Sjøheimevernet

Sjøheimevernet
Basisdata
Aktiv1956-2017[1]
LandNorge
Størrelse2000 soldater, 200 større fartøy og 130 hurtigbåter (2017)
HovedkvarterHaakonsvern orlogsstasjon
Operativt oppdrag
Oppdragsjøkrig
Rollehjemmevern
Innsatseringen

Sjøheimevernet (SHV) var en del av Heimevernet som var spesialisert for overvåking og kontroll langs kysten. Det hadde kapasiteter tilpasset overvåking og kontroll av kysten både i fredstid og ved krise eller krig. Sjøheimevernet var til stede langs hele kysten med kystmeldeposter, hurtigbåter og andre større fartøyer.

Ved mobilisering disponerte Sjøheimevernet ca. 200 større fartøyer og 130 hurtigbåter. Sjøheimevernet var organisert inn i SHV-kommando, SHV-grupper og SHV-områder. Under operasjoner i fred samt i krise og krig ville kommandoen overføres til kommandøren for sjøstridskreftene.

SHV ble besluttet nedlagt av Stortinget i 2017.[2]

HistorieRediger

Sjøheimevernet var en egen styrke innen Heimevernet. SHVs egen organisering endret seg over tid; det samme gjorde den kommandomessige plassering i Forsvarets operative struktur.

Fra opprettelsen var SHV en integrert del av HV, underlagt Generalinspektøren for Heimevernet (GIHV). Den operative kommandoen lå i Sjøforsvaret. Styrken ble først organisert i fem kretser, som sammenfalt med marinekommandoene. Under disse lå sektorer, og innenfor disse ble fartøyene inndelt i grupper. Senere ble det etablert en områdestruktur, der et område skulle utruste og bemanne 400-500 fartøyer.

Fra 2005 fikk Sjøheimevernet en ny organisasjonsstruktur, med en samlet ledelse på Haakonsvern orlogsstasjon ved Bergen. Sjefen for SHV fikk det samlede ansvar for styrkeproduksjon gjennom fire underlagte kommandoer. Disse ledet hver sin innsatsstyrke, samt SHV-områdene innenfor de respektive ansvarsområder. I 2008 ble de fire slått sammen til én sentral kommando på Haakonsvern: Sjøheimevernskommandoen, med to sjøheimevernsgrupper, for henholdsvis Sør-Norge og Nord-Norge. Sjefen for SHV fikk samtidig operativ kommando, underlagt Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). I 2013 ble den sentrale kommandoen omgjort til et utdannings- og kompetansesenter (ved Haakonsvern), og de operative sjøheimevernsavdelingene overført til HV-distriktene.

SHV disponerte spesialbygde flerbruksfartøyer (Hårek- og Gyda-klassen, og ved øvelser og mobilisering ble et større antall fiskefartøyer og lignende rekvirert og bemannet med SHV-besetning. I 2010–2011 ble to nye, spesialbygde fartøyer i Reine-klassen mottatt. ut over å bemanne rekvirert skøyter kunne SHV unntaksvis også stille besetninger til kampfartøyene, inklusive torpedobåter av Tjeld-klassen og kanonbåter av Storm-klassen.

Som følge av omlegginger av Heimevernet tidlig på 2000-tallet, ble det etablert egne innsatsstyrker, med frivillig og særlig godt trent personell. Fire av i alt 12 innsatsstyrker tilhørte SHV: Bundle (Horten); Salamander (Bergen); Waxwing (Værnes); Anklet (Bjerkvik).

Under Den kalde krigen utgjorde SHV rundt ti prosent av HVs samlede bemanning. I 2000 besto SHV av om lag 6000 personer. Ved avviklingen i 2017 besto SHV av rundt 2000 soldater, og disponerte rundt 200 større fartøy og 130 egne hurtigbåter.[3]

OppdragRediger

Sjøheimevernet hadde et sammensatt oppdrag som ble noe endret over tid. Fra 1960-tallet besto oppdraget av observasjon og meldetjeneste; bevoktning av kystområder, leder og havner; bevoktning av egne og fiendtlige minefelt; kontrolltjeneste med dirigering av sjøgående trafikk; rekognoseringsoppdrag – samt ulike spesialoppdrag.

Oppdraget ble i hovedsak videreført på 1990-tallet, etter Den kalde krigens slutt, med unntak av vakthold og sikring knyttet til minefelt. I 1994 førte tilleggsoppgaver til bemanning og kystposter og kystmeldestasjoner. Som følge av terrorangrepet 11. september 2001 styrket Forsvaret sin evne til å kontrollere skipstrafikken, blant annet ved hjelp av bordingslag fra SHV, som kunne kontrollere sivile fartøyer i territorialfarvannet. I tillegg ble det lagt økt vekt på evnen til å kontrollere havne- og kaianlegg, ikke minst for å sikre mottak av allierte styrker, og kontrolldykking. Som for Heimevernet for øvrig ble objektsikring og eskortering en prioritert oppgave, der SHV utførte sikring også fra sjøfronten.

Med organisering i Sjøheimeverngruppe Nord og Sjøheimeverngruppe Sør fra 2008, skulle de lede fredsoperativ virksomhet og lavintensitetsoppgaver i respektivt ansvarsområde.[4]

Sjøheimevernets hovedoppgaverRediger

  • Kapasiteter for maritim overvåkning
  • Kontroll med skipsfart
  • Kontrolldykking
  • Styrkebeskyttelse og eskortering av andre maritime enheter
  • Bording

NedleggelseRediger

Sjøheimevernet ble bestemt nedlagt av Stortinget. Dette fremgår av langtidsplanen for forsvarssektoren, vedtatt 15. november 2016.[2] Begrunnelsen var økonomisk, og var både faglig og politisk omstridt, også fordi oppgavene til SHV ikke ble løst på annet vis, som forutsatt..[5]

KapasiterRediger

SHV hadde følgende kapasiteter ved nedleggelesen i 2017:

DykkRediger

Dykk hadde som ansvarsområde å søke og klarere områder under vann langs kysten av Norge, for eksempel havneområder. I tillegg bisto avdelingen politiet og Tolletaten ved behov. Dette innebar blant annet søk etter savnede personer eller objekter.

BordingRediger

Bordingslagene skulle ut fra flerbruksfartøyene i Hårek- og Gyda-klasse kunne borde større fartøyer for visitasjon, kontroll og bistand til politiet.

KystmeldepostRediger

Kystmeldepostene (KYP) skulle ved bruk av mobil radar ha kapasitet til å overvåke, identifisere og rapportere maritim aktivitet i ansvarsområdet.

FlerbruksfartøyRediger

Flerbruksfartøyene til SHV besto av Hårek- og Gyda-klasse. Båtene hadde en fast besetning på fire mann. I tillegg kunne båten ta ti passasjerer. Disse ville som oftest inngå i et bordingslag.

ReferanserRediger