Åpne hovedmenyen
«Jeg vil værge mit Land», patriotisk, nasjonalistisk postkort til hundreårsjubileet for Norges grunnlov 1914 med tekstutdrag av Bjørnstjerne Bjørnson.
«Norges Jubileum 1814–1914», propagandistisk postkort til grunnlovsjubileet 1914 med sitatet «Jeg vil værge mit Land!»

Verneplikt i Norge er fastsatt i Norges Grunnlov § 119,[1] og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven av 1953. Forsvarets organ for organisering av vernepliktsforvaltningen heter Forsvarets personell- og vernepliktssenter, og deres arbeidsoppgaver inkluderer sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring, mobilisering – kort sagt alt som har med verneplikt å gjøre.

I Norge inntrer alminnelig verneplikt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år (55 år for de som tidligere har vært militært ansatt i minst et år etter førstegangstjenesten). Som vernepliktig plikter en å gjennomføre inntil 19 måneder (575 dager) ordinær tjeneste. Ordinær tjeneste er førstegangstjeneste, repetisjonstjeneste og vanlig heimevernstjeneste. Det betyr at når en har gjennomført 12 eller 18 måneder førstegangstjeneste, kan Forsvaret kalle en inn til respektive 7 eller 1 måneder heimevernstjeneste frem til det året en fyller 44 eller 55 år. Dette er bestemt av Stortinget.[2]

I krig, eller når krig truer, kan det settes opp en krigsforsterkning som omfatter tjenestedyktige opp til 55 år. I tillegg til militært tjenestepliktige, utskrives årlig omkring 1000 personer til pliktig tjeneste i Sivilforsvaret. Disse består hovedsakelig av menn som er fritatt for militær tjenesteplikt eller sivilt vernepliktige. Den tvungne militære verneplikten i Norge gjelder fra og med 1. januar 2015 norske statsborgere uavhengig av kjønn.[3]

Verneplikt for kvinnerRediger

I 1985 ble det innført frivillig førstegangstjeneste for kvinner[4]. Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 foreslo tvungen sesjonsplikt også for kvinner, men at avtjening av førstegangstjenesten fortsatt skulle være frivillig. Kvinner kunne dog bli innkalt til avtjening av plikttjeneste i Sivilforsvaret.[5]

I 2010 fikk kvinner sesjonsplikt[6]. 14. juni 2013 vedtok Stortinget, at Norge skal ha allmenn verneplikt. Loven tredde i kraft 1. januar 2015. Verneplikten gjelder bare for kvinner født i 1997 eller senere.[7]

Verneplikt for kvinner innebærer at Forsvaret kan rekruttere de best egnede og mest motiverte, uavhengig av kjønn. Det betyr ikke at alle kvinner blir kallt inn til tjeneste, eller at det kalles inn like mange kvinner og menn. Alle blir vurdert likt, og Forsvaret velger de som er best egnet. De kvinnene som blir kvalifiserte på sesjon og innkallt til førstegangstjeneste, kan ikke velge dette bort.

Kvinner født før 1997, som tar utdanning i Forsvaret eller gjennomfører frivillig førstegangsteneste, må skrive under på en viljeserklæring (en kontrakt). Da får​ de en tjenesteplikt tilsvarende verneplikten.[8]

Debatt om vernepliktenRediger

I tråd med at verneplikt har blitt avskaffet i nesten hele den vestlige verden har det blitt debattert også i Norge om verneplikten bør avskaffes og erstattes av et profesjonelt forsvar basert på frivillighet. Blant annet har Forsvarets forskningsinstitutt anbefalt å avskaffe verneplikten, fordi våpensystemer og metoder er så kompliserte at det ikke er mulig å lære dem bort i løpet av en førstegangstjeneste. Forsvarets forskningsinstitutt anser derfor verneplikt som ineffektivt og mener det gir et dårligere forsvar.[9]

I 2017 foreslo Regjeringen i landmaktutredningen å øke førstegangstjenesten til 16 måneder for stillinger i Hæren som krever mest utdanning og kompetanse.[10]

Per 2018 kalte Forsvaret inn under 15% av årskullene. Generalmajor Eirik Kristoffersen uttalte da at han var bekymret for rekrutteringen til Heimevernet, og mente at flere burde bli kallt inn på sikt.[11]

Spesielt for tjenesteplikt i HeimevernetRediger

I Heimevernet er den årlige ordinære tjenesteplikten inntil 6 dager for meinige/visekorporaler/korporaler og inntil 9 dagae for befal og spesialister frem til en​ fyller 44 eller 55 år. Om du inngår kontrakt med ein av Heimevernets innsatsstyrker får du i tillegg inntil 30 dager pliktig tjeneste per år. Tjeneste i Heimevernets innsatsstyrker regnes som frivillig tjeneste, og dei ekstra 30 dagaene per år regnes ikke inn i de 19 månedene ordinær tjenesteplikt. ​[12]

Pilotprosjekt i FinnmarkRediger

I 2019 startet utprøving av en ny modell, for å øke antall vernepliktige fra Finnmark.

Heimevernet henter sine soldater fra de som har gjennomført førstegangstjenesten, og bemanningssituasjonen for Finnmark Heimevernsdistrikt 17 (HV-17) har i lang tid pekt nedover med en reduksjon over tid hvor tallet nå er for lavt.

For å bøte på dette problemet, er de fleste av ungdommene i fylket født i 2000 innkalt til sesjon. HV-17 har i samarbeid med Heimevernets skole- og kompetansesenter utarbeidet et utdanningsprogram som er todelt. Først grunnleggende soldatutdanning, deretter fagutdanning basert på behovet i Finnmark.

Det regnes med at rundt 300 ungdommer fra Finnmark vil gjennomføre førstegangstjenesten dette året.[13][14]

SiviltjenesteRediger

Utdypende artikkel: Siviltjeneste i Norge

Den 19. mars 1965 ble Loven om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, eller den såkalte militærnekterloven vedtatt. Lovens § 1 [1] konstaterer at om man ikke kan gjennomføre militær verneplikt uten å komme i konflikt med sine alvorlige overbevisninger og verdier, inkludert bruk av masseødeleggelsesvåpen slik de kan bli brukt i dagens forsvar, har man krav på fritak fra militærtjeneste. Tidligere måtte man inn til politiavhør og/eller eventuell rettssak for å kontrollere at man ikke «lurte seg unna», men i år 2000 ble det innført et system med egenerklæring da den tidligere ordningen ble sett på som både ressurskrevende og vilkårlig.[2] I praksis betyr dette at enhver vernepliktig som underskriver et fastlagt skjema fra Justisdepartementet får innvilget sin søknad om siviltjeneste. Eneste unntak fra denne praksisen har vært vernepliktige som tidligere er straffedømt for vold, disse får som regel sin søknad avslått. Denne utviklingen med oppmykingen av regelverket for å få innvilget siviltjeneste kan sees i sammenheng med at det å nekte militærtjeneste har blitt mer akseptert blant allmennheten.

I Norge måtte man tidligere utføre en 12 måneders (16 måneder fram til 1997) siviltjeneste om man fikk søknaden sin godkjent. Andre regler gjaldt for de som allerede hadde avtjent alminnelig førstegangstjeneste og som var i Heimevernet. Resterende tjenestetid i Heimevernet ble da lagt til grunn. Dette vil si 6 dager årlig til det året en fyller 44 år. Som sivilarbeider jobbet man på en offentlig helse- eller omsorgsinstitusjon, kulturinstitusjon eller hos en humanitær organisasjon. Man hadde tidligere to instanser for siviltjeneste: Dillingøy leir som dekket sør- og øst-landet og Hustad leir som dekket Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Den 15. november 2004 ble Hustad leir omgjort til fengsel og siviltjenesteadministrasjonen overflyttet til Dillingøy, nå med navnet «Siviltjenesten i Norge». . Antall sivilarbeidere lå årlig mellom 2 og 3000 fra midten av 1970-tallet til like etter årtusenskiftet, da antallet gradvis ble redusert. Dette utgjorde ca. 10 % av alle som avtjente verneplikt.

Siviltjenesten ble avskaffet i 2012.[15] Antallet som søkte om fritak hadde også sunket drastisk de siste årene. I 1998 var det 3008 personer som søkte fritak av overbevisningsgrunner. I 2010 var tallet sunket i 345 personer. Av årskull på rundt 60 000 vernepliktige var det bare rundt 8000 som gjennomfører førstegangstjeneste i 2010. Flertallet i Stortingets justiskomité mente derfor at avviklingen av den sivile verneplikten ville ha svært liten effekt på Forsvarets operative evne.[16]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger