Heimevernet

Heimevernet (HV) er en forsvarsgren i det norske Forsvaret som fungerer som en hurtig mobiliseringsstyrke. HV består hovedsakelig av sivilister som har gjennomført førstegangstjeneste og deretter er overført til HV. HV ble opprettet etter modell fra Hjemmefronten, med et stort antall soldater spredt over hele landet, som oppbevarer utrustningen sin hjemme.

Heimevernet
Basisdata
Aktiv		6. desember 1946
Motto		«Overalt – alltid»
Land		Norge
Etablert		6. desember 1946
Overordnet enhet		Forsvaret
Sjef		Frode Ommundsen (2023–)
Type		Hurtig mobiliseringsstyrke
Størrelse		40 000 (37 000 soldater i områdestrukturen og 3000 soldater i innsatsstyrkene)
Hovedkvarter		Terningmoen
Nettside		Heimevernet
Operativt oppdrag
Oppdrag		«Et tidsmessig Heimevern for nasjonal trygghet»
Rolle		Lokalt territorialforsvar for å støtte sivil beredskap i fred, samt beskytte folk, territorium og kritisk infrastruktur ved krise/krig.
Konflikter		Afghanistan

Heimevernet ledes av sjef Heimevernet gjennom Territorielt operasjonssenter.

Heimevernet har nær kontakt med det sivile samfunn, da mannskapene og de fleste offiserene er sivilister til daglig. I tillegg er det også formell kontakt med det sivile samfunn ved at hvert distrikt har et råd hvor også sivile organisasjoner er representert. Dette samarbeidet finnes også på landsbasis. Et annet organ er heimevernsnemndene, hvor lokale politikere sammen med politirepresentanter er med på å avgjøre hvem som er skikket for tjeneste i Heimevernet.

Historie

Kort tid etter okkupasjonen av Norge i 1940 oppsto de første tankene om å organisere et heimevern. Tyske styrker hadde spredd seg over hele landet i løpet av kort tid, og var blitt møtt med liten motstand de fleste steder. Kommandørkaptein Gunnar Hovdenak fikk 18. september 1941 ansvaret for et utvalg som skulle vurdere tiltak for å gjenreise Forsvaret.

Den 15. april 1944 la Forsvarets overkommando fram en plan om «Forberedelse for reisning av Norges nye forsvar» for den norske regjeringen i London. I den sto det blant annet at «under moderne krig må befolkningen på et hvilket som helst sted i landet og når som helst på korteste varsel kunne tre i aksjon til forsvar av sin egen by, bygd eller grend. Det skal først og fremst holde fienden stangen inntil ordinære stridskrefter kan komme til».

Man ønsket også å ha et heimevern for å kanalisere noe av tiltakslysten fra Milorg og andre organisasjoner som hadde vært aktive under krigen. Forsvarsviljen var høy i befolkningen, og det var mye både militær trening og personlige nettverk som man fryktet kunne gi grobunn for paramilitære organisasjoner utenfor regjeringens kontroll.

Den første generalinspektør for Heimevernet var generalløytnant Wilhelm Hansteen. Han ble utnevnt 7. september 1945, og HV besto på det tidspunktet utelukkende av ham. Man jobbet videre med å ta fram HVs struktur, og først var tanken at det skulle basere seg på frivillighet. Hansteen fikk også instruks om å knytte kontakt med de tidligere hjemmestyrkene og andre med forsvarsinteresse rundt om i landet. HV ble etablert i stortingsmelding nr. 32 som ble lagt fram og vedtatt av Stortinget 6. desember 1946. Denne siste datoen regner HV selv som sin grunnleggelsesdato.

Den andre generalinspektøren ble Mons Haukeland, som tiltrådte 11. august 1946. Hans tidligere stilling som sjef for Milorg i Bergen bidro til tettere knytning mellom HV og tidligere Milorg-personell, og la grobunn for en uformell doktrine innad i HV om å drive geriljakrigføring.

Da HV åpnet for vernepliktige og frivillige, var mengden mannskaper over enhver forventning. Rundt 40 000 vernepliktige ble innrullert, ikke 20 000 som man hadde regnet med. Antallet frivillige var også mange ganger de 10 000 det var regnet med. Da de første øvelsene dro i gang ut på høsten 1946 besto den totale styrken av omtrent 100 000 mann.

Utrustning og tidlig organisering

De første årene ble HV dårlig utrustet, mest på grunn av at Hæren var høyere prioritert. Det var mangel på både uniformer og våpen, og det første året besto utrustningen av 50 000 Krag-Jørgensen-rifler av varierende kvalitet, samt 3 100 uniformer.

Mange av HVs befal de første årene var utdannet ved Kompani Linge. Disse var ofte trent i gerilja- og sabotasjeaksjoner. Sammen med Milorg-folkene bidro det til at HV opererte med to skilte taktiske retningslinjer. Den ene var utarbeidet i Storbritannia, og slo fast at HV skulle beskytte mot kupp og overraskelsesangrep, og den andre var uoffisiell og gikk ut på at HV skulle kunne drive geriljakrigføring.

Etter hvert ble mengden våpen i HV, også støttevåpen, økende. I 1969 ble det besluttet av HV skulle bruke samme gevær som Hæren, nemlig automatgeværet AG-3. Etter 1970 forsvant en del av støttevåpnene igjen, og selv om HV fikk mer ildkraft hos enkeltmannen og større interoperabilitet med Hæren, fikk HV-avdelinger mindre ildkraft enn tilsvarende hæravdelinger. Blant annet ble de tunge maskingeværene borte, to av troppens maskingeværer forsvant og det gjorde også geværgranater til bruk mot panservogner.

Etter hvert som krigsgenerasjonen ble eldre, økte også gjennomsnittsalderen til HV-befal. Veien opp gjennom befalsutdannelsen i HV var svært kort, og man kunne for eksempel bli sersjant etter tre måneders rekruttskole, 24 dagers repetisjonstjeneste og 28 dagers kursing. Dette minimumsløpet var nok uvanlig, men tolv måneders førstegangstjeneste som lagfører og et 14 dagers troppssjefskurs var relativt vanlig.^{[trenger referanse]}

I begynnelsen hadde ofte et område en spesialgruppe, ofte ledet av tidligere befal fra Kompani Linge. Disse videreførte på mange måter den taktiske arven fra Milorg, og på øvelser opererte de på siden av fiendens framrykningsakser. Heimevernsskolen på Dombås opprettet egne geriljakurs, som rask ble populære. I motsetning til Hæren utarbeidet Heimevernet egne instrukser på området, og ledende offiserer var talsmenn for stridsformen.

Heimevernets soldater er delt inn i elleve distrikter og 200 områder landet over. I tillegg kommer tolv innsatsstyrker, som utgjør spydspissen av kampkraft i Heimevernet. Disse styrkene består av spesielt utvalgt, utdannet og utrustet personell som kan mobiliseres hurtig og bidrar til nasjonal sikkerhet. Innsatssoldatene kommer ofte fra operative avdelinger i Forsvaret, og kan bli beordret på skarpe oppdrag i Norge.

Lovfesting av oppdrag

Fram til rundt 1963 produserte HV en stor mengde egne trykksaker og instrukser. Dette var for å bøte på den store mangelen på instrukser etter krigen, og mange av disse var i bruk fram mot 1970-årene. Selv om de offisielt ikke dukket opp på leselister, ble de aldri tatt ut av sirkulasjon gjennom makuleringsordrer. Heimevernsbladet ble også en viktig kanal for instruks- og doktrinearbeidet, men dette dabbet også av fram mot 1970.

De offisielle oppdragene til Heimevernet ble formulert i stortingspreposisjon 90 i 1953 og av Eriksen-utvalget i 1964. Begge konkluderte med at landforsvarets mobile oppgaver burde bli ivaretatt av Hæren, mens HV sørget for stasjonære oppgaver som vakt, sikring, trafikkregulering, grensevakt og lignende. De forskjellige distriktskommandoene hadde forskjellige praksis på dette. Grovt sett var det slik at jo lenger nord i landet man kom, jo mer mobile oppgaver og tettere samarbeid med Hæren på øvelser hadde man.

1970-årene

I 1970 ble Heimevernsstaben omorganisert og lagt under Forsvarets overkommando. Den tette knytningen til Forsvarsdepartementet forsvant, og saksbehandlingsgangen ble mer formell.

Fram mot slutten av 1970-årene gikk diskusjonen om Heimevernets rolle som geriljakrigere for fullt. Venstresiden i norsk politikk var positive til HV som en slags folkemilits og motvekt til militarismen i resten av Forsvaret. De ønsket å overføre mer ressurser til HV, og organisere dette mer på linje med de vellykkede partisanene i Kina og Jugoslavia. De mer radikale argumenterte for å bruke alle forsvarsressursene på gerilja. Dette synspunktet tapte støtte etter hvert som diskusjonene gikk i militære og politiske fora, og rundt 1980 var saken lagt død.

1980-årene

I 1980-årene hadde HV fått en oppsetting som i stor grad lignet Hæren. Personellet hadde mer erfaring og høyere utdanning enn tidligere år, og HV var organisert i større avdelinger. Fokus var på å stå i mot angrep fra regulære sovjetiske hæravdelinger, marineinfanteri og luftlandsettingsavdelinger. På troppsnivå bedrev man fremdeles objektsikring, men både angrep og dybdeforsvar ble øvet. Nytt, tyngre utstyr kom også inn, slik som 106 mm rekylfri kanon. Problemet med mye av det tunge utstyret var at Heimevernet ikke var satt opp verken for å transportere eller vedlikeholde det, oppgaver som ofte falt på Hæren. På samme tid økte skepsisen fra Hærens side, og argumentasjonen gikk på at HV tok seg vann over hodet ved å organisere større avdelinger. Dette synes ble også delt av forsvarssjefen, som i 1982 slo fast at Heimevernet skulle være organisert på troppsnivå.

Fra rundt 1984 til rundt 1992 var på mange måter en mellomperiode for HV. Man hadde, blant annet gjennom analyser av krigen i Afghanistan, fått en forståelse av at den største trusselen var fra sovjetiske Spetsnaz, spesialtrente sabotasjegrupper som kunne ventes å operere bak norske linjer. Også i opptakten til en krig ville disse infiltrere bak egne linjer og ligge klare til aksjon, gjerne før krig formelt var erklært. I 1987 ble spesialstyrken HV SPES opprettet for å imøtekomme trusselen. Styrkene fantes i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, og kalles for 016-avdelinger. I september 2010 ble styrken lagt ned.

HV-skolen

Gjennom 1980-årene ble også Heimevernets våpenskole (HVVS) en mer aktiv spiller når det gjaldt utvikling av doktrine. Grasrotinitiativene fra 1970-årene skulle kanaliseres inn i mer strukturerte former, og tyngre avdelinger krevde andre ferdigheter blant personellet, blant annet mer stabsarbeid. I 1987 sto også det nye undervisningsbygget på Dombås ferdig, og skolen fikk en fysisk kapasitet som var større enn den hadde hadde forlagt i gamle tyske brakker. I 1992 ble HVS våpenskole, og produksjonen av elever hadde gått opp fra 300 årlig til 1250, samtidig som antall direktiver også økte. HVSKD ble et senter for doktrineutviklingen i HV.

Nytt fokus

Under Sovjetunionens sammenbrudd og de påfølgende omveltninger i utenrikspolitikken ble HVs fokus flyttet. Tidligere hadde man nesten utelukkende konsentrert seg om krigsoppgaver, men både trusselen fra spesialstyrker, som formelt sett kunne ventes å operere i en fredstilstand, og den nye verdenssituasjonen, gjorde at man måtte gjøre en del avklaringer om HVs opptreden i fred. Nødretten ble i stor grad drillet inn i mannskapene, og politi og fylkesmann ble trukket inn i planleggingen av objektsikringen i fredstid.

I begynnelsen av 1990-årene kom også direktiver for utrykningsstyrker i Heimevernet. Det ble et ønske om å kunne reagere mer fleksibelt på fiendtlige styrkers operasjoner bak egne linjer, og der inngikk å kunne sende HV-styrker over tidligere administrative grenser. Dette hadde skjedd også tidligere, men med uklare kommandolinjer som resultat. Men etablerte den såkalte Utrykningsstyrken, som var motorisert og hadde egne oppklaringsstyrker. Direktivet kom i 1998, men den nye utrykningsstyrken hadde kontinuitet tilbake til de tidligere spesialstyrkene fra 1980-årene. Utrykningsstyrken skulle samarbeide tett med Politiet i fredstid, og fikk begrenset politimyndighet.

Omorganisering

I 2005 ble HV omorganisert med et mindre antall distrikter, samt en tredelt struktur med innsatsstyrker, forsterkningsstyrker og oppfølgingsstyrker med forskjellig grad av utstyr, trening og beredskapsgrad.

I april 2010 ble det foreslått fra to forskere ved Institutt for Forsvarsstudier å slå sammen Heimevernet og Hæren til «Landforsvaret».

I budsjettet for 2017 var det kuttet 50 millioner til Sjøheimevernet (SHV). Det som var igjen skulle brukes til avvikling. Derfor startet HV-distriktene og SHV-skolen avviklingen av Sjøheimevernet etter ordre fra Forsvarsstaben.

75-årsjubileum

Den 6. desember 2021 skulle 75-årdagen egentlig markeres med jubileum og mange gjester i Oslo, men dette ble kansellert på grunn av smitteverntiltak i byen. HV-soldater ble sterkt oppfordret til å stille på jobben i HV-uniform. Med «Uniform på jobben-dagen» vil vi hedre arbeidsgiverne, sa forsvarssjef Eirik Kristoffersen.

Heimevernets hovedoppgaver

• Heimevernet er Norges territorialforsvar, og har ansvar for å forsvare 97 prosent av fastlands-Norge ved krise/krig
• Å beskytte mennesker og viktige samfunnsfunksjoner, herunder:
  • Styrkebeskyttelse
  • Uttak/rullering av forhåndslagret materiell
  • Besøk og alliert trening
  • Sikring av infrastruktur, nøkkelpersonell og materiell
  • Overvåkning og kontroll
• Heimevernet skal støtte totalforsvaret i fred, krise og krig
• Heimevernet skal bidra med støtte til det sivile samfunn (§17-operasjoner)

Organisering

Heimevernets utdanningssenter, Værnes

Soldatmassen i Heimevernet består av soldater som har avtjent et 3–6 måneders grunnkurs, eller full førstegangstjeneste før de ble overført til Heimevernet. I tillegg er det mulig å søke seg til Heimevernet som frivillig. HV består av ca. 40 000 soldater fordelt på to styrker: Innsatsstyrker og områdestrukturen. Tidligere var styrken ca. 83 000 soldater, men ifølge med omorganisering av Heimevernet er dette redusert.

Sjef Heimevernet er øverste sjef i HV. Generalmajor Elisabeth Gifstad Michelsen overtok som midlertidig sjef august 2019, før hun ble innsatt i oktober 2019. Sjef HV har også en egen stab.

Heimevernet er inndelt i 11 HV-distrikter. Distriktene har det territorielle ansvaret for beskyttelse av viktige militære og sivile installasjoner.

Heimevernet utdanner en rekke spesialister og befal ved Heimevernets våpenskole (HVVS) på Dombås og gjennom ulike kurs i regi av Heimevernets regioner.

Mannskaper blir tilført HV fra Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret etter avsluttet førstegangstjeneste i Forsvaret. Flere og flere offiserer med Krigsskolen gjør nå tjeneste i HV.

Landsrådet for Heimevernet

Består av 13 sivile organisasjoner og arbeider blant annet for å fremme samarbeidet mellom Heimevernet og det sivile samfunn. Dette er et historisk organ som ble etablert før selve Heimevernet, for å skape forankring i hele Det norske samfunn og kunne samle alle 'motstandsfolkene' fra blant andre Milorg og Kompani Linge i en og samme organisasjon etter krigen. Man ønsket å samle alle i en stor og landsdekkende organisasjon med lokal forankring og unngå en rekke militære og paramilitære organisasjoner som levde videre etter krigen.

Fra opprettelsen hadde Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, Det frivillige skyttervesen, Det offentlige sivile luftvern, Norges Røde Kors, Norsk folkehjelp, Arbeidernes faglige landsorganisasjon, Norges Industriforbund, Norges Bondelag og Norges fiskarlag plass der. De samme organisasjonene, og i tillegg Ungdommens fellesnemnd, hadde deltagelsesrett i Landsrådet. Senere kom også Norges Lotteforbund, Norske Kvinners Sanitetsforening, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner og Norges Reindriftssamers Landsforbund med.

I tillegg til Landrådet er det egne råd for distriktene og områdene.

HV-nemnd

I tillegg til rådene er heimevernsnemndene kontaktorgan med det sivile. Disse nemndene avgjør hvem som er skikket til å tjeneste som HV-soldat.

Heimevernsnemndene oppnevnes av Heimevernet, og det skal minimum opprettes en HV-nemnd i hvert distrikt med en representant fra distriktsstaben og en representant fra politiet. I tillegg skal kommunen gis mulighet til å stille med inntil to representanter.

Kommandostruktur

• Heimevernsstaben
  • Distrikt
    • Kommando (Område- eller Innsats-)
      • Tropp
        • Lag

HV-distriktene har klare, definerte, geografiske ansvarsområder. De tidligere HV-avsnittene (350–960 mann) hadde også fra 1970 til 2004 sine geografiske områder.

Heimevernsdistriktene (før omorganiseringen i 2005)

1. HV-01 Østfold heimevernsdistrikt – Ravneberget fort, Sarpsborg
2. HV-02 Stor-Oslo – Lutvann leir, Oslo
3. HV-03 Telemark og Buskerud – Heistadmoen, Kongsberg
4. HV-04 Kongsvinger
5. HV-05 Opplandske – Terningmoen, Elverum
6. HV-06 Hønefoss
7. HV-07 Agder – Kristiansand
8. HV-08 Rogaland – Vatneleiren, Sandnes
9. HV-09 Bergenhus – Ulven leir, Os (Hordaland)
10. HV-10 Sogn og Fjorande – Firda kaserne
11. HV-11 Møre og Romsdal – Setnesmoen (hovedsete),
12. HV-12 Sør-Trøndelag – Persaunet leir, Trondheim
13. HV-13 Nord-Trøndelag – Steinkjersannan, Steinkjer
14. HV-14 Sør-Hålogaland – Mosjøen, Vefsn
15. HV-15 Nord-Hålogaland – Elvegårdsmoen, Bjerkvik
16. HV-16 Troms – Bardu
17. HV-17 Vest-Finnmark – Alta
18. HV-18 Øst-Finnmark – Høybuktmoen, Sør-Varanger

Heimevernsdistriktene (etter omorganiseringen i 2005)

1. Oslofjord Heimevernsdistrikt 01 – Rygge
2. Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02 – Lutvann
3. Telemark og Buskerud Heimevernsdistrikt 03 – Heistadmoen
4. Opplandske Heimevernsdistrikt 05 – Terningmoen
5. Rogaland Heimevernsdistrikt 08 – Vatneleiren
6. Bergenhus Heimevernsdistrikt 09 – Bergenhus, Ulven leir, Bømoen
7. Møre og Fjordane Heimevernsdistrikt 11 – Setnesmoen (hovedsete), Firda kaserne (øvings- og øvelsesområde)
8. Trøndelag Heimevernsdistrikt 12 – Værnes
9. Sør-Hålogaland Heimevernsdistrikt 14 – Drevjamoen
10. Nord-Hålogaland Heimevernsdistrikt 16 – Elvegårdsmoen
11. Vest-Finnmark Heimevernsdistrikt 17 – Porsangmoen

Heimevernsdistriktene (etter omorganiseringen i 2009)

1. Oslofjord Heimevernsdistrikt 01 – Rygge flystasjon
2. Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02 – Lutvann leir
3. Telemark og Buskerud Heimevernsdistrikt 03 – Heistadmoen
4. Opplandske Heimevernsdistrikt 05 – Terningmoen
5. Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt 08 – Vatneleiren
6. Bergenhus Heimevernsdistrikt 09 – Bergenhus (øvingsområde er Ulven leir)
7. Møre og Fjordane Heimevernsdistrikt 11 – Setnesmoen (øvingsområde er Firda kaserne)
8. Trøndelag Heimevernsdistrikt 12 – Værnes garnison
9. Sør-Hålogaland Heimevernsdistrikt 14 – Drevjamoen
10. Nord-Hålogaland Heimevernsdistrikt 16 – Elvegårdsmoen
11. Finnmark Heimevernsdistrikt 17 – Porsangmoen

Innsatsstyrkene

Utdypende artikkel: Heimevernets innsatsstyrker

Innsatsstyrkene ble etablert i løpet av 2005 og 2006. Innsatsstyrkene er sammensatt av frivillige som tas inn etter opptak. For å bli tatt opp må man bestå fysiske tester og være sikkerhetsklarert. Det er en styrke per distrikt, med unntak av HV-08 og HV-16, som til sammen utgjør om lag 3000 mannskaper og befal. Innsatsstyrken er Heimevernets spydspiss og settes sammen av mobile og fleksible enheter. Styrken har førsteprioritet på treningsressurser og materiell og skal være klare til å løse oppdrag innen 24 timer. Mannskaper og befal tjenestegjør inntil 30 dager i året og har skrevet kontrakt med Heimevernet.

Områdestrukturen, som utgjør cirka 90 % av Heimevernet, har som oppgaver å forsterke, støtte og avløse innsatsstyrkene og derigjennom sørge for nødvendig utholdenhet i oppdragsløsningen, samt frigjøring av denne til nye oppdrag.

Alle styrkene har fått navn etter operasjoner Kompani Linge gjennomførte under 2. verdenskrig. Navnene er valgt i samråd med Lingeklubben

1. HV01 – Polar Bear VI
2. HV02 – Derby
3. HV03 – Gunnerside
4. HV05 – Grebe
5. HV08 – Osprey og Varg
6. HV09 – Bjørn West
7. HV11 – Archery
8. HV12 – Rype
9. HV14 – Heron
10. HV16 – Claymore
11. HV17 – Ida & Lyra

Heimevernsungdommen

Utdypende artikkel: Heimevernsungdommen

Heimevernsungdommen (HVU) er et tilbud til ungdom mellom 16 og 21 år, og bedriver organisert militær feltsport. Selv om dette er en militær avdeling underlagt Heimevernet, legges det ikke vekt på stridstrening, og HV-ungdommene har ikke mulighet til å oppbevare våpen hjemme.

Målet med opplæringen i HVU er

• Lære ungdommen betydningen av orden, ansvarsfølelse og godt kameratskap.
• Aktivisere dem gjennom opplæring, øvinger, konkurranser og samlinger.
• Gi dem saklig orientering om forsvaret og dets plass i samfunnet
• Trening på opptakskrav til befalsutdannelse

HV-016

Utdypende artikkel: HV-016

HV-016 var avdelinger i Heimevernet som hadde oppgaver med å sikre nøkkelpersonell og installasjoner. Styrken ble opprettet i 1987 som «HV SPES» for å imøtekomme trusselen fra KGBs Spetsnaz. Styrken fantes i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Høsten 2010 besluttet daværende forsvarssjef Harald Sunde å legge ned organisasjonen.

Utrustning

Norske hærsoldater med AG-3

Fram til slutten av 1960-årene brukte Heimevernet utrangerte våpen fra Hæren. På slutten av perioden ble de satt opp til større avdelinger og fikk overført stadig mer moderne og tyngre våpen. I dag er det færre tunge våpen i HV-avdelinger, men man har det mest moderne tilgjengelig i Forsvaret.

Heimevernet bruker i dag håndvåpen som maskinpistolene MP-5 og MP-7, automatgeværene AG-3 og HK416, maskingeværene MG-3 og FN Minimi. Samt 12,7 mm materiellødeleggelsesrifle og P-80. HV-områdene blir omvæpnet til HK 416, fortløpende etterhvert som de blir kalt inn til trening.

Kjøretøyparken består hovedsakelig av Mercedes-Benz Geländewagen feltvogner, ambulanser og Scania lastevogner. Innsatsstyrkene mottok i løpet av 2019 og 2020 360 nye Volkswagen Amarok, for å erstatte de gamle feltvognene.

Uniformene er med unntak av avdelings- og bransjemerker i all hovedsak lik Hærens uniformer. Heimevernets beretfarge er ulvegrå, og benyttes av alt HV-personell, bortsett fra stadig tjenestegjørende personell fra Hæren. Tidligere hadde HV lysegrå beret.

Uniform på jobben-dagen

I 2020 opprettet Heimevernet den årlige Uniform på jobben-dagen 6. desember, der alt personell i HV oppfordres til å gå i uniform på sin sivile arbeidsplass. Bakgrunnen for dette er å skape stolthet og anerkjennelse for den innsatsen heimevernssoldatene legger ned, og vise hvor viktig HV er for den lokale beredskapen i alle landets kommuner.

Litteratur

• Stig Jarle Hansen, Doktrineutforming i Heimevernet 1970-2000, Abstrakt forlag 2007.
• Asgeir Ueland, Nils Helge Amdal, Heimevernet 75 år - fra asken til oljen, 1946-2023, Commentum, 2023.
• Karl-Henrik Fossmann, Ola K. Christensen, «Kortreist beredskap – Heimevernet 1997-2021», 2021.
• Karl H. Brox, Heimevernet 50 år. 1946-1996, Cappelens forlag, 1996.

Eksterne lenker

• (no) Offisielt nettsted
• (en) Home Guard (Norway) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons