Robåt
En robåt er et fartøy som er bygget for å bli drevet fremover ved hjelp av årer, men kan vanligvis også benytte seil. Den kan være produsert av tre, plast eller metall. Sitteplassene ombord er oftest planker på tvers av båten, og kalles da vanligvis tofter. På robåten kan det monteres påhengsmotor; særlig robåter som har speil bak (er flate akterut) egner seg for motorisering. Men det er brukt mange ulike måter å feste påhengsmotor på robåter; mange av dem er uheldige eller direkte farlige. Det finnes forskjellige former for robåter, men de fleste typer har spiss baug. En del små robåter kalles jolle, og er flate bak, altså har akterspeil (tverr hekk) (se speil (på båt)). Andre har et lite speil foran og større speil bak, rund bunn uten egentlig kjøl, og kalles pram.
Deler fra den eldste eplankebygde robåten i Skandinavia ble funnet på Grunnfarnes, Senja. Det er datert til å stamme fra tiden mellom bronsealder og førromersk jernalder (598–402 f.Kr.).[1]
Ulike typer og bruk
redigerRobåter er laget i nær sagt alle størrelser fra helt små (f. eks. æringer og små prammer) med en enslig roer til galeier med opptil fem hundre roere fordelt over tre dekk. Antallet årer går fra to til godt over hundre. Man mener at hver av de lengste og tyngste årene på galeiene ble rodd av fire roere.
I Norge var robåten tidligere først og fremst en nyttefarkost, laget for fiske og for transport av folk, fe og last i kystområder og på innlandssjøer. De forskjellige båtene hadde gjerne stedegne betegnelser. De mange forskjellige og lokale begrepene skriver seg fra en tid med massevis av robåter langs kyst og vassdrag, intens bruk av dem til all mulig kommunikasjon, få og dårlige veier, lite motorisert skipsfart og lite industriell virksomhet.
Små robåter har betegnelser som æring, færing, snadd, kogg og sjekte. Mange robåter betegnes etter antall årer eller årepar, men det er mye sikrere å angi størrelsen ved oppgi antall ro-rom og halvrom eller antall tverrstivere, band (feilaktig også kalt «spant»)
En færing har to årepar – altså en fireåret båt – og 2 eller 2 1/2 rom. Lengden er da 5 – 5,5 m, i sjeldnere tilfelle opptil 6 m. En slik båt kan godt ros av én person alene, og blir ofte brukt slik, men er først og fremst bygd for å roes av to, og er da en rask og lettrodd båt. En ekstra lett og elegant færing kalles for kjeks i Nordland. En annen robåt som er kjent for å være spesielt lettrodd og rask, er Oselveren.
En robåt med 3 rorom og 3 årepar, seks årer, kalles en seksæring, seksring, triro(r)ing eller trirøding alt etter hvor på kysten man befinner seg. Slike ble helst brukt i hjemmenære strøk, men det er også mange eksempler på at de ble brukt til havfiske og annet storfiske, og til by- og andre ferder. På Mørekysten kaltes en seksåret båt også kjempefæring.
Båter med fire årepar og 4 rorom ble brukt til havfiske, kirkeferder og vareførsel og kaltes åttringer eller firinger. Robåter med ti årer kalles tiæring, tirøring, femkeiping eller storbåt. I Nord-Norge hadde en del såkalte fembøringer kun fem par årer, selv om de hadde tofter til flere par. Det finnes forøvrig mange steder både 3 1/2-roms og 4 1/2-roms båter.
Fra Vestlandet kjenner vi kirkebåter med opptil 16 og 18 årer.
De største robåtene kjent fra norske farvann er vikingskip som Gokstadskipet og Osebergskipet. Gokstadskipet hadde 32 årer og ble rodd av 64 mann, altså to mann på hver åre. Osebergskipet hadde 30 årer, også det med 2 mann på hver.
Mange robåter kan rigges med seil når vindretningen er gunstig, og for langfart. I sin enkleste form skjedde riggingen ved at den ene åren ble brukt som mast mens den andre ble brukt som styreåre. For øvrig er nesten alle seiltyper brukt på robåter, med spriseil, råseil, gaffelseil og luggerseil som de vanligste.
Bilder: Båttyper i fløtermuset på Fetsund Lenser
rediger
Liste over tradisjonelle norske robåttyper
redigerUtdypende artikkel: Tradisjonell robåt
Hvalerbåt; Kragerøbåt; Grimstadsjekte; Vest-Agder-sjekte; Snadd; Lillebåt; Mellombåt; Storebåt.
Oselver; Hardangerbåt; Strandebarmer; Rogalandsbåt; Torfinnsbubåt; Jærbåt.
Lindåsbåt; Osterfjordsbåt; Masfjordsbåt; Sunnfjordsbåt – søranesing; Sunnfjordsbåt – nordanesing; Nordfjordbåt. Haldorbåt
sunnmørsbåt (snidbotning, snedbetning); møringsbåt; nordmørsbåt eller geitbåt – søfjording; nordmørsbåt eller geitbåt – aurgjeldsgeit; romsdalsbåt, romsdalsgeit; lysterbåt.
Bindalsbåter; Ranabåter; Saltenbåter; Tromsbåter; krumstevninger
Båtstørrelser
rediger- - nevnt etter antall årer
Æring; Færing; Halvromsfæring; Seksæring; Åttring; Tiæring; Tolværing
- - nevnt etter antall keipepar
Firkeiping; Femkeiping; Sekskeiping
- - nevnt etter antall rom
Utdypende artikkel: rorom
Ettromsbåt; Halvannenromsbåt; Toromsbåt; To-og-et-halvtromsbåt; Treromsbåt; Tre-og-et-halvt-romsbåt; Fireromsbåt; Fire-og-et-halvtomsbåt; Femromsbåt; Seksrombåt; Syvromsbåt
- Andre betegnelser på båtstørrelser
To-kne-færing, Hundromsfæring, Kjempefæring, Seksring, Treroing, triroing, Kobbromsbåt, Åttring, Femring, Tendring (båt), Fembøring
Elvebåter
redigerPå Østlandet ble tradisjonelle robåter benyttet i elvene og langs fjordene. Båtene ble brukt til frakt, tømmerfløting og fiske.
De forskjellige vassdragene kunne ha litt forskjellige båter:
Røyert (Storbåt)
Båtdeler
rediger
Som til alle andre deler av levende kultur, hører det til tradisjonelle norske robåter en mengde ord og begreper, hvorav mange er helt forsvunnet, og de fleste andre bare kjennes av noen meget få. Grunnen til at så mange ord og uttrykk her er blitt borte, er at tre-robåtenes betydning i kystkulturen har gått fra omfattende og dominerende frem til ca. 1900, til nærmest forsvinnende etter ca. 1960.
Robåtkulturen og robåtene hadde antagelig sitt lavmål rundt 1970; siden har det gått litt oppover igjen, med utdanning av noen unge båtbyggere, ganske intens forskning på gamle robåttyper både i Norge, Danmark og ellers, og med styrkingen og tydeliggjøring av forestillingen om de nære forbindelser mellom båtene i vikingtid og de norske robåttypene frem mot 1900-tallet. Ikke minst var det nettopp likheten i ord og begreper, ved siden av likhetene i både byggings- og bruksteknikker, som avslørte dette nære slektskapet. Forskning på vikingskip er da også mer eller mindre blitt slått sammen med, og utføres delvis av samme personer som, forskning på gamle norske robåttyper.
Under vises en del navn på båtdeler i de gamle norske robåttypene.
bakskut, band (i båt), bete, betesnelle, bite, bord, bordgang, bordlegning, byrebord, børebord, esing, esingsnelle, fenderlist, festebete, fjærkjøl, flatbåt, framskut, gatakjøl, gattkjøl, gavl, gavlbåt, halvrom, hals i båtbord, halsabutt, hamleband, hogde halser, hommelband, humleband, innved, keip(e), keipnev, klink, kjøl, kne, knott, krystokk, laromsbåt, lidarodd, lot, lunn, lyrodd, løte, lås, nauvrang, nev, opplenger, opplenne = opplenger, overkeip, plitt(plekt, tilje), putt, rang (i robåt), rip, ripbord, ripeforing, roe, rom, rong (i robåt), rorom, runddeling, saum (i båt), sefter, sidekeip, siglingaoke, sjølgrodd, skjeggkeip, skvettrip, skvettlist, slagbord, slange, spunningkjøl, stevntopp, stokk-kjøl, tilje(plitt, plekt), tofte, toftekne, tollegang, tolleklamp, tollepinn, tollkloss, trenagle, underband, vaterbord, vengbåt, årefeste, åregaffel, årette,
Eksport av robåter
redigerDet ble eksportert robåter fra Norge til land som ikke hadde egnet trevirke og dyktige båtbyggere. Fra tidlig på 1500-tallet og frem til 1860 ble båttypen oselver, og sikkert også andre båttyper, eksportert til Shetland og Orknøyene. De første oselverne ble importert fra Norge flatpakket, for å spare plass under transporten, og båtbyggere fra Norge dro over for å sette dem sammen. Eksporten fortsatte, men sammenbyggingen av båtene tok etter hvert lokale båtbyggere seg av. På midten av 1800-tallet økte importavgift på Shetland, noe som førte til at de lokale båtbyggerne begynte å bygget båtene selv.[3][4]
Roing
rediger- Se hovedartikkel Roing
Idretten og arbeidet som utføres for å drive frem en robåt kalles «roing». Til konkurranseroing brukte man i gamle dager vanlige bruksbåter eller livbåter. Siden er det utviklet egne entypebåter som brukes i mesterskaps- og OL-sammenheng.
Robåter skiller seg fra andre farkoster med årer (kanoer og kajakker) ved at de har tollepinner, åregafler eller keiper på eller innenfor båtripa/esingen eller hull for årene i bordgangen.
Vanligvis sitter roeren i en robåt på en tofte med ryggen mot fartsretningen. Føttene må ha noe å trykke mot, og ofte er ro-rommene passe lange til at en normal, voksen person kan ha føttene mot bandet bak. Er denne avstanden for lang, setter man ofte på en trampelist på tiljen, for å få noe å trykke mot. (Er ro-rommet for kort, kommer gjerne knærne for høyt, og man sier at båten er knerodd.)
Sitter man riktig, kan kraften i en rekke store og viktige muskelgrupper overføres effektivt til årene.
Vrikking
redigerTil et stykke ut på 1900-tallet hadde de fleste prammer en halvrund, liten fordypning, et vrikkehull i akterspeilet, å legge en åre i. Åren stakk altså rett bakover fra båten. Lagt slik var den både god å styre med, og man kunne vrikke, føre årebladet frem og tilbake nede i vannet mens man vred på det på en spesiell måte. Flinke vrikkere kunne på denne måten få god fart på prammen hvis vind og strøm ikke var for sterk. En stor fordel med vrikking var at ekvipasjen ikke var bredere enn båtens bredde, mens en pram med årer stikkende ut på vanlig måte tok mer plass. Vrikking var derfor en svært vanlig fremdriftsmåte for prammer i havner og i andre trange farvann. Enkelte andre båttyper som jolle og dory hadde gjerne også slikt vrikkehull.
Skåting
redigerNår man ror båten med akterenden først heter det skåting (eller hamling).
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ universitet, UiT Norges arktiske; Eidum, Espen Viklem (5. januar 2020). «Skandinavias eldste robåtfunn er gjort på Senja». forskning.no (på norsk). Besøkt 5. mars 2023.
- ^ «Båtbyggere 300 år». Hellefossen-historie (på norsk). Besøkt 22. juli 2023.
- ^ «Oselvarverkstaden» (på norsk nynorsk). Besøkt 26. september 2022.
- ^ «Shetland Museum & Archives | Home». Shetland Museum & Archives (på engelsk). Besøkt 26. september 2022.
