Wikipedia

Traner

familie av tranefugler
(Omdirigert fra «Tranefamilien»)

Tranefamilien eller traner (Gruidae) er en liten familie i ordenen tranefugler (Gruiformes). Familien består av store til meget store og svært elegante terrestriske vadefugler med lange ekstremiteter, lang hals og hovedsakelig grå eller hvit fjærdrakt. De fleste artene har en bar hudflekk i hovedregionen og modifiserte armsvingfjær innerst på vingene, som danner strutselignende fjærtufser i stussen på fuglene når vingene er sammenslått. Et par arter har også svært karakteristisk hodepryd.

Tranefamilien
Gråkrontrane, Balearica regulorum
Nomenklatur
Gruidae
Vigors, 1825
Populærnavn
tranefamilien,[1]
traner
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenTranefugler
UnderordenGrui
Økologi
Antall arter: 15[2][3]
Habitat: terrestrisk og akvatisk
Utbredelse: kosmopolitisk, unntatt Sør-Amerika og Antarktis
Inndelt i

En art hekker i Skandinavia (inkludert Norge) - trane (Grus grus). Det finnes imidlertid femten arter og et antall underarter. Hele elleve av artene regnes som truet av utryddelse, i en eller annen grad. Tap av habitat, jakt og forstyrrelser i hekketiden er hovedårsakene.

Taksonomi rediger

Tranefamilien består av to distinkte underfamilier;[4][5][6] krontraner (Balearicinae) og egentlige traner (Gruinae). Fossile funn daterer Balearicinae tilbake til eocen (54–37 millioner år før vår tidsregning), og så mange som elleve arter er kjent fra Europa og Nord-Amerika de siste 50 millioner årene. De to eneste nålevende artene er imidlertid endemiske for Afrika og tåler dårlig kulde, noe som har ført til at forskerne tror kaldere klima førte til at andre arter i denne underfamilien døde ut. Fossile funn av Gruinae opptrer først under miocen (24–5 millioner år før vår tidsregning).[3]

Beskrivelse rediger

 
Trane, hekker blant annet i Norge. De flagrende fjærtufsene i stussen er ikke stjerten, men modifiserte armsvingfjær
(Grus grus)
 
Trompetertrane
(Grus americana)

Traner måler normalt 90–176 cm, avhengig av art. Minst er jomfrutrane, Anthropoides virgo, og størst er sarustrane, Antigone antigone, der nominatformen kan veie mer enn 12 kg og vingespennet bli opp mot hele 280 cm (normalt 220–280 cm), sammenlignet med vanlig trane (hekker i Norge) som normalt har et vingespenn på 180–200 cm og en vekt på 4,5–6,1 kg. Tyngst er imidlertid japantrane, G. japonensis. Den kan også veie opp mot 12 kg (normalt 7–10 kg) og har i snitt noe høyere vekt enn sarustranen (medregnet underartene), når fettreservene er på sitt største om høsten. Det plasserer de største tranene blant verdens største flygedyktige fugler.[3]

Blant traner er hanner og hunner tilnærmet like å se på, selv om hannene generelt blir litt større enn hunnene. Sammenlignet med andre vadefugler har traner generelt lengre ekstremiteter, og de holder nakken rettere enn for eksempel hegrer (Ardeidae), mens kroppen ofte er lettere bygget og nebbet mindre enn hos storkene (Ciconiidae).[3]

De to artene i underfamilien Balearicinae skiller seg fra alle andre traner, gjennom å ha lang baktå (hallux) på hver fot, som gjør det mulig for fuglene å vagle seg på greiner i trær (og hvile der om natten). Jomfrutrane, A. virgo, og blåtrane, A. paradisea, har trappelignende tær, tilpasset hurtig løping på bakken. Disse artene har dessuten relativt kort nebb, tilpasset en diett av frø, insekter og andre næringskilder som lever på gresslettene disse artene har som habitat. Alle andre traner er tilpasset et akvatisk habitat.[3]

Fjærdrakten er hovedsakelig grå eller hvit eller en kombinasjon av disse. Noen arter har større eller mindre innslag av andre farger. Et karaktertrekk hos tranene er at de indre armsvingfjærene er forlenget og henger ned over den korte stussen når vingene er sammenslått, som fjærtufser. Alle artene har imidlertid en kort, vifteformet stjert, men den er dekket av de modifiserte armsvingfjærene når vingene er sammenslått. Et par arter (Balearica) er ganske så fargerike og har dessuten en karakteristisk krone av prydfjær på hodet. En art, jomfrutrane (A. virgo), har dessuten prydfjær hengende ned langs siden av nakken fra øreregionen (øretufser).[3] Denne arten er observert i Norge ved flere anledninger, men man antar at det dreier seg om fugler som har rømt fra fangenskap.[7][8]

Utbredelse og habitat rediger

Tranene har en kosmopolitisk utbredelse, fra de nordlige nordamerikanke og asiatiske tundraene til de sørlige nordamerikanke, asiatiske, australske og afrikanske tropene. Størst biologisk mangfold finner man i Øst-Asia, der åtte arter lever. Fem arter finnes på det indiske subkontinentet, fire arter residerer permanent på det afrikanske, mens en femte art både residerer permanent og overvintrer der, og en sjette art som kun overvintrer der. Kun en art opptrer i deler av Vest-Europa, inkludert større deler av Fennoskandia. Hvorfor tranene aldri spredte seg til Sør-Amerika vet man imidlertid ikke.[3]

Traner er nærmest knyttet til våtmarksområder med ferskvann, men artene bruker mange ulike typer habitat. Nærhet til vann er imidlertid alltid viktig. Traner bruker imidlertid både tundra, savanne og andre typer gressland, dyrket mark (spesielt rismarker), men også myrer og fuktige skogsområder, både i innlandet og i kystsoner. I vår- og høsttrekket er traner dessuten et vanlig syn på nysådde eller nyhøstede kornåkre. Selv om det er vanlig at artene omgir seg med ferskvann, men de er også å finne i både brakkvannsområder og saltvannsområder. Artene finnes dessuten i mange ulike høyder, fra havnivået og opp i høyder på mer enn 4 000 moh.[6]

Atferd rediger

 
Dansende japantraner tuter ut sine trompetlignende skrik. De regnes som tyngst av alle tranene og kan veie mer enn 12 kg
(Grus japonensis)

Trekkmønster rediger

Noen arter er regulære trekkfugler, men de fleste er enten standfugler eller fugler som foretar kortere sesongmessige trekk, i forbindelse med endringer i mattilgangen. Trekkfugler som i hovedsak livnærer seg av starr knoller og annen akvatisk vegetasjon eter gjerne i flokk, mens arter som livnærer seg hovedsakelig av andre levende dyr ofte er territoriale og eter i små familiegrupper. Man kan også hevde at arter med kortere nebb normalt holder til i høyereliggende områder og et tørrere habitat, mens de med lengre nebb gjerne er sterkere knyttet til våtmarkene.[3]

Når traner flyr holder fuglene halsen og beina utstrakt. For å ta av fra bakken må de løpe noen skritt, og når traner går inn for landing spres både vingene og den korte, vifteformede stjerten ut. Straks vingene foldes sammen forsvinner stjerten visuelt.[3]

Traner som trekker samler seg før trekket for å ete seg opp. Da trekket tar til løfter fuglene og starter oppturen med å fly i brede sirkler med oppdrift, mens vingene slår kontinuerlig. Som oftest på en klarværsdag. Når flokken når til omkring 2 000 meters høyde over bakken sprer fuglene ut vingene og antar V-formasjon, mens de glideflyr, godt hjulpet av gravitasjonseffekten, gunstige vinder og oppdriften. Etter å ha tapt en viss mengde høydemeter, gjentar fuglene syklusen med å stige. Dette er en svært effektiv måte å fly over landområder på, men når havstrekninger skal forseres må gjerne fuglene flakse med vingene for å opprettholde høyden, selv om V-formasjonen bibeholdes. Ungfugler flyr gjerne tett på foreldrene under det første trekket, til de har lært ruten. Under trekker er fuglene gjerne svært vokale, og ofte kan man høre dem lenge før man for øye på fuglene.[3]

Tranenes trekkmønster har blitt grundig kartlagt og studert. Noen traner kan fly opp mot 800 km i løpet av en dag, selv om 300 km er mer vanlig. Det har blitt observert at kanadatrane, Antigone canadensis, har gjort trekk på 575 km uten mellomlanding, med en flytid på cirka 9,5 timer. Farten under trekkene har blitt beregnet til 60–80 km/t. Vanlig traner (G. grus) fra Sentral-Eurasia foretar spesielt imponerende trekk, da flokker tar seg over Himalayafjellene i nærmere 10 000 meters høyde. Også jomfrutraner (A. virgo) trekker gjennom passene i Himalaya. Lengst av alle trekker imidlertid underarten mindre kanadatrane (A. c. canadensis) som holder til i det østlige Sibir. Den trekker hvert år over Beringhavet og til Nord-Amerika og videre sørover helt ned mot det nordlige Mexico.[3]

Ernæring rediger

Traner er i hovedsak opportunistiske generalister når dem eter, og dietten består hovedsakelig av ulike sorter akvatiske planter og frø, og ulike insekter, krepsdyr, amfibier, krypdyr, småfisk, andre fugler og små pattedyr med mer. Ulike arter kan ha ulik diett og ulik strategi for å fange mat. Dietten endres også individuelt, både etter sesong og egne næringsbehov. Fugler som lever i tørrere habitat vandrer ofte rundt og plukker maten med nebbet, mens fugler som lever i og omkring våtmark ofte også graver etter føden. Mange traner utnytter i tillegg korn som ligger igjen på dyrka mark. For er par–tre arter er også kunstig mating essensielt for at arten skal overleve, som på øyene Kyushu (hvithodetrane og hvitnakketrane) og Hokkaido (japantrane) i Japan.[3]

Tranedans og hekketid rediger

 
Horder av traner mellomlander ved Hornborgasjön i Västergötland i Sverige, før de søker seg videre til hekkeplassene i resten av Fennoskandia

Traner er i hovedsak monogame, sosiale, dagaktive fugler som opptrer i flokk, men under hekkingen isolerer parene seg. Båndene mellom individene er sterke og parene lever som oftest sammen til en av dem dør. Par som feiler med å få fram unger gjentatte ganger, kan imidlertid gå i oppløsning.[3]

Tranedansen er et spektakulært skue, en paringsdans som mange er villig til å betale dyrt for å få oppleve. Dansen innleder hekkesesongen og skjer gjerne til samme tid og på samme sted år etter år. Det er gjerne nydannende par som står for denne danseoppvisningen. Fuglene paraderer med hurtige skritt, hopper og spretter og flakser med de enorme vingene, mens de parvis tuter om kapp i et øredøvende leven.[3]

Den enorme ansamlingen av vanlige traner og tranedansen som utspiller seg ved Hornborgasjön i Sverige hvert år er godt kjent over hele Skandinavia og langt utenfor. Der kan opp mot 12 000–25 000 traner samle seg til dans og etegilde, før fuglene forsvinner til hekkeområdene i resten av Norden.[9][10] Svenskene, på sin side, mater tranene med korn. Opp mot 70–100 tonn kan det gå med i løpet av en sesong, men til å begynne med spres 7–10 tonn utover markene i begynnelsen av april. Kornet som brukes i dag ble en erstatter for poteter, som ble dyrket der til innpå 1970-tallet, da potetdyrkingen tok slutt.[11]

Selve hekkingen foregår gjentatte ganger over flere uker, som regel før sole stiger om morgenen. Begge kjønn bidrar i byggingen av rede. Et par av artene bygger redet på land, direkte på bakken, men de fleste bygger det av plantemateriale på våtmark. Gråkrontranen kan av og til bygge redet i trær, og det har også blitt observert at den kan overta reder etter andre fugler som bygger store reder i trær. Nesten alle traner legger to egg. Unntaket fra regelen er krontranene (Balearicinae), som regelmessig legger tre og av og til fire egg, og vortetrana, som typisk legger kun ett egg. Rugetiden ligger normalt omkring 28–32 dager, men vortetrana ruger typisk i 33–36 dager. De artene som legger lengst mot nord eller i store høyder, har gjerne kortest rugetid (typisk mindre enn 30 dager). Som regel ruger hunnen om natta, mens de veksler på om dagen. Krontranekyllinger klekker gjerne synkront, mens klekkingen er asynkron for de andre artene. Om tilgangen på mat er dårlig, dør ofte de minste kyllingene. Ungene er som regel brune, bortsett fra et par–tre arter. Disse er sølvgrå. Begge foreldrene mater ungene. Ungene får den første fjærdrakten etter varierende tid. Nordlige arter gjerne etter 50–90 dager, andre etter 85–100 dager. Kortest tid tar det for jomfrutraneungene (typisk 55–60 dager), lengst for vortetraneungene (typisk 90–130 dager). Ungene blir sammen med foreldrene fram til neste hekkesesong tar til, da de enten forlater dem frivillig eller blir jaget. Ungfugler som ikke er kjønnsmodne danner gjerne ungfuglflokker og er ofte nomadiske under hekketiden.[3]

Traner kan leve lenge (gjerne rundt 70–80 år) og har i årtusener vært viktige i mytologi og symbolikk i store deler av verden.

Inndeling rediger

Tranefamilien inkluderer femten arter. Inndelingene under følger henholdsvis HBW Alive, TiF og Clementslista, og viser at det ikke er full enighet om selve inndelingen av denne familien. Artene er imidlertid de samme. Avibase (ver. 03, 2015), IOC World Bird List (ver. 6.03)[12] og andre tilsvarende lister kan ha diverse andre løsninger på inndelingen, som gjerne dreier som om hvilke arter som inngår i slekten Grus og ikke.

Tidligere var det vanlig å dele inn egentlige traner i kun tre slekter, men ny forskning demonstrerte at slekten Grus var parafyletisk,[13] noe som medførte at del Hoyo et al. (2014) i sitt nye ornitologiske bokverk, «HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World», valgte en inndeling med fem slekter. Dette bokverket, som er implementert i HBW Alive, ble senere antatt som offisiell standard for taksonomi og nomenklatur av Den europeiske union (EU),[14] De forente nasjoners «Convention on the Conservation of Migratory Species of Wild Animals» (CMS),[15] og Agreement on the Conservation of African-Eurasian Migratory Waterbirds (AEWA).[16]

Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF), i henhold til Syvertsen et al. (2008).[1]

Treliste
HBW Alive[3][6] TiF[2] Clementslista[17]
Treliste
Treliste
Treliste

Symbolikk rediger

 
Illustrasjon av legenden om tranene som bytter på å holde vakt.
- Harley Bestiary, ca. 1230–1240.
 
Japanske origami-traner.
Legenden om de tusen origamitraner forteller at den som folder tusen traner vil få oppfylt et ønske.
 
Keisertronen i Den himmelske renhets palass (乾清宮)

Tranenes skjønnhet og spektakulære paringsdans har gjort dem ladet med symbolikk i mange menneskelige kulturer tilbake til antikken. Tranemytologi er utbredt over hele verden, og finnes bl.a. rundt Egeerhavet, Den arabiske halvøy, Kina, Korea, Japan og gamle indianske kulturer i Nord-Amerika.

Sanskritdikteren Valmiki ble inspirert til å skrive sin første śloka av tranens paringsritual.[18][19]

I Mekka i førislamsk tid ble Allāt, Uzza og Manah regnet som de tre fremste gudinnene, og kalt «de tre opphøyde traner».

Plinius den eldre skrev ned sagnet om at traner som stod sovende i vannet ville utpeke én til å stå vakt, og tranen ville ha en sten i en løftet klo. Dersom denne vaktposten sovnet, ville stenen falle i vannet og vekke de andre tranene. Dette er et velkjent symbol i heraldikk; det kalles på norsk «vaktsom trane» og har tilsvarende navn på andre språk (f.eks. crane in its vigilance på engelsk). Tranen med steinen finnes i en lang rekke segl og våpen i Europa, både for personer/slekter og byer/kommuner, f.eks. våpenet for den franske kommunen Pellegrue, i flere personsegl på Suverenitetsakten fra 1661, bl.a. for sogneprest Laurentius Trane, Viborg, og sogneprest Povel Pedersson (Paus), Telemark, samt i personseglet på Grunnloven av 17. mai 1814 for eidsvollsmannen Carl Adolph Dahl. I norske slektsvåpen finnes tranen med steinen hos bl.a. Leegaard og Thrane.

I gresk og romersk mytologi ble tranens dans ofte brukt til å symbolisere glede, og feiring av livet, og tranen ble ofte ansett som Apollons fugl. I store deler av Asia symboliserer tranen glede og evig ungdom (ifølge en fabel skulle tranen leve i tusen år). I kinesisk og japansk mytologi symboliserer tranen også visdom, og fuglen blir kalt «gledens fugl» i Japan, og «den himmelske tranen» i Kina, der selv keisertronen i Den himmelske renhets palass (i Den forbudte by) flankeres av tranestatuer.[3]

Etter andre verdenskrig ble tranen også et symbol på fred og på uskyldige ofre for krig, gjennom den japanske skolejenta Sadako Sasaki (1943–1955). Sadako fikk leukemi som følge av atombomben mot Hiroshima. En gammel japansk legende forteller at den som folder tusen origami-traner – en for hvert år av tranens tusen år lange liv – vil få oppfylt et ønske av en trane. Hun rakk å folde 644 traner før hun døde, 12 år gammel. Etter hennes død fullførte klassekameratene prosjektet. De fikk også bygget statuen av Sadako med papirtranen i fredsparken i Hiroshima, der tusener av japanere hvert år legger papirtraner. Historien ble fortalt i Eleanor Coerrs bok; «Sadako og de tusen papirtranene».[20]

Trusler rediger

Ifølge IUCNs rødliste er elleve av femten arter med traner truet av utryddelse, i en eller annen grad. Mest truet er snøtrane, L. leucogeranus, som har vært listet som kritisk truet siden siste tusenårsskifte. De tre hovedgrunnene er drenering av tidligere flomutsatte våtmarksområder for jordbruksformål (herunder oppdemmingen av elven Yangtze og byggingen av trekløftdemningen i Kina), jakt på arten (spesielt under trekket), og andre forstyrrelser i hekketiden.[21]

Alle traner (Gruidae spp.) blir automatisk oppført på CITES liste II (som omfatter truede arter der den internasjonale handelen må begrenses for å sikre artenes overlevelse), dersom arten ikke alt står oppført på CITES liste I (som omfatter de mest truede artene, der handel i praksis stort sett er forbudt). Sju arter (åtte taxa) står per 10. mars 2016 på liste I.

Litteratur rediger

  • David W. Winkler, Shawn M. Billerman, Irby J. Lovette. Bird Families of the World - A Guide to the Spectacular Diversity of Birds. Lynx Edicions and the Cornell Lab of Ornithology, pp 600, 2015. ISBN 978-84-941892-0-3
  • Josep del Hoyo, Nigel J. Collar, David A. Christie, Andrew Elliott, Lincoln D. C. Fishpool. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 1. Lynx Edicions in association with BirdLife International, pp 904, 2014. ISBN 978-84-96553-94-1
  • Josep del Hoyo, Andrew Elliott, Jordi Sargatal. Handbook of the Birds of the World - Volume 3: «Hoatzin to Auks». Lynx Edicions, pp 821, 1996. ISBN 978-84-87334-20-7
  • Janice Hughes. Cranes - A Natural History of a Bird in Crisis. pp 256. Firefly Books, 2008. ISBN 9781554073436

Referanser rediger

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ a b Boyd III, John H. (10. juli 2016). «Taxonomy in Flux: Version 3.03». Besøkt 7. august 2016. 
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Archibald, G.W., Meine, C.D. & Bonan, A. (2016). Cranes (Gruidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-08-07
  4. ^ Carey Krajewski (1989). Phylogenetic Relationships among Cranes (Gruiformes: Gruidae) Based on DNA Hybridization. The Auk Vol. 106, No. 4 (Oct., 1989), pp. 603-618
  5. ^ Carey Krajewski (1990). Relative Rates of Single-Copy DNA Evolution in Cranes. Mol. Biol. Evol. 7(1):65-73. 1990 Besøkt 2016-08-20
  6. ^ a b c del Hoyo, J., Collar, N.J., Christie, D.A., Elliott, A. and Fishpool, L.D.C. 2014. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Lynx Edicions BirdLife International.
  7. ^ Artskart 1.6. Observasjoner av jomfrutraner Anthropoides virgo i Norge Arkivert 20. august 2016 hos Wayback Machine.. Artsdatabanken. Besøkt 2016-08-08
  8. ^ Jomfrutrane. (2009, 14. februar). Store norske leksikon. Besøkt 2016-08-08
  9. ^ Kristoffersen, Hans Petter (4. mai 2013). Ukens fugl: Trane. Norsk institutt for skog og landskap. Forskning.no. Besøkt 2016-08-08
  10. ^ Torgersen, Hans O. (6. april 2014). Bli med på trane-spotting. Aftenposten. Besøkt 2016-08-08
  11. ^ Bergan, Morten (april 2007). Tranedans - Hornborgasjøen i Sverige Arkivert 18. mai 2013 hos Wayback Machine.. NOF-Travel. Besøkt 2016-08-07
  12. ^ Gill, F & D Donsker (Eds). 2016. IOC World Bird List (v 6.3). doi: 10.14344/IOC.ML.6.3.
  13. ^ Carey Krajewski, Justin T. Sipiorski, and Frank E. Anderson (2010) Complete Mitochondrial Genome Sequences and the Phylogeny of Cranes (Gruiformes: Gruidae). The Auk: April 2010, Vol. 127, No. 2, pp. 440-452.
  14. ^ CMS COP 11 (November 2014).Wild Birds: Bird species of the European Union - List of birds of the European Union – August 2015. European Commission.
  15. ^ UNEP/CMS/Resolution 11.19 (November 2014). THE TAXONOMY AND NOMENCLATURE OF BIRDS LISTED ON THE CMS APPENDICES. Conference of the Parties at its 11th Meeting (Quito, 4-9 November 2014). Convention on Migratory Species.
  16. ^ IISD (17 November 2015). AEWA MOP6 DR1 Rev.1 Arkivert 13. oktober 2016 hos Wayback Machine.. African-Eurasian Migratory Waterbirds (AEWA). Earth Negotiations Bulletin (ENB), 18:66.
  17. ^ Clements, J. F., T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, D. Roberson, T. A. Fredericks, B. L. Sullivan, and C. L. Wood. 2015. The eBird/Clements checklist of birds of the world: v2015. Cornell Lab of Ornithology, Cornell University.
  18. ^ Leslie, J. (1998). «A bird bereaved: The identity and significance of Valmiki's kraunca». Journal of Indian Philosophy. 26 (5): 455–487. doi:10.1023/A:1004335910775. 
  19. ^ Hammer, Niels (2009). «Why Sārus Cranes epitomize Karuṇarasa in the Rāmāyaṇa». Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain & Ireland (Third Series). 19 (2): 187–211. doi:10.1017/S1356186308009334. 
  20. ^ Coerr, Eleanor (1977). Sadako and the Thousand Paper Cranes. Publ. G. P. Putnam's Sons, New York. 64 pp. ISBN 978-1-101-04241-0
  21. ^ BirdLife International. 2015. Leucogeranus leucogeranus. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T22692053A78922067. Besøkt 2016-08-08

Kilder rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Traner&oldid=24368719»