Norsk forsvarshistorie
Norsk forsvarhistorie omhandler historien til den organiserte forsvarsmakten i Norge. I dag er det Forsvaret som står for militær makt i landet.
Leidang og kongehird rediger
Fra rundt 900-tallet under Harald Hårfagre og rundt 300 år framover foregikk den norske rikssamlingen. Mesteparten av det som i dag er Fastlands-Norge var da samlet, i tillegg til de nåværende svenske områdene Jemtland, Herjedalen og Båhuslen. I tillegg lå Færøyene, Jaltland (Shetland), Suderøyene (Hebridene) og Man under den norske krona. Samfunnet før denne tiden var preget av mindre enheter, hvor man forsvarte seg i mer tilfeldig organiserte former. Ifølge goteren Jordanes, en av de eldste skriftlige kildene vi har om Norden, hadde folkeslagene her nord større ry som krigere enn germanere flest.
Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp tilfeldig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen og så langt opp i elvene som laksen gikk, skulle landets deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. Tidlig i perioden stilte både bønder og høvdinger sine egne skip til kongens disposisjon, men senere ble det altså bygget egne skip.
I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipreiden skulle sendes ut når det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut når det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.
På sine ferder sørover i Europa traff vikinghøvdingene på andre samfunnsformer og de første tilfellene av riksdannelser. Samlingen av Norge til ett rike var i stor grad et spørsmål om militær styrke. Skulle det nye riket holdes sammen krevdes også militære midler, og dette var en helt annen oppgave enn å forsvare de gamle høvdingdømmene eller dra på herjing utenfor Norges grenser.
Fra Olav Haraldssons tid (han var konge fra 1015 til 1028) ble begrepet «konge» knyttet til å være konge over hele det norske riket. Skiftet i religion til kristendommen spilte også inn, og Olav var en av de første kristningskongene. Kongens makt var både religiøst og militært fundert, men den militære makten kunne også brukes til å forfølge en upopulær konge, slik som da høvdingene i Frostatings-området slo seg sammen og bekjempet Olav Haraldsson i slaget på Stiklestad. Etter hvert måtte den som ville bli konge reise rundt i riket for å bli valgt av bøndene. Selv om det som regel var sønner av tidligere konger som ble valgt, var tittelen egentlig ikke arvelig. Alle kongens sønner hadde et slags krav på kronen, og derfor ble det ofte valgt to eller flere konger samtidig. Dette systemet med samkongedømme fungerte bra i omtrent 100 år fra 1035 til 1130. På 1130-tallet brøt det ut militær strid om kongemakten, og denne varte i nærmere hundre år.
Kampene raste som verst på 1180-tallet, med Magnus Erlingsson på den ene siden og Sverre Sigurdsson på den andre siden. Magnus hadde støtte av aristokratiet og Kirken, og Sverre var leder for en flokk opprørere som kalte seg birkebeinere. Magnus ble drept i 1184 under slaget ved Fimreite, og Sverre Sigurdsson ble enekonge over Norge. Fra den tiden, omtrent 300 år etter Harald Hårfagre satte seg fore å samle riket, var norsk militærmakt gått over fra et middel i bruk internt mellom småkonger til å være et redskap for sentral statsmakt.
Før 1270-tallet var det egne lovbøker for hvert av landskapene Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Lovtekstene for Gulatinget og Frostatinget har overlevd til vår tid. Gulating sier følgende om leidangen:
- «Kongen skal rå for bod og bann og for utferdene våre. Vi skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut fordi han treng det og til gangs for oss.»
Leidangen går altså til landets grenser, og det er understreket at den må kalles ut til allmenn nytte. De to lovtekstene regulerer begge manntall: Der står det hvor mye som skal ytes i leidang og hvem som skal være ansvarlige. Videre er det regler for organisering av leidangsferden, utrustning og beredskap og bot ved brudd på loven. De to lovene uttrykker ting forskjellig, men de motsier ikke hverandre, noe som gir et inntrykk av en enhetlig organisering av leidangen.
Lovgivningen om leidangen hadde også to distinkte deler, nemlig hva som skulle skje hvis kongen kalte ut leidangen, og hva som skulle skje hvis leidangen ble mobilisert ved angrep på landet. Når det gjaldt selve mobiliseringen fikk Håkon den gode i gang ett varselsystem. Heimskringla beskriver dette som et system med varder på høye fjell, hvor man kunne se fra den ene til den andre. Det skrives at dette systemet kunne varsle folk fra ene kanten av riket til den andre på syv dager. Fra Håkons tid hadde systemet en vanskelig innkjøringsperiode; blant annet så bøndene med uvilje på vakttjenesten på vardene. Etter hvert ble allikevel systemet innarbeidet, og nær på 800 stedsnavn i Norge forteller om gamle vardeplasser. Så sent som under Napoleonskrigene på 1800-tallet var vardesystemet i drift.
Våpnene på leidangsskipene var typisk buer, spyd, sverd og økser. Som beskyttelse mot fiendens våpen brukte man skjold.
Det siste toktet til leidangen vi hører om er når dronning Margrete kaller ut leidangen i 1393 i noen bygder på Østlandet. Det var for å forsvare landet mot styrker fra den tyske Hansaen, som på det tidspunktet var i strid med Danmark-Norge.
De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen vi har historiske nedtegnelser om foregikk på landjorden, selv om norsk militærmakt var bygget opp rundt skip og sjø. På et par viktige punkter hang dog ikke norske styrker med i den teknologiske utviklingen. Det ene gjaldt kavaleri. På kontinentet var pansret kavaleri kjernen i de militære organisasjonene, og selv om det fantes enkelte rustede riddere i Norge også, hører vi lite om dem. Terrenget i Norge sammenlignet med resten av Europa kan være en av forklaringene her. Det andre feltet er befestninger og beleiringer. I Norge eksisterte det ikke store festningsverker rundt byer, selv om både Stockholm og København hadde bymurer.
Danmark, Sverige og Norge gikk i 1397 inn i Kalmarunionen, som i bunnen var en forsvarsunion. I praksis ansporet den til konflikter mellom rikene. I det store og hele ville Sverige ut av unionen, mens Danmark ville holde på den og Norge holdt i mellomtiden en passiv linje. Unionen formet militærpolitikken i Norden den første delen av 1500-tallet, og tre momenter var spesielt viktige. Det første var om Sverige skulle forbli en del av unionen, noe som ble løst ved at de brøt ut under Gustav Vasas ledelse i 1523. Det andre var striden om kongemakten i Danmark, da Kristian II ble avsatt ved et kupp og flyktet til Nederlandene. Fredrik I overtok som konge, og ble også tatt til norsk konge.
Den militære utviklingen hadde gått mot små, profesjonelle styrker, og Norge var ikke satt opp med slike. I 1524 uttalte en danske adelsmann at Norge kunne en erobres med to mindre krigsskip og 300 mann. Kristian II gikk til Norge for å bruke det som en base i forsøk på å gjenerobre den danske tronen. Da den danske adelsmannen Eske Bille kom for å overta Bergenhus i 1531, hadde han med seg 300 tyske knekter. Dette var en både stor og kostbar styrke på den tiden. Det ble ikke gjort noen forsøk på å mobilisere det norske leidangforsvaret under konfliktene, og kongetro danske tropper okkuperte de få norske befestningene som var operative.
Under Danmark rediger
Den nordiske sjuårskrigen ble innledet i 1563 ved at svenske styrker tok Jemtland og Herjedalen mot liten protest fra den norske befolkningen. De gikk videre og tok Trøndelag og Nordmøre også. Den svenske erobringen gikk såpass bra at en stor del av de svenske styrkene ble sendt hjem til Sverige igjen. Det norske forsvaret var på denne tiden ikke moderne eller operativt nok til å kjempe mot en svensk overmakt, og det påvirket ikke vanlige folk i nevneverdig grad om det var den svenske eller danske kongen som hadde makten i landet. Et betydelig antall unge menn fra Trøndelag og Nordmøre ble i denne perioden utskrevet til tjeneste som soldater i den svenske hær.
I København og Bergen vakte det mer oppstyr. Bergen var avhengig av handel med Nord-Norge, og med svenskene i besittelse av kystområder på Vestlandet var denne truet. Saken falt under ansvarsområdet til lensherren i Bergen, Erik Rosenkrantz. Under trusler om strenge bøter og inndragelse av gård og grunn fikk han mobilisert en bondehær på nesten 4000 mann. Som juridisk grunn ble leidangsplikten trukket fram. Disse soldatene fikk opplæring i militær eksersis, og gikk nordover og drev svenskene tilbake.
I 1567 kom et nytt svensk angrep, denne gangen mot Østlandet. Akershus festning, nylig modernisert, ble beleiret, men sto i mot. En norsk hjelpestyrke, også denne fra Bergen, samt en dansk unnsetningsstyrke kom til Akershus omtrent samtidig og svenskene trakk seg tilbake. En erfaring fra den nordiske sjuårskrigen var at et effektivt invasjonsforsvar kunne bygges opp av bønder og byfolk.
Den norske hæren ble opprettet ved en krigsordinans fra Christian IV den 18. januar 1628. Den var bygget på legdsinndeling. Det betød at gårdene ble samlet i legder som skulle stille en soldat hver. Ved enkelte avdelinger stilte man også vervede (gevorbne) soldater. Etter 1641 var hovedtyngden i hæren seks infanteriregimenter.
Christian IVs hovedmotivasjon var krig mot erkefienden Sverige. I 1611 hadde han startet Kalmarkrigen. I Danmark var krigslykken på kongens side, og hans trente leiesoldater gjorde en effektiv jobb. I Norge, derimot, nektet de norske bondesoldatene å gå inn i Sverige. De var bare innstilt på en defensiv krig. I Norge eksisterte det så å si ikke noen ordentlig hær.
I de første årene, som i nyere tid, tjenestegjorde en stor andel av Hærens soldater utenlands. Tyske offiserer tjenestegjorde i Norge, spesielt på 1600-tallet, og kommandospråket var tysk fram til 1772.
Fram mot 1640-tallet var ikke Norge noen militær trussel mot Sverige, men de norske ressursene ble viktigere for danskekongen. Dette gjaldt naturressurser, spesielt tømmer til skipsbygging, samt mannskaper til de danske skipene. I bakgrunnen lå Christians krigsordinans fra 1628, og i første del av 1640-årene ble denne tatt i bruk. Svenske styrker tok Jylland i 1643, og norske styrker ble øyeblikkelig mobilisert. Sommeren 1645 sto 10 000 mann i den norske hæren. Rundt 8 000 av disse var utskrevne bondesoldater, mens resten var vervede. 3 200 mann ble også utskrevet til flåten. Våren 1644 hadde svenske innhugg i Jämtland og Herjedalen blitt drevet tilbake av norske styrker.
Freden i 1645 gjorde at både Jämtland og Herjedalen ble avstått fra norsk territorium. Danskekongen måtte gi fra seg betydelige landområder ellers, og Sveriges status som samtidig stormakt økte.
Allerede i 1657 hadde danskekongen blitt oppmuntret av svenske motganger i felttoget i Polen, og han erklærte krig mot Sverige den sommeren. Krigsforberedelsene i Norge hadde foregått i flere år, blant annet var festningsverkene utbedret og hæren satt opp med seks regimenter. Den danske hovedstaden ble beleiret, men norske styrker opererte fritt og tok tilbake Trøndelag, Nordmøre og Romsdal innen høsten 1658. Verre gikk det med felttoget inn i Bohuslän. De europeiske stormaktene la press på Sverige om å få til en fredsavtale, og i dokumentet datert 27. mai 1660 fikk Norge omtrent de grensene det har i dag.
På 1600-tallet ble også forsvaret i Norge profesjonalisert, sammen med andre etater som Posten og bergverket. Utenlandske offiserer ble leiet inn, og et kavaleri ble opprettet. Kavaleriets dragoner ble satt opp ved at en gruppe gårder, kalt et kvarter, samlet seg om å utruste en mann med hest. Fram mot 1660 ble også utskrivningen til flåten økt, og nådde en topp på rundt 500 mann i året. Hærens styrker på samme tiden var rundt 11 000 mann.
På 1600-tallet ble også festningsverkene bygget ut og middelalderfestningene modernisert. Tapet av Båhus festning, den største i Norge, bidro til at man måtte bygge nye langs svenskegrensa. En linje langs Glomma ble også befestet.
Den store nordiske krigen er benevnelsen på krigen som ble ført i Nord- og Øst-Europa fra 1700 til 1721 mellom på den ene siden Sverige og på den andre siden en stor koalisjon bestående av Sachsen-Polen, Danmark-Norge og Russland, samt fra 1715 også Preussen og Hannover. Krigen begynte med et koordinert angrep på Sverige fra koalisjonen i 1700, og ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Sverige mistet sin stormaktsstilling som følge av krigen, mens Russland etablerte seg som den dominerende makt i Østersjøområdet og en europeisk stormakt. Rundt 8 000 nordmenn gjorde tjeneste i flåten under krigen. Bare Karl XII sine angrep i 1716 og 1718 førte til alvorlige krigshandlinger på norsk jord.
På 1700-tallet var det den norske bondesoldaten som var ryggraden i forsvaret. Gårdene gikk sammen i legder for å utruste soldaten, men etter hvert ble det vanlig at de betalte penger i stedet for å stille utstyret direkte. Uniformer ble også vanlige mot slutten av århundret.
Under sjuårskrigen (1756 til 1763) ble omtrent halvparten av den norske hæren sendt ut av landet. De var grensevakter i hertugdømmene Slesvig og Holsten. Dette var en kostbar affære for den norske staten: Mellom 1760 og 1779 gikk omtrent 77 prosent av utgiftene på statsbudsjettet til Forsvaret. Det må nevnes at på den tiden hadde staten mye mindre sosiale utgifter enn i dag.
I 1808 kom Norge i krig igjen. Danmark-Norge lå mellom Frankrike og Storbritannia i napoleonskrigene, og endte opp i krig på Napoleons side. Svenske styrker rykket inn i Østfold og Østerdalen, men en norsk hær under prins Kristian August drev dem tilbake. Britiske skip blokkerte Norge, og sult og nød ble resultatet. Norske skip langs kysten ble oppbrakt, og mannskapene endte opp i britisk krigsfangenskap. Av og til kunne norske skjærbåter med lette kanoner gjøre alvorlig motstand, men stort sett var den britiske sjøkrigsmakten fullstendig overlegen. For å erstatte de utrangerte skjærgårdsbåtene og galeiene ble det satset på å bygge opp kanonbåter i to klasser: En for sjalupper opp til 60-70 fot og med et mannskap på 60-70 mann og en for joller på inntil 45 fot og med 20-25 manns besetning. Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen omhandler nøden i denne perioden.
I perioden fram til 1814 ble det bygget over femti av hver skipstype, og samtidig ble festningsverkene utbedret. Dette ansporet også norsk våpenindustri. Kanoner ble produsert på norske jernverk, og i Bergen, Oslo og Kongsberg ble det produsert krutt.
Union med Sverige rediger
Etter Napoleons katastrofale felttog i Russland i 1812 mistet han nær 400 000 mann. Året etter kom flere nederlag på slagmarken, og etter napoleonskrigenes slutt krevde den nye svenske kronprinsen Karl Johan Norge som krigserstatning under Kiel-traktaten. Sommeren 1814 kom en gruppe utsendinger fra stormaktene til Christiania for å påse at traktaten av 14. januar samme år ble iverksatt. Over grensa lå den krigsvante svenske arméen klar. Stemningen var krigersk, ikke minst fordi et av kravene var at grunnloven vedtatt på Eidsvoll skulle kanselleres. Og krig ble det, men etter 14 dager måtte den norske militærmakten kapitulere og undertegne Mossekonvensjonen, da svenskene vant en overlegen seier.
Norge fikk imidlertid beholde grunnloven. Et av de andre punktene i fredsavtalen var at Norge skulle ha sitt eget forsvar. Den norsk-svenske unionen ble derfor en union av to stater, hver med sin konstitusjon og sitt militærvesen. Gjenoppbyggingen av Forsvaret hadde dog lav prioritet de første årene. Én grunn var at krigsfaren ble ansett for liten, og en annen grunn var at Stortinget fryktet at svenskekongen som øverstkommanderende kunne bruke den norske militærmakten for å tvinge gjennom viljen sin i Norge. Utgangspunktet for Forsvarets historie på 1800-tallet var altså en union, påtvunget av stormaktene, som få var begeistret for.
Paragraf 109 i Grunnloven sier
- «Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue.»
I 1816 kom et utskrivningssystem som lignet det gamle, men man kunne kjøpe seg fri fra verneplikten. Denne siste retten hadde man fram til 1876. Hæren i 1814 var på 25 000 mann, hvorav 4 000 var vervet. I 1817 ble dette redusert til henholdsvis 12 000 og 2 000 mann. Denne styrken ble kalt linjen, og var den egentlige stående hæren. Linjen drev våpentrening, eksersis og tok i mot utskrevne rekrutter. Som et komplement fantes landvernet. Landvernet ble bare mobilisert hvis landet ble angrepet, men lå i motsetning til linjen 100 prosent under norske myndigheter. Landvernet ble ikke øvet i fredstid, og ordningen var sovende under mesteparten av 1800-tallet.
Den første norske generalstaben ble opprettet 22. mai 1814 og opprettholdt videre under hærordningsplanen av 1817. Etter unionen med Sverige ble generalstaben fram til 1853 ledet av generaladjutanten for Den norske armé. Senere overtok Armékommandoen. Generalstaben hadde senere en rekke forskjellige organisasjonsmønster. I 1940 opphørte generalstaben å eksistere. Etter det overtok Forsvarets overkommando oppgavene.
I tiårene etter 1850 ble spørsmålet om Forsvarets, og spesielt Hærens, organisering en viktig sak i det norske politiske landskapet. De unionsvennlige ønsket å styrke linjen og øve den sammen med svenske styrker. Unionsmotstanderne var skeptiske til dette, og pekte på at linjehæren faktisk kunnet tas ut av landet hvis kongen ønsket det. I 1885 ble det avgjort at alle vernepliktige som ikke var sjøfarende skulle høre til linjen, landvernet eller landstormen. Samlet endte dette opp i en hær på nærmere 80 000 mann. Alle menn mellom 18 og 50 år var i tillegg pliktige til å forsvare landet i tilfelle krig. Fra 1897 gjaldt verneplikten også for Nord-Norge.
Det sjøforsvaret som var under norsk kontroll i 1814 var ti større havgående fartøyer og rundt 100 kanonbåter til bruk i kystnære farvann. Først sist på 1820-tallet ble det skaffet nye havgående fartøyer. Dette var fregatter med 50 kanoner og 350 manns besetning og korvetter med 20 kanoner og 150 manns besetning. I 1836 kom et vedtak om å bygge marinen videre ut. Den teknologiske utviklingen i perioden gjorde også treskip med seil fullstendig umoderne.
Trusselbildet unionforsvaret var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen. I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene derifra. Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder. Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene.
Krimkrigen mellom vestmaktene og Russland midt på 1800-tallet kom også farlig nær, da den også ble utkjempet i Østersjøen. Dette var jo unionens nærområde. Samlingen av Tyskland i 1870-årene fikk også virkninger i Norge, ikke bare resten av Europa. Én konsekvens var innføringen av allmenn verneplikt i Sør-Norge i 1876, noe som la grunnlaget for mindre skarpe sosiale og geografiske skillelinjer i landet. Dette spilte også inn på 1890-årenes nasjonalisme og opprustning.
Den offisielle rollen til forsvarsmakten var å forsvare unionen mot angrep utenfra, men den ble også brukt til å sikre ro og indre stabilitet. Da Karl Johan i 1821 ville ha gjennom grunnlovsendringer som skulle styrke kongemakten, hadde han truet Stortinget med militær makt. I 1829 ble det også satt inn soldater mot feiringen av 17. mai i Christiania. Fram mot 1850-tallet ble det brukt soldater mot bonde- og arbeideropptøyer, spesielt mot Thranebevegelsen. I 1878 ble soldater satt inn mot streikende arbeidere på østkanten i Christiania, og i 1912 ble marinen brukt mot streikende maskinister. En streik blant jernbanearbeidere ble slått ned i 1921.
Militærapparatet i Norge ble, som i mange andre land, profesjonalisert gjennom 1800-tallet. Dette hang sammen med profesjonalisering i samfunnet ellers, og de tekniske framskritt som bragte fram et samfunn basert på kommunikasjon, på den industrielle revolusjonen og på spesialister og profesjonelle aktører i statsmakten ellers. Nye yrkesgrupper, som sivilingeniørene fratok også Forsvaret sine tidligere sivile oppgaver. Fagkyndige personer dominerte i større grad enn tidligere områder som hadde vært helt i hendene på embedsverket. Dette gjaldt også innenfor Forsvaret.
Selvstendighet og verdenskriger rediger
I 1895 hadde forholdet mellom Sverige og Norge tilspisset seg etter at Stortinget i lengre tid hadde presset på for å få mer innflytelse over utenrikspolitikken. I juni 1905 brøt Norge ut av unionen, og mens det ble mobilisert styrker på begge sider ble det også ført forhandlinger om vilkårene for unionsoppløsning. Det kom aldri til kamp, da man kom til en minnelig ordning. Sverige krevde dog at Norge skulle bygge ned grensefestningene. Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsning, men samtidig så rustet stormaktene på kontinentet opp, og en verdenskrig var i oppseiling. Norge valgte å holde seg nøytralt.
Den norske marinen ble i sin helhet mobilisert, sammen med noen kystbefestninger og elementer fra Hæren. Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium. Spillerommet for en liten nøytral nasjon ble mindre og mindre utover i krigen. De krigførende maktene respekterte de nøytrale så lenge de hadde militær makt bak kravene. Da USA kom med i krigen ble spillerommet brått nærmest ikke-eksisterende, og i praksis ble Norge en slags alliert av Ententemaktene.
Etter krigen var over var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned. Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk. Først ble flyene disponert under Hærens flyvåpen og Marinens flyvåpen, men høsten 1944 ble det et felles luftforsvar.
I årene etter første verdenskrig satte de norske myndighetene lit til at konflikter skulle kunne forebygges gjennom det nystartede Folkeforbundet. Folkeforbundet ble dog hemmet av at verken Tyskland eller det nyopprettede Sovjetunionen var med, og ei heller ble USA den pådriveren som forbundets stifter, Woodrow Wilson, håpet.[1] Norske myndigheter i mellomkrigstiden var utpreget forsvarsfiendtlige, og det var lettere å spare på forsvarsbudsjettet enn mange andre steder. I tillegg var det viktigste opposisjonspartiet, Arbeiderpartiet, av den overbevisning at den da voksende internasjonale sosialismen ville bidra til nedrustning og minske faren for krig. [trenger referanse]
En debatt var igang om Forsvaret skulle bygges opp med profesjonelle soldater eller som en milits. For Hærens vedkommende gikk dette på hva slags opplæring soldatene skulle få. For Marinens del så gikk det på ambisjonsnivået.
I 1933 ble invasjonsforsvaret bygget ned til en nøytralitetsvakt. Tanken var at man skulle bygge opp igjen Forsvaret om det kom tegn til krig i Europa. I andre halvdel av tiåret ble dette satt i gang, men man kom for sent i gang for å stå i mot den tyske invasjonen i 1940. Et stort gap hadde også utviklet seg mellom Forsvarets organisasjon og tildelte midler. Organisasjonen var altfor stor til de budsjettene man hadde blant annet til å trene soldatene. Man endte opp med en papirtiger.
Det norske forsvaret ble nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noe allierte forsterkninger. Sen og dårlig organisert mobilisering bidro til at man ganske enkelt ikke hadde kampklare militære ressurser til å stå i mot det tyske angrepet 9. april 1940. På tross av dette valgte både konge og regjering motstandskamp, også på et militært plan.
Landets politiske og militære ledelse flyktet til Storbritannia, og Forsvaret ble gjenoppbygget der. Samtidig foregikk det militær motstandskamp i det okkuperte Norge. Blant det militære personellet som steg i land i Storbritannia var det laber stemning. Forsvaret hadde vært lite og utdatert, og hadde på tross av noen lokale seire lidd et sviende nederlag for den teknisk og taktisk overlegne fienden. Et nytt forsvar måtte bygges opp igjen i en nasjon som selv var truet av invasjon. Når freden kom i 1945 ble norske styrker satt inn i Norge igjen, hovedsakelig for å avvæpne tyske soldater og sikre krigsfangene.
Da det ble fred igjen hadde Forsvaret mistet til sammen 2 000 mann. Til sammen hadde nasjonen litt over 10 000 krigsdødsfall, og av disse var over 3 600 i handelsflåten. En viktig konsekvens av motstanden mot naziregimet og arbeidet til regjeringen i eksil var at Norge hadde demonstrert sin vilje til å forsvare grensene og sitt demokratiske styresett. Dette var et poeng under fredsforhandlingene, hvor Norge kunne sitte rakrygget på seierherrenes side.
Allianseforsvar og kald krig rediger
Etter krigen var forsvarsviljen stor, og «Aldri mer 9. april!» ble et slagord. Spesielt arbeiderbevegelsen hadde fått et nytt syn på militærsaker. Et totalforsvarskonsept ble bygget opp, hvor i en periode praktisk talt hver eneste stridsdyktige norske mann var engasjert i forsvar av nasjonen på et eller annet vis.
Det ble innsett at Norge neppe kunne regne med å stå utenfor en ny verdenskrig, og Norge forlot sin nøytrale linje og søkte inn i den nyopprettede NATO-alliansen. Det norske forsvaret kom også mye tettere opp til USA, spesielt gjennom mottak av store mengder forsvarsmateriell gjennom avtalen mellom Norge og USA om gjensidig hjelp på forsvarets område. Den store militære trusselen var Sovjetunionen, og Norge fikk på nytt et invasjonsforsvar. Det nye Forsvaret var også fylt opp av personell som hadde erfaring med å drive storkrig i en allianse. Spesielt etter Koreakrigens utbrudd i 1950 akselererte utbygginen av Forsvaret.
Det første og største norske bidraget til vestmaktene etter krigen var Tysklandsbrigaden. Den var operativ fram til 1953 og sto under norsk administrasjon og jurisdiksjon, men under britisk operativ kommando. Den var utstyrt med britisk utstyr og var utstasjonert i Schleswig-Holstein, i den britiske okkupasjonssektoren. Schleswig og Holstein var tidligere (før 1814) i personalunion med Norge, i egenskap av besittelser av den danske kongen (som egentlig stammet nettopp fra Schleswig). Tidlig på 1950-tallet ble brigaden trukket hjem og ble omdannet til Brigaden i Nord-Norge.
Norske politikere måtte sjonglere forholdet til Sovjetunionen som nærmeste nabo sammen med forpliktelsene i NATO-samarbeidet. Blant annet valgte Norge å ikke ha utplassert atomvåpen på norsk jord, og å drive en basepolitikk som var innrettet på å ikke irritere sovjeterne. Begge deler var en belastning ovenfor landets allierte.
En ny våpengren kom også til som følge av erfaringene med motstandskampen, nemlig Heimevernet. Målet var å ha en raskt mobiliserbar styrke som skulle sikre viktige samfunnsfunksjoner samt mobiliseringen av Hæren. Den 15. april 1944 la Forsvarets overkommando fram en plan om «Forberedelse for reisning av Norges nye forsvar» for den norske regjeringen i London. I den sto det å lese blant annet at «under moderne krig må befolkningen på et hvilket som helst sted i landet og når som helst på korteste varsel kunne tre i aksjon til forsvar av sin egen by, bygd eller grend. Det skal først og fremst holde fienden stangen inntil ordinære stridskrefter kan komme til». Heimevernet ble etablert i Stortingsmelding nr 32 som ble lagt fram og vedtatt av Stortinget 6. desember 1946.
Fram mot rundt 1970 var de tre sjefene i de tradisjonelle våpengrenene til stor grad enerådende innenfor sine fagfelt. På denne tiden ble de forskjellige stabene samlokalisert, også sammen med Forsvarsdepartementet, på Huseby ved Oslo. En sterkere politisk styring gjorde seg gjeldende, også etter at Forsvarsdepartementet av praktiske hensyn flyttet tilbake til Oslo igjen etter noen år. Rundt 1970 begynte også engasjementet for forsvarssaken å dabbe av i befolkningen. En ny generasjon hadde vokst opp, som ikke hadde noen minner fra krigstiden og som samtidig i større grad utfordret autoriteter.
Ved inngangen til 1970-tallet var det også andre ting som ulmet under overflaten. Sovjetunionen bygget ut basekomplekset sitt på Kola-halvøya i stor grad, og samtidig var det mangel på øremerkede allierte styrker som raskt kunne være på plass i nordområdene i tilfelle en krisesituasjon. Dette siste ble avhjulpet først på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet med mer robuste forsterkningsplaner. En tredje faktor var at de utenlandske tilskuddene begynte å dabbe av, og det ble vanskelig å opprettholde størrelsen på organisasjonen over tid. Dette ble tydelig første ut på 1980-tallet, med alvorlige strukturelle ubalanser.
Etter den kalde krigens opphør rediger
Etter Sovjetunionens og Warszawa-paktens oppløsning rundt 1990 ble Forsvaret bygget kraftig ned. En ubalanse mellom mål og tildelte midler hadde blitt stadig tydeligere, og fra 1990-tallet så ble antallet soldater betydelig redusert. På 1980-tallet hadde også en stor del av det gamle materiellet begynt å bli utslitt, og en modernisering fant sted. Tidlig på 2000-tallet ble også territorialansvaret overført fra Hæren til Heimevernet.
Etter terrorangrepet på USA 11. september 2001 aktiverte Nato for første gang artikkel 5, og skarpe operasjoner utenfor det opprinnelig mandatsområdet ble nå hovedfokus. Territorialforsvar kom i annen rekke i det nye konseptet.
Allerede tidligere i etterkrigsårene hadde også Forsvaret hatt utenlandsstyrker, spesielt i FN-regi. Tysklandsbrigaden var norsk bidrag til okkupasjon av Tyskland. Senere deltok forsvaret i fredsbevarende operasjoner, blant annet i Libanon, Bosnia-Hercegovina og Afghanistan. Profesjonalisering og kraftig redusert omfang kom som en følge av det nye Nato-konseptet.
Alle våpengrenene ble utsatt for nedskjæringer. Hæren gikk fra en struktur med 12 mobiliseringsbrigader ned til én enkelt. Det ga en reduksjon i krigsstyrken fra rundt 130.000 mann på 1970-tallet til rundt 7.000 mann[2] på 2020-tallet. Den territoriale tilknytningen ble som nevnt overført til Heimevernet, som selv fikk redusert krigsorganisasjonen fra 83.000 mann til rundt 40.000 mann[3] på 2020-tallet. Sjøforsvaret mistet også sin regionale organisasjon, sjøforsvarsdistriktene, i perioden fra 1995 til 2004.
Kystartilleriet ble helt avviklet, i praksis fra 2001, og formelt fra 2007. Alle 48 torpedo- og kanonbatterier ble nedlagt, og til erstatning kom Kystjegerkommandoen, en styrke på rundt 90 soldater. Kystvakten ble noe styrket og modernisert. Luftforsvaret reduserte antall kampflybaser til to, Ørland og Bodø, og ble modernisert med F-35-jagere i den største forsvarsanskaffelsen i norsk historie[4]. Fra Sovjetunionens fall i 1991 og fram til 2015 ble antall luftvernbatterier redusert fra 30 til 1.
I 2022 ble Bodø avviklet som base for kampfly, Ørland ble eneste base for kampfly med en Quick Reaction Alert-styrke på Evenes.[5]
Se også rediger
Fotnoter og referanser rediger
- ^ Tyskland var medlem av Folkeforbundet 1926–1933; Sovjetunionen 1934–1939 (ekskludert); USA var aldri medlem.
- ^ «Hæren». Forsvaret. Besøkt 14. april 2023.
- ^ «Heimevernet». Forsvaret. Besøkt 14. april 2023.
- ^ «Kampflyprogrammet». Norsk (norsk). Besøkt 14. april 2023.
- ^ «F-35 på skarp beredskap ut fra Evenes flystasjon». Forsvaret. Besøkt 11. januar 2022.
Litteratur rediger
- Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Oslo: Aschehoug. [Utgitt av Stortinget]
- Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 (1979). Rapport fra Den militære undersøkelseskommisjon av 1946. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200705285.
- Forsvaret: Fra leidang til totalforsvar
- Ersland/Holm: Norsk forsvarshistorie, bind 1: Krigsmakt og kongemakt, ISBN 82-514-0558-0
- Berg, Roald: Norsk forsvarshistorie, bind 2: Profesjon, union, nasjon, ISBN 82-514-0619-6
- Skogrand, Kjetil: Norsk forsvarshistorie, bind 3: Alliert i krig og fred, ISBN 82-514-0621-8
Eksterne lenker rediger
- Norsk forsvarshistorie, artikkel hos Store norske leksikon
- Den dansk-norske militærstaten, artikkel hos Norgeshistorie.no
- Et militarisert samfunn, artikkel hos Norgeshistorie.no
- Skyting i norske skoler, artikkel hos Norgeshistorie.no
- Nordmenn i første verdenskrig, artikkel hos Norgeshistorie.no
- De norske frontkjemperne, artikkel hos Norgeshistorie.no