger. Verb som bøyes etter grammatisk modus kalles finitte verbformer. De som ikke bøyes, kalles infinitte verbformer. Infinitte former forekommer vanligvis bare sammen med et finitt verb, og disse to former, finitte og infinitte, danner et verbkluster.[100]

Finitte verbRediger

Umesamisk har to grammatiske modi som markeres morfologisk, nemlig indikativ og imperativ.[100] Den engelske språkforskeren Dixon har på samme måte delt umesamiske verb opp i indikativ (eller deklarativ), imperativ og interrogativ.[54]

I indikativ bøyes verbet videre etter første, andre og tredje person, tre numerus (singularis, dualis, pluralis) og grammatisk realitet.[100]

Det finnes to mulige verdier av grammatisk realitet, nemlig realis og irrealis (ofte kalt potentialis i samisk språkvitenskap). Realisformene kan bøyes i to ulike tempus (grammatisk tid), nemlig presens (nåtid) og preteritum (avsluttet i fortid), mens irrealis savner denne distinksjonen. Irrealis er likevel så sjeldent at de ikke tas med her; bortsett fra forekomster i kopulaverb, er det bare én enkelt forekomst i historiske umesamiske tekster.[100]

Verb i imperativ forekommer bare i andre person, og bøyes da etter numerus. De mangler bøyninger i både grammatisk realitet og tempus.[100]

Infinitte verbRediger

Infinitte verb har vanligvis en annen syntaktisk fordeling i den grammatiske satsen enn finitte verb. To av de grammatiske aspektene, det perfektive aspekt og tilstandsaspektet, forekommer bare sammen som hjelpeverb til kopulaverb.[100]

Infinitivformen kan stå etter mange verb, men er spesielt vanlig etter andre hjelpeverb som galggat (skulle), ådtjuot (få) eller álggiet (begynne). Verbgenitivet viser, liksom sin nominelle motsvarenhet, at verbet modifiserer hovedordet, som er det finitte verbet.[100] Det kan påvises at flere infinitte former, deriblant infinitiv og partisipper, er avledninger, fordi de i praksis fungerer som ulike nominaler. En slik analyse er imidlertid ikke gjort her. Visse verbformer er så sjeldne at de ikke tas i betraktning her.[101] I paradigmene nedenfor er infinitiv den formen som står oppført øverst.

Ulike verbbøyninger kan variere etter stammens type, og det er i så måte ikke mulig å sette opp et allment paradigme.[101] De ulike bøyningsuffikser står sorterte etter stamtyper og temavokaler.[102] Kopalverb og negasjonsverb har uregelmessige bøyninger.[103]

Et av de viktigste trekkene ved umesamiske verb, er hvordan deres valens påvirker hvilke argumenter som finnes i en grammatisk sats. Dette påvirker ikke bøyningene direkte, for i så henseende er fonologiske faktorer viktige. Derfor har vi sortert verbene etter antallet stavelser i stammen. En del verbavledninger kan endre verbets valens, men de er bare svært sporadisk beskrevne her.[101]

Likestavede verbstammerRediger

Likestavede verbstammer er de aller vanligste. Bøyningsmønsteret er stort sett identisk, men kan skille seg etter temavokalen (latusvokalen). Blant de likestavede stammene finnes tre typer, /əә/-, /ie/- og /uo/-verb. Av tradisjon er referansformen infinitiv, også når temavokalen aldri varierer. Til forskjell fra i nominalen, blir flere firestavede avledninger, deriblant den mediopassive avledningen /tuvvəә/, ikke bøyd som andre likestavede verb; i stedet følger mange av dem mønsteret for sammendratte stammer.[101]

I de fleste formene er stadievekslingen fonologisk regelmessig, med sterkstadium ved en åpen andre stavelse. Det finnes også former med sterkstadium i slutten av andre stadium, deriblant infinitivformen, som alltid står i sterkstadium (mange irrealisformer står i svakstadium, tross en svak andre stavelse). For visse former har noen ganger både sterk- og svakstadium blitt funnet, og i disse tilfellene redegjør vi for den formen som synes å være den vanligste. Både i- og u-omlyd forekommer i verb-bøyningen.[104]

/әә/-stammer[101]

galggat – «å skulle»[101]

Presens Preteritum
Singularis 1 galguv /ˈkalkəәv/ gelgguv +i /ˈkel’kəәv/
Singularis 2 galgh /ˈkalkəәh/ *gelggh +i /ˈkel’kəәh/
Singularis 3 galggá /ˈkal’kaa/ galgij /ˈkalkəәj/
Dualis 1 *gelggen +i /ˈkel’kəәn/ galgijmen /ˈkalkəәjməәn/
Dualis 2 *galggabiehtien /ˈkal’kəәˌpiehtien/ *galgijden /ˈkalkəәjtəәn/
Dualis 3 galggaveägán /ˈkal‘kəәˌviekaan/ galgijgen /ˈkalkəәjkəәn/
Pluralis 1 galggabe /ˈkal‘kəәpəә/ galgijmeh /ˈkalkəәjməәh/
Pluralis 2 *galggabiehte /ˈkal‘kəәˌpiehtie/ *galgijdeh /ˈkalkəәjtəәh/
Pluralis 3 gelggh +i /ˈkel’kəәh/ gelggen +i /ˈkel’kəәn/
Singularis Imperativ (varrah) /ˈvarrəәh/ Konegativ galgh /ˈkalkh/
Dualis Imperativ *gelggen /ˈkel‘kəәn/ +i Tilativ (hållaminne) /ˈhoolləәˌminnəә/
Pluralis Imperativ *gelggede /ˈkel’kəәde/ +i Perfektum partisipp galggame /ˈkal‘kəәməә/
Presens Passé composé (barggije) /ˈpar‘kəәjəә/ Generisk verb (súvkken) +i /ˈsʉvh’kəәn/ 1)

1) Andre stammer i paradigmet er varrat, /ˈvar’rət/ «springe»; hållat /ˈhoollət/ «tale»; barggat, /ˈpar’kət/ «arbeide»; suvkkat, /suvhk’ət/ «ro».[105]

Likestavede /əә/-verb veksler mellom svakstadium i to former i presens, første og andre person entall og i alle preteritumformer utenom første og andre person entall og 3. person flertall. Konegativ og imperativ entall står i svakstadium. I-omlyd forekommer i visse former (merket med +i). De former som har e-omlyd (med unntak av infinitiv) har en uregelmessig stadieveksling.[105]

/ie/-stammar[105]

vádtsiet – «å gå»[105]

Presens Preteritum
Singularis 1 vádtsáv /ˈvatʦaav/ vädtsuv 1) +i /ˈveetʦəәv/
Singularis 2 (ádnát) /ˈaat’naah/ *vädtsh +i /ˈveetʦəәh/
Singularis 3 vádtsá /ˈvatʦaa/ vädtsij +i /ˈveetʦəәj/
Dualis 1 *vädtsen +i /ˈveetʦəәn/ vädsijmen +i /ˈveetʦəәjməәn/
Dualis 2 *vádtsiebiehtien /ˈvaatʦieˌpiehtien/ *vädtsijdan +i /ˈveetʦəәjtəәn/
Dualis 3 vádtsieveägán /ˈvaatʦieˌviekaan/ (búdijgen) +i /ˈpʉʉtəәjkəәn/
Pluralis 1 (ádniebe) /ˈaat’niepəә/ vädtsijmeh +i /ˈveetʦəәjməәh/
Pluralis 2 *vádtsiebiehte /ˈvaatʦieˈpiehtie/ *vädtsijdeh +i /ˈveetʦəәjtəәh/
Pluralis 3 vädtsh +i /ˈveetʦəәh/ vädtsen +i /ˈveetʦəәn/
Singularis Imperativ (bådieh) /ˈpootieh/ Konegativ (bådieh) /ˈpootieh/
Dualis Imperativ vádtsien /ˈvaatʦien/ Tilativ vádtsieminne /ˈvaatʦieˌminnəә/ 2)
Pluralis Imperativ (veddede) /ˈvettəәtəә/ +i Perf Perfektum partisipp vádtsáme /ˈvaatʦaaməә/
Presens Passé composé (båhtije) /ˈpoohtəәjəә/ Generisk verb vádtsien /ˈvaatʦien/ 3)

1) Også formen vádtsuv har blitt funnet i det historiske materialet.[105]
2) Endelsen /-­‐mən/ forekommer i denne og andre stammer.[105]
3) De andre stammene i paradigmet er ádniet /ˈaatniet/. «ha»; båhtiet, /ˈpoohtiet/ «komme»; vaddiet, /ˈvat’tiet/ «gi».[105]

Også likestavede /ie/-stammer veksler til svakstadium i første og andre person entall i presens, og alle preteritumformer bortsett fra første og andre person entall og tredje person flertall. /t’ʦ/ tilhører ikke de konsonansentrum som stadieveksler, slik at alle stammer står i sterkstadium. I /ie/-stammene forkommer e-omlyden oftere enn ellers, og finnes her i alle former der /ie/ blir fortkortet til /əә/. Utover de vi finner i /əә/-stammene gjelder dette også samtlige preteritumsformer. Formene med omlyd er merket med i+. I singularformene i presens veksler også lateralen fra /ie/ til /aa/.[106]

/uo/-stammar[106]

ådtjuot – «å få»[106]

Presens Preteritum
Singularis 1 ådtjuov /ˈot’ʧuov/ udtjuv +u /ˈut’ʧəәv/
Singularis 2 ådtjuoh /ˈot’ʧuoh/ *udtjh +u /ˈut’ʧəәh/
Singularis 3 udtja +u /ˈut’ʧəә/ ådtjuoj /ˈot’ʧuoj/
Dualis 1 *udtjan +u /ˈut’ʧəәn/ ådtjuojmen /ˈot’ʧuojməәn/
Dualis 2 ådtjuobiehtien /ˈot’ʧuoˌpiehtien/ *ådtjuojden /ˈot’ʧuojtəәn/
Dualis 3 ådtjuoveägán /ˈot’ʧuoˌviekaan/ ådtjuojgen /ˈot’ʧuojkəәn/
Pluralis 1 ådtjuobe /ˈot’ʧuopəә/ ådtjuojmeh /ˈot’ʧuojməәh/
Pluralis 2 *ådtjuobehte /ˈot’ʧuoˌpiehtie/ *ådtjuojdeh /ˈot’ʧuojtəәh/
Pluralis 3 udtjh +u /ˈut’ʧəәh/ udtjan1) +u /ˈut’ʧəәn/
Singularis Imperativ (tjuovuoh) /ˈʧuovuoh/ Konegativ ådtjuoh /ˈot’ʧuoh/
Dualis Imperativ *ådtjuon /ˈot’ʧuon/ Tilativ (tjierruominne) /ˈʧierruoˌminnəә/
Pluralis Imperativ *udtjade +u /ˈut’ʧəәtəә/ Perfektum partisipp udtjame +u /ˈut’ʧəәməә/
Presens Passé composé (viessuoje) /ˈviessuojəә/ Generisk verb ådtjuon /ˈot’ʧuon/ 2)

1) Også formen ådtjuojmeäh er blitt funnet i det historiske materialet.[107]
2) De andre stammene i paradigmet er tjuovvuot, /ˈʧuovvuot/, «å følge»; tjeärruot, /ˈʧier’ruot/, «gråta»; viessuot, /ˈvies’suot/, «å leve».[107]

Også de likestavede /uo/-stammene veksler til svakstadium i de samme former som de andre likestavede stammene, selv om de ikke er synlige i eksempelet ovenfor. Liksom tilfellet er med /ie/-stammer, finner vi her en konsonant i konsonantsentrum, /t’ʧ/, som alltid står i sterkstadium. I /uo/-stammene finner vi en u-omlyd i alle formene der /uo/ er forkortet til /əә/ (merket med +u).[107]

Sammendratte stammerRediger

Korhonen og Barruk (2010) omtaler sammendragne verb som verb der «visse bøyningsformer er tostavige tross at stammen er trestavig», og løfter frem at stammene historisk sett har sin bakgrunn i verb med */aaj/, */ej/ og */uj/ som latus og marginalkonsonant.[11] I moderne umesamisk er det bare to siste av disse som oppfyller denne definisjonen. Sammallahti kommenterer også tidligere */aaj/-stammer som synes å ha gått over til å fungere som ulikstammede stammer.[57]

Vi har anvendt definisjonen til Korhonen og Barruk, ved at marginalkonsonanten /j/ anses som en del av stammen. Videre regnes */aaj/-stammer (liksom hos Sammallahti) ikke blant de sammendratte, men blant de ulikstavede stammer. Slik har vi to undergrupper av de sammendratte stammene. Begge har /əә/ som temavokal. De tidligere */ej/-stammene har dog likevel konsekvent i-omlyd i vokalsentrum, og de tidligere *uj-stammene har på samme vis u-omlyd i vokalsentrum. Begge stammetypene er ganske uvanlige.[108]

Det finnes ingen andre likheter mellom sammendratte verb og sammendratte substantiv, utover at begge historisk sett har vært med i ulike forkortningsprosesser. Benevnelsen «sammendratt» anvendes likevel om begge to, av hensyn til tradisjonen. Det ser ut som at stadievekslingen i de sammendratte stammene er fonologisk regelbundet. Det betyr at to former i presens, i første og andre person singular, samt alle former i preteritum bortsett fra første og andre person entall og tredje person flertall, forekommer i svakstadium. Det gjelder også imperativ singular og konegativ. Som nevnt veksler ikke /k’k/ i konsonantsentrum i mange av eksemplene ovenfor. Unntaket er infinitivformen, som også her er i sterkstadium på tross av en lukket andre stavelse. Også verbalabessivformene som Sammallahti oppgir[57] er uregelmessige i så måte.[108]

tsegget – «å reise (en bygning)»[108]
Presens Preteritum
Singularis 1 *tsegguv /ˈʦek’kəәv/ (suehppejijjuv) /ˈsʉih’pəәˌjijjəәv/
Singularis 2 *tseggh /ˈʦek’kəәh/ *tseggejijjah /ˈʦek’kəәˌjijjəәh/
Singularis 3 tseggije /ˈʦek’kəәjəә/ tseggij1) /ˈʦek’kəәj/
Dualis 1 *tseggijen /ˈʦek’kəәjəәn/ (såltijmen) /ˈvuujnəәjməәn/
Dualis 2 *tseggebiehtien /ˈʦek’kəәˌpiehtien/ *tseggijden /ˈʦek’kəәjtəәn/
Dualis 3 (vålddaveägán) /ˈvool’təәˌviekaan/ (fläsijgen) /ˈfleesəәjkəәn/
Pluralis 1 tseggebe2) /ˈʦek’kəәpəә/ (stänijmeh) /ˈsteenəәjməәh/
Pluralis 2 *tseggebiehtie /ˈʦek’kəәˌpiehtie/ (gäldijdeh) /ˈgeeltəәjtəәh/
Pluralis 3 tseggijeäh3) /ˈʦek’kəәjieh/ tseggejijj /ˈʦek’kəәˌjijjəәn/
Singularis Imperativ *tseggh /ˈʦek’kəәh/ Konegativ (duergh) /ˈdʉirkəәh/
Dualis Imperativ *tseggen /ˈʦek’kəәn/ Tilativ *tseggeminne /ˈʦek’kəәˌminnəә/
Pluralis Imperativ *tseggede /ˈʦek’kəәtəә/ Perfektum partisipp tseggeme /ˈʦek’kəәməә/
Presens Passé composé *tseggejijjá /ˈʦek’kəәˌjijjaa/ Generisk verb *tseggen /ˈʦek’kəәn/4)

1) Ifølge paradigmet til Sammallahti, burde den ventede formen være /ʦek’kəjəj/.[57] Den forekommer likevel ikke i det historiske materialet.
2) Ifølge paradigmet til Sammallahti, burde den ventede formen være /ʦek’kəjiehpie/.[57] Den forekommer likevel ikke i det historiske materialet. Schlachter antyder at dette kan variere mellom ulike verb.[109]
3) Også formen /ʦek’kəh/ forekommer.[110]
4) Andre stammer i paradigmet: vålddat, /ˈvool’tət/ «gifte seg»; suehppet, /ˈsʉih’pət/ «kaste»; såltat, /ˈsoolh’tət/ «salte»; flässet, /ˈfleessət/, «skala»; stänet, /ˈsteenət/ [sic], «oppholde seg»; gäldet, /ˈkeel’tət/, «gjelle (kastrere)»; duergget, /ˈtʉir’kət/ «rise».[108]

Begge de sammendratte */ej/ og */uj/-stammene er lette å skille fra andra stammer, dd de konsekvent har i- respektive u-omlyd i vokalsentrum i alle former. Derfor er heller ikke omlyden merket av i paradigmet. For de sammandratte verbene forekommer de sammendratte formene og likestavede bøyninger parallellt. Særlig gjelder det første person flertall i presens og tredje person entall i preteritum.[108]

Ulikstavede stammerRediger

Ulikstavede stammer har et eget bøyningsmønster, og ordstammen har tre stavelser i alle former. Marginalkonstanten er alltid den samme, og stammen stadieveksler aldri. Infinitivformen avsluttes konsekvent med /əәt/, og realiseres nærmere [it]. Til denne gruppen regnes også /aaj/-verb, da de savner tostavede former, og dermed høyes på samme måte som andre ulikstavede stammer. Tradisjonelt regnes de til de sammendratte verbene. Visse firstavede stammer, deriblant den mediopassive avledningen /tuvvəә/, følger samme bøyningsmønster som de ulikstavede.[110]

ussjadit – «å tenke»[110]
Presens Preteritum
Singularis 1 ussjaduv /ˈuʃ’ʃəәtəәv/ ussjadijjuv /ˈuʃ’ʃəәˌtijjəәv/
Singularis 2 *ussjadh /ˈuʃ’ʃəәtəәh/ *ussjadijjah /ˈuʃ’ʃəәˌtijjəәh/
Singularis 3 ussjade /ˈuʃ’ʃəәtəә/ ussjadij1) /ˈuʃ’ʃəәtəәj/
Dualis 1 *ussjadan /ˈuʃ’ʃəәtəәn/ (juhtájejmen) /ˈjuhtaaˌjijməәn/
Dualis 2 *ussjadiehpien /ˈuʃ’ʃəәˌtiehpien/ *ussjadejden /ˈuʃ’ʃəәˌtijtəәn/
Dualis 3 (vuajdnájeägán) /ˈvuajt’naaˌjiekaan/ *ussjadejgan /ˈuʃ’ʃəәˌtijkaan/
Pluralis 1 ussjadiebe /ˈuʃ’ʃəәˌtiebəә/ (juhtájijmieh)2) /ˈjuhtaaˌjijmieh/
Pluralis 2 *ussjadehpede /ˈuʃ’ʃəәˌtihpete/ *ussjadejdeh /ˈuʃ’ʃəәˌtijtəәh/
Pluralis 3 ussjadeäh /ˈuʃ’ʃəәˌtieh/ ussjadijjen /ˈuʃ’ʃəәˌtijjəәn/
Singularis Imperativ (tjúhkkedh) /ˈʧʉh’kəәtəәh/ Konegativ (måjgiedh) /ˈmoojkietəәh/
Dualis Imperativ (gulddaliehtien) /ˈkul’təәˌliehtien/ Tilativ (åđđájiminne)3) /ˈoođđaajəәˌminnəә/
Pluralis Imperativ (dålvvuotihte) /ˈtol’vuoˌtihtəә/ Perfektum partisipp ussjadame /ˈuʃ’ʃəәˌtaməә/
Presens Passé composé (hálietijjá) /ˈhaalietijjaa/ Generisk verb *ussjadan /ˈuʃ’ʃəәtəәn/4)

1) Også formen ussjadallá forekommer.[111]
2) Også juhtájijmeh.[111]
3) Egentlig åđđájimen.[111]
4) Andre stammer i paradigmet: vuajdnájit, /ˈvuajtnaajət/; tjúhkkedit, /ˈʧʉʉh’kətət/ «sette seg»; gulddalit, /ˈkul’tələt/ «lytte»; dålvvuotit, /ˈtool’vuohtət/, «føre»; juhtájit, /ˈjuh’taajət/, «begynne, flytte»; måjgiedit, /ˈmoojkietət/, «røre seg (av flekken)»; åđđájit, /ˈoođđaajət/, «sovne»; hálietit, /ˈhaaliehtət/, «fly avgårde».[111]

KopulaverbRediger

leät / urruot – «å være», «å bo», «besøkes»[111][112]
Presens Preteritum
Singularis 1 leäb /ˈliep/ lijjuv /ˈlijjəәv/
Singularis 2 leäh /ˈlieh/ *lijjeh /ˈlijjəәh/
Singularis 3 leä /ˈlie/ lij /ˈlij/
Dualis 1 *leän /ˈlien/ lijmien /ˈlijmien/
Dualis 2 *liehpien /ˈliehpien/ *lijdien /ˈlijtien/
Dualis 3 leägan /ˈliekaan/ lejgan /ˈlijkaan/
Pluralis 1 liehpie /ˈliehpie/ lijmieh /ˈlijmieh/
Pluralis 2 *lehpede /ˈlihpəәtəә/ *lijdieh /ˈlijtieh/
Pluralis 3 leäh /ˈlieh/ lijjen /ˈlij’jəәn/
Singularis Imperativ *urruoh /ˈur’ruoh/ Konegativ leäh /ˈlieh/
Dualis Imperativ *urruon /ˈur’ruon/ Tilativ
Pluralis Imperativ *urrade /ˈur’rəәtəә/ Perfektum partisipp lama /ˈlaaməә/ ; urrame /ˈur’rəәməә/
Presens Passé composé *leät /ˈliet/ ; urruot /ˈur’ruot/ Generisk verb

Ifølge Sammallahti er verbet delvis delvis suppletivt. Ordet urruot anvendes for alle former som ikke er indikativ.[57] Korhonen og Barruk (2010) oppgir derimot infinitivformen leät,[11] og begge variantene er tatt med her. I moderne umesamisk er det bare de to siste av disse som oppfyller denne definisjonen. Sammallahti kommenterer også tidligere */aaj/-stammer som synes å ha gått over til å fungere som ulikstammede stammer.[57] De øvrige formene med stammen /urruo/ forekommer aldri i sammensatte tempus. Kopula kan heller aldri stå i tillstandsform eller som verbgenitiv. Uttalen av kopulaverbet varierer mye, også blant de enkelte talere. Et vanlig fenomen er at diftongen uttales som en monoftong ([ɛ]), særlig når ordet er prosodisk ubetonet. Av kopulaverbet forekommer det to former i irrealis. Begge er i tredje person entall, og det er uklart om de har ulik betydning. I Lexicon Lapponicum står de som formen i irrealis presens respektive irrealis preteritum, og stilles opp som vist nedenfor.[111]

Tidligere irrealis presens Tidligere irrealis preteritum
Singularis 3 luvluv /ˈluvləәv/ lïdtja /ˈlit’ʧəә/

NegasjonsverbRediger

I likhet med andre østersjøfinske språkfinsk, estisk og andre samiske språk, har umesamisk negative verb som faller sammen med et verbs modus, person og numerus.[112] Konegativer finner vi bare sammen med negative verb.[100]

Negasjonsverb har det minste bøyningsparadigmet av samtlige verb. Irrealisformer mangler helt, liksom alle infinitte former.[12]

Presens Preteritum
Singularis 1 ib /ˈip/ idtjuv /ˈitʧəәv/
Singularis 2 ih /ˈih/ idtjh /ˈitʧəәh/
Singularis 3 ij /ˈij/ idtjij /ˈitʧəәj/
Dualis 1 eän /ˈien/ *iejmien /ˈiejmien/
Dualis 2 *iehpien /ˈiehpien/ *iejdien /ˈiejtien/
Dualis 3 eägán /ˈiekaan/ iejgán /ˈiejkaan/
Pluralis 1 iehpie /ˈiehpie/ iejmieh /ˈiejmieh/
Pluralis 2 *íhpede /ˈiihpəәtəә/ *iejdieh /ˈiejtieh/
Pluralis 3 eäh /ˈieh/ idtjan /ˈitʧəәn/
Singularis Imperativ ielieh /ˈielieh/
Dualis Imperativ *iellien /ˈiellien/
Pluralis Imperativ *ilede /ˈiiləәtəә/

TeksteksempelRediger

Nedenfor er et teksteksempel på umesamisk som er hentet fra hjemmesiden Omningslot.[113]

Transkripsjon Oversettelse
Båtsuoj-bieŋjuv galggá báddie-gietjiesna álggiet lieratit. De tjuavrrá jiehtja viegadit ráddiesta ráddáje jah nav ájaj livva-sijiesna, guh jiehtják súhph. Die galggá daina báddie-bieŋjijne viegadit bijrra ieluon, nav júhtie biegŋja galggá vuöjdniet gúktie almatjh gelggh dahkat. Lierruo-biegŋja daggár bälij vánatallá ieluon bijrra ja ij akttak bijgŋuolissa luöjtieh. Die måddie bálliena daggár biegŋja, juhka ij leäh ållást lieratuvvama, die butsijda válldá ja dulvada. De daggár bälij tjuavrrá suv báddáje válldiet jah slåvvat.

Reinhunden skal man først lære å gå i kobbel. Da må man selv løpe fra den ene til den andre kanten (av reinflokken) og så også på (reinenes) hvileplass, mens de andre spiser. Så skal man med denne bandhunden løpe rundt flokken, slik at hunden ser, hvordan folket gjør det. Lærehunden løper en slik gang rundt flokken og lar ingen unnslippe. Så finnes det ofte slike hunder, som ikke har skikket seg helt, og som tar noen rein og jager den bort. Da må man slike ganger sette den i band og slå den.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e Eberhard 2020
  2. ^ a b c d e f Bergsland 1996
  3. ^ a b c d Sametinget 2009
  4. ^ a b Larsson 2012
  5. ^ Umesamisk.nu 2016
  6. ^ Rygh 1896
  7. ^ a b c d e f Bergsland 1967
  8. ^ Larsson 2005
  9. ^ a b c Schlachter 1958
  10. ^ Larsson 2010
  11. ^ a b c d e Korhonen 2010
  12. ^ a b von Gertten 2015, side 91
  13. ^ a b c d e f g Bergsland 1984
  14. ^ a b Qvigstad 1889
  15. ^ Wilson 2008
  16. ^ Svebilius 1738
  17. ^ Fjellström 1738
  18. ^ Fjellström 1738
  19. ^ Fjellström 1755
  20. ^ Fjellström et.al 1811
  21. ^ Todal 2013
  22. ^ Vestad 2003
  23. ^ Andersson 2011
  24. ^ Eira 2014
  25. ^ Pulk 2008
  26. ^ Sameradion 2008
  27. ^ Sameradion 2018
  28. ^ Påve 2016
  29. ^ Eira 2018
  30. ^ a b Barruk 2018
  31. ^ Youtube 2012
  32. ^ Pettersen 2012
  33. ^ Youtube 2015
  34. ^ Hemnes 2017
  35. ^ Facebook 2009
  36. ^ Facebook 2011
  37. ^ a b von Gertten 2015
  38. ^ Hofman 2019
  39. ^ NRK Sápmi 2020
  40. ^ Somby 2020
  41. ^ a b c von Gertten 2015, side 49
  42. ^ FN 2000
  43. ^ Sametinget 2010
  44. ^ Eira 2014
  45. ^ Kejonen 2014
  46. ^ a b c d Arbeidsgruppe 2016
  47. ^ Sameradion 2016
  48. ^ Sameradion 2016
  49. ^ Sámediggi 2016
  50. ^ a b c d von Gertten 2015, side 52
  51. ^ a b c d von Gertten 2015, side 53
  52. ^ a b c d e von Gertten 2015, side 54
  53. ^ Korhonen 2010, side 9
  54. ^ a b Dixon 2012
  55. ^ Dixon 2012, side 287
  56. ^ a b c von Gertten 2015, side 55
  57. ^ a b c d e f g h i Sammallahti
  58. ^ a b von Gertten 2015, side 56
  59. ^ Blomqvist 2014
  60. ^ Viässuoje Sang om kroppen
  61. ^ Viässuoje Sang bæ væ lite lam
  62. ^ Viässuoje 1-20
  63. ^ Viässuoje 20-1000
  64. ^ Viässuoje Dager
  65. ^ Viässuoje Årstider
  66. ^ Viässuoje Farger
  67. ^ Viässuoje Familie
  68. ^ Viässuoje Steder
  69. ^ Viässuoje Samtaler
  70. ^ Viässuoje Adverb
  71. ^ Viässuoje Kroppen
  72. ^ Viässuoje Mat
  73. ^ Viässuoje Prat om mat
  74. ^ Viässuoje Klær
  75. ^ Viässuoje Bæ bæ lite lam
  76. ^ Viässuoje Ved ilden 1
  77. ^ Viässuoje Ved ilden 2
  78. ^ Viässuoje Planteetere
  79. ^ Viässuoje Tamme dyr
  80. ^ Viässuoje Rovdyr
  81. ^ Viässuoje Retninger 1
  82. ^ Viässuoje Retninger 2
  83. ^ Viässuoje Vær 1
  84. ^ Viässuoje Vær 2
  85. ^ Viässuoje På himmelen
  86. ^ Viässuoje Trær og busker
  87. ^ Viässuoje Bær
  88. ^ Viässuoje Urter
  89. ^ Viässuoje Berg og mark
  90. ^ Viässuoje Sjøer og vassdrag
  91. ^ Viässuoje På skolen
  92. ^ Viässuoje Hvordan har du det?
  93. ^ a b c d e DKS 2019
  94. ^ Allkunne 2016
  95. ^ a b c von Gertten 2015, side 72
  96. ^ a b von Gertten 2015, side 73
  97. ^ a b c d von Gertten 2015, side 74
  98. ^ a b c d von Gertten 2015, side 75
  99. ^ a b von Gertten 2015, side 76
  100. ^ a b c d e f g h von Gertten 2015, side 82
  101. ^ a b c d e f von Gertten 2015, side 83
  102. ^ von Gertten 2015, side 83-87
  103. ^ von Gertten 2015, side 89-91
  104. ^ von Gertten 2015, side 83-84
  105. ^ a b c d e f g von Gertten 2015, side 84
  106. ^ a b c von Gertten 2015, side 85
  107. ^ a b c von Gertten 2015, side 86
  108. ^ a b c d e von Gertten 2015, side 87
  109. ^ Schlachter 1958, xix
  110. ^ a b c von Gertten 2015, side 88
  111. ^ a b c d e f von Gertten 2015, side 89
  112. ^ a b von Gertten 2015, side 90
  113. ^ Omningslot 2020

KilderRediger

Bøker og andre skriftlige kilderRediger

NettstederRediger