Åpne hovedmenyen
Beringhavet
Bering Sea sunset - NOAA.jpg
TypeRandhav
Areal2 291 900 km² [1]
Lengde2 400 km [2]
Bredde1 600 km [2]
Dybde4 773 m (maks)[1]
1 547 m (snitt)[1]
TilløpYukon, Anadyr
InnløpStreder mellom Aleutene
UtløpBeringstredet
ØyerAleutene, Diomedesøyene, St. Lawrence Island, Nunivak Island, Saint Matthew Island, Saint Paul Island, Saint George Island, Karaginskijøya
Del avStillehavet
Beringhavet
Kart som viser Beringhavets (Bering Sea) plassering.

Beringhavet er et havområde i nordlige del av Stillehavet, beliggende mellom Sibir i vest, Alaska i øst og Aleutene i sør. Beringhavet dekker et areal på 2 291 900 km², og er et av de rikeste fiskeområdene på jorden. Største dyp er 4 773 meter, gjennomsnittlig dybde er 1 547 meter.[1] Beringhavet forbindes med Nordishavet gjennom Beringstredet.

NavnRediger

Både havet og stredet har fått sitt navn etter den danske polarforskeren Vitus Jonassen Bering[3], som utforsket havområdet i russisk tjeneste i 1728 og 1741.

BeskrivelseRediger

Området dekker to millioner kvadratkilometer og grenser i øst og nordøst til Alaska, i vest til Sibir og Kamtsjatkahalvøya i Russland, i sør til Alaskahalvøya og Aleutene og i nord til Beringsundet med Nordishavet og Tsjuktsjerhavet på andre siden. Bristolbukta er delen av Beringhavet som skiller Alaskahalvøya fra fastlandet i Alaska.

Økosystemet i Beringhavet inneholder ressurser innenfor territorialfarvannene til USA og Russland, og internasjonalt farvann i det såkalte «Donut Hole» (=smultringhullet).[4] Vekselvirkningen mellom havstraumer, havis og vær danner et sterkt og produktivt økosystem.

HistorieRediger

 
Det russiske skipet «Rurik» ankrer opp nær Saint Paul Island i Beringhavet for å lesse av mat og utstyr for en ekspedisjon til Tsjuktsjerhavet i nord. Bilde av Louis Choris fra 1817.

De fleste forskere mener at under den siste istid var havnivået lavt nok til at mennesker og dyr kunne gå til fots fra Asia til Nord-Amerika over det som i dag er Beringsundet. Dette kalles ofte Beringia og enkelte teorier hevder at dette var måten mennesker kom seg til Amerika på.

En liten del av Kulaplaten ligger i Beringhavet. Kulaplaten er en gammal jordskorpeplate som pleide å bli presswr under Alaska i triasperioden.[5]

GeografiRediger

Av øyer i Beringhavet finner man

Regioner i Barentshavet er blant andre

Beringhavet inneholder 16 submarine canyoner; av dem er den største submarine canyon i verden, Zjemtsjug canyon.

ØkosystemRediger

Der Beringhavsokkelen skråner ut i dyphavet er det et område med stor produktivitet i Beringhavet.[6] Denne sonen der den grunne kontinentalsokkelen stuper ned til det aleutiske basseng blir også kalt «Det grønne belte». Her får man oppvelling av kaldt vann fra det aleutiske basseng, som blander seg med vannet fra kontinentalsokkelen, og dette gir en konstant produksjon av planteplankton.

Det andre pådraget på produktiviteten i Beringhavet er havisen som er med på å utløse planktonveksten om våren. Issmeltingen fører til mindre saltvann på sokkelen og en lagdeling av vannlagene. Dette gir igjen hydrografiske effekter som påvirker produktiviteten.[7] I tillegg til å påvirke selve havet, er isen i seg selv et substrat for algevekst. Denne produktiviteten som havisen skaper er i fare for å forsvinne på grunn av global oppvarming, siden dette fører til mindre is i Beringhavet.

Man har funnet spor på at det alt er skjedd endringer i økosystemet i Beringhavet. Varmt vann i Beringhavet sommeren 1997 førte til en massiv vekst av planteplankton med lav energi (Stockwell et al. 2001). Man har lange tidsserier med målinger av karbonisotoper fra bardene til grønlandshval.[8] Senere målinger av karbonisotopene har vist at produktiviteten i havet i snitt har minket med 30-40 % de siste 50 åra.[8] Dette har ført til at bærekraften til Beringahavet er langt mindre enn før.

Biologisk mangfoldRediger

 
Ringbuk, en ikke-kommersiell fisk fanget øst i Beringhavet.
 
Hvalross (Odobenus rosmarus divergens) på et isflak i Beringhavet ved Alaska i juni 1978. (Kilde: NOAA)

Beringhavet har et rikt dyreliv. Havet inneholder mange utryddingstruede dyrearter som grønlandshval, blåhval, finnhval, seihval, pukkelhval, spermasetthval, og den sjeldneste hvalarten i verdeb, nordkaper. Andre sjøpattedyr er hvalross, stellersjøløve, nordlig pelssel, hvithval, spekkhogger og isbjørn.[9][10]

Beringhavet er et viktig sjøfugleområde. Over 30 sjøfuglearter og ca 20 millioner individer hekker i regionen, som topplunde, utryddingstruet gulhodealbatross, brilleærfugl og rødfotkrykkje.[11][12] Mange av disse areane er endemiske for området.

To arter i Beringhavet, stellerhvalross (Hydrodamalis gigas) og brilleskarv (Phalacrocorax perspicillatus) er dødd ut på grunn av menneskers rovdrift. I tillegg er mindre underarter av kanadagås (Branta canadensis asiatica) utdødd på grunn av rovdrift og innføring av rotter i hekkeområdene.

Beringhavet har mye forskjellig fisk. Enkelte fiskearter gir grunnlag for store fiskerier. Av fisk det drives kommersielt fiske etter finner man stillehavslaks, lyr, kongekrabbe, stillehavstorsk, stillehavskveite, gullfinntunge, stillehavsabbor og sobelfisk. Det biologiske mangfold av fisk er stort og det er funnet minst 419 fiskearter i Beringhavet.

Fiskeriene i BeringhavetRediger

Beringhavet har fleie av de mest lønnsomme fiskerier i verden, som kongekrabbefiske,[13] laks i Bristolbukta, lyr og andre. Disse fiskeriene er avhengige av produktiviteten i Beringhavet i et komplisert og lite undersøkt næringsnett. Fiskeriene er avhengierg av et intakt, sunt og produktivt økosystem. Kommersiell fiske er en stor næring i Beringhavet, som store fiskematselskap i verdeb er avhengige av. På den amerikanske sider fanger de kommersielle fiskerier sjømat til en verdi av én milliard dollar i året, mens den russiske side fanger sjømat til en verdi av 600 millioner dollar i året.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c «Oceans and Seas». www.infoplease.com. Besøkt 17. juni 2016. 
  2. ^ a b Bering Sea Encyclopædia Britannica
  3. ^ «Vitus Bering». Encyclopaedia Britannica. Besøkt 21. desember 2018. 
  4. ^ «North Pacific Overfishing (DONUT)». Trade Environment Database. American University. Arkivert fra originalen 9. april 2011. Besøkt 13. august 2011. 
  5. ^ Steinberger, Bernhard, og Carmen Gaina Geology 35 (5) 407-410, 2007 Plate-tectonic reconstructions predict part of the Hawaiian hotspot tract to be preserved in the Bering Sea
  6. ^ Springer, A.M., C.P. McRoy og M.V. Flint. 1996. The Beringhavet green belt: shelf-edge processes og ecosystem production. Fisheries Oceanography 5, 205-223.
  7. ^ Schumacher, J.D., T. J. Kinder, D. J. Pashinski og R. L. Charnell. 1979. A structural front over the continental shelf of the eastern Beringhavet. Journal Physical Oceanography 9: 79-87.
  8. ^ a b Schell, D. M. 2000. Declining carrying capacity in the Beringhavet: isotopic evidence from whale baleen. Limnol. Oceanogr. 45(2): 459-462.
  9. ^ Citta, John J.; Burns, John J.; Quakenbush, Lori T.; Vanek, Vicki; George, John C.; Small, Robert J.; Heide-Jørgensen, Mads Peter; Brower, Harry (12. juni 2013). «Potential for bowhead whale entanglement in cod and crab pot gear in the Bering Sea». Marine Mammal Science (engelsk). 30 (2): 445–459. doi:10.1111/mms.12047. 
  10. ^ «Humpback Whales in Alaska». Besøkt 24. april 2018. 
  11. ^ «Hundreds of Tufted Puffin Deaths Suggest Dangers of Warming Seas» (engelsk). 23. november 2016. Besøkt 24. april 2018. 
  12. ^ «Red-legged Kittiwake» (engelsk). 13. november 2014. Besøkt 24. april 2018. 
  13. ^ «Red King Crab, Paralithodes camtschaticus». Alaska Fisheries Science Center. 

  • Denne artikkelen er for det meste oversatt fra nynorsk wikipedia (2019).

Eksterne lenkerRediger

(en) Kategori:Bering Sea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons